Løpende, ufiltrerte dybdeintervjuer er konseptet i den nye podkasten Løpekompis.
Løpekompis er et overskuddsprosjekt som Sindre Eitungjerde sysler med ved siden av jobb og familieliv. Sindre er en trebarnsfar som løper regelmessig, men som alt annet med småbarnslivet er løpingen ganske kaotisk og uregelmessig. Likevel har han fått tid til å smette inn løpeturer med interessante personer, og spille det inn.
Unike samtaler
– Tanken bak podkasten er å møte inspirerende mennesker til en samtale med løping som ramme. Man snakker sammen på en annen måte når man løper, enn hvis man sitter ovenfor hverandre i et studio. Uventede ting oppstår, man skvetter av fugler, må stoppe på rød mann, løper forbi fine plasser og så videre. Dette beriker “intervjuet” og gjør samtalen unik, er min opplevelse.
Sindre står for alt av opptak og gjennomføring til podkastinnspillingene selv, og får hjelp av produsentene i Batong Media med opptaksutstyr, rådgiving og publisering. Podcasten distribueres av Podplay/Bauer Media.
Forskjellige og interessante løpere
I skrivende stund har han spilt inn ni episoder og planlegger for at dette er en slags sesong 1.
Gjestene du kan følge på løpetur er
Knut-Oscar Nymo – løpende rocker fra Oslo Ess og OnkelP & De fjerne slektningene.
Stein Morten Lier – forfatter, programleder og tidligere IT-konsulent.
Jevi Majid – norsk-pakistansk ultra- og maratonløper som løper for å få flere minoritetskvinner ut i løpeskoa.
Kristin Holte – Norges Crossfit-dronning og nå Mesternes mester-finalist.
Liv Richter – ultraløper og småbarnsmor.
Mohsen Bahari – en av nestorene i norsk MMA
Marius Stengle-Håkonsen – tobarnsfaren som løper over 5000 kilometer i året
Annie Bersagel – norsk-amerikaneren som var ranket som nummer tre på maraton i USA i 2015
Løpekompis kan høres gratis alle steder man hører podkast!
Ekteparet Mari Fenre og Tobias Dahl Fenre er begge tatt ut til VM i terreng- og fjelløping som starter i Innsbruck i dag, 6. juni. Her får du et innblikk i alt fra treningen deres til mentale strategier og skovalg.
Som første norske kvinne deltar Gabriella Mathisen denne uken på verdens mest fientlige løp, Jungle Ultra, gjennom Amazonas. Fortiden hennes har gjort henne råere, klokere og sterkere.
De beste øktene er faktisk de du gjennomfører, uansett hvor mange minutter de består av. Løp heller fra tidsklemma med disse øktene på 25 minutter eller mindre.
Etter en sterk fjerdeplass i Zegama-Aizkorri, sikter Sylvia Nordskar mot topp ti i terreng-VM i Østerrike. Bli bedre kjent med fjell- og ultraløperen her.
Ifølge en undersøkelse vi har gjort blant Runner’s Worlds lesere, lytter 58 % til musikk eller podkast mens de løper. I anledning verdens hørselsdag 3. mars gir Jabra sine beste tips til hørselsbeskyttelse.
Pressemelding fra Jabra
Musikk er viktig for mange, eksempelvis på vei til jobb eller under trening for ekstra motivasjon. Men du risikerer hørselsskader ved å skru opp volumet et ekstra hakk.
Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) står nesten 50 prosent i alderen 12–35 år i fare for hørselstap som følge av eksponering for høy lyd over tid, blant annet musikk fra egne lydenheter. Dette tilsvarer 1,1 milliarder unge mennesker globalt. Det anslås også at rundt 430 millioner mennesker på verdensbasis har nedsatt hørsel og dette tallet kan i verste fall dobles i årene fremover1.
Verdens helseorganisasjon har innført den årlige verdens hørselsdag for å sette søkelys på utfordringen. Og som produsent av lydløsninger og ørepropper er Jabra opptatt av å beskytte folks hørsel uten at det går på bekostning av lydkvaliteten. Men siden hørselsbeskyttelse i stor grad avhenger av den enkeltes brukeradferd, har Jabra utarbeidet fem råd om hvordan hørselen enkelt kan beskyttes i hverdagen.
1. Bruk 60/60-regelen
En enkel, men viktig regel for musikkelskere er å ta regelmessige pauser slik at de ømfintlige hårcellene i det indre øret kan innhente seg. Disse sensorcellene konverterer lydbølger til nerveimpulser og overfører dem til hjernen. Når hårcellene utsettes for veldig høy eller kontinuerlig støy, får ikke cellene nok oksygen og de kan feste seg sammen eller brekke. Og hvis hårcellene først blir ødelagt vil de aldri bli som før.
Derfor er det anbefalt å følge den enkle 60/60-regelen som den britiske hørselsorganisasjonen “Deafness Research” står bak. Det betyr å høre på musikk gjennom hodetelefoner i maksimalt 60 minutter per dag og på maksimalt 60 prosent volumstyrke.
Og du bør ta en pause og definitivt ikke skru opp volumet hvis du føler at lyden gradvis blir lavere etter å ha hørt på musikk over lang tid. Dette skyldes at hørselen venner seg til volumnivået og ønsker høyere lyd selv om det er skadelig.
