En annerledes drøm

En annerledes drøm


Lina Falcken er et levende bevis på at det som kan virke umulig ikke nødvendigvis er det. Etter en ulykke i 2009 måtte hun lære alt på nytt – å gå, å snakke, å spise. I dag takker hun løpingen for at hun har kommet så langt.

På en skala fra én til ti, hvor én er frisk og ti er grønnsak – hvor befinner datteren min seg? Dette spørsmålet stilte Peggy Falcken til legen da datteren Lina våknet opp fra koma i desember 2009.


Lina Falcken
Alder: 39 år
Bosted: Espoo utenfor Helsinki
Aktuell med: Havnet i koma etter en ulykke for elleve år siden. Etter å ha lært seg alt på nytt, er løping i dag hovedgeskjeften.
Favorittmaraton: Gran Canaria Maratón – løping og ferie i ett!
Instagram: Linamarie312


En lang og islagt trapp

Lina vokste opp i Finland, men var på dette tidspunktet bosatt i Ålesund hvor hun jobbet med interiørdesign. Etter et hyggelig julebord i adventstida, tok hun følge med naboen hjem. Høye hæler og en lang, islagt trapp uten gelender skulle vise seg å være en skjebnesvanger kombinasjon denne desemberkvelden. Selv refererer hun til det som Fallet. Heldigvis, kan man si, husker hun ingen ting. Og heldigvis var hun ikke alene. Ambulansen kom fort, og Lina ble hastet til Ålesund sykehus, og derfra videre med helikopter til Trondheim.

Når hun fire dager senere våkner opp igjen fra koma, og moren krever svar på hvordan det egentlig ligger an, er dommen fra legen det verst tenkelige: Han plasserer Lina i helt feil ende av skalaen. Med unntak av to ord var alt av språk borte. Ikke kan hun gå, ikke kan hun lese, skrive eller spise. 29-åringen må lære seg alt på nytt.

– Jeg husker jeg så meg selv i speilet og tenkte: dette er ikke meg, forteller Lina.

Koordinasjon og språkopplæring

Peggy bretter opp ermene og får datteren overført til Finland. Hun innser også at hun nå får bruk for den første utdannelsen hun en gang i tiden tok: fysioterapi. Så fort Lina er utskrevet fra sykehuset, starter den lange veien med opptrening.

Det er lite tungsinn å spore hos Lina. Slik har hun alltid vært – en glad jente med et positivt syn på livet. Opptreningsperioden har hun gode – og tidvis komiske – minner fra. Fra å være på nivå med en ettåring, utviklet hun seg raskt til treårsstadiet, og etter hvert fem, seks, syv og så videre. Utviklingen var raskere enn hos et barn.

Lange stavgangturer med moren, hvor de repeterte navnet på alle gjenstander de passerte, var en ypperlig kombinasjon av balansetrening, koordinasjon, utholdenhet, styrke – og språkopplæring.  

«Hva er det, Lina?» Svaret var til å begynne med «husker ikke». «Det er en bil». Lina gjentok ordet mange ganger: bil, bil, bil. Når neste bil etter en stund passerte, gjentok prosedyren seg. «Husker ikke» – «bil, bil, bil.» Til slutt satt det.

Lina forteller om denne perioden – barndommen volum to – med humor. Forteller om de gangene hun gikk ut fra butikken med varene uten å betale, forteller om banneordene som kom når de helst ikke skulle. Akkurat som hos et barn. Og i likhet med enhver tenåring, blir stavgang med mamma etter hvert ganske døvt. Lina startet å løpe.

Legen hadde nemlig sagt: Alt det du får til å gjøre, gjør det. Og gjør det så raskt som du kan.


Løping er perfekt

Før fallet var Lina i norgestoppen i badminton. Hun forsøkte å plukke opp igjen idretten etter skaden, men innså raskt at arbeidskravene ble for vanskelige: øye-hånd-koordinasjon, balanse, brå og kjappe bevegelser. Kusinen ymtet om at løping kunne være noe for henne, da hadde Lina allerede løpt noen turer for seg selv – korte turer og med elendig teknikk, ifølge henne selv. Kusinen mente maraton var tingen.

– Det kom ikke på tale, aldri i livet! Men så begynte jeg å tenke litt. … Ikke kan jeg jobbe, jeg trenger mye egentid og hvile, ikke har jeg barn. Jeg måtte få tiden til å gå. Løping gjør at jeg sover bedre og orker mer, så da ga jeg det et forsøk.

På spørsmål om hun savner badmintonen kommer det et høyt og kontant nei.

– Overhodet ikke. Løping er helt perfekt for meg.

Om drømmer og sovepiller

Et halvt år etter fallet innså Lina at det var noe rart med søvnen hennes. Hun fortalte legen at hun ikke hadde sovet skikkelig på flere måneder, og fikk utskrevet sovepiller. En om dagen eskalerte raskt til flere. Etter mange år på sovepiller, var hun til slutt oppe i 24 piller i døgnet.

– Det var faktisk etter en maraton i 2015 at jeg innså det – dette går ikke, jeg må slutte. Så jeg la meg selv inn på rehab.

Det viste seg etter hvert at det som forstyrret søvnen til Lina, bare var drømmer. Men hun – delvis barn, delvis voksen – forstod ikke hva dette var, og trodde hun var våken. Tenk så mye rart livet fører med seg, når man må lære seg livet på nytt.


Disponering

Legene har ikke lagt skjul på at utviklingen som Lina har vist – fra å være en tier på grønnsaksskalaen og til å fungere tilnærmet som normalt i dag – er unik. Det vitner om en evne til å stå på, ta små steg, og aldri gi seg.

