En historie om tap, mot og håp

En historie om tap, mot og håp


Audun Mo har vært på en reise få av oss kan forstå. Her forteller han om hvilken rolle løpinga har spilt i den vanskeligste delen av livet hans og hvordan han klarte å bygge seg opp igjen.

Audun har alltid vært glad i å løpe og være ute. Den 13. september 2018, var han i den spente og rastløse fasen av maratontreningen, bare to dager før Oslo maraton.

Distansen skulle ikke utgjøre noe problem for Audun som hadde klart de 42 kilometerne tidligere, inkludert som sisteetappen i Zurich Ironman året før.

Audun Mo var to dager unna å løpe sin tredje maraton da livet hans ble totalt snudd på hodet. Opptreningen ble en reise mot målstreken i håpets tegn.
Foto: Anna Buckley Cahill

Hun som aldri kom hjem

Denne dagen, som mange andre dager, leverte Audun sin 14 måneder gammel datter Sara i barnehagen i Ås og kjørte til Akershus universitetssykehus hvor han jobbet. Litt etter lunsj fikk han en pause i det organisert kaoset det er å jobbe som sykepleierleder.

Han plukket opp telefonen og så en melding fra samboeren sin, Karine, som hadde syklet til Oslo hvor hun tok en mastergrad i avansert klinisk sykepleie.

Før hun skulle sykle tilbake, ville hun hente startnummeret til Audun i Oslo sentrum. De utvekslet et par meldinger for å hamre ut de praktiske detaljene for resten av dagen, og sa ha det.

De forventet å se hverandre hjemme om et par timer, men Karine ble påkjørt av en lastebil ved Operaen i Oslo kort tid etter og kom aldri hjem.

Huset ble snart fylt med venner og familie. Han kjente ikke umiddelbar sorg, men sjokk, vantro og panikk satte inn raskt. Det var spor av Karine over alt i huset. Til tross for hva han var fortalt, var det en liten del av ham som ventet og håpet at Karine kunne være neste til å komme inn døren.

I de neste ukene ble Audun, en Ironman og en som har brukt karrieren til å være en trygghet for andre i krise, selv livredd og uten retning.

– Jeg trodde selv jeg var en fighter og kjempet og holdt fortet. Men de som møtte meg så vel heller en mann i panikk, full av usikkerhet, med høye skuldre og i bunnløs sorg, forteller han.

Søvn kunne ha vært en flukt, men for Audun var kveldene ingenting å glede seg til. Han fikk mareritt, bare for å våkne sliten og kjenne virkeligheten som en annen type mareritt. Kroppen hans slet med verkende muskler, tørre øyne og utmattelse.

I de første ukene etter ulykken mistet han matlysten og gikk ned flere kilo, men kjente samtidig på en vekt som tynget ham og gjorde at hverdagsaktiviteter virket umulig.

Ta på egen oksygenmaske først

Ifølge Anita Sjøstrøm, rådgiver og familieterapeut ved lærings- og mestringssenteret i avdelingen for sorgstøtte ved Oslo Universitetssykehus, er det ingenting i verden så energikrevende som sorg.

Sjøstrøm jobber med familier som enten har mistet et barn eller ektefelle og sier at i tillegg til tapet i seg selv, bærer de etterlatte etter et dødsfall ofte den ekstra vekten av økt ansvar, både økonomisk og omsorgsmessig. I disse situasjonene mener hun at det er viktig å prioritere å ta vare på seg selv.

– Det vi pleier å si er at det aller viktigste er det samme de sier når du går ombord i et fly: ta på deg oksygenmasken selv før du hjelper andre. Du kan ikke redde noen hvis ikke du har oksygen selv, sier Sjøstrøm.

  • Hvordan ser sorg ut?
  • Alle opplever tap og sorgreaksjoner forskjellig og det finnes derfor ingen fasit.
  • Sorg i seg selv er ikke en sykdom, men vanlige sorgreaksjoner som depresjon, angst og sinne kan vokse til noe som krever faglig hjelp.
  • Sorg er langsiktig, men hvis man ikke klarer å fungere i det daglige eller se en fremtid uten den eller de har mistet, selv etter lang tid, kan det være et tegn på komplisert sorg.
  • Anita Sjøstrøm sier at 8–10 % av ungdom og voksne opplever komplisert sorg som gjør at de trenger profesjonell støtte for å komme seg videre.
  • Ifølge Sjøstrøm bør venner og familie rundt den som er i sorg vite at det ikke nødvendigvis er verst etter tre måneder. Det kan bli verre etter et år eller to, og da er det ingen som lenger spør hvordan man har det.
  • Helt på scratch

    Høsten 2018 fikk Audun plutselig eneansvar for sin 14 måneder gammel datter Sara og kjente umiddelbart at hun og hans eldste datter Astrid trengte pappaen deres.

    På kjøleskapet begynte han å klistre opp gule lapper med enkle mål for dagen slik at han kunne se og huske dem når tankene vandret. 

    – I begynnelsen satte jeg meg helt grunnleggende mål, husker Audun. Det var å klare å stå opp, levere i barnehage og lage middag. Det var helt på scratch.

    Han forstod at han ikke kunne klare alt på egenhånd og begynte å dele oppgaver med nærkontaktene sine for å få støtte. Med hjelp fra naboer, venner og familie begynte Audun å klare målene på de gule lappene, og sakte men sikkert fikk han tilbake troen på seg selv.

    Den første løpeturen etter tapet av kona utløste et vell av følelser i Audun. Etter hvert ble de ensomme langturene et sted hvor han kunne stå i sorgen og sortere tankene og følelsene. Foto: Anna Buckley Cahill

    Et glimt av håp

    Det hadde gått litt over en måned da Audun følte en kløe i kroppen ulik leddsmertene han hadde blitt vant til siden Karine døde.

    Etter flere uker med nesten ingen fysisk aktivitet, var det noe i kroppen hans som fortalte ham at han måtte bevege seg. Løpeklærne satt mye løsere på ham nå enn noen uker tidligere.

    Stående i en skogkledd sti bak huset hans, pustet Audun dypt en siste gang før han bestemte seg for å ta sitt første løpende skritt. Det var klønete og ukoordinert. Han var ikke den samme mannen som mindre enn to måneder tidligere hadde vært klar for å løpe sin tredje maraton.

    Etter bare 300 meter ble han så overveldet av følelser at han måtte stoppe. På ristende bein og gjennom brennende lunger gråt han.