2. Ikke bekjemp støy med støy
Mange som eksempelvis pendler med offentlig transport forsøker å dempe bakgrunnsstøyen med høy musikk. Det er bedre å bruke hodetelefoner med passiv og aktiv støykansellering (ANC) som blokkerer ut støyen. Dermed hører du lyden mye klarere og det er ikke nødvendig å skru opp volumet.
Og på jobb vil profesjonelle på- eller over-øret-hodetelefoner med ANC bidra til økt konsentrasjon selv om kaffemaskinen bråker eller kollegaene snakker høyt i åpne kontorlandskap. Et vanlig fenomen er at folk snakker høyere når de bruker hodetelefoner fordi man ikke hører sin egen stemme, noe som kan gi høyt lydnivå i rom med mange mennesker.
Da bør du bruke sidetonefunksjon hvis hodetelefonene dine har denne. Funksjonen gjør at du kan høre din egen stemme høyere ved behov.
3. Magefølelsen er god, men kontrollsjekk bedre
Når er musikken for høy? I stedet for magefølelsen kan funksjonen for volumbegrensning på mobilen enkelt brukes. Den kan varsle når et visst volumnivå er nådd og maksvolumet kan justeres på mange mobiler.
Og småbarnsforeldre bør ikke bare bruke funksjonen selv, men også på barnas mobiler. Barns sensitive hørsel er spesielt utsatt på grunn av høy musikk og konstant lydeksponering ved gaming.
Funksjonen gir oversikt over daglig lyttetid, i tillegg til maksvolum og gjennomsnittsvolum per dag. Dermed kan foreldre følge med på barnas lyttevaner og gjøre tiltak ved behov.
4. Trening for ørene
Du trenger ikke løpe en maraton, men også en kort gåtur eller en enkel yoga-øvelse er positivt for hørselen fordi dette gir bedre blodstrøm i ørene. Det indre øret og spesielt sneglehuset har godt av trening og mosjon.
Med noen enkle øvelser kan du også trene hørselen direkte, eksempelvis forsøke å oppfatte lave lyder og hvor kilden kommer fra. På denne måten blir hjernen vant til å gjenkjenne lave lyder som du tidligere kanskje ikke hørte og du blir mer bevisst på høye lyder.
Ekteparet Mari Fenre og Tobias Dahl Fenre er begge tatt ut til VM i terreng- og fjelløping som starter i Innsbruck i dag, 6. juni. Her får du et innblikk i alt fra treningen deres til mentale strategier og skovalg.
Som første norske kvinne deltar Gabriella Mathisen denne uken på verdens mest fientlige løp, Jungle Ultra, gjennom Amazonas. Fortiden hennes har gjort henne råere, klokere og sterkere.
De beste øktene er faktisk de du gjennomfører, uansett hvor mange minutter de består av. Løp heller fra tidsklemma med disse øktene på 25 minutter eller mindre.
Etter en sterk fjerdeplass i Zegama-Aizkorri, sikter Sylvia Nordskar mot topp ti i terreng-VM i Østerrike. Bli bedre kjent med fjell- og ultraløperen her.
Runner’s World skal delta på Golden Trail-finalen Fýri Trail by Salomon. Nå søker vi to løpere som ønsker å være med på teamet. Startplass, overnatting og en unik løpsopplevelse er inkludert!
Mizunos nye supersko Wave Rebellion Pro er et resultat av mange års testing og er en fullblods konkurransesko. Hvilken distanse passer skoen best til? Se vår dom i videoen under!
Davos utgjør et perfekt utgangspunkt for en aktiv ferie på høy høyde. På Springtimes treningsreise kan du leve som en toppidrettsutøver i magiske omgivelser – selv om du er på familieferie.
Vi hører ofte om toppidrettsutøvere innen både langrenn og løping som forbereder seg til viktige konkurranser ved å trene i høyden. Som mosjonsløper er det derfor naturlig å lure på hva grunnen til høydetrening egentlig er, og om løpere som befinner seg under elitenivå også kan dra en nytte av denne typen trening.
Med Springtime til Davos
Løpsreiseoperatøren Springtime har arrangert maraton- og treningsreiser i en årrekke. En av destinasjonene som har stått på programmet i over 30 år, er Davos i Sveits.
Den sjarmerende alpelandsbyen ligger perfekt til mellom fjellene og utgjør et ypperlig utgangspunkt for fotturer, løpeturer og annen aktivitet.
På denne reisen er programmet fyllt opp med all slags aktivitet, fra yoga og dans til turer i fjellet. Reisen avsluttes med valgfri deltakelse i løpet Davos X-trails, som byr på distanser fra 10 til 67 kilometer.
Davos ligger på drøyt 1500 meters høyde, og de omkransende fjellene ruver naturlig nok enda høyere. Er du nysgjerrig på å teste en uke med høydetrening, eller har store ambisjoner for konkurransesesongen og trenger å legge inn en formtopp, kan dette være noe for deg.
De mange stiene er overraskende lettløpte i Alpene. Foto: Matthias Paintn
Hva er høydetrening?
Et opphold på høyder over 1000 meter gjør at man trigger en økt produksjon av røde blodlegemer. Denne effekten blir mer og mer merkbar desto høyere opp man kommer, opp til cirka 2500 meter. Ytterligere høyde gir ingen merkbar forbedring.
Etter at man kommer ned på havnivå igjen, vil man kunne merke en forbedring i formen etter et opphold i høyden. Hvordan man responderer på høydetrening er dog svært individuelt, men det er en interessant metode som er svært utbredt blant eliteløperne, for eksempel Ingebrigtsen-brødrene.