– Det eneste jeg sliter med er å lese. Og så må jeg sove litt midt på dagen. Alt annet går fint. Det er som det er, og jeg forsøker å gjøre det beste ut av det, sier hun.

Fra å nesten ikke ha noe språk for elleve år siden, snakker Lina i dag både norsk, svensk, finsk og engelsk. Og løper maraton.

– Jeg er helt sikker på at det at jeg har begynt å løpe er grunnen til at jeg har klart meg så bra, sier hun, og legger ut om den første maratonopplevelsen i Helsinki 2012. Grusom, men fantastisk, som alle maratondebuter. Den siste tiden har hun begynt med laktattesting, noe som har revolusjonert treningen hennes. Fra å starte for hardt og gå på en smell, disponerer hun nå både økter og løp riktig – og opplevelsen blir deretter.

Fjorårets tre maratonmedaljer. Foto: privat

Det er derfor vi er her

Runner’s World møtte Lina under Oslo maraton-helgen i 2019. Målet om én maraton i året er for lengst knust. Oslo Maraton ble fjorårets tredje. På taxfreen har hun plukket med seg en proseccoflaske til afterrun, og hun gleder seg stort til å løpe i Oslos gater dagen etter. Runner’s World treffer bøttevis av løpere under denne helgen, men svært få gleder seg like eksplisitt som Lina. De fleste har nettopp hatt en forkjølelse, trent for dårlig, gruer seg til bakken opp til St. Hanshaugen.

– Hæ? Men det er jo derfor vi er her! Jeg har også fått trent alt for lite, sier hun, og forteller at moren hennes, som har støttet henne gjennom hele livet – gjennom to barndommer og oppvekster, døde for bare én måned siden. Treningsprogram og tidsmål blir ubetydelig da.

Livet er skjørt. Det har Lina erfart. Men det hjelper sjeldent å gi opp. Lina gleder seg over det hun kan, og gjør ting hun gleder seg over.

Kilian prøver seg på 24-timersløp

Kilian prøver seg på 24-timersløp


Kilian Jornet, en av historiens mest meritterte terrengultraløpere, forsøker seg nå på en helt ny utfordring – ikke i fjellet, men på en friidrettsbane. Her får du et innblikk i hvordan han har trent de siste månedene.

Pressemelding fra Salomon / Suunto

Iført de nye konkurranseskoene fra sponsoren Salomon, S/LAB Phantasm entrer han det ovale tartandekket i Måndalen for å løpe rundt og rundt i 24 timer. Opprinnelig var datoen 21.–22. november, men grunnet dårlig vær er løpet utsatt. Ny dato er fredag 27. november klokken 11.00.

Salomon S/LAB Phantasm

Kilian Jornet er først og fremst kjent for sine fjellbragder, men med blant annet hans gateløpsdebut friskt i minne, er han ikke fremmed for nye utfordringer.

– Motivasjonen ligger i å gå ut av komfortsonen, prøve nye ting og se hva jeg er i stand til å få til – enten det er sanking av høydemeter eller som i dette tilfellet, løping på flatt dekke, sier Kilian.

Han kommer ikke med noen eksplisitte forskutteringer med tanke på distanse eller rekordforsøk, men vi er jo godt vant med at ekstraordinære ting skjer når Kilian snører på seg skoene.

Den offisielle bestenoteringen i verden på 24-timersløp ble satt tilbake i 1997, av Yiannis Kouros som løp 303,506 kilometer, noe Kilian kaller en «absolutely wild» prestasjon.

– Det er så mange kilometer at jeg ikke klarer å visualisere det. Jeg har tittet på Yiannis’ rundetider, så jeg planlegger å holde tritt med dem så lenge jeg kan. Jeg vet hvilken fart jeg må ligge på hver time, og hvilken kilometertid jeg må ligge på for hver runde. De første ti timene vil naturlig nok gå litt raskere, for så å roe litt ned for hver time etter det, så jeg har en plan. Den store utfordringen ligger i å unngå muskulære problemer og å få i seg nok mat uten alt for store nedturer underveis i løpet, sier han.


Kilian har vunnet renomerte løp som UTMB, Hardrock 100, Western States 100 i tillegg til et utall andre fjelløp rundt om i verden. Nå har han rådført seg med trenere og fysioterapeuter for å inkorporere mer fart i treningsarbeidet.

Mye har handlet om å minimere sjansen for skadene som kan oppstå etter den repetitive dunkingen på det flate underlaget. Det er også grunnen til at det opprinnelige 24-timersforsøket ble utsatt noen uker – nemlig en liten muskulær skade etter gateløpsdebuten i Hytteplanmila i oktober, hvor han løp på 29:59.

– Fjelløpere har en stor motor og en god utholdenhet, men beina mine er ikke vant til å bevege seg så fort. For å forberede meg har jeg hatt tre dager med tempotrening på friidrettsbanen eller asfalten ukentlig. Men løpemåten og steget er veldig annerledes fra hvordan du løper i terrenget, hvor du må forsere hindringer og plassere føttene på ulike måter ut ifra hvordan terrenget skifter, forteller han.


Det har vært noen småskader denne høsten, som en følge av forandringen i treningen, og Kilian innrømmer at det har vært frustrerende.

– Jeg har hatt gode perioder med trening, men så har det kommet en skade som har tvunget meg til å holde meg i ro. Etter 10-kilometeren måtte jeg ta en pause på grunn av en skade. Nå er planen å få inn en god treningsuke og se hvordan kroppen føles, og deretter hvile frem til 24-timersforsøket.

