Det startet med et møte i juli 2010 mellom Thea Foss Bækkevold og han som kort tid etter ga henne etternavnet. De skjønte fort at dette skulle de satse på, og allerede i august ble Thea med Anders til hans foreldre i Hønefoss i anledning Ringeriksmaraton. Under navnet Svigersvina deltar familien i maratonstafetten, og de som ikke løper er opptatte med å heie. 60–70 familiemedlemmer møtes for løpefest og grillfest i hagen til det som ble Theas svigerforeldre.
– Jeg kom ned til Hønefoss og møtte en inkluderende, fantastisk familie hvor jeg følte meg hjemme. Og så kler de seg i rosa på grunn av Svigersvina, og jeg elsker jo rosa, ler hun.
– Men løpe, det skulle jeg ikke.
Den planen holdt ikke lenge.
Svigerfamilie 
Trening har alltid vært en del av hverdagen til Thea, og hun fikk overskudd av de mange sal- og dansetimene hun gikk på i uka. Det var ikke det at hun var utrent,
– Jeg likte bare veldig godt komfortsonen min, forteller hun.
Senere samme høst dro Thea og Anders tilbake til Hønefoss, denne gangen for å være alene med hans foreldre. Dette ble starten på et vennskap basert på respekt, konkurranse og omtanke mellom Thea og svigerfar, Tore. En av dagene la han ut på treningstur i forberedelse til Athen maraton, og Thea og Anders kjørte følgebil de 21 planlagte kilometerne.
– Jeg sa i all alvorlighet til ham, at ”Tore, dette er galskap.” Jeg tenkte bare på hvor mye jeg hadde kjedet meg så lenge alene, sier Thea.
På dette tidspunktet var hun helt overbevist om at hun godt kunne gifte seg med Anders og løpe 5 km, men som alle løpere så virker distansen over den du nå løper helt utenkelig, og ofte som galskap. Noen 10 km skulle det ikke bli.
Opptrening: 5 km 
Vinteren kom og gikk, og når det nærmet seg påske skulle Bækkevoldene starte trening til sine respektive og ærefulle 5 kilometer i august. Anders hadde flere kilometer bak seg, og tok føringen i starten.
– På første løpeturen vår sa han at vi skulle løpe til krysset der fremme, og jeg tenkte at det går vel. Men når vi kom dit øker han farten og roper ”vi løper til bommen”. Da stoppet jeg i trass og nektet, sier Thea.
Men Thea ga seg ikke. Hun fortsatte med små runder, og jobbet seg opp mot 5 kilometer. I juni løp hun Jentebølgen i Trondheim på 5 km, men noe maratonstafett i august ble det ikke, for svangerskapskvalme gjorde Thea til tilskuer enda et år. Iben ble født, og en ny vår og opptrening var i gang.
Så ringer svigerfar Tore i mai og spør om Thea kan løpe 10 kilometer.
– Det kunne jeg ikke, ler hun.
Tore fortalte om fire kusiner som hadde drømt om å løpe 10 km hver, men hun ene kunne ikke og Thea var siste løsning. Det ble til slutt en byttehandel mellom løpsorganisator Tore som sørget for at de tre gjenværende kusinene fikk sin drøm oppfylt. I bytte ønsket Thea seg å løpe 10 for Grete.
– Jeg synes jo fortsatt halvmaraton var galskap, men hadde alltid hatt en drøm om å delta i Oslo Maraton-arrangementet, forteller Thea.
Sammen skulle de stå på startstreken i september 2012.
Opptrening: 10 km
Sommerens trening endret seg, og plutselig var distansen for første gang doblet. Etappen i Hønefoss for Svigersvina gikk fint, og Thea var stolt ikledd rosa t-skjorte som offisielt medlem av slektas løpelag. Så sto Oslo for tur i september. Svigerfar Tore sto med Thea på startstreken, og de løp sammen til Skøyen før Thea var helt absorbert i løpegleden. Der startet hennes første individuelle løp som en løper, og veien hun var på gikk kun fremover, aldri bakover. Denne gangen var det Tore som løp fortest, men Thea seiret allikevel. Sekunder etter målgang på 10 km var drømmen om en halvmaraton blitt realitet.
