«Joggefeberen begynner å gripe om seg også her til lands», skreiv Verdens Gang i september 1979. Da hadde 100 kvinner og 1037 menn fra 12 år og oppover tatt postgangen i bruk og kunngjort sin medvirkning i et splitter nytt påfunn – Norgesløpet.
Gateløpet arrangert av Minerva holdt høy klasse fra starten. Dyktige utenlandske utøvere 
ble hentet inn for å matche de norske toppene, først og fremst Grete Waitz. Hun stilte trofast opp og vant mang en gang. Lillestrøm by og klubben Minerva fikk også satt seg på kartet. Klubben trakk til seg stadig flere eliteutøvere, hjulpet av løpsinntektene.
I 1997 var løpskassa tom. Og pengene var ikke sløst bort på fanteri. Snarere ble det for dyrt med alt det trivielle rundt løpet: garderobeleie, utstyr, vakthold og administrasjon. Verst var det at lokalpolitikerne og idrettskretsen gjorde mer skade enn gagn, ifølge nestleder Bjørn Bergh i Minerva:
«Nå kan de gjøre alt selv. Norgesløpet er ferdig fra vår side. Det virker på meg som om vi har vært en pest og en plage for dem», tordnet Bergh da det ble kjent at 1997-utgaven av Norgesløpet var den siste. Og arrangementet kom aldri tilbake.
I denne artikkelen i to deler vil vi se på løpets lyse sider og morsomme sprell, men også kikke på nedgang og fall.
Størst utenom Oslo?
De 1137 påmeldte i åpningsåret 1979 var stort sett gode til å stille opp. 1015 personer fullførte distansene 13 og 30 kilometer det første året, og antallet vokste raskt videre. Etter å ha bikket 2000 fullførende i 1982, snuste løpet på 3000 deltakere i 1990.
Det etterlengtede tallet oppnådde lillestrømlingene i årene 1991–1993, med 3391 som rekord (1992). Rekordåret for kvinnelig deltakelse var 1993 da 827 fullførte.
I 1987 var distansene blitt 10 og 21 kilometer (halvmaraton), og et eget femkilometersløp så også dagens lys. Også det ble populært med 2441 fullførende i 1993. Formelt var dette et eget arrangement ved navn Norgesjoggen, men det gikk samme dag som Norgesløpet.
Ett år, i 1988, smelte Minerva like godt til med NM i terrengløp på lørdagen og sine egne storløp på søndagen.
«Løpene som Minerva arrangerte var nok landets største utenfor Oslo by», forteller Minerva-statistiker Willy Hauge. «Skal det ha vært noen som noenlunde fulgte Lillestrøm må det ha vært Bergen, men de var nok ikke så store».
I statistikker fra slutten av 1980-tallet var det særlig Fanamilen og trøndernes stolthet Tordenskioldløpet som nærmet seg Norgesløpet. (Stafetter telles her ikke.) Hvorfor ble akkurat Lillestrøm en slik løpsmetropol?
Et VG-oppslag fra 1985 forteller om mye dytting i startfeltet på Norgesløpet
Liv, men også røre
Start og mål for Norgesløpet var på Stortorget i Lillestrøm, så her ble det lovet folkeliv og ståhei. Dagen før løpet var det et lite vorspiel på samme torg, og Norges nest største avis var inne som medarrangør på å spre budskapet. Det var nok ikke et dumt valg av hovedsponsor. Kanskje spilte også løpsstoffet en liten rolle for at VG ble landets største avis kort tid etterpå, i 1981? Seinere fikk Minerva kjempet gjennom søndagsåpne butikker på løpsdagen.
Videre var Norgesløpet fint framme med å inkludere rullestolbrukere, og sørget for kompetent utenlandsk løpsdeltakelse. Stort sett fikk de inn europeiske OL-finalister fra langdistansene.
Ikke alt gikk som planlagt. I 1979 var nordiren Greg Hannon hentet inn som internasjonalt trekkplaster i herrefeltet. Hannon hadde løpt maraton på 2.13.06 samme år. Så ble det ingen start i Norgesløpet på grunn av hundebitt noen dager i forveien! Stakkaren måtte sy ti sting.
Beste utenlandske kvinne i 1979 var Ellison Goodall, en amerikaner som hadde endt bare tre plasser bak Grete Waitz i terrengløp-VM det året – Waitz vant, for ordens skyld. Det gjorde hun også i Norgesløpet, ikke matchet av Goodall som møtte opp tre timer for seint og så vidt rakk å bli tilskuer til premieutdelingen…
Hvem slår Waitz?
Grete Waitz brukte Norgesløpet som en del av oppkjøringen til New York Marathon, som fant sted omtrent tre-fire uker etterpå. Etter få år ble Waitz en så sterk frontfigur at det satt opp premie til de menn som klarte å slå henne. I 1984 klarte bare ni menn dette.
Galantièrene befant seg ikke alltid i første rekke i feltet i Norgesløpet, viste det seg:
«Det var kolossalt mye dytting og knubbing de to første hundre meterne. Jeg følte at jeg flakset til alle kanter etter møter med spisse albuer», refererte Waitz etter 1985-utgaven. Tenk å knubbe til en slik verdensstjerne, da gitt!
Ingrid Christensen, seinere Kristiansen, utmerket seg for øvrig ved å vinne den første 30-kilometeren for kvinner i 1979. Fire år seinere vakte hun oppsikt ved å jogge 13-kilometeren seks uker etter å ha født.
Sterkt kvinnepreg
Minerva la seg på en sterk kvinneprofil ved å supplere Norgesløpet og Norgesjoggen med Jentejoggen i 1987. Dette løpet skal ha hatt over 11 000 deltakere i 1991 og 1992, og var landets nest største rene kvinneløp – etter Grete Waitz’ eget løp – men ble nedlagt ti år seinere.
Les del to av historien om Norgesløpet HER.
Norgesløpet gjenoppstår
Etter 20 år i dvale gjennopstår endelig Norgesløpet. Lørdag 2. september er datoen, og Jessheim er stedet. Arrangøren kan melde om en rekordrask løype og i overkant av 600 deltagere allerede.
– Løypa er flat som ei pannekake og har få svinger, forteller den engasjerte arrangementslederen Nils Kristen Wiig.
– Nå kan dagen bare komme – vi er klare, sier Wiig. Alt er rigget og klart og vi tror det blir en trivelig og flott dag på Jessheim for alle.
Langdistanseløper Silje Fjørtoft fra Norgesløpets nye arrangørklubb Ull/Kisa instruerer en ivrig gjeng fra Ullensaker kommune frem mot Norgesløpet.
– Erfaringsmessig sitter mange på gjerdet og ser an både vær, vind og form. Men med topp værmelding, samt raske og flotte løyper er det bare å hoppe ned fra gjerdet og melde seg på sier styreleder Ivar Ekeberg som håper på folkefest og stor stemning på Jessheim lørdag 2. sept. Les mer om løpet og meld deg på her: Norgesløpet
Hvem vet – kanskje Norgesløpet om noen år kan slå deltakerrekorden fra 1992?
Les del 2 om Norgesløpets historie HER.