    Tårene var et utbrudd av all smerte og vonde følelser låst inne i ham opp til dette øyeblikket, men samtidig et tårevått gjensyn med en følelse han ikke hadde forventet å kjenne igjen – håp.

    Eierskap til smerten

    Snart etterpå tenkte Audun på en avtale han og Karine hadde lagt sammen. De hadde blitt enige om at de skulle reise til København året etter hvor Audun skulle delta i København Ironman.

    Audun visste med ett at det var noe han måtte gjennomføre. Avgjørelsen ble tatt helt med hjertet og i stedet for et treningsprogram fulgte han magefølelsene hele veien.

    – Det var mitt prosjekt, dette her. Jeg hadde et veldig eierskap til det, og det var noe jeg måtte gjøre på min måte i mitt tempo, sier han.

    Audun beskriver det å trene i starten som en måte å flykte fra den vonde hverdagen, fra et hus fullt av minner og fra angsten som hadde dukket opp i ham. Men etterhvert ble de ensomme langturene et sted hvor han kunne stå i sorgen og sortere tankene og følelsene sine.

    – Jeg trengte denne tiden til å bare la tankene fly og være til stede her og nå. Jeg tenkte mye på alt som hadde skjedd. Jeg tenkte på Karine. Jeg lurte på hvorfor jeg holder på med dette her. Det virket ganske uoppnåelig som et mål, og hvorfor kunne jeg ikke ha satt meg et mye mindre mål? Men så tenkte jeg på barna. Og igjen hvorfor gjør jeg dette? Jo, det er fordi jeg skal vise barna at pappa kan få det til. Og jeg måtte vise meg selv at jeg kan, at jeg er sterk nok.

    Om våren, cirka seks måneder etter han hadde tatt opp igjen treningen, begynte ting gradvis å falle på plass i livet til Audun igjen.

    – Trening hjalp meg å finne mening. Det å ha et mål for dagen –  å vite at for å klare målet, så må jeg faktisk ut i dag – ga meg overskudd til å håndtere sorgen. Det ble ikke bare et mål jeg måtte nå, men etterhvert skjønte jeg at det var noe som ville gi meg mer.

    Ikke minst ga de harde øktene Audun eierskap til smerten hans.

    –  Det er selvfølgelig ubehagelig å kjenne fysisk smerte, men det var på en måte et tegn på at jeg faktisk var i live. Jeg kjente at jeg kunne føle på fysisk smerte igjen og ikke bare smerte fra sorg eller savn. Jeg byttet ut de fysiske sorgreaksjonene med muskelsmerter fordi jeg hadde syklet langt eller løpt eller begge deler, noe annet som gjør vondt, men på en bedre måte.

    Gjennom trening ble Audun tvunget til å planlegge måltider og spise nok til å gjennomføre øktene. Han begynte å sove på ordentlig. Han trente hardt, men passet på at han alltid hadde litt igjen å gå på, fordi han visste at han måtte ta vare på seg selv og Sara etterpå.

    Han tok på seg oksygenmasken, og kunne igjen være en pappa.

    Når konkurransen nærmet seg og timene og kilometerne stablet seg opp, ble hele reisen opp til denne dagen en motivasjon i seg selv. Han hadde gitt alt for mye til å ikke komme til mål, så hver løpetur og bassengøkt ble en ny grunn til ikke å gi opp.

    – Hvis min historie kan bidra til at andre kan løftes opp eller kan få en lite glimt av håp, så er det verdt det, og da skulle jeg kunne vært fornøyd med det, sier Audun. Foto: Anna Buckley Cahill

    Den store dagen

    I midten av august 2019 begynte Audun på reisen til København. To måneder tidligere hadde han møtt Maria, også hun en triatlonutøver, som dro sammen med han.

    Ironman-konkurransen består av 3,86 kilometer ferskvannsvømming, fulgt av en 180,25 kilometer lang sykkelrute og til slutt en løpsetappe tilsvarende en maraton – 42.20 kilometer.

    De fleste bruker over 12 timer på å fullføre og det krever derfor ekstremt nøye planlegging av mat, drikke og utstyr gjennom dagen.

    Det var Maria som ordnet med alle de små detaljene og ga Audun tryggheten til å kunne fokusere bare på konkurransen.

    Da Audun sto opp kl. 04.30 om morgenen den 18. august, var alt klart. Et par timer senere var han gjennom innsjekking og sto i et hav av konkurrenter og supportere på Amager Strandpark hvor svømmingen skulle begynne.

    Skrevet nedover armen hans i svart sprittusj var Tro på deg selv. Og aldri gi opp.

    Dette var råd Auduns datter Astrid ga ham et par dager tidligere over Facetime. Mange sterke følelser rammet ham i minuttene før startskuddet, men tvil var ikke en av dem.

    – Alt var så nøye gjennomtenkt og jeg følte meg så godt forberedt at når jeg sto på startstreken og tenkte på hvordan jeg hadde kommet hit, følte jeg meg trygg på at konkurransen skulle gå bra.

    Svømmeetappen er fort unnagjort, Audun brukte litt over en time. Det var da han løp ut av vannet og satte seg på sykkelen at konkurransen virkelig begynte. Det er på denne etappen at ernæring og hydrering er kritisk. Audun visste nøyaktig når han måtte spise, drikke og fylle opp vannflasken. Som en gave ovenfra, var det ingen vind i den småkuperte løypa i København denne dagen.

    Etter litt over fem timer og 45 minutter på sykkelen, var Audun klar til å komme i gang med maratonløpet. De 42,2 kilometerne var delt på fire runder på cirka en mil i Københavns flate sentrum. Tilskuere heiet langs løypa og energien og følelsene steg for hver runde.

    – Den siste runden var ganske sterk, sier Audun. Da jeg skjønte at jeg snart var ferdig, gråt jeg mens jeg løp fordi jeg visste at jeg ville klare det, at jeg ville klare å bevise for døtrene mine at jeg fikk det til.

    I slutten av løpet halter de alle fleste løpere til målstreken med blytunge ben og slitne muskler, men Audun løp forbi dem med en letthet han ikke hadde kjent på mange måneder.

    Han kjente igjen hvordan de andre konkurrentene så ut fra Zurich Ironman i 2017 da han selv brukte flere timer lenger og slet hele veien. Men i dag var han sterk nok å forlate både dem og sitt forrige selv.