– Når jeg var der følte jeg på en enorm glede, og så savnet jeg Anders. Jeg tenkte at her skulle han også vært, sier Thea, og siden har de løpt Oslo halv sammen to ganger.
– Men maraton, det skulle jeg ALDRI løpe, ler hun.
Opptrening: Halvmaraton
Vinteren kom og gikk, og ny baby var på vei. I 2013 løp Thea fortsatt Jentebølgen, og fullførte til og med en etappe på 5 km for Svigersvina – 13 dager senere ble Ludvik født. 2014 kom, og treningssenteret der Thea var medlem søkte utrent jente som skulle få PT-timer og oppfølging frem til Jentebølgen i juni. Thea var ikke utrent, men søkte med begrunnelsen ”jeg liker komfortsonen min.” Original plan om utrent jente ble droppet til fordel for Thea som med iver aksepterte at dette krevde én PT-time og flere egne økter i uka.
– Det var nå jeg første gang fikk følelsen av at ”jeg kan løpe for alltid”. Det var mange lange intervaller, og planen PT-en la opp var perfekt for meg, forteller hun.
En dag etter en god løpeøkt kom hun hjem til Anders og sa:
– Jeg skal løpe maraton.
– OK.
Og så kom våren, og sommeren gikk.
Oslo halvmaraton 2014 
Målet som hadde startet med å løpe til krysset, hadde doblet seg flere ganger, og drømmen om den siste doblingen levde i Thea. Det var med denne innstillingen og en knallbra løpesommer, at det ble satt tidsmål for halvmaraton – 2 timer. Når Thea løper så er det oftere enn ikke et smil om munnen, og hver gang hun ser kjentfolk eller kameraer under et løp så er smilet mangedoblet, og gjerne slått sammen med et hopp eller peace-tegn. Den holdningen løp hun gjennom Oslos gater med.
– Jeg lå så godt an at jeg stoppet på siste drikkestasjon, sier hun. Målet om 2 timer ble umulig å ikke klare, og Thea snuste på å kutte med et kvarter.
– Jeg tenkte at 1.45 det kan bli neste år, og så kom jeg i mål på 1.46.11.
Det ble ikke noe neste år. Når Thea kom hjem igjen etter suksessen i Oslo, ble det noen rolige dager foran TV-en, og der kom reklamen som gjorde at hun nok en gang bestemte seg: Berlin Marathon 2015.
Opptrening: Maraton
Thea har brukt Instagram aktivt som sin treningsdagbok, og sier at det gir henne masse inspirasjon.
– Det er så mange man lar seg inspirere av, og så plutselig under et løp så ser du dem i løypa eller de deg. Det er et fantastisk runner’s community.
Hun har lastet opp bilder fra gode og dårlige økter, og sommeren før Berlin 2015 ble det flere tunge treningsdager enn gode.
– Jeg fant et treningsprogram på nett som var altfor tungt for meg. For første gang siden starten så hadde jeg mistet løpegleden, sier Thea.
– Jeg ble skikkelig lei, og hadde det ikke vært for at vi hadde betalt så mye for at jeg skulle være med så hadde jeg nok ikke dratt.
Målet om sub-4 ble til ”møt opp til start”, og selv med Anders med som mental støtte var det en nervøs Thea gikk om bord flyet til Berlin.
Berlin 2015
Magien startet morgenen før løpet.
– Frokostløpet dagen før er helt magisk. God stemning, gatene er stengt for folkefesten, og jeg møtte folk jeg bare har snakket med på Instagram, sier Thea oppglødd.
Her var det inspirasjon hvor enn hun snudde seg, og plutselig begynte noen løpere å klappe. Det sprer seg fra løper til løper, og videre til dem som er der uten å delta på løpefest.
– Jeg snudde meg til Anders og sa ”nå fant jeg løpegleden igjen.”
Den kvelden samlet de seg en gjeng og spiste middag. Thea var stadig nervøs, og så kom det ei hun kjente fra Instagram og sa: ”Men hvorfor gruer du deg, Thea? Det er jo ikke vondt i 42 km.”
– Da løsnet det. Jeg
holdt fortsatt litt igjen, livredd for å miste løpegleden underveis, men nøt hver eneste meter. Jeg løp med hjertet, sier hun.