Du kan lese mer og følge løpet live her.

De andre løperne i feltet er RW-spaltist Simen Holvik, Didrik Hermansen, Harald Bjerke, Jo Inge Norum og Sebastian Conrad Håkonssen.

Sko og klokke

Under løpet vil Kilian løpe i Salomons nye S/LAB Phantasm, en superlett gateløpssko som lanseres våren 2021. Han har allerede brukt skoen i flere måneder på bane- og asfaltøktene.

I tillegg kommer han til å bruke GPS-klokken Suunto 9 for å sammenligne rundetidene med verdensrekordholderen Yannis Kouros sine tider.

Slik ble Wilson Kipketer raskest i verden

Slik ble Wilson Kipketer raskest i verden


Wilson Kipketer er en av de aller fremste løperne i verden gjennom tidene på 800 meter. Han har fortsatt verdensrekorden på distansen innendørs, og løp blant annet inn til tre VM-gull for Danmark innen han avsluttet karrieren i 2005. Vi har snakket med ham om hvordan han ser på alt fra løpetrening til den raske utviklingen av løpesko.

Wilson Kipketer regnes som den beste gjennom tidene på den intrikate 800-metersdistansen. Han tok tre VM-gull på rad, og selv om han aldri fikk det til ett hundre prosent i OL, tok han likevel et sølv i 2000 og en bronse i 2004.

Wilson er født og oppvokst i Kenya, men kom til Danmark via et privat utvekslingsprogram da han studerte. Han ble værende i Danmark, byttet nasjonalitet og startet å konkurrere for Danmark. I 1995 tok han sitt første VM-gull for landet under verdensmesterskapet i Göteborg.

Året etter VM-gullet hadde Wilson en fantastisk sesong, men ettersom nasjonsbyttet fra Kenya til Danmark ikke var helt klart, godkjente ikke den internasjonale olynpiske komiteen at han kunne konkurrer for Danmark, hvilket gjorde at han mistet OL i 1996.

I løpet av 1996–1997 var Kipketer ubeseiret i hele 33 konkurranser på rad, alle på 800 meter. Wilson var også den løperen som til slutt slo Sebastian Coes «uslåelige» verdensrekord på distansen. Coes rekord hadde stått i 16 år når Kipketer først tangerte rekorden på hundredelen i 1997. Senere samme sesong løp han under rekorden ved to tilfeller, med 1:41:11 som beste tid.

I dag jobber Wilson med sportsmarketing for PUMA i norden og tar seg av mange av de utøverne som merket samarbeider med.

Tolv kjappe med Wilson


Hvordan er din status som løper i dag?

– Siden pandemien brøt ut har det blitt mer løping enn tidligere. Jeg har likt å komme meg litt vekk fra hjemmekontoret, så jeg har løpt nesten hver dag. Først og fremst fine morgenøkter. Men til vanlig holder jeg formen ved like med fire økter i uka. Jeg har ingen konkurransedriv, men det handler om at jeg løper for helsens skyld og for at det gir en fin avkobling. Muligens kan det bli et gateløp eller to, men bare som en del av jobben i så fall.

– Jeg kjenner heller ikke på noe sug etter å konkurrere i veteranløping på bane, selv om jeg vet at det blir mer og mer populært. Men der har jeg gjort mitt. Kanskje vil jeg teste hvor raskt jeg klarer å løpe en gang i blant, men det er bare for min egen skyld. Ellers er det langturer i 4.30-fart som gjellder akkurat nå.

Er du fortsatt involvert i sporten i dag?

– Ja, det er jeg. Totalt hjelper jeg rundt 40 løpere fra to klubber i København, KIF og FIF. Det er alt fra 15-årsalderen og opp til 30 pluss. Først og fremst er det mellomdistanseløpere, men blant dem finnes det løpere med målsettinger om å utvikle seg på alt fra 400 til 10 000 meter. Jeg treffer dem alt fra en gang i måneden til neste hver uke. Det er inspirerende å kunne være med og bidra.


Hvor var basen din da du selv var eliteløper?

– Etter studiene var jeg så klart en del i Danmark, men for å få riktig gode forhold og kunne fokusere på løpingen var jeg veldig mye på treningsleir. Først og fremst om vinteren, da Danmark ikke har så gode fasiliteter for innendørstrening. Portugal tilbød gode treningsmuligheter og etter hvert lå jeg ofte på lange leire i Polen. Der fantes det et veldig bra treningssenter med en fin skog, samt både innendørs- og utendørsbane. Her ble fokuset mitt på treningen også veldig bra. dels fordi det ikke fantes så mye annet å gjøre, og dels fordi treneren min Stawomir Nowak kom fra Polen.

Hvilke økter var de viktigste i treningen din mot å bli verdens beste 800-meterløper?

Det er alltid vanskelig å trekke fram enkeltøkter, for det handler om en helhet; å trene bra og med kontinuitet, men også å spise godt og gi kroppen den tiden den trenger for å hvile. Det er fort gjort å bare kopiere treningen og glemme det andre – som er like viktig.

– I treningen gjelder det å finne balansen mellom teknikktrening, styrke og den rene løpetreningen. Mitt råd er å ikke legge for mye vekt på kilometervolumet, men å heller vektlegge den kvalitative treningen. Det var det som fungerte best for meg. Streb etter å se en utvikling av løpefarten i løpet av en lengre tidsperiode.