    En ekte Ironman. Foto: privat

    «Audun, you are an Ironman!»

    Da Audun endelig kom i må hørte han speakeren rope «Audun, you are an Ironman!» Det hadde gått litt over 11 timer siden han sto på stranda i våtdrakten, men nå, med medaljen rundt halsen, begynte det å synke inn hvor lang denne reisen egentlig hadde vært.

    – Det var en veldig surrealistisk opplevelse. At jeg klarte Ironman den dagen er en ting i seg selv, men jeg klarte å komme meg tilbake på sykkelsetet, klarte å plukke opp igjen svømmingen, klarte å ta på meg løpeskoene. Jeg brukte så mange timer det halvåret og det var alle de timene som var viktig. Det var det jeg var stolt over. Jeg beviste for meg selv at alt er mulig.

    Audun beskriver denne dagen som slutten på et stort kapittel i sorgprosessen, men i etterkant oppstod en tomhet i livet hvor konkurranseforberedelsene hadde tatt plass.

    Over tid har tomheten blitt fylt med liv, inkludert jobben som han gradvis kom tilbake til etter seks måneders sykmelding, det å være pappa til en voksende familie, kjærlighet og drivkraft til å dele håp med andre.  

    Nå arbeider Audun med en bok hvor han med sin historie ønsker å ufarliggjøre dødsfall og sorg. I boka framsnakker han også fysisk aktivitet som den eneste medisinen uten bivirkninger. Foto: Anna Buckley Cahill

    Å sette ord på det

    Kort tid etter Karines ulykke fikk Audun tips til å skrive ned hvordan han hadde det og hva han gjorde hver dag. Grunnen var både en måte å bearbeide sorgen på, men også for å huske hvordan det var når han senere er på et helt annet sted i livet. 

    For omtrent et år siden bestemte Audun seg for å gjøre alt han skrev om til en bok som forteller om opplevelsen hans og tar sikte på å ufarliggjøre dødsfall og sorg.

    Boken er delvis en selvhjelpsbok og delvis en historie om kjærlighet, forandring og fysisk aktivitet som den eneste medisinen uten bivirkninger. For øyeblikket leter han etter et forlag å gi ut boken på. Arbeidstittelen er Hvorfor du ikke skal sitte inne når alt håp er ute: En fortelling om død, tap og sorg. Men viktigst av alt; en fortelling om håp.

    – Hvis min historie kan bidra til at andre kan løftes opp eller kan få en lite glimt av håp, så er det verdt det, og da skulle jeg kunne vært fornøyd med det, sier Audun.

    Les også artikkelen om Gabriel Ingebretsen: – For meg er løping terapi

    – Restitusjon er viktigere enn jeg trodde

    – Restitusjon er viktigere enn jeg trodde


    Toppidrettskarriere kombinert med jobb og studier krever sin kvinne. Men årets skadeprosess har gitt både innsikt og perspektiv for Yngvild Kaspersen.

    Belastningsskader kommer som oftest av litt for stor belastning over tid. Men ofte oppleves slike skader som akutte skader. Vi husker godt den ene økta det hogg til, eller det ene steget som gjorde at smerten oppstod. Det skjer så plutselig. Derfor er det lett å tenke at skaden også kan helbredes like plutselig. Én hviledag, én rolig økt, bytte av sko … Det fikser vel problemet?

    I iveren etter å ville løpe, glemmer vi at det ofte er summen av faktorer som er årsaken til en skade, ikke en enkeltfaktor som at du løp med litt for høy fart på den ene økta, eller at du løp i litt vonde sko.

    Yngvild Kaspersen er en av ikke alt for mange toppløpere som kombinerer idretten med både jobb og studier. Det er forbilledlig, men det er også en knivskarp balansegang. Da skaden i våres var et faktum, begynte hun å reflektere over totalbelastningen. Det (eneste) fine med en skadeprosess, er at det også er en læringsprosess.

    Kunne ikke løpe

    Yngvild Kaspersen har de siste årene prestert på internasjonalt toppnivå i skyrunning samtidig som hun har studert medisin ved universitetet i Tromsø. Høsten 2020 startet hun på det femte studieåret som innebærer mye praksis samtidig som hun la grunnlaget for en ny konkurransesesong.

    Alt lå til rette for nok en god sesong da hun i januar startet nyåret med å knuse løyperekorden på Mørketidsløpets halvmaraton med over tre minutter. Men i april begynte hun å kjenne en murring i hofta som skulle vise seg å være en skade. Dette gjorde at Yngvild måtte legge om på trenings- og konkurranseplaner for sesongen.

    – Når man trener store mengder løping er man vant til litt småvondter, men dette er første gang jeg har hatt en såpass alvorlig skade at jeg ikke har kunnet løpe i det hele tatt.

    Det hele startet 6. april. I ettertid har hun tenkt over at hun dagen før kjente en liten murring bak i hofta, men antok at det bare var en nerve i klem eller lignende. Hun hadde jo løpt med mye verre smerte enn dette tidligere.

    Intervalløkta skulle være på mølla, og siden Yngvild var litt sliten den dagen, løp hun en kortere økt på 10 x 3 minutter.

    – Utover i økta kjente jeg at det gjorde mer og mer vondt, men jeg presset meg til å fullføre. På nedjoggen haltet jeg. Etter det gjorde alt vondt, enten det var å sitte eller gå, det verket hele tiden.

    De neste dagene prøvde Yngvild ut ulike alternative treningsformer som å gå på ski, ellipse, styrke og korte løpeturer. De fleste turene endte med at hun måtte bryte. Hun kunne ikke ellipse uten å holde seg fast, og måtte snu ti minutter ute i skiturene. Etter en uke oppsøkte hun fysioterapeut som henviste henne videre til MR. Der var det lang venteliste.

    – Det å måtte avbryte flere økter fordi jeg rett og slett ikke greide å gjennomføre var veldig tungt for psyken. I ukene mens jeg ventet på svar fra MR fortsatte jeg å teste hva som gikk an å gjøre uten smerte. Tidligere har jeg ved småskader lyktes med å bytte sko eller gjøre små justeringer, men nå gjorde det vondt bare jeg fikk litt vekt på foten. Jeg kunne rett og slett ikke løpe.

    Yngvilds tre tips til skadeforebygging:
    Restitusjon!
    Søvn!
    Ta hensyn til stress!

