Swiss Canyon Trail er ett av «The World Trail Majors,» som består av 10 spektakulære løp rundt om i verden. Takket være en Instagram-konkurranse sto asfaltløper Marita plutselig midt i Jurafjellene med terrengsko på føttene.
Tekst: Marita Sandberg / Foto: Diyaki Germiani
«Vi er klare for avgang, men må vente på en tekniker som skal underskrive noen papirer, fordi vi må starte den ene motoren på en alternativ måte i dag…»
Slik startet flyreisen til Sveits. Det er mulig flyselskapene er pålagt å gi så detaljert informasjon, men som passasjer føler jeg at dette er mer informasjon enn nødvendig. Heldigvis er jeg ikke redd for å fly, så pulsen min forholdt seg uendret av dette. Da vi imidlertid ble stående ytterligere en time på bakken, ble jeg litt mer urolig, da dette var sånn cirka den tiden jeg hadde til mellomlanding i København.
Heldigvis hentet vi inn 5 minutter i luften, så idet jeg gikk ut av flyet, hadde jeg hele 10 minutter på meg til mitt neste fly skulle ta av – fra andre siden av flyplassen. Kort fortalt – det ble en liten tempoøkt gjennom Kastrup, og jeg rakk heldigvis flyet. Det samme kan man dessverre ikke si om kofferten min, men det er en annen historie.
Vel fremme i Genève møtte jeg mine finske venner Diyako og Tuuli, som skulle være mitt reisefølge denne langhelgen. Leiebilen ble plukket opp, og vi satte kursen mot Jurafjellene, som ligger på grensen mellom Sveits og Frankrike. Da vi kom frem til hotellet var det nesten midnatt, og resepsjonen var stengt. Men inngangsdørene var åpne, og på disken lå velkomstbrev til hver enkelt, med nøklene til rommene våre oppå. Det var tydelig at vi bodde i et relativt trygt område.
Morgenen kom, og med dagslys åpenbarte det seg en nydelig utsikt fra verandaen, 1200 mete over havet. Vi spiste frokost, og tok oss en slags shakeout-løpetur i deler av løypetraseen. Strava viste etterpå 4,3 kilometer og 352 høydemeter, så det ga en liten indikasjon på hva vi hadde i vente neste dag.Etter en rolig ettermiddag var det avreise til Couvet i Val-de-Travers, hvor vi skulle hente startnummer og delta på kveldens pastaparty. Her møtte vi noen franske Asics FrontRunnere, og fikk tatt de obligatoriske pre-race bildene, før det bar tilbake til hotellet og en god natts søvn.
Eventyrløp fra Instagram
Swiss Canyon Trail er ett av «The World Trail Majors,» som består av 10 spektakulære løp rundt om i verden. Det sveitsiske bidraget består nå av 5 ulike distanser. Du kan løpe 16, 31, 51, 81 eller 111 kilometer. Det var rundt 2700 påmeldte løpere i år, og de håper å tiltrekke seg enda flere neste år når de feirer sitt 30 års jubileum. Løypetraseene går i vakre omgivelser, i fjell og frodig skog. Spesielt de som løper de to lengste distansene får med seg noen mektige naturopplevelser, som virkelig kan anbefales.
For en løper som fortrinnsvis har holdt seg til asfalt og tartan gjennom vinteren og frem til siste maraton i slutten av april, ble det lite tid til spesifikk trening mot dette løpet. Jeg er ingen terrengløper, så hovedgrunnen til at jeg nå befant meg i Jurafjellene med terrengsko på, var at jeg i vinter vant startnummeret i en Instagram-konkurranse. Jeg hadde lagt noen økter til Wyllerløypa, samt samlet noen kilometer på sti og kuperte grusveier i mai, så jeg håpet at dette ville hjelpe.
Målet var å komme seg uskadet til mål, noe jeg absolutt ikke tok som en selvfølge, siden jeg er litt klønete på sti.