Innebar det at du ikke trente så mye volum, men mer kvalitetsøkter? Skiller det seg fra hvordan mange mellomdistanseløpere trener i dag?

– Ja, jeg trente for å orke å holde en høy intensitet på øktene mine. Hvis man da høyner volumet og jakter kilometer kommer man ikke til å kunne ha samme intensitet på tempoøktene. Hele mitt fokus lå på 800 meter.

– Det kan selvfølgelig se annerledes ut avhengig av hvilken distanse man først og fremst satser på. Man må også ta utgangspunkt i individet og finne riktig verktøy for den enkelte utøver. Men om man vil minne mellomdistanseløp må man selvfølgelig ha fart nok til å kunne slå over til sprint. Trener man ikke på det tror jeg det blir vanskelig å vinne.

Hvis du ser tilbake på toppidrettsutøversatsningen din – hvilke var dine beste økter?

– Oj, oj! Jeg har så mange minner å ta av. De beste øktene er ikke nødvendigvis de tøffeste, for når det går bra flyter alt og man kan løpe avslappet. Men en økt jeg husker var 5 x 400 meter som jeg kjørte på høy høyde i Saint Moritz i 1997. Jeg husker at jeg hørte hvordan det pep fra klokkene til alle trenerne på banen etter hvert drag. Pausen var på fem minutter og jeg løp alle intervallragene rett under 48 sekunder. Etter økta kom en trener bort til meg og lurte på om jeg visste hvor fort jeg hadde løpt, hvilket jeg hadde full kontroll over. Han lurte på hvordan jeg kunne være så uberørt i etterkant. Men jeg trente bra og slapp aldri fokus under økta, til tross for at jeg hadde mange tilskuere som tok tiden på meg.

– En annen økt jeg husker – og som kanskje ikke er like ventet fra en 800-metersløper – var når jeg fikk skikkelig godfølelse på en 60 minutter lang langtur. Jeg rakk nesten 20 kilometer og holdt altså en fart på rundt 3 minutter per kilometer. En tredje økt jeg husker var da jeg løp klassiske 5 x 1000 meter på bane. Selv her hadde jeg fem minutter pause og løp alle 1000-metersdragene på 2.20.

Dette var ingen lette økter å kopiere. Hvordan gjennomførte du pausene dine – sittende, stående eller joggende?

– Med så lang pause som fem minutter pleide jeg å dra på meg overtrekksbukser, slik at musklene skulle holde seg varme. Så det gikk altså i klesskift og lett bevegelse mellom dragene.

Trente du mye alene, eller løp du sammen med andre?

– Nei, jeg trente nesten alltid alene. Treningen min var veldig intensiv og jeg ville at den skulle være det. I en periode i 1997 trente jeg sammen med Vénuste Niyongabo fra Burundi som tok OL-gull på 5000 meter i Atlanta året før, men det fungerte ikke så bra.

– Allerede på oppvarmingen løp jeg mye fortere. Ikke fra start, men jeg likte å progressivt øke farten hver kilometer under oppvarmingen. Det passet ikke Vénuste så godt. Enten måtte jeg roe ned på tempoet, eller så måtte han øke, hvilket gjorde at det ikke passet noen av oss i det lange løp. Sånn er det fortsatt – jeg liker intensitet allerede fra oppvarmingen, hvilket kanskje ikke så mange andre foretrekker.

Det er mye snakk om løpeteknikk i dag, både blant supermosjonister og mosjonister. Trente du mye teknikk, eller kom det helt naturlig for deg?

– Jeg synes at det er bra at man vektlegger teknikk, for det finnes mye å ta tak i der for mange. Det handler om å finne en avslapping i løpingen med god rytme, og deretter å forstå hvilke muskler som er involvert. Det er noe du bør minne deg selv på hele tiden for å få en god flyt. For meg kom løpeteknikken naturlig til 60 prosent, men de resterende 40 prosent var noe jeg jobbet meg til. Det gjorde jeg ved å ha fokus på teknikken på trening, og ved å jobbe med ulike øvelser for å løpe bedre.

– Men rent generelt er rådet mitt å forsøke å finne en avslappet stil selv når man løper fort og når man er sliten. Finne koordinasjonen mellom armer og ben for å få ut maksimalt av din kapasitet. Jeg synes det er nokså vanlig å se at nettopp koordinasjonen ikke alltid er hundre prosent til stede hos løpere.

En annen stor greie i dag er jo løpesko – både på og utenfor bane. Hva tenker du om skoutviklingen?

– Jeg mener at det har blitt litt for mye fokus på nettopp skoene. Det er fortatt utøverne som skal prestere. Selvfølgelig kan man påvirkes positivt om man har en sko man tror på og liker, men på det absolutt høyeste elitenivået tror jeg ikke at det kan gjøre så mye for prestasjonen i konkurransesammenheng.

– Kanskje kan man tåle treningen bedre med den nye teknologien, men også kunnskapen rundt trening og alt rundt har jo hele tiden utviklet seg. Jeg har ikke noe i mot den tekniske utviklingen som sådan, men jeg håper at det ikke stjeler fokus fra løpernes prestasjoner. Ingen sko løper av seg selv, selv om de kan gi deg god støtte på veien.

Hvilken sko løper du selv med?

– Når det gjelder langturer veksler jeg mellom PUMA Speed Sutamina 2 og Speed 600 2. Begge modellene synes jeg gir en god løpsfølelse og den dempingen jeg vil ha, samtidig som de er behagelige. Når jeg vil løpe litt raskere tar jeg gjerne fram Speed 300 som har en litt lavere profil og som oppmuntrer til høyere fart.