    Tretthetsbrudd

    Etter sju uker fikk Yngvild svar på MR som viste «frakturlinje gjennom sacrum corpus og tilstøtende benmargsødem», det vil si tretthetsbrudd i hofta. I løpet av de ukene hadde hun kun trent alternativt, og symptomene hadde forbedret seg. Videre fikk hun oppfølging av fysioterapeut som lagde en plan for hvordan hun skulle komme tilbake til løpingen.

    Det finnes flere programmer for opptrening etter tretthetsbrudd, men individuelle tilpasninger er nødvendig i forhold til grad av bruddet og hvor det sitter. Yngvilds fysioterapeut var lett tilgjengelig for veiledning og råd gjennom opptreningen.

    – Hadde jeg fra starten visst at det var et tretthetsbrudd ville jeg gjort en del ting annerledes. Noen avlastes totalt med krykker i slike tilfeller, men jeg hadde eksperimentert med litt forskjellig og også løpt småturer. Nå kuttet jeg løpeturene helt, men fortsatte den alternative treningen siden jeg jeg allerede hadde begynt å bli bedre.

    Først var det kun sykling og styrke av kjernemuskulatur. Deretter fortsatte Yngvild med å legge på vannjogg, ellipse og å gå turer. Da hun skulle begynne å løpe igjen var dette i tett samarbeid med fysioterapeuten. Det startet med fem minutters løpeturer to ganger i uken. Dette ble gradvis bygd opp til turer på 15 minutter. Deretter begynte hun å løpe annenhver dag, og så to dager på rad med en dags pause før de bygde opp øktene til å vare rundt en time.

    – Det har vært noen tilbakefall underveis, for eksempel ved at jeg har prøvd å løpe med litt mer fart. Da har jeg fått noe verk og har måttet ta det rolig igjen, men som regel har det gått ganske problemfritt.

    Yngvilds styrkeøkter:
    – Slyngetrening.
    – Bakke- og trappespenst.
    – Styrke i treningsstudio med knebøy, markløft, hip thrust og tåhev.
    – Gåturer i fjellet.

    Lettere sagt enn gjort

    Yngvild løper regelmessig og har også hatt en langtur i uka. Løpsintervaller venter hun imidlertid med til hun får tatt ny MR i løpet av de neste ukene. Hardøktene blir derfor på ellipse, i bassenget eller ved å gå opp bratte bakker eller fjell med høyt tempo.

    I skadeperioden har hun også reflektert rundt hva det var som gjorde at hun ble skadet. Hun har vært vant til å trene store treningsmengder over flere år og kombinert dette med å studere medisin.

    I år startet hun på det femte året på medisinstudiet som innebærer mye praksis, og hun la derfor opp treningen litt annerledes ved å justere ned mengden slik at totalbelastningen ikke skulle bli for høy.

    I ettertid ser hun at hun kanskje undervurderte hvor krevende full satsing på både studier, jobb og trening kan være for kroppen når man står i det over lengre tid. I tillegg til praksis på studiet har hun hatt tre ulike jobber samtidig ved hjerteavdelingen på UNN, rusklinikk og legevakten i Tromsø.

    Dette er jobber som krever at man er skjerpet, og når du i tillegg er ny i jobbene har det vært mye å sette seg inn i.

    – Som student er man mer fleksibel når det gjelder tid. I praksis og jobb har dagene startet regelmessig rundt 05.30 med løpsøkt før jobb, så jobb og så styrke og løping etter endt arbeidsdag.

    Noen ganger skjer ting akutt slik at man blir lenger på jobb en planlagt, eller det har blitt noen ekstra nattevakter og så løpeturer uten å sove først.

    – Legeyrket er en livsstil det også, og jeg har trivdes utrolig godt med å lære og erfare mye, og synes akuttmedisin er ekstra spennende. Jeg ser at dette kan være krevende å kombinere med full toppidrettssatsing. Begge deler er jo en type livsstil som man må være dedikert til, og jeg tror at å holde på med begge samtidig gjør at alt blir litt halvveis. Restitusjon med hvile, kosthold og søvn er nok mye viktigere enn jeg først trodde. Ting går som regel greit over en liten periode, men jeg må nok bli flinkere til å stå over økter enn å presse meg gjennom hvis jeg er sliten. Det er noen ganger lettere sagt enn gjort.

    Innsikt og perspektiv

    Yngvild mener også at man som medisinstudent får en mer helhetlig forståelse av hvordan kroppen fungerer. Hun har alltid vært bevisst på kostholdet gjennom å spise nok og variert mat.

    I en landsdel hvor man i perioder av året har null tilgang på sol, er det ekstra viktig å få i seg vitamin D. I skadeperioden har det også vært ekstra verdifullt for henne å jobbe på et sykehus som setter livet i perspektiv.

    – Å være skadet er en kjip situasjon. Mål man har satt seg og vante treningsrutiner må endres. Alternativ trening tar ofte mer tid, og man må hele tiden ta hensyn til skaden. Etter gode perioder kjenner man plutselig murring igjen. Noen ganger får man lyst til å kaste hele løpssatsingen i dunken. Da er det stor hjelp å ha en jobb å gå til som får tankene inn på noe helt annet.

    Nå har Yngvild egentlig slått seg til ro med at denne sesongen ikke blir hennes sesong. Hun stresser ikke med å komme i form til noe løp. Førsteprioritet er å bli skadefri slik at hun kan trene som hun vil.

    – I jobben på sykehus møter man mange skjebner. Jeg blir takknemlig for alt jeg har fått oppleve gjennom løping og setter pris på hver dag jeg er frisk og har god helse. I et langtidsperspektiv er det nok legeyrket jeg kommer til å satse på, men jeg kommer nok aldri til å slutte å trene og løpe i fjellet.


    Yngvilds favorittøkt:
    Moderate langturer – både i fjell og på asfalt.

    Ultraløping møter skjønnlitteratur

    Ultraløping møter skjønnlitteratur


    Det er ikke ofte det dukker opp skjønnlitterære bøker hvor løping spiller en sentral rolle. Denne våren har Heidi Mittun-Kjos, forfatterdebutant og selverklært ultra-fan, gitt ut romanen Områder av særlig betydning, hvor vi får møte Ada som trener mot et 100-kilometersløp.