Innled oppholdet med to-tre dager svært lett trening.
Vær forberedt på å senke farten drastisk.
Styr treningen ved hjelp av pulsmåling.
Vær veldig restriktiv med intensive økter. Eventuelt kan disse gjennomføres på lavere høyde.
Øk karbohydratinntaket. Kroppen velger helst glykogen som brensel på høy høyde og fettforbrenningen reduseres.
Øk væskeinntaket.
Fantastiske løpemuligheter i Davos. Foto: Matthias Paintn
Hold av siste uka i juli
Årets reise til Davos med Springtime arrangeres fra 22.–30. juli. På denne reisen vil du møte treningsglade mennesker i alle aldre. Det fantastiske med pakkereiser er at alt er organsiert og tilrettelagt for deg, slik at det eneste du trenger å gjøre, er å leve som en toppidrettsutøver: spise, sove, trene – og nyte aktivitetsferien.
Vil du toppe uka med løpsdetakelse i Davos X-trails, er løpsdatoen 29. juli.
Springtime har arrangert aktivitetsreiser til Davos siden 1989. Her får du en pakkereise fullstappet av trening, aktivitet og god mat i fantastiske omgivelser.
Den aktive uka i Davos sammen med Springtime preges av storslått natur, frisk luft, iskalde elver, lange og korte vandringer og herlige løpeturer. Davos er mest kjent som vintersportssted, men undervurder ikke sommeren – den er fantastisk.
Allsidig trening i storslått natur
Selv om en stor del av aktivitetsprogrammet tar for seg av fjellene og naturen rundt Davos, er det også tilrettelagt for en rekke annen type trening denne uka. En god miks av yoga, dans og styrketrening finnes også på ukeplanen. I tillegg er det også tilrettelagt for sykling, tennis, golf og klatring. Med andre ord er det noe for alle, og du bestemmer selv hva du ønsker å ta del i. For den aktive er Davos en drømmedestinasjon.
Springtime har arrangert reiser til Davos siden 1989 og den spektakulære og vakre naturen gjør denne sveitsiske byen med rundt 12 000 innbyggere til et ypperlig utgangspunkt for aktive ferier. Davos ligger øst i Sveits på drøyt 1500 meters høyde. Sommerstid får du oppleve et makeløst høyalpint landskap med storslått natur.
Fjell, sæter, vann og solnedgang – kan det bli finere? Foto: Matthias Paintn
Perfekte rammer
På treningsreisen med Springtime bor du på hotellet Kongress, som tilbyr gode fasiliteter både for innendørs og utendørs aktiviteter.
Hotellet ligger sentralt i Davos og nær kabelbaner som raskt tar deg opp til alpenes fantastiske stier der det hver dag tilbys vandringer og løpeturer.
Hotellet er kjent for nydelig, lokal mat – som selvfølgelig er inkludert i pakkereisen.
Springtime har mange dyktige instruktører på plass, som sørger for at du får kvalitet og treningsglede på hver eneste økt.
Avslutt oppholdet med et løp
Ønsker du i tillegg å avslutte med et løp kan du delta i et av Davos X-Trails. Løpet går den 29. juli og du kan velge blant mange ulike distanser som går på stiene rundt Davos.
Dette løpet er et internasjonalt høydepunkt for mange terrengløpere. Med ulike distanser og grad av krevende terreng, fører de ulike løypene deg over eventyrlige stier i et pittoresk, alpint landskap.
Velg mellom 10 km, 23 km, 43 kilometer eller 67 kilometer.
Mona Kjeldsberg ga seg ikke med løpingen selv om skader plaget henne. Hun senket tempoet, og satset på ultraløping fremfor kortere løp. I fjor sommer løp hun Norge på langs på sti.
Tekst: Sylwia Sørensen / Foto: Privat
– Jeg har ikke flere timer i døgnet enn andre mennesker. Trening går derfor gjerne litt ut over husarbeid, hagearbeid, støvtørking og sånne ting, smiler Mona Kjeldsberg (55).
Dama som for mange er et kjent navn i løpe-Norge, både som løpsarrangør og løper, har mange baller i lufta. Hun jobber som idrettslege både ved Volvat Norsk idrettsmedisinsk institutt og ved Romerike Idrettsmedisin i Gjerdrum, som hun startet selv. Pasientene er toppidrettsutøvere, ungdommer som starter sitt idrettseventyr, men også hverdagsmosjonister.
I tillegg er Mona også landslagslege for forskjellige idretter og har jobbet ved Olympiatoppen i flere år, blant annet som sjefslege for den norske troppen i Vinter-OL i Pyeongchang i 2018. Da hun i fjor ble spurt om også å være med til Vinter-OL og Paralympics i Beijing sa hun ja. Syv uker i Kina med strengt koronaregime passet dårlig til planene om å løpe Norge på Langs på sti. Men man får alltids løpt, selv om det kanskje ikke alltid er like optimalt: Legen slang ryggsekken på ryggen og løp på asfalten rundt og rundt i deltagerlandsbyen.