Med det som utgangspunkt, meldte jeg meg på distansen 31 kilometer med sine 1380 høydemetre. Jeg var usikker på hvordan knær og ankler ville respondere på så bratt terreng, og tok derfor ikke sjansen på noe lengre distanse eller flere høydemetre enn dette. Starttiden for 31 kilometer var kl 14.45. Jeg foretrekker morgenløping, både når det gjelder trening og løp. Så formiddagen gikk langsomt, og da vi ankom start- og målområdet, var jeg litt misunnelig på løperne som vi heiet på inn til målstreken etter å ha løpt 51 kilometer – de fikk nemlig starte 07.15 – et helt utmerket tidspunkt, spør du meg.
Køløping på eviglang sti
Logistikken med parkering og alt annet som må ordnes før man står klar på startstreken gikk svært smidig (løpere vet). Jeg hadde løpevest fylt med gels, telefon, ID-kort og en liter vann. Det var ganske varmt, så det var bare å begynne å få i seg nok drikke, allerede fra start. Startskuddet gikk, og de første kilometerne fløyt fint i lett terreng. Så begynte det å stige. Plutselig var vi inne i skogen, og en særdeles smal sti slynget seg oppover i eventyrlige omgivelser. Her var det umulig å passere noen foran meg, og jeg ble litt utålmodig fordi tempoet var så lavt. Heldigvis bremset denne køløpingen meg godt ned, for her var det skikkelig bratt, og stien tok aldri slutt. Joda, det gjorde den selvfølgelig, men da var det rett over i et nytt krevende parti, med seig gjørme som forsøkte å kidnappe skoene mine. Etter å ha kjempet tappert noen meter konkluderte jeg med at det ville være umulig å løpe de siste 26 kilometer uten sko, og jeg måtte stoppe for å snøre lissene usannsynlig stramt, for at skoene skulle bli med videre.
Plutselig virket det som vi hadde kommet oss opp på toppen av en ås. Her ble jeg velsignet med kanskje 200 meter med asfalt, før løypen gikk over på en ny sti – og rett ned i noe som føltes som et stup.
Her fikk jeg demonstrert den største forskjellen mellom de mer rutinerte terrengløperne og meg selv. Mens jeg trippet forsiktig nedover, og forsøkte å fokusere på å ikke bremse for mye, men samtidig ha kontroll på hvor jeg plasserte føttene mine, kastet de andre løperne seg utfor stupet, som om de hadde en flokk med villdyr i hælene. Note to self: du er tydeligvis ikke en ekte terrengløper før du hiver deg utfor sånne «stup» uten å nøle.
Høy på livet
Og sånn fortsatte løpet videre. Det gikk bratt opp og bratt ned, og av og til fikk jeg noen meter med litt flyt på vei. Hele tiden i frodig, vakker natur. Det var innslag av fjellsider, fossefall og elver, som gjorde enkelte partier ekstra magiske. De siste par kilometerne var transport på asfalt tilbake til mål. Det var en deilig følelse å krysse målstreken, og selv om jeg ble tatt imot med et finisher-håndkle, og ikke medalje, var det fri flyt av endorfiner. Humøret ble ikke dårligere av livemusikk på scenen, som hadde innslag av Barry White og Abba. Så noen colaglass og tørre klær senere føltes livet temmelig bra.
Målet var oppnådd – jeg kom meg uskadet over målstreken. Og på toppen av det hele hadde jeg kost meg veldig underveis. Jeg dro hjem med en god porsjon mestringsfølelse og litt høy på livet. Og hva annet kan en løper da gjøre enn å melde seg på et nytt løp?
Et par dager senere var påmelding til nytt terrengløp i boks. Denne gangen ultradistanse.
Kommer jeg til å dra tilbake til Jurafjellene og Swiss Canyon Trail en annen gang? Det er stor sjanse for det. Da vil jeg helt klart løpe en av de lengre distansene arrangøren tilbyr, for å oppleve enda mer av den fantastiske naturen. Kanskje vi sees der?