    Du har sikkert reflektert over det på en av løpeturene dine, hvordan løpinga både fysisk og mentalt skaper en avstand til hverdagsproblemene dine. I Områder av særlig betydning fungerer løpinga både som eskapisme for hovedpersonen Ada, men også som en måte å etter hvert konfrontere problemene på.

    Tiden Norsk Forlag skriver dette om romanen:

    “Nordvest i Oslo bor Ada med mannen Sigurd og to små barn. Nesten hver kveld tar hun på seg joggeskoene, skrur hodelykten på og forsvinner inn i mørket langs skogsstiene. Til sommeren skal hun fullføre det 100 kilometer lange Nordmarka Ultra, og for hvert steg, hver treningsøkt, vokser portrettet av en usedvanlig kvinne frem. Engasjert, nesten besatt, med et skarpt, nesten giftig blikk, og en barndom fylt av apokalyptiske forestillinger som i høyeste grad fortsatt lever videre i henne. I spennet mellom den hun er for andre og den hun er i seg selv, åpner det seg en avgrunn det etter hvert synes umulig å overstige.”

    Romanen er delt inn i kapitler som redegjør for datoen og hvor mange uker som gjenstår til løpet. Veien fram mot løpet er både et sugende crescendo og en innsirkling av hovedpersonen.

    Jo mer ultraløpet nærmer seg, desto mer akutt blir spørsmålet: Hva er det med Ada?

    Boka kan på mange måter sammenlignes med et løp: Leseren opplever en tilstedeværelse i hver side, eller hvert steg om du vil – pulsen øker og det legges inn en solid sluttspurt.

    Hva er det med Ada?

    Heidi Mittun-Kjos kan fortelle at Ada har vært under utforming siden 2016. Hun visste tidlig at det kom til å bli en førstepersonfortelling, og at hun dermed ville være tett på denne karakteren.

    – Det jeg kanskje interesserte meg mest for var hvordan Ada betraktet verden. Jeg fikk stadig nye tanker om hvordan hennes liv var og hvordan hun så på omgivelsene og menneskene rundt seg.

    Det er ikke godt å si hvor lang tid det kan ta å skrive en roman, så for Heidi var det viktig å finne en karakter hun interesserte seg for.

    – Man skal jo henge med dette mennesket ganske lenge, det kan ta ti år å skrive en roman. Og jeg hadde det ganske bra med denne negative Ada, så da fortsatte jeg å skrive om henne, forteller Heidi.

    For grunnstemningen til Ada idet vi møter henne i romanen er heller irritert. Kanskje litt utilpass og ulykkelig. Hun kan oppfattes som en vrang type med mye temperament og en god dose aggresjon. Omgivelsene og menneskene rundt henne blir omhyggelig dissekert, men ikke høylytt.

    – Nettopp det er så fint med å skrive, du kan sette høyttaler på hodet til noen og la leseren få være med i tankerekker og følelser, sier Heidi.

    Forfatterdebutant Heidi Mittun-Kjos. Foto: Ida Gøytil

    Høyttaler på hodet

    Nå høres dette kanskje ut som en dyster bok med en halvgæren løpedame som hater livet, men sånn er det egentlig ikke. En kan heller anta at mange vil kjenne seg igjen i de hyppige irritasjonene. Hva tenker du egentlig når folk står på feil side i rulletrappa, eller når du kjører bil og møter noen som ikke overholder vikeplikten?

    Som Heidi sier – “de fleste kommer antakelig ikke så godt ut av det hvis man setter en høyttaler på hodet deres.” Det er mye frustrasjon og irritasjon i helt vanlige mennesker.

    – Ada er ikke gæren liksom, men siden vi får bli med på innsiden, så får vi alt sammen helt ufiltrert. Og hun er ikke særlig fornøyd, da. Verken på jobben eller hjemme eller i nære relasjoner. Det er mye som ikke er i balanse, forteller Heidi og beskriver Ada som en ærgjerrig type med mye energi.

    For egen maskin

    Og det er her løpingen kommer inn i bildet.

    – Det er såpass mange ting i livet hennes som ikke stemmer når vi treffer Ada, så jeg ville at hun skulle være skikkelig god til én ting. Jeg synes det kler henne med den energien og oppdriften hun tross alt har, at hun har god kontroll på ett felt i tilværelsen.

    Men hvorfor ble det akkurat løping?

    – Jo, Ada føler seg litt fanget, hun trenger luft rett og slett, trenger å få lov til å ha sitt eget rom hvor hun gjør sin egen greie, og akkurat ultraløping krever mye tid og trening, det er ingen snarveier til å gjennomføre et ultraløp, så der må hun bruke mye tid og det tenker jeg passer Ada godt, å få ha en del egentid i marka. Og fordi hun er såpass handlekraftig ble det naturlig å velge en fysisk og nokså ekstrem aktivitet, for jeg tenker på Ada som en litt ekstrem type, så det kler henne godt.

    Heidi er selv gift med en ultraløper, lever tett på kilden, som hun sier, og har sett hva det krever og hva det gir.

    – Jeg er dypt fascinert, en slags fan, uten at jeg er ultraløper selv. Jeg løper, men jeg tror Ada ville kalt det jogging. Jeg koser meg på stier i marka og har for så vidt glede av det mens jeg løper, men jeg er av nok av typen som har størst glede av det etterpå, ler hun.

    Det kommer tydelig frem at løpekjennskapene til Heidi er gode, og at hun har gjort mye research i arbeidet med boka

    – Ada er nøye, tar ikke lett på ting, så da måtte jeg skrive om løping på en detaljert måte.

    Heidi har vært gjennom både løpebøker og løpedokumentarer i arbeidet med Ada og hennes ultraprosjekt.

    – Det er jo ikke alt som uttales i de dokumentarene, men det er mye som kommer fram likevel, av det emosjonelle. Selv eliteløpere kan ikke gjennomføre et ultraløp uten en nedtur, du må tåle mye smerte. Og det passer godt til Ada, hun har opplevd ganske mye smerte og delvis jobbet seg gjennom det, så hun er en seig type, og det å være seig tenker jeg er helt nødvendig for å løpe ultraløp.

    Utover i boka, og etter hvert som løpet nærmer seg, blir vi bedre kjent med Ada. Det er tydelig at løpingen nærer noe av det rigide i henne, samtidig som det hjelper henne også å gi litt slipp.

