Det startet bra, jeg hadde femten uker på meg. Det er jo i utgangspunktet litt snaut med tid hvis man har et litt hårete mål. Men hvis alt gikk på skinner skulle det likevel være et snev av mulighet. Men så ble det ikke helt som man hadde tenkt seg …
I samarbeid med ASICS og Springtime skal vi i Runner’s World følge Anders Alstad Prøsch på veien mot Paris Maraton som går i starten av april. Anders følges opp av trener Rune Solheim, som er RW-blogger, ASICS Frontrunner og maratonløper. Få innblikk i treningen til Anders og Rune på veien til Paris her!
Les forrige tekst fra Anders her!
Løpinga havnet i tredje rekke
Utgangspunktet mitt var altså Rotterdam Marathon i påsken 2022. Personlig rekord på 3:06. I Rondane 100 (miles) i august senere på året (kan ikke få anbefalt dette flotte norske fjellultraløpet nok), fullførte jeg 105 km da både ben og føtter til slutt sa «takk, men nei takk!» og nektet å bære meg videre fra sjekkpunkt.
Den samme sommeren skjedde det også omveltninger på hjemmebane og jeg gikk fra et ordinært familieliv til å ha de to jentene mine hos meg annenhver uke.
Høsten brukte jeg til å komme inn i nye rutiner, være en så god pappa som mulig når barna var hos meg, og å være en så god kollega jeg kunne når jeg ikke hadde barna. Løpeformen havnet i tredje rekke og både kondis og hurtighet måtte betale prisen.
Formen var, om ikke på et absolutt bunnpunkt, så i hvert fall ganske middelmådig, da jeg litt uventet (okei, veldig uventet, egentlig) fikk muligheten til å løpe Paris Marathon. Jeg fikk kontakt med PT Rune Solheim og jeg flagget målet om 2:59:59 i Paris.
Rune var veldig positiv og sa seg enig i at vi skulle gi det et forsøk, men at det nok kom til å kreve mye av meg (det visste jeg, altså) og at det kunne være fornuftig å ha i bakhodet at dersom det etter hvert skulle vise seg å bli vanskelig, måtte jeg ikke gå helt i kjelleren.
Cruising og godfølelse
Uansett, alt startet så bra, vi brukte de tre første ukene på langsomt øke mengden slik at jeg kom opp til ca. 50 km i uken. De første ukene var riktignok blytunge; sakte, men sikkert jobbe på seg litt kondis og vinteren bet godt fra seg, tidvis nådde ikke kvikksølvet i gradestokken opp til -10 en gang. Men når det først begynte å løsne etter tre, fire uker …
Det er lite som slår den følelsen av at du «cruiser» inn ti-tolv km i nydelig vinterlandskap, uten at det koster deg noe som helst. Når steget endelig begynner å sitte og du kan dra på litt ekstra i oppoverbakkene og hele kroppen responderer.
Når du planter foten godt nedi ei issørpe og kjenner det kalde isvannet momentant trenger inn i skoen og gjennom sokkene, men det gjør ingenting fordi du føler at du jobber med elementene og ikke mot dem.
Tempoet går opp, beina lystrer og du kjenner at du bare kan fortsette å flyte. Endorfinene skilles ut og du er verdensmester i ditt eget lille univers. Følelsen av eufori – det er ren lykke!
Det er denne følelsen som er drivkraften. Det er dette det egentlig handler om – det er derfor jeg driver med dette. Det er da du innser at det er veien til målet som er det egentlige målet, og da spiller det plutselig ikke så stor rolle om man dunker under 3, 4 eller 6 timer, for den saks skyld, i et løp noen uker eller måneder frem i tid.
Piggskomodellen Fujisetsu fra ASICS har vært god å ha gjennom vinteren.
Veien blir målet
Og det er nettopp dette som er så viktig å ta med seg når ting plutselig ikke går som planlagt. Når målet ble for ambisiøst, når de der hjemme trenger at du er der mer, når kroppen setter bremsene på eller når jobben plutselig krever mer av deg for en periode – når man, slik jeg de siste ukene har gjort, innser at målet du satt deg i desember, langsomt svinner.
Nettopp da kan det være godt å ta et steg eller to til siden og spørre seg selv «hva er den egentlige gevinsten av det jeg driver med»?
For meg er det en sunn sjel i en sunn og frisk kropp som på vegen mot et mål, opplever både opp- og noen nedturer, mestring, mange naturopplevelser, utmattelse og glede og ikke minst ha enda mer overskudd til alle de rundt meg som betyr noe for meg.