Hvordan ser løpeskoutviklingen ut hos Puma framover?

– Jeg synes at PUMA Speed-serien som finnes i dag dekker mange løperes behov, der alle kan finne noe til en svært god pris. I løpet av 2021–2022 utvides tilbudet med flere modeller for løpere rettet mot langdistanse, både på elite- og mosjonsnivå. Blant annet kommer vi til å lansere sko i tråd med den nye utviklingen, altså modeller med karbonfiberplate i mellomsålen. De har fått veldig god kritikk fra for eksempel Löplabbet når de har fått teste noen prototyper.



Wilson Kipketers raskeste meritter

Pers på 800 meter (1997)Pers på 1000 meter (2000)
Utendørs: 1:41:11
Innendørs: 1:42:67 (gjeldende verdensrekord)
Innendørs: 2:14:96

Wilson Kipketers mesterskapsmeritter 800 meter


OLVMVM inneEM
Sølv (Sydney, 2000)
Bronse (Aten, 2004)
Gull (Göteborg, 1995)
Gull (Aten, 1997)
Gull (Sevilla, 1999)
Gull (Paris, 1997)
Sølv (Maebashi, 1999)
Sølv (Birmingham, 2003)
Gull (München, 2002)

Foto: Deca text & bild / Wilson Kipketer privat

Løp vekk smerten

Løp vekk smerten


Tidligere tok man smerte og vondter svært på alvor, og det gjaldt å hvile skikkelig og avstå helt fra løping når kroppen sa ifra. Men, forskning fra de siste årene viser at du i mange tilfeller forverrer smerten hvis du slutter å løpe, ettersom du forsterker hjernens nervøse smertesignaler. Smerte kan ha mange flere kilder enn en skade. Det er på tide å revurdere synet vårt på smerte og smertebehandling, mener mange eksperter.

Plutselig begynner det å gjøre vondt i hælen. En flyktig følelse til å begynne med, men etter en stund har smerten pakket kofferten og flyttet inn. Det er vanskelig å forklare hvor det gjør vondt, det er liksom inni der et sted. Av og til hogger smerten til, av og til føles det ømt og betent. Men smerten er aldri helt borte.

 Har du vondt et sted og er løper, pleier en god del fysioterapeuter, leger og naprapater å anbefale at du hviler. Du får styrke- og tøyeøvelser som hjelper til med å få musklene rundt området til å slappe av og bli sterkere. Men hva skjer når ingenting hjelper?

Dager blir uker og følelsen av å ikke kunne bevege seg fritt gjør ikke saken bedre. du halter rundt og aner uråd. Følelsen av at det er noe feil i hoften, en nerve i klem eller en overbelastet muskel slipper ikke taket.

Til slutt lykkes du med å få time til MR-scanning, endelig skal du få vite hva feilen er! Og hva kunne de se? Ingenting! HVA?

Richmond Stace blir ikke overrasket. Han er fysioterapeut med spesialisering innen smertebehandling. 

– Smerte er en følelse, og smerte er ikke alltid knyttet til noe fysisk, sier han.

Det er ikke så lett å akseptere tanken på at smerten ikke nødvendigvis er i direkte sammenheng med skader, men det finnes faktisk mange studier som viser at smerte kan eksistere der det ikke finnes noen skade – og at en fysisk skade kan eksistere der det ikke finnes smerte.

I en studie viste MR-bilder at menisken i kneet til 44 personer var skadet (altså skader på brusken inne i kneet) uten at pasientene hadde noen som helst smertesymptomer. En annen studie, publisert i The New England Journal of Medicine, viste det seg at 38 prosent av smertefrie forsøkspersoner hadde forandringer i korsryggen (for eksempel tegn til utglidninger av skiver i ryggen). Denne typen forandringer pleier som regel å føre til smerter hos de fleste pasienter. Så om smerte ikke er synonymt med skade, hvorfor veiver kroppen med det røde flagget da?

Getty Images

Det sitter i hodet

– Smerte er en budbringer som sult og tørst, et signal om et behov, som igjen leder til beskyttelsesforanstaltninger fra kroppen, sier Richmond Stace.

– Kroppen har behov som trenger oppmerksomhet og noen områder krever ekstra mye. Deretter må vi finne ut av om det området som gjør vondt faktisk er truet av en skade.

Så hvorfor går da hjernen inn og varsler om hoftevondt når det ikke finnes en skade der?

– Hjernen gjør en kvalifisert gjetning, forklarer Richmond Stace.

– Hvis det finnes tilstrekkelig mye som peker på at det finnes et problem rundt hoften, er det nok til at hjernen sender ut beskyttelsessignalet smerte. Men det den varsler om kan være overanstrengelse, endret bevegelsesmønster eller at du har blitt svakere – snarere enn en direkte skade.

Det finnes mye forskning som underbygger det han sier, at smerte er et påfunn fra hjernen. Lorimer Moseley, professor i klinisk nevrovitenskap og ekspert på smerte hos mennesker, påpeker at fantomsmerter hos amputerte pasienter ikke ville eksistert om det krevdes en faktisk skade for å kjenne smerte. Hvordan skulle du i så fall kunne kjenne smerte i et ben som ikke finnes?

I et av hans forsøk kjente testpersonene til og med smerte i benprotesen når den ble angrepet. Uansett er det viktig å poengtere at selv om smerte skapes i hjernen og ikke i kroppen, så betyr det jo ikke at skader, eller smerten som forårsakes av skader, ikke er reell.