Det viktigste er å gjennomføre
Mona kaller trening en multivitaminpille. Løping gir henne glede, mestringsfølelse og holder henne i form. Hun har aldri vært en som liker å sitte stille i sofaen. Helt fra hun var barn ville hun bruke kroppen og være ute. I ungdomstiden og tidlig i 20-årene drev hun med orientering. Hun gikk også langrenn, prøvde friidrett og løp gateløp. Hun innrømmer at hun har herjet mye med kroppen gjennom årene, og at hun ignorerte kroppens signaler når hun hadde lyst å gjøre et eller annet. Derfor bruker hun ofte å si: «Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør».
Da hun var i førtiårene, begynte skadene å melde seg litt for ofte. Mona spurte seg selv hva hun fortsatt kunne gjøre.
Svaret var at selv om hun ikke tålte å løpe like fort lenger, kunne hun løpe lenge.
Dermed startet ultraløpseventyret.
– Jeg tror at mange ikke er klar over at man ikke må løpe hele veien på et ultraløp, spesielt ikke i fjelløp. Det er helt vanlig at man går i bakkene, og veksler mellom å gå og løpe. Det som er viktigst for de fleste deltakerne er å mestre distansen. Alle føler seg som vinnere når de krysser målstreken, forteller Mona.
Hun anbefaler gjerne mosjonister å ikke se så ofte på klokka under trening, og oppfordrer også til at man stiller litt mindre krav til seg selv på en del økter:
– Mange er litt for opptatt av tider, plasseringer, ny personlig rekord, Strava-segmenter og så videre. Det kan være tungt å komme seg ut når du må konkurrere med deg selv eller de andre på de fleste treningene dine. Og i tillegg skal man gjerne prestere på jobb, overfor familie, og hvis man har barn kommer foreldremøter og fritidsaktiviteter i tillegg. Det betyr ikke at man ikke skal løpe fort og utfordre seg selv innimellom, men treningen bør ikke være et jag etter tider hele veien. Det viktigste er at man faktisk kommer seg ut regelmessig og blir litt andpusten og svett.
Stadig på jakt etter fin utsikt
Selv om Mona ikke er veldig opptatt av tider, så liker hun å konkurrere. Hun deltar gjerne i konkurranser som går over flere dager, og aller helst i fjellet.
– Det som særlig tiltrekker meg ved disse lange løpene i fjellet, er den mentale biten og den kontinuerlige problemløsningen underveis. Små og ubetydelig ting på en kortere treningstur kan få store konsekvenser i et ultraløp dersom man ikke gjør noe med dem, sier Mona, og ramser opp utfordringer tilknyttet til oppoverbakker, nedoverbakker, teknisk terreng, temperatur, søvn, næringsinntak og mentale påkjenninger.
– Det er vanskelig å være forberedt på alle mulige utfordringer som kan og vil oppstå under løp som varer fra ett til flere døgn. Og det er noe av det som gjør det kjempespennende å delta.
Rett før Gressvasshytta. Dag 38 under Norge på langs.
For Mona er en god plassering på resultatlista en bonus. Hun er stadig på jakt etter spennende konkurranser på nye steder.
– Det fascinerer meg at løpene er så forskjellige. Det føles lettere å komme seg gjennom dem fordi jeg er så nysgjerrig på hvordan det ser ut på neste fjellrygg, over neste fjellpass, i neste dalbunn, eller på neste service-stasjon. Jeg er spesielt glad i å finne en ny og god utsikt. Det er sånne ting som driver meg videre, sier Mona.
Løperen stiller på startstreken bare to–fire ganger årlig. Hun velger derimot å forberede seg godt til «litt krevende konkurranser», som hun kaller dem. Dette innbefatter flere ultraløp og ekstreme fjelløp, blant annet Swiss Peaks Trail, hvor Mona var femte kvinne.
Den konkurransen hun er mest stolt av er Petite Trotte a Leon (PTL), den mest krevende av UTMB-løpene. Deltakerne løper 330 km, med 25 000 høydemeter, i Mont-Blanc-massivet i Frankrike, Italia og Sveits. Løypa er ikke merket og krever navigering hele veien. Tidskravet er litt over seks døgn. På UTMB sin side står det: «I PTL deltar lag med to eller tre utøvere, uten noen offisiell rangering. Lagene ferdes i et tøft og krevende fjellterreng, som krever et sterkt teknisk, fysisk og mentalt nivå».
I 2018 stilte Mona, sammen med Monica Strand, til start i Chamonix på Petite Trotte a Leon, og som eneste rene kvinnelag kom de til mål. Mona husker løpet som ekstremt krevende. Deltakerne måtte navigere hele veien, gå via ferrataer, klatre med tau, forsere partier med store steinblokker, og flere av toppene de skal over er over 3000 meter. Det kunne være avstander på opptil to døgn mellom service-stasjonene. For å rekke tidsfristene måtte deltakerne kutte søvn til et absolutt minimum.
– Løpet stilte ekstreme krav til mange ting. Og man måtte løse problemer sammen med makkeren. Det er en ny dimensjon å løse ting i fellesskap samtidig som man blir så ekstremt sliten og trøtt. Jeg er veldig stolt av at vi klarte det, sier ultraløperen, og forteller at man gjerne er litt i motfase når det handler om behov for søvn, hvile, mat, og på toppen av alt kommer diskusjoner om veivalg.
Mona løper cirka 70–100 kilometer i uka, og en del av kilometerne kommer fra “usynlig” trening når hun løper til eller fra jobb. Noen ganger tar hun også buss et stykke og løper resten av veien til jobben via mindre trafikkerte områder eller parker. Hun er stadig på jakt etter gode naturopplevelser, og utforsker både nye og gamle steder. På den måten oppdaget løperen nettopp en ny sti i nærheten av huset sitt.