– Klokket inn på den irriterende tiden 4.01, og bestemte meg øyeblikkelig for å komme tilbake året etter.
Det som startet som et én-gangs-prosjekt var blitt en ny besettelse, og Berlin måtte overvinnes før løpeturene kunne gå til andre land.
Berlin 2016
Innen returen i 2016 var Bækkevold blitt et lite, lokalt løpefenomen. Kjent i treningssenterkjeden hun etter Jentebølgen 2014 fikk jobb i, og kjent blant andre løpeglade både i Trondheim og resten av landet. Plutselig var ikke drømmen om sub-4 bare hennes.
363 dager var gått, og igjen sto hun på samme sted i Straße den 17. Juni. Denne gangen var ikke målet lenger å starte eller kanskje komme i mål. Denne gangen sto 3.59.59 i hodet på Thea.
– Det var en sånn dag hvor alt egentlig gikk galt. Det var en varm dag, og når vi kom frem til start så sluttet mobilen min å fungere. Anders ga meg sin så jeg hadde musikk, forteller Thea.
– Jeg hadde i flere uker hatt veldig vondt i hofta når jeg løp som også gikk utover treningsmengden. Jeg turte ikke gå til legen i frykt for løpenekt, som sikkert alle andre løpere også frykter. Jeg tenkte at smertestillende skulle få meg igjennom løpet, men når vi kom til start så lå Ibuxen igjen på hotellrommet.
Løpeglede 
Magien med de store løpene er ikke bare å fullføre 42,195 km, men å dele gater med de tusenvis som har løpt før deg og de tusenvis som kommer bak. Det er ikke bare metere løpt som driver oss videre til å løpe, det er følelsen, samholdet, vissheten om at det vi gjør kanskje er galskap, men at i så fall vil vi heller være gale enn ikke.
– Jeg så plutselig ballongen langt foran meg som ikke sa 4 timer, men 4.15. Jeg sto i feil startpulje, sier Thea.
– Hele tidsskjemaet for mat, passeringstider, og den enkle jobben med å bare følge ballongen raknet helt.
Så startet feil startpulje og Thea var i gang. Hofta var vond, varmen var påtrengende, og rett før passert halvmaraton røk mobil nummer to og med den musikken. Derfra løp hun videre med hjertet og med lyden av løpet som soundtrack. Etter halvmaraton så hun et stort norsk flagg, og der var Anders som hadde fått tak i smertestillende hun kastet i seg. Hun fikk energi av å gi high five til barn underveis, løp fortere og visste at sub-4 var en realitet. Vi trener i timevis for å løpe sekunder eller små minutter fortere ett år senere. Thea smiler mens hun gjør det.
Opptrening: 2017
Nytt år, nye mål, og i 2017 bestemte Thea seg for å løpe fortere. Hun skal sette rekorder på 5, 10 og halvmaraton, alt i forberedelse til London 2018. På treningssenteret ble det lyst ut deltakere til The Strength Project, et gruppebasert PT-prosjekt med ti deltakere og to PT-er. Fellesøkter, så vel som egentrening.
– Jeg har ikke vært veldig glad i styrketrening, men forstått at det er lurt for å holde seg skadefri og for å ha et sterkt løpesteg, sier Thea.
I flere perioder tidligere har hun brukt PT, men innrømmer at alene har det kanskje ikke vært like givende. Nå er de ti damer som er hverandres støttespillere, og pusher hverandre. Thea har vært redd for å trene tung styrke i tilfelle det går utover løpeøktene, men har denne våren fått bevist at tvert imot er hun sterkere i hele kroppen, og faller ikke sammen på slutten av øktene.
– Plutselig var styrke litt gøy likevel. Faktisk.
Til tross for at det tilsynelatende er en ensom sport, så er det samholdet som er med på å inspirere Thea, og den daglige støtten fra Anders.
– Jeg sender stadig en takknemlig tanke til svigerfar, jeg er så glad for at jeg får oppleve dette. Men det var nok ingen som trodde det skulle ta SÅ av, ler hun.
Etter den tunge sommeren før første tur i Berlin har hun aldri mistet løpegleden, og det er den som er blitt kjennetegnet hennes så vel som motivasjon frem mot sub-3.45.00. London 2018, fortsettelse følger.