– Den er absolutt reell, men sammenhengen er komplisert, sier Paul Ingraham, mannen bak siden painscience.com der han studerer og samler forskning på smerte.

– Moderne smerteforskning baseres på en såkalt biososial modell, der både fysiske, psykiske og sosiale faktorer medregnes når vi ser på smertesymptomer. Forskningen sier ikke at de fysiske faktorene ikke er viktige, men den skiller seg fra den tradisjonelle smerteforskningen ved at den ikke tar for gitt at smerte kun kommer fra en fysisk skade, som man lenge trodde. Mange glemmer fortsatt hvpr mye smerte påvirkes av andre faktorer.

Richmond Stace er enig:

– Å bare titte på en rent fysisk forklaring pleier å gi dårligere resultat. Vi må huske på at hele personen opplever smerte, ikke bare en kroppsdel.

Han forklarer det med en lignelse: du er på kino og lerretet blir plutselig svart. En i personalet kommer inn og rister på lerretet. Kommer filmen tilbake da? Nei, for problemet sitter ikke i kinolerretet, men i maskineriet et sted. Uansett hvor mye du rister, kommer det ikke til å hjelpe.

– Uavhengig av om smerten du kjenner i hoften kommer fra en skade eller ei, så kan intensiteten i smerten påvirkes utrolig mye av hvordan du har det mentalt. Humøret ditt og stressnivået ditt – og ikke minst om du bekymrer deg for smerten, sier fysioterapeuten Tom Gooom og fortsetter:

– For mange løpere er løpingen mye mer enn en treningsform, det er vårt sosiale nettverk, vår stressbehandling og vår mulighet til å føle oss flinke og sterke, i tillegg til et verktøy for å ha det gøy.

Hvis vi merker en trussel som innebærer at vi kan miste alt dette, kan smerten forsterkes. En studie utført på fiolinister er et godt eksempel på dette. Det har vist seg at hånda de spiller med er mye mer følsom for smerte en hånden de holder fiolinen med, ettersom spillehånden er mye viktigere for at de skal kunne fortsette å spille.

– Hvis løping er en stor del av livet ditt er det derfor viktig at du fortsetter å inkludere deg, selv om du ikke kan løpe for øyeblikket, sier Tom Goom.

– Du kan for eksempel møte opp på fellestrening og kjøre rehabiliteringsøvelsene der for å få tilfredsstilt det sosiale aspektet. Du kan kanskje være med på oppvarmingen og nedjoggen, eller stille som funksjonær på et løp. Å begynne å trene andre var redningen for meg. Da kunne jeg nyte det å se utøverne mine lykkes i stedet for meg selv, sier Greg Lehman, fysioterapeut med spesialisering innen biomekanikk og smerte.

Han forteller at mange studier viser at positive følelser som å være fornøyd, avslappet og glad, kan redusere følsomheten for smerte.

– Men, sier han, det går begge veier. Uro og angst øker følsomheten for smerte og opplevelsen av smerte.

Sprikende signaler

Selve helingsprosessen kan også påvirkes av eksterne faktorer.

– Stress og dårlig søvn kan gjøre at skader gjør vondt tidligere, gjøre skaden verre og gjøre at den varer lengre, sier Paul Ingraham.

En studie fra Kings Kollege i London viste at økte kortisolnivåer i kroppen forsinket helingsprosesser. Det blir en ond sirkel – du elsker å løpe, men smerte gjør at du ikke kan fortsette og det igjen fører til at du ikke føler deg bra. Dette fører til negative følelser som igjen setter kjepper i hjulene for rehabiliteringen.

Hvis du selv ikke har denne erfaringen, kan det være lett å avfeie teoriene om det mentales påvirkning på smerte og mene at det virker søkt. Men om du tenker etter, har du følt deg fysisk på topp etter at et forhold har tatt slutt eller noen nære har gått bort? Og vi har nok alle opplevd å ramle og slå oss, og tenke at dette gikk sikkert bra. Men når vi bretter opp buksebenet og ser et stygt sår på kneet med masse blod, gjør det plutselig veldig vondt. Kanskje det til og med er beinbrudd? Så fort vi har fått tørket vekk blodet, renset såret og avkreftet benbrudd, gjør det ikke så vondt lenger.

– Husk at selve kroppen ikke er tilgjengelig for hjernen. Den kan bare sende og ta imot signaler og samle sammen informasjon om hva som skjer i kroppen, sier Richmond Stace.

– Hva trengs for å ha vondt i hoften? Jo, en hofte. Og hva mer? En hjerne. Og et nervesystem, et ego, en historie … Alt dette bruker hjernen for å ta en beslutning om hvordan den skal reagere på signalene den får. Og når det kommer til løperelaterte skader finnes det en faktor til som spiller inn, nemlig skadehistorikken din.

Finn kilden

– Hjernen er langsint og husker gamle skader godt. Dessuten er den litt paranoid, så når du som løper for andre gang får et problem med IT-båndet eller akillessenen kommer smerten til å kicke inn på et lavere smertenivå enn tidligere. Smerteterskelen din for dette området er senket. Hjernen tror med en gang at du har overbelastet vevet igjen, sier Paul Ingraham.

Hjernen varsler altså om fare tidligere, ettersom den vet hvordan det gikk sist, og sender ut signaler i form av smerte. Jo oftere du har vært rammen av en skade i samme område tidligere, desto raskere og mer kraftfullt reagerer hjernen. Med tanke på at en av de viktigste faktorene når det gjelder å forutse skader er tidligere skader, så er det ikke overraskende at hjernen gjør dette. At det murrer litt i en gammel skade trenger altså ikke nødvendigvis bety slurvete rehabilitering eller overbelastning, men det kan være hjernen som roper «ulv, ulv». Kunsten blir å skille det ene fra det andre. Hvordan skal vi så få hjernen til å slutte å lure oss?