For ultraløperen er det viktig med spesifikk trening inn mot konkurranser.
– På ultraløp i fjellet er det mange høydemetre og lange, bratte bakker både opp og ned. Det er ikke nok å ha styrke i beina for å gå opp, man må også trene på å løpe ned. Hvis man ikke trener på dette, så man blir muskulaturen helt ødelagt, sier Mona, som gjerne løper flere turer opp og ned en bakke underveis i en økt.
Allerede for flere år siden klarte hun å innføre en «husmorferie» som ledd i forberedelser til en konkurranse. I ei uke trener hun da i bakker, alene eller med venninner, og går opp og ned på fjelltopper. Hun har alltid med ryggsekk for å skape like forhold som i konkurranser, og ikke minst være trygg på utstyret sitt.
Saltfjellet. På vei til Saltfjellstua. Dag 31 under Norge på langs på sti.
Mona er gift med ultraløperen Einar Iversen og de har tre barn. Hele familien er aktiv, og reiser gjerne på ferie til steder med gode treningsmuligheter.
– Men det er absolutt lov å ligge på stranda også. Vi er ikke helt duracell-kaniner hele tiden, ler Mona.
Vinteren 2015 fikk ultraløperparet idéen om å lage en treningsrunde fra hytta deres på Blefjell. Den skulle gå rundt hele Blefjell, hvor det ikke er naturlig sti. De tegnet en runde på kartet, inviterte med venner og bestemte seg for å prøve den samme sommer. Noen av deltagerne ville gjerne ha dette som et tellende løp for å kvalifisere seg til andre løp, hvilket ledet til at Blefjells Beste ble et terminfestet løp.
Blefjells Beste
Sommeren 2015 stilte 37 deltagere til start. Siden har det bare ballet på seg for Mona og Einar. De to ultraløperne startet Langt og Lenge, en frivillig organisasjon, og begynte å organisere flere løp. I tillegg til Blefjells Beste arrangerer de nå også Oslo Trail Challenge, Soria Moria til Verdens Ende (100 miles + 50-miles) og Oslo Bergen Trail, 500 kilometer på sti fra Oslo til Bergen. Sistnevnte arrangeres annet hvert år, og neste løp foregår 6.–15. juli 2023. Oslo Bergen Trail er en lagkonkurranse, hvor hvert lag kan bestå av to-tre personer.
– Selv om det blir mindre tid til å løpe selv med så mange arrangementer, så gir det å organisere løp veldig mange hverdagsgleder. Vi har truffet mange flotte mennesker og hatt mange fine treningsturer på steder hvor vi aldri har vært før i forbindelse med løpene vi arrangerer, sier Mona.
Det finnes en sjanse!
For flere år siden var Monas navn blant mange andre som i en løpegruppe på Facebook ble utfordret til å løpe Norge på langs på sti, langs Nordryggstien. Det er så lenge siden at hun er usikker på når det var, en gang mellom 2015 og 2017 kanskje, men hun husker godt hva hun tenkte om utfordringen den gangen. Hele idéen var for henne helt hinsides og urealistisk å gjennomføre. Men da et spennende løp, som hun hadde sett for seg som et langtidsprosjekt gjennom mange år ble lagt ned, og ultraløperen grublet over hvilket prosjekt hun kunne erstatte det med, kom plutselig tanken om Norge på langs tilbake. Men grunnen til å kaste seg ut i et så stort prosjekt handler ikke bare om jakten på en spennende utfordring.
– Løping har betydd veldig mye for meg på flere plan gjennom mange år. Vi har hatt kronisk sykdom i familien i lang tid. Det å komme ut på lange turer i naturen var min avkobling, ventil og vitaminpille for å takle hverdagslivet, sier Mona.
Mens hun drev med opptrening til Norge på langs, gikk alt i stykker. Hun måtte gjennom en stor operasjon i en fot på grunn av artrose. Hun hadde utsatt det i flere år, men til slutt klarte hun ikke å gå hjemme uten smerter. Kirurgen ga da tydelig beskjed: Vi opererer deg ikke for at du skal kunne løpe, men for at du skal kunne gå over kjøkkengulvet uten smerter. Men Mona fisket ut litt informasjon fra kirurgen om at en pasient visstnok hadde løpt litt etter en slik operasjon. For Mona betydde det: «Det finnes en sjanse». Før operasjonen hadde Mona blant annet jobbet med paraidrettsutøvere: Da tenkte jeg at hvis noen kan løpe med protese på foten, så må jeg kunne klare det med noen skruer i foten. Og jeg bestemte meg der og da for at hvis operasjonen går bra, så skal jeg trene meg opp og faktisk løpe Norge på langs.
– Jeg har alltid vært veldig sta. Når jeg setter meg et mål, klarer jeg ofte å gjennomføre.
Mot Breisjøseter. Sølnkletten til venstre. Dag 61 under Norge på langs.