Et konkret tidsmål er byttet ut med fokus på en sunn sjel i en sunn kropp og gode opplevelser med mestreing på veien.
Bagasjen full av gode opplevelser
Så hva har egentlig skjedd, og hvor står jeg nå? Paris nærmer seg faretruende raskt og å komme seg under tre timer kan jeg bare glemme. Jeg var i god driv inntil for noen uker siden, da både hjemmebane og jobb plutselig trengte at jeg var mer til stede. Absolutt ingenting dramatikk rundt det, sånn er det av og til.
Og selv om jeg gjerne skulle sittet her å skrive at jeg var godt i rute for å nå mitt mål, så måtte jeg på et tidspunkt erkjenne at det kommer jeg ikke til å klare uten at offeret blir for stort på de andre arenaene, så da dro jeg forsiktig i håndbrekket.
Jeg har bestemt meg for å reise til Paris med bagasjen full av gode løpsopplevelser som denne snart 15 uker lange reisen til Paris har vært, og nyte 42 km fra starten på Champs-Élysées, på kryss og tvers gjennom Paris’ gater, bli heiet frem av publikum langs løypa, oppleve stemningen og atmosfæren, før jeg til slutt kan heve armene over hodet når jeg krysser målstreken ved Triumfbuen, forhåpentligvis med mange gode opplevelser og minner jeg vil ha med meg videre.
Hei, så lenge!
Kommentar fra coach Rune
RW-blogger og ASICS Frontrunner Rune Solheim skal coache Anders fram mot løpet i Paris. Rune jobber som PT og er selv en habil maratonløper.
Foto: Sylvain Cavatz
– Då me starta for 15 veker sidan, var eg klar på at Anders i grunn hadde for liten tid å trena seg opp att i form til å springa sub-3. Eg utelukka likevel ikkje sjansen for at det kunne skje, med ei perfekt reise.
– Men med ein haust omtrent utan løping, måtte han starta nesten på null, og då er 15 veker veldig liten tid å førebu eit maraton. Og iallfall ein så solid pers på eit allereie høgt nivå. I tillegg såg eg raskt at ein krevande situasjon på heimebana gjorde utfordringa endå større.
Derfor var Rune tidleg ute å bremsa optimismen kring 2.59-målet.
Først mengde, så fart
Målet var fyrst å byggja opp att noko mengde, før dei introduserte økter med meir fart.
– Denne perioden gjekk bra, og formkurven bevega seg i rett retning. Då me var på rett mengde og hadde introdusert litt større fart, måtte me dra bittelitt i håndbrekket etter litt kjenningar i eit kne. Likevel såg det lyst ut, og Anders fekk gjort ein del km i maratonfart midtvegs i treningsperioden.
Inn i andre del av oppkøyringa såg dei behovet for å få meir kontroll på langturen. Etter eit par gode langturar, starta utfordringane hopa seg litt opp og tida til trening strakk ikkje heilt til. Derfor er det blitt altfor lite løping no dei siste vekene. Og med eit allereie tynt grunnlag, måtte målet justerast.
Ettersom Anders ikkje har hatt nokon langturer over 26 km, vert utfordringa i det heile teke å tåle den muskulære delen av 42,2km på asfalt.
– Dermed er eg enig i Anders si eiga vurdering om at gjennomføring er det viktigaste i Paris. Ikkje kor fort det går denne gongen, seier Rune, og understrekar at dette er heilt vanlege utfordringar for mange.
Viktig å mestre maratonløpet kalt livet
– Livet skjer og ting går ikkje som planlangt. Då er det viktig at ein er realistisk og tenkjer etter kva som er viktig i livet. Sjølv om det er gøy å persa eller sprengja eigne grenser på eit maraton, er det viktigare å mestra det maraton som livet byr på.
– Derfor synes eg det er ekstra viktig å kunne gleda seg på vegen mot eit slikt mål, som eit maraton. Då vert ikkje nedturen like stor viss ikkje alt går etter planen. Vegen er viktigare enn endestasjonen etter mi meining.
Sjølv skal Rune springa mitt treigaste maraton på mange år i Paris, men håpar å kunne sjå nye sider ved eit maraton.
– Ikkje vera så nervøs før start. Kanskje få sett litt av det som skjer rundt i løypa. Få med meg meir av stemninga. Men likevel ha ei god kjensle av mestring når eg kjem
i mål. Slik Anders også vil ha når han fullføre i Paris.