– Det første steget er å få sjekket ut hva som faktisk er tilfelle, sier Greg Lehman.

– En ordentlig gjennomgang av en fysioterapeut eller naprapat kan klargjøre om det ligger fysiske årsaker bak smerten. Du må få klarhet i om smerten kommer av en gryende skade som krever behandling, alternativ trening eller hvile – eller om du kan fortsette treningen uten at smerten blir verre. For eksempel kan en løper ha litt vondt i akillessenen. Dette fører til at løperen endrer litt på treningen og legger inn et par forebyggende øvelser, men løperen kan også fortsette å løpe. Det bare gjør litt vondt, men det er jo normalt – man har alltid litt vondt et sted. Rent fysisk virker det som et dårlig råd å fortsette med løpingen om man har vondt, men moderne smerteforskning viser at den gamle «hvil det vekk»-metoden er litt utdatert. Nå har man kunnet se at det snarere underbygger hjernens nervøse signaler om at noe er feil hvis man slutter helt å løpe når noe gjør vondt.

– Nå viser forskningen det motsatte: De fleste kan fortsette å løpe i større eller mindre grad med de fleste skader, sier Greg Lehman.

Forskning viser også at isometrisk (statisk) trening kan gi umiddelbar smertelindring ved for eksempel smerter rundt kneet og ulike problemer med akillessenen.

– Faktum er at det meste av trening kan endre irritasjonssignalene som kroppen sender til hjernen, Sier Greg Lehman, og Richmond Stace stemmer i:

– Hvile hjelper ikke om du har vedvarende eller kroniske smerter, for da er jo ingenting forandret når du begynner å trene igjen. Trening er som olje for kroppens maskineri.

Det høres kanskje sånn ut, men den moderne smerteforskningen gir deg ikke frie tøyler til å kjøre på som vanlig med et ansikt forvridd i smerte. Det gjelder å forstå at det du kjenner ikke alltid stemmer ett hundre prosent overens med hva som faktisk skjer i kroppen. Smerten kan derimot gi deg ledetråder. Har du landet feil på en løpetur i terrenget og tråkket over, kan du mest sannsynlig se den åpenbare koblingen mellom smerte og skade.

– Enkle smertetilstander er som oftest nettopp det de synes å være. Og med enkle mener jeg et spesifikt anatomisk område der det finnes en klar sammenheng mellom smerten og for eksempel en akutt skade – som et overtråkk, sier Tom Goom.

Denne typen akutt smerte kommer ofte fra enn skade på vevet og er ofte enkle å forklare, selv om din opplevelse av smerten kan forandres av for eksempel mentale faktorer. Men når smerten vedvarer eller dukker opp igjen når vevet er leget, blir det mer komplisert.

Sentral intelligens

Definisjonen på kronisk smerte er smerte som vedvarer i tre til seks måneder eller mer og kan ikke forklares ved at noe er feil rent kroppslig.

– Hvis du, flere uker etter en skade, fortsatt har vondt så er noe feil, selv om du har fått påvist at du er skadefri. Da sitter nok problemet i det sentrale nervesystemet enn i vevet. Denne sentrale smerten kan gjøre at selv trivielle småskader fører til sterk smerte, sier Paul Ingraham.

Greg Lehman sammenligner det med en brannalarm.

– Brannalarmen forteller deg ikke hvor mye røyk det handler om eller hvor den befinner seg, alarmen uler selv om det er bittelite røyk, og det hender også at den fortsetter å ule selv om du har slukket brannen.

Forskning viser at personer som er følsomme overfor smerte kan oppleve smerte før nervene har registrert det. For eksempel kan de kjenne stikket fra sprøytespissen før de får en injeksjon. De kan også reagere sterkt og få vondt av noe så ufarlig som berøring.

La oss si at du nettopp har begynt å løpe igjen etter flere måneders kamp med hælspore. Allerede idet du tar på deg skoene vil hjernen sette i gang å lure på om dette er trygt.

– Hvis du deretter for eksempel snubler litt eller tråkker litt feil, vil du muligens føle uforholdsmessig mye smerte, siden hjernen endelig får bekreftet det den har mistenkt, sier Richmond Stace.

Da gjelder det å få hjernen til å forstå at denne bevegelsen er trygg. Og jo lenger du har vært ute med en skade, desto mer kommer det til å handle om hjernen og nervene, fremfor det stedet som faktisk har vært skadet. Det beste er derfor å fortsette løpeturen for å vise hjernen at det ikke er farlig, og at den kan senke guarden.

Vi går tilbake til hælspore-eksempelet. Du begynner kanskje med å se om du kan stå på ett ben uten at det gjør vondt, og om du kan det, kanskje du også klarer å stå på tå? Test ut lett jogg. Fortsatt smertefri? Kan du løpe i 20 sekunder uten at det gjør vondt? Ett minutt? Ved å gradvis teste ut hva du er kapabel til, vil du venne hjernen til smertefri aktivitet, og den vil etter hvert koble ut alarmsystemet.