Ansiktskrem er unødvendig luksus
Mona fikk full støtte fra familien og gikk i gang med forberedelsene til Norge på langs. Hun avtalte permisjon fra jobben og deltok i et løp på Madeira. Da hun krysset målstreken der etter 83 kilometer, følte hun en stor lettelse. Kroppen fungerte bra og ga den bekreftelsen hun trengte for at hun kunne iverksette planen. Likevel regnet Mona sannsynligheten for å fullføre prosjektet til 50 prosent. Hun brukte cirka ett år på detaljplanlegging av rute, utstyr og logistikk. Hun valgte i hovedsak å følge Nordryggstien fra nord til sør. Med det utgangspunktet tegnet hun en rute som gikk mest mulig på sti og i fjellet. Ruta var 2700 kilometer lang og hadde samlet stigning på 68 000 høydemeter. Mona løp med en Garmin Inreach mini 2 satelittenhet hele veien. Einar, mannen hennes, utviklet på forhånd et eget NPL-kart, som ga muligheten å følge Monas bevegelser på kartet hele veien.
Mona ønsket å være selvforsynt under turen, det vil si ingen følgebil eller support, men å bære med seg eget utstyr og supplere selv underveis.
– Det krever mer logistikk, men halve moroa er å sitte og planlegge hvordan man kan klare dette, forteller Mona.
En utfordring var mangelen på butikker langs ruta. Mona sendte derfor noen depotpakker med mat, løpesko og lignende til avtalte steder underveis langs løypa.
Etter at løypa var tegnet, fokuserte Mona på utstyret og treningen. Det var viktig å enkelt kunne ta av og på ryggsekken, være sikker på at utstyret fungerte under alle forhold, at regntøyet faktisk var vanntett, at klærne var varme nok, at ingenting kunne forårsake gnagsår. I tillegg var det viktig å vite hvor ting var i sekken. Hun trente flere ganger med det samme utstyret hun skulle bruke på turen, og testet også utstyret på lange turer i værforhold som hun forventet å møte under Norge på langs. Ryggsekken veide 12 kilo fra start. Der fikk hun plass til telt, sovepose, liggeunderlag, mat for noen dager, medisin, klær og andre nødvendigheter.
– I høyfjellet kan det være snø og kuldegrader, også midt på sommeren. Så det viktigste for meg med tanke på utstyr var å ha mulighet til å holde meg tørr og varm. Nødvendig og nyttig utstyr ble med, mens luksusting ble bortprioritert. Var jeg for eksempel tørr i ansiktet, ble det fotkrem i ansiktet. Det gikk fint, ler Mona.
Før Mona dro til Nordkapp hadde hun et ambisiøst mål om å fullføre hele distansen på 60–70 dager. Hun håpet på forhånd å tilbakelegge cirka en maraton daglig, men måtte revidere planen etter hvert som de velkjente opp- og nedturene gjorde seg gjeldende underveis. Allerede i begynnelsen av turen rapporterte Mona på Instagram:
«Dag 3: E6 v/Smørfjord – Gilddosoaivi, 45 km. Opptelling etter tre dager: har møtt ett menneske, 1000 reinsdyr og en milliard mygg. Ved kryssing av Finnmarksviddas største myr ved Skaidijavri, begynte Tor å slå med hammeren (…) Etter regn kom sol og dobbel regnbue. Men da jeg trodde dagens opplevelser var over, begynte det virkelige uværet. Jeg så og hørte det var i anmarsj, og skyndte meg ned fra de høyeste, mest åpne partiene. Fikk satt opp teltet rett før det braket løs; to timer med intenst lyn og torden er skummelt alene på vidda (…)».
Mona fikk servert norsk natur på sitt beste og verste. Hun løp i stekende sol, kuldegrader, sterk vind, hagl og kraftig regn, og fikk se midnattssol og doble regnbuer.
– Jeg hadde mye dårlig vær, men det er det som gjør helheten. Man setter ekstra stor pris på de dagene hvor det er fint vær. Det hadde ikke vært like fint hvis det hadde vært blå himmel hver eneste dag, reflekterer løperen.
Under Norge på langs løp og gikk Mona på vekslende underlag, med alt fra gode stier til ulendt, stiløst terreng med steinur, svaberg og endeløse myrer. Hun måtte vade over utallige elver med god vannføring og badet ufrivillig i en bekk. Ikke alle stier som var markert på kartet fantes i terrenget. Det skjedde også at en sti var stengt på grunn av arbeid med en stor demning. For henne betydde det en gigantisk omvei, og med mange ekstra høydemetre.
Hun overnattet i telt, hytter og fjellstuer, og søvnkvaliteten var stort sett god under hele turen, med unntak av ei natt i telt i Lierne hvor hun hadde sett bjørnespor rett før hun slo leir for kvelden. Ved å velge å gå gjennom Finnmark i juli var hun forberedt på at det skulle være mye mygg, men ikke at de faktisk skulle være så mange og så store. Hele skyer av mygg og klegg plaget henne i flere dager. Etter dag 19 skrev Mona på sin Instagramkonto:
«På tross av litt tunge bein var dette et kinderegg av en dag: shortsvær, ingen insekter og helt tørre føtter hele dagen (første gang på 19 dager)!»
Ultraløperen er tydelig på at man må trives godt i eget selskap for å starte på en så lang tur alene. Mona hadde hyggelige møter med folk flere steder underveis, men det kunne ofte gå mange dager uten at hun møtte et eneste menneske. Mange steder var det heller ikke mobildekning, og på det meste gikk hun syv dager uten mobildekning. Ensomheten plaget henne ikke. Hun hadde med lydbøker, men tok dem faktisk ikke fram en eneste gang. Flere ganger opplevde hun lyn og torden, hvorav en gang da hun sov i telt midt på Finnmarksvidda. Akkurat da var det godt å kunne ta en telefon hjem.