    – Jeg hadde ikke lyst til å skrive en roman hvor noen går all inn i noe og så blir det et problem for henne og omgivelsene. I denne romanen er løpingen like mye medisinen hun trenger, det er like mye løsningen som problemet. Hun trenger den for å føle mestring og kontroll – og glede! Og så har hun en oppriktig kjærlighet til naturen og terrenget.

    Å skildre denne balansen mellom løsning og problem mestrer Heidi på en utmerket måte, og mange løpere vil nok kjenne seg igjen i vippepunktet mellom hva løpingen gir og hva den krever.

    Et interessant grep i denne romanen er at det er en kvinne som er den dedikerte personen som ofrer mye for å satse på sin greie.

    – Jeg synes det er interessant å skrive om en kvinne som ikke er supersosial. En kvinne som har valgt mange ting bort for å konsentrere seg om én ting og spesialisere seg. Det er så mye mer akseptert for en mann å gjøre – selv i dag hvor vi har kommet så langt på mange felter innen likestilling.

    Kupert løypeprofil

    Å lese boka kan til en viss grad sammenlignes med sanseopplevelsene underveis i en løpetur, du er til stede i hvert steg, rekker å ta inn omgivelsene. Forfatterens skarpe og detaljrike språk skaper en følelse av årvåken tilstedeværelse hos leseren.

    Samtidig får man en fornemmelse av å ha blitt kastet inn i et 100-kilometersløp med alle dets opp- og nedturer, og i motsetning til Ada har man ikke rukket å nitidig studere løypeprofilen på forhånd – man vet aldri helt hva som venter rundt neste sving.

    En smått uggen følelse av mangelen på kontroll preger leseren, og man blir oppriktig nysgjerrig på Ada og ønsker at hun skal lykkes, både i løpet og i livet.

    Områder av særlig betydning er ikke først og fremst en løpebok. Romanen tar for seg kontraster, relasjoner, ensomhet, klasse, og ikke minst områder – også i overført betydning.

    Men når først løping skal figurere i en skjønnlitterær bok, er det gledelig at det gjøres på en så brilliant måte som i denne romanen. Vi i redaksjonen har storkost oss med forhåndseksemplaret, og anbefaler denne varmt som lektyre til alle løpende litteraturelskere.

    – For meg er løping terapi

    – For meg er løping terapi


    10-kilometerløperen Gabriel «Gabbi» Ingebretsen har på tre sesonger senket persen sin med syv minutter, og nærmer seg NM-kravet. Ubehaget man føler ved å presse seg på løpebanen, er ingenting i forhold til de utfordringene Gabriel har stått overfor ellers i livet.

    Det er ingen selvfølge at Gabriel endte opp som løper her i Norge. Gabriel og tvillingbroren Javier ble født i Bolivia i 1990. De fikk en hard start på livet.

    – Vi ble satt alene på gata da vi var åtte måneder gamle. Etter fem dager var det noen som hjalp oss, og vi kom på et barnehjem. Hadde det gått syv eller åtte dager før hjelpen kom, så hadde jeg ikke vært her i dag. Det er en tilfeldighet at jeg lever, forteller Gabriel og påpeker at dette påvirket han mye i tenårene.

    Da tvillingbrødrene var ett år gamle ble de flyttet til et nytt barnehjem. Der ble et norsk misjonærpar kjent med dem. De adopterte guttene, og seks år gamle flyttet Gabriel og Javier til idylliske Flekkerøy i Kristiansand. Men bare 18 år gammel valgte Javier å avslutte livet sitt. Gabriel hadde et tett og sterkt forhold til tvillingbroren, og de neste årene ble svært tøffe.

    – Smerten man kjenner når man løper, er ingenting i forhold til den smerten man har når man mister en bror. Det er en helt annen smerte og kan ikke sammenlignes. Det har kanskje gitt meg en fordel på løpebanen, forteller Gabriel og påpeker at han er sikker på at han ser broen sin igjen en dag.

    – Jeg lever i dag og det er jeg glad for. Hadde det ikke vært for at folk trodde på meg, så hadde jeg tatt livet mitt selv. Jeg tenkte på det to år etter, sier han og fortsetter:

    – For meg er løping terapi. På løpeturene prater jeg med meg selv, og har blitt bedre kjent med meg selv og gud. Løping har gjort meg til en roligere person, mer voksen og til og med mer økonomisk ansvarlig.

    Gabriel Ingebretsen har gjennomgått mye i livet, noe som har ført til at han er en mentalt sterk løper. Foto: Hanne Hellvik

    Fra fotballspiller til løper

    Gabriel vokste opp som en aktiv gutt. Han og Javier startet raskt med fotball. Gabriel spilte mange år på Fløy, og trente på A-laget fra 2006 til 2008. Men han kom seg aldri opp på øverste nivået i fotballen.

    – Jeg hadde for dårlige holdninger og var ikke ydmyk nok til å gjøre den jobben som krevdes, sier Gabriel.

    Han var likevel alltid blant de beste på løpetester på laget, men påpeker at han ikke helt visste hva løping virkelig gikk ut på.

    I 2016 satt Gabriel seg som mål å om å løpe Fløymila, et knallhardt lokalt løp der han bor. Målet var å løpe på under 40 minutter, men dette klarte han ikke det første året.

    – Jeg kom inn på 40.39, og ble tatt skikkelig på senga. Jeg var nok litt cocky, og ga bånn gass. Men det var en helt annen måte å løpe på enn når man spiller fotball, og jeg stivnet etter 3,5 kilometer. Det var en lekse.

    Gabriel ga ikke opp, og året etter løp han samme løp på drøye 39 minutter. Etter flere småskader som gjorde at Gabriel ikke klarte å fullføre en hel fotballsesong bestemte han seg for å legge fotballkarrieren på hylla i 2019, 29 år gammel.

    – Da fant jeg ut at løping var tingen og at jeg ville ha mer utbytte og mindre skader av å drive med det.

    Han satset da alt på løpingen.

    – Jeg tok et valg ikke alle på min alder hadde gjort, sier han.

    Gabriel satte seg da et nytt mål om å være den beste løperen fra Flekkerøy noensinne, og i juni 2020 klarte han å slå den gamle rekorden på Fløymila, og løp på 33.52 minutter.

    Trener som en toppidrettsutøver

    – Jeg ser på løpingen som en jobb. Jeg trener, spiser og sover som en toppidrettsløper, forteller Gabriel.