Den nye smerteforskningen hevder altså ikke at smerte ikke finnes, eller at det bare sitter i hodet, men den vil røske litt i påstanden om at smerte og skader kun har et fysisk aspekt. Denne nye forskningen gir oss flere muligheter til å hanskes med smerten. I tillegg til rehabøvelser kommer vii kanskje til å stresse ned og tenke på hvordan vi kan leve annerledes for å hjelpe kroppen med å ha det bra. Dessuten kan vi se på løpingen som en behandlingsform i seg selv – noe som også kan få smerte til å forsvinne, selv om den hadde sin opprinnelse i en løperrelatert skade.



Beveg deg!
For å se hvor mye av smerten som sitter i hodet kan du teste dette: Hvis det begynner å gjøre vondt når du løper, forestill deg samme smerte på samme sted, men på andre siden av kroppen. Når du så fortsetter å løpe og samtidig fortsetter å mentalt flytte smerten, så kan du etter hvert kjenne at smerten avtar i styrke. Men ikke vær dumdristig, en del smerte kan det være lurt å ta på alvor. Best å utføre: Underveis i en økt for å få bukt med «falske» smertesignaler.

Sterk og skadefri vinter

Sterk og skadefri vinter


To ulike styrkeøkter og to komplette ukeprogrammer for den perioden vi er på vei inn i nå – passer både for deg som digger styrketrening og deg som helst vil slippe unna med et minimum. Mange roter seg inn på...
vil du lese denne og andre eksklusive artikler pa nett?

Er du allerede abonnent?

Som Abonnent Får du

Full tilgang til https://runnersworld.no/ | Egen digital utgave + arkivsøk |
Tilgang til eksklusive + artikler, reportasjer, tester og intervjuer.

10 utg Print + Digitalt

Kr. 730,-


ABONNER

5 utg Print + Digitalt

Kr. 365,-


ABONNER

Digitalt abonnement

45,- pr/mnd


ABONNER
Jan Billy har fullført 1000 løp

Jan Billy har fullført 1000 løp


Det er først og fremst en takknemlig og ydmyk mann som går i mål på sitt tusende løp denne oktoberdagen. Med så mange løp på CV-en er det naturlig å mimre tilbake til da det hele startet …

Planen hadde vært klar lenge. Den 17. juni 2022, dagen han fyller 40, skulle Jan Billy Aas gjennomføre sitt tusende løp. Men så kom pandemien. Og i dette tilfellet kan det kalles hell i uhell. Takket være de virtuelle løpene har karen fra Kråkstad sanket 166 løp siden 18. mars i år, og ligger med det ett år, syv måneder og tre uker foran skjema.

Lørdag 24. oktober fullførte han sitt løp nummer 1000. Og ikke hvor som helst, men akkurat der det hele startet i 1997.

Bare i år har Jan Billy Aas løpt 198 løp, 166 av dem er virtuelle. Bildet er tatt foran Kråkstad skole, der det hele startet en maidag i 1997.

– Det har vært et eventyr, helt fra mitt første løp den 22. mai 1997, mimrer han.

Det var Tinestafetten og Jan Billy gikk i sjuende klasse på Kråkstad skole. Stafetten gikk av stabelen på Ski stadion og laget hans vant overlegent. Løpingen og konkurransen tente en flamme i unggutten. En flamme som var sårt tiltrengt.

Han hev seg med på et knippe lokale karuselløp. I ungdomsskolemesterskapet noen måneder senere vant han 800-meteren og kom på andreplass på 100 meter. Det lå et talent her, noe medeleven Martin Skaarer og læreren Anne Marie Mellegård la merke til. De visste også om den trøblete barndomen som preget Jan Billy, og fikk ham med på friidrett.

– Jeg kan takke dem for at jeg i det hele tatt lever og for at jeg har nådd mitt tusende løp, sier han.

For Jan Billy blir løpene et bevis på hva kroppen er i stand til.

– Det viktigste for meg har vært å fullføre alle disse løpene, uavhengig av om jeg ble først eller sist. Jeg løper det kroppen orker.

Ronny Kristiansen (t.v) og Jan Billy (i midten) arrangerte sin egen jubileumsmaraton i sommer. Ronny ble denne dagen den yngste i Norge som har løpt 50 maraton. Tidligere rekordholder var selvfølgelig Jan Billy, som denne dagen tok tittelen «Norges yngste som har løpt 100 maraton». Til høyre: støtteapparat, fotograf og far til Ronny, Erling Kristiansen.

Hans tusende løp ble en virtuell halvmaraton kalt The Rainforest Race i hjemlige trakter. Løpet samler inn penger til regnskogen, og både saken og distansen passet Jan Billy godt. Med lite vind og 6–7 grader, i en litt krevende løype, satte han av gårde.

– Kroppen fungerte utrolig bra selv om det gikk tregere tidsmessig denn det føltes innimellom. Jeg er alltid fornøyd bare jeg fullfører, men hadde et lite håp om årsbeste, forteller han.

Jan Billy Aas etter målgang på sitt tusende løp med årsbeste på halvmaraton med tiden 1.26.09.

Og det klarte han med 53 sekunder. Dette var Jan Billys raskeste halvmaraton på nøyaktig ett og et halvt år, eller for nøyaktig 45 halvmaratoner siden, om du vil. Til tross for at det har blitt mange løp, har han full oversikt over tider og tidspunkt.

Familien Barth heiet underveis. Jan Billy er friidretsstrener for barna.

Jan Billy har planlagt 32 løp til dette året, så veien mot 2000 løp er allerede påbegynt. Det er bare å la seg inspirere. Ikke bare av antallet løp, men den innsatsen og løpegleden han sprer som friidrettstrener, arrangør for egne løp – og selvfølgelig løpsdeltakelsen.