Turen henger i en tynn tråd
Løperen fra Gjerdrum tenker ikke lenge over spørsmålet om hva som var det verste hun opplevde underveis. Etter 37 dager fikk hun en overbelastning i den opererte ankelen og kjente at det var stor sannsynlighet for at hun måtte bryte hele prosjektet. Mona husker godt hvor tøft det var å bestemme seg for å sitte stille med beina høyt og bare vente.
– Jeg kan godt være sliten og trøtt, og ha vondt, men den følelsen av å ikke vite om jeg klarer å fortsette, hva som er lurt å gjøre, og hvor lenge jeg må vente før jeg tar avgjørelsen om jeg kan fortsette eller ikke, var det vanskeligste. Det var ingen andre som kunne bestemme det. Jeg måtte ta frem den indre legen og snakke strengt til meg selv, forteller Mona.
Hun hvilte først bare én dag før hun fortsatte til fots i to dager til, men plagene kom tilbake. Hun hvilte igjen, denne gangen i to dager. Ankelen var fortsatt ikke bra, men den var litt bedre. Da bestemte hun seg for å prøve å fortsette, men med kortere dagsetapper. Det fungerte heldigvis, og dette ble derfor gjennomgangstonen for resten av turen.
Å plukke ut det beste øyeblikket fra hele turen er umulig. Mona sier hun føler seg rik, og at hun sitter igjen med en stor minnebank med utallige, uforglemmelige små og store opplevelser etter sommerens langtur. Det som var unikt med turen var helheten av opplevelsen, med både de gode øyeblikkene og stundene, men også de utfordringene som oppsto og som måtte løses underveis.
– Jeg føler meg svært privilegert. I løpet av nesten tre måneder fikk jeg lov å se hele Norge med alle sine fasetter, skiftende værforhold, vekslende natur og utrolig mange flotte steder, og ikke minst friheten og mye “sakte tid”, oppsummer Mona, som etter 83 dager nådde fyret på Lindesnes.
Ultraløperen tenker på nye spennende prosjekter, men vil ikke si så mye om dem foreløpig. Det må avklares på hjemmebane først. Men en ting er sikkert, hun vil fortsette å løpe langt og lenge.
– Jeg har så stor glede av å være ute i naturen at jeg kommer til å fortsette å leke i fjell og skog helt til noen bærer meg hjem, ler hun.
Mona Kjedsberg
Alder: 55
Yrke: Idrettslege
Bor i Gjerdrum
Gift med ultraløper Einar Iversen
Arrangerer løpene: Blefjells Beste, Oslo Trail Challenge, Soria Moria til Verdens Ende og Oslo Bergen Trail.
Ekteparet Mari Fenre og Tobias Dahl Fenre er begge tatt ut til VM i terreng- og fjelløping som starter i Innsbruck i dag, 6. juni. Her får du et innblikk i alt fra treningen deres til mentale strategier og skovalg.
Som første norske kvinne deltar Gabriella Mathisen denne uken på verdens mest fientlige løp, Jungle Ultra, gjennom Amazonas. Fortiden hennes har gjort henne råere, klokere og sterkere.
De beste øktene er faktisk de du gjennomfører, uansett hvor mange minutter de består av. Løp heller fra tidsklemma med disse øktene på 25 minutter eller mindre.
Etter en sterk fjerdeplass i Zegama-Aizkorri, sikter Sylvia Nordskar mot topp ti i terreng-VM i Østerrike. Bli bedre kjent med fjell- og ultraløperen her.
Christopher McDougalls gjennombruddsbok, Born To Run, inspirerte millioner – ikke bare til å starte med løping, men til å løpe på en annen måte. Da er det ikke rart vi har store forventninger til oppfølgerboka, men hva kan vi vente oss av Born To Run 2? Vi har tatt en prat med forfatteren.
Tekst: Rick Pearson og Ben Hobson / Runner’s World UK
– Det var aldri egentlig planen å skrive Born To Run 2. For meg var det et engangseventyr som traff på riktig tidspunkt, så intensjonen var egentlig aldri å plukke det opp igjen, men, jeg har likevel gjort det, av to grunner. Egentlig skulle jeg skrive en annen bok, med tittelen King Of The Weekend Warriors.
Jeg skrev på den fordi jeg var opprørt over «no pain, no gain»-menatliteten, og «løp deg inn på sykehus»-mentaliteten som jeg mener har spredt seg i løpeverdenen i det siste.
Jeg kaller det David Goggins-effekten. Du vet, du må ødelegge nyrene dine, ellers så har du ikke tatt i nok. Det er virkelig det motsatte av hva løping handler om. Det er dessverre et altfor stort aspekt ved løpinga som assosieres med ideen om at hvis du ikke har det ukomfortabelt, så gjør du det ikke riktig.
Christopher McDougall fortsetter:
– Så, jeg startet å skrive på Kings Of The Weekend Warriors, hvor jeg tok for meg løpere jeg kjenner som er dyktige og meritterte utøvere, men som likevel drives av løpeglede, trivsel og det sosiale ved løpinga. Men, etter rundt to år med skriving, innså jeg at jeg skrev ikke boka fordi jeg ønsket å fortelle en historie – jeg ønsket å vinne en diskusjon. Alt jeg egentlig ville var å fortelle Goggins: «dude, you’re wrong». Det er en ganske surmaga måte å presentere en bok på, og jeg følte at det infiserte skrivinga. Så jeg satte prosjektet på pause og spurte meg selv, «hva er det motsatte av en sånn type bok?». Det må handle om å dele noe du virkelig tror at folk ønsker å vite, og slik gikk det opp for meg:
– Jeg har blitt rådspurt av løpere helt siden Born To Run kom ut. Jeg vil anta at jeg har fått bortimot hundre tusen forespørsler av løpere som ønsker råd og tips, men jeg har ikke svart en eneste. Jeg er ikke rett mann, jeg er ingen trener, jeg er ikke fysioterapeut, jeg vet ikke hvordan å fikse løpeskader. Men, så innså jeg plutselig at jeg kjenner jo alle disse folka, så hvorfor ikke skrive en bok som presenterer all den kunnskapen?
Treningspraksis gjennom femten år
RW: Hvordan vil du beskrive Born To Run 2?
CM: Vi kan si det sånn at alt som ikke var med i Born To Run er med i Born To Run 2. Det var to ting jeg følte meg litt innsnevret av i den første boka. Nummer en var at det bugner av dramatiske og fantastiske historier i idretten vår, men det er bare plass til noen få. Så i oppfølgeren har jeg fått med flere av de historiene jeg ikke fikk plass til i den første.
– Den andre tingen var at da jeg holdt på med researchen til Born To Run, var jeg en ganske fersk løper. Det var flere aspekter ved løpinga jeg var usikker på om hadde noe for seg. For eksempel, da jeg skrev om minimalistisk løping, så tenkte jeg «ok, kan hende dette funker, la oss sjekke …» Og så innså jeg nesten femten år senere – det funker! Så jeg har nå kunnet gå tilbake til treningstipsene som jeg har praktisert i femten år, og som jeg nå vet at virker.
RW: Tror du at noe av budskapet i Born To Run har blitt misforstått? Og tar Born To Run 2 tak i dette på noe vis?
CM: En av de største overraskelsene for meg ved Born To Run var at folk begynte å kjøpe Vibram FiveFingers-sko som gærne. Dette var overraskende fordi den eneste personen som faktisk brukte de skoene er Barefoot Ted, og han er den sprøeste fyren i boka.
– Så det er jo interessant, at av alle råd i boka, har leserne innsnevra det til Barefoot Ted. Det er nok den ene tingen jeg mener ble tolket annerledes enn jeg forventet – tanken om at man kan kjøpe et produkt som kan løse alle problemer. Eller eventuelt tanken om at man kan ta av seg skoene, og det vil løse alle problemer.
Løping i livet
RW: Hvordan har Eric påvirket den nye boka?
CM: Ideen var at den nye boka skulle dekke alle aspekter som jeg og Eric Orton (medforfatter og samarbeidspartner) har diskutert i årevis. Vår mening er at løping ofte blir redusert til en forstyrrelse i hverdagen vår, det er de 45 minuttene vi skviser inn tid til fire–fem ganger i uka, og så fortsetter vi med livene våre. Men historisk og evolusjonsmessig sett, har løping vært vevd inn i alle aspektene ved livet vårt. Det er for mye forlangt å foreslå at vi burde gjøre det samme i dag, for det er så mye annet som skjer, men vi tror at det finnes syv forhistoriske energikilder som vi fortsatt bør pense inn på for å gjøre løpinga vår bedre – for å nyte det mer og bli bedre på det.
– «La oss skrive denne boka og ta for oss det vi kaller the free seven.» Vi har snakket om «the free seven» i femten år nå, og i løpet av en 45 minutter lang telefonsamtale fikk vi rablet ned en disposisjon for hele boka. Jeg ringte ham egentlig bare for å si «kanskje du og jeg kan skrive litt om trening, og så finner vi noen andre til å skrive om skotøy og ernæring.» Men så innså vi at vi har tilegnet oss såpass mye informasjon, så i løpet av den telefonsamtalen hadde vi hele boka klar.
RW: Er dette langvarige vennskapet nøkkelen til en god balanse i den nye boka?
CM: Grunnen til at Eric og jeg jobber så bra sammen er fordi han er så kunnskapsrik og disiplinert som utøver, mens jeg har en heller begrenset konsentrasjonsevne, så vi utjevner hverandre. Han kan si «disse femten øvelsene er avgjørende for god fotstyrke», og jeg sier «dude, ikke snakk om at jeg gjør femten, du bør koke det ned til tre.» Så ja, han dytter og jeg drar.
– Jeg tror at det ofte er sånn at når en trener forteller deg hva du skal gjøre, så later du som du kommer til å gjøre det, men så gjør du det ikke. Eric og jeg har en god nok tone til at jeg kan si «nei, vet du, jeg kommer ikke til å gjøre det der, gi meg noe annet.» Jeg vet at han har rett, men jeg vet også at hvis et treningsopplegg ikke passer meg, så kommer det til å skli ut etter to uker.
Born To Run 2 er tilgjengelig for kjøp i norske bokhandler.
– Så for å ta fotstyrkeeksempelet igjen; vi vet at sterke føtter er viktig, og vi ble til slutt enige om tre enkle øvelser. Her er den ene: Om morgenen, når du trakter kaffe, skal du stå på ett ben. Stå på tå og la den andre foten henge fritt. Forsøk å balansere der i et minutt