    Dagen starter klokken fem om morgenen, da snører han på seg løpeskoene og tar sin første løpeøkt. Turen går deretter til jobben som barnehageassistent i barnehagen han selv gikk i. Når han kommer hjem fra jobb, tar han enda en treningsøkt.

    – Så jeg har egentlig tre økter, en før jobb, en på jobb, og en etter, ler Gabriel som påpeker at han har drømmejobben.

    190 kilometer i uka

    Totalt blir det dermed 12 til 13 økter i uka. På tre og en halv måned har han gått fra å løpe 140 kilometer i uka til 180–190 kilometer. Han har også gått fra to til fire intervalløkter i uka.

    – Jeg har et mål om å ha 20 økter i uka en gang. Men det blir nok bare en gang, ler han.

    Gabriel har ingen hviledag.

    – Jeg kan ikke ha en hviledag. Det er litt morsomt for da kjenner jeg det i hele kroppen, sier han og demonstrer med armene hvordan han føler seg – full av energi.

    Og når man trener så mye, er søvn viktig.

    – Jeg legger med kvart på ti hver dag. Før la jeg meg kvart over ti, men jeg kjenner at 20–30 minutter ekstra gjør en stor forskjell. Det er litt kjedelig når man ikke får sett Champions League med gutta, fordi man må legge seg. Men det koster å satse, sier han og fortsetter:

    – Når man løper hver dag, så er noen økter tyngre enn andre. Det avhenger av dagsform og hva man har spist. Jeg gleder meg alltid til hver økt, for man vet aldri hvordan dagen blir og det har lært meg mye.

    Satser på at farten kommer

    Læringskurven om løping har vært bratt siden han startet. Gabriel påpeker at han lærer noe nytt hver uke.

    – Jeg har lært å holde litt igjen og være tålmodig. Det å øke gradvis. Ikke presse meg for mye, for da kommer skadene.

    Han mener selv at han ikke enda har farten en 10-kilometerløper bør ha, men satser på at den kommer etter hvert. Det sier de som kan faget, og Gabriel lytter til dem.

    – Jeg spør ofte dem som er bedre enn meg, eller kommer til å bli bedre, om råd. Dette er min tredje sesong, og det er nå sekundene begynner å bikke seg, forteller Gabriel som allerede har senket persen sin med syv minutter på de tre sesongene.

    Den oppsiktsvekkende fremgangen har gjort at han har vunnet flere løp. I januar i år vant han også 10-kilometeren i Vinterkarusellen i Kristiansand.

    – Jeg løp på 33.42, og er fornøyd. Det var forferdige forhold, jeg gikk hardt ut og løp alene, noe jeg liker dårlig, men ingen tok meg igjen. Jeg liker bedre å slåss om pallen, men jeg er redd for å stivne hvis jeg starter for sent.

    Han legger også til at han foretrekker bane fremfor terreng.

    – Jeg er best på flata, i terrenget mister jeg fort rytmen og feelingen.

    Satser frem til 2025

    Planen til Gabriel er å satse frem til 2025, og deretter bestemme seg for om han vil fortsette eller ikke.

    – Jeg vil gi det noen år. Jeg er jo i en alder der jeg kunne vært gift, og hatt to barn, men jeg har luka det vekk litt for å satse på løpingen, forteller Gabriel og fortsetter:

    – Jeg vil at folk som ikke kommer fra en løperfamilie, men har lyst til å begynne med løping, skal ha troa på at de kan bli gode. Alle kan fint klare å komme under 40 minutter på 10-kilometer hvis man har nok motivasjon, hodet på riktig plass, tar noen harde økter, og har troa på seg selv. Jeg visste heller ikke hva løping var da jeg begynte i slutten av tyveårene.

    Ingebrigtsen og Ingebretsen. Foto: privat

    Den fjerde Ingebretsen

    Venner av Gabriel tuller med at han er den fjerde Ingebretsen, på grunn av etternavnet hans.

    – Jeg vil ikke sammenligne meg med dem, da de er i en annen liga. Men Jakob, Henrik og Filip, Sondre og Karoline er mine forbilder.

    Nå er målene til Gabriel å stå på startstreken i NM, og en dag løpe 10 000 meter på under 30 minutter.

    – Hvis noen i 2019 hadde sagt at jeg noen gang skulle klare kravet til NM, så hadde jeg aldri trodd det. Men nå har jeg troa på at jeg kan klare det, avslutter Gabriel før han tar på seg løpeskoene for å utføre dagens intervalløkt på en vindfull Kristiansand stadion.  

    Karoline Bjerkeli Grøvdal har tatt ytterligere grep

    Karoline Bjerkeli Grøvdal har tatt ytterligere grep


    Langdistansestjerna har nylig inngått et samarbeid med Fuel of Norway for å optimalisere næringen i forbindelse med trening og konkurranse.

    Etter lengre tids erfaring og testing av Fuel of Norway velger Karoline å inngå et samarbeid som skal bidra til ytterligere optimalisering av hennes trenings- og konkurransehverdag.

    – Jeg er glad for å ha Fuel of Norway med på laget. Ernæring og restitusjon er like viktig som trening, og med hjelp av produktene til Fuel kan jeg optimalisere treningen min ytterligere. Det er viktig for meg å kunne bidra til et fokus på riktig og nok ernæring i forbindelse med trening spesielt for unge utøvere. Sammen med Fuel tror jeg vi kan få til dette, sier Karoline.

    Fuel of Norway

    Fuel of Norway ble startet av blant andre Gabriel «Gabba» Rasch tidligere proffsyklist og nå sportsdirektør i INEOS.

    – Hele målet med oppstarten på Fuel handler om at sportsernæring bør være sunt og godt å innta, samtidig som den øker prestasjon og forkorter restitusjonstiden. Mesteparten av sportsernæringen som finnes inneholder mye kunstige tilsetninger og smaker unaturlig. Med Fuel har vi benyttet oss av den beste kompetansen på utvikling og produksjon slik at vi trygt kan gi både OL-favoritter og unge utøvere den beste energien, sier Gabriel.

    I sin tid som ung utøver skulle Gabriel ønske at han og de rundt han hadde større kunnskap om ernæring, noe han i dag bidrar til i idretts Norge via Fuel of Norway.

    Fueld på startstreken

    Når Karoline konkurrerer på enten 5000 eller 10 000 meter skal hun yte maks i henholdsvis 14 og 30 minutter – sånn cirka.

    For hver runde må hun være fokusert og hele tiden ligge og pushe på grensen av hva hun er kapabel til. Spisse albuer, rykk i feltet og taktomslag mot slutten – det gjelder å være våken og på alerten.

    På såpass korte distanser trenger man ikke å innta næring underveis, men forberedelsene i forkant av løpet er desto viktigere, slik at hun står på startstreken med fulle karbohydratlagre og et skjerpet hode.

    Her er Karolines favorittprodukter som bidrar til akkurat det.

    Karolines favoritter

    No Bullshit energy er en energidrikke laget av 100% fruktjuice fra eple og rabarbra. drikken er ikke tilsatt sukker og en boks inneholder kun 19kcal og hele 99mg koffein. Med andre ord en sunn og smakfull koffeindrikke. 

    NoBullshit er laget for utøveren som er bevisst på koffeininntak i forbindelse med prestasjon eller som en leskende drikke når man trenger en liten oppkvikker. 

    Fuel of Norway EnergiGel er en gel basert ekte fruktjuice og kjente norske smaker. Denne ble kåret til RWs valg i en stor gel-test i Runner’s World i fjor.

    Fuel of Norway har utviklet gelen i tett samarbeid med utøvere og deres tilbakemeldinger.

    Det er tre faktorer som er viktige i den perfekte gel: Smak, konsistens og næringsinnhold.

    En kunstig smak og en for tykk konsistens er vanskelig å få ned når man er sliten. Samtidig er det utfordrende å lage en næringsrik gel som samtidig er tyntflytende.

    Fuel of Norway er kompromissløse og kvalitetsbevisste – og har fått til både en naturlig smak, tynn konsistens som er lett å svelge, og en nøye sammensatt blanding av karbohydratkilder for optimalt opptak.

    EnergiGel kommer i smakene blåbær, stikkelsbær og rips.

    Hverdagstrening

    I den daglige treningen er det også viktig med stabilt blodsukker og inntak av energi tilpasset aktivitet, intensitet og lengde.

    Mange tenker at sportsernæring er noe som kun benyttes under konkurranse. Fordelene ved å være bevisst i hverdagen er store. Man vil ha bedre kvalitet på øktene som gjennomføres, raskere restitusjon og man lærer kroppen å utnytte inntaket slik at man kan prestere bedre under konkurranse.

    Noen anbefalinger generelt vil være å drikke ca 5 dl Sportsdrikk siste timen før trening. Skal man ha en kort og intensiv økt vil dette være tilstrekkelig i forkant. Man kan også med fordel spise en EnergiGel rett før økta.

    Underveis er det viktig å drikke godt om temperaturen er høy. Umiddelbart etter økten bør man ha 5 dl sportsdrikke, en EnergiGel/EnergiBar/banan klart for å starte restitusjonen.

    På lengre økter bør man ha fokus underveis på et jevnt inntak av karbohydrater. Cirka 1–1,5 g/kg/t. Start inntaket etter ca. 15 min og fortsett gjennom økta.

    Flere tips finner du på Fuel sin hjemmeside.

    Karoline Bjerkeli Grøvdal: – Kunsten å gi F

    Karoline Bjerkeli Grøvdal: – Kunsten å gi F


    I spalten «Eliteløperen» følger vi våre beste utøvere og blir bedre kjent med dem – på en litt annen måte. Her er 14 kjappe med Karoline Bjerkeli Grøvdal.

    Hva er det første du tenker på når du våkner?

    – Hva skal jeg trene i dag?

    Hvilket land er favorittlandet ditt og hvorfor?

    – Kanskje Frankrike, fint vær, god mat, enkelt å reise dit.

    Hvilken rolle har du i vennegjengen?

    – Den stabile, de vet hvor de har meg.

    Hvordan ville vennene dine beskrevet deg med tre ord

    – Sta, målbevisst og snill – håper jeg.

    Hvilken artist hørte du på i ungdommen som du er litt flau over i dag, men som betød mye for deg da?

    – Altså, jeg var Britney Spears-fan nummer én! Og er ikke flau over det.

    Hvilke tre ting er du takknemlig for?

    – Oppveksten min, at jeg er vokst opp blant skog og fjell. Jeg tror det utgjorde en god base for at jeg kunne drive med idrett. Jeg er takknemlig for mamma og pappa som stilte opp, særlig da jeg var yngre, og kjørte meg på trening. Jeg har aldri hatt noen stor klubb eller idrettslag rundt meg, så alt de gjorde for meg er jeg veldig takknemlig for. Og så er jeg takknemlig for sponsorer, særlig lokale sponsorer som har fulgt meg siden jeg var liten og vært med i opp- og nedturer.

    Hvilken egenskap er du mest stolt av?

    – At jeg er løsningsorientert.

    Hva het ditt første kjæledyr?

    – Det var en katt som het Sunniva.

    Hva hører du i bilen?

    – Det meste – topp 40 og sånn typisk radiomusikk.

    Synger du med?

    – He he. Bare hvis jeg er alene i bilen.

    Hvem har betydd mest for deg i valget om å bli toppidrettsutøver?

    – Det er en kombinasjon av min første trener, Terje Hole, som brukte tid på meg og så et potensiale, og søskenbarnet mitt, Håvard Bjerkeli. Han var langrennsløper, sprinter, på landslaget med sølv i VM. Jeg så veldig opp til ham, jeg skulle jo bli skiløper jeg også. Han banet vei med tanke på det å bli toppidrettsutøver. Den kombinasjonen: ett forbilde og en trener som introduserte meg for løping og hadde trua.

    Hva liker du å gjøre når du ikke trener?

    – Slappe av, se på serier og lage mat. Og shoppe, he he. Det kan du putte i en parentes.

    Hvordan vil du beskrive følelsen etter en kanonbra økt?

    – En blanding av lettelse fordi du har gjennomført det du hadde som mål og det gikk bra, og en følelse av runner’s high – du får mye energi og ser litt lysere på alt. En enkel medisin for å ha det bra.

    Hva skulle du ønske du var flinkere til?

    – Jeg kunne vært flinkere til å ikke bry meg om alt. Noen ting kan gå litt for tett inn på meg. Den velkjente kunsten å gi F, den hadde jeg nok hatt godt av å mestre. Jeg kan bli litt opphengt i negative ting, som en dårlig prestasjon, og ta det med meg og la det gå utover selvtilliten. Jeg kan bli flinkere til å legge det fra meg, og gi F. Det må jeg jobbe litt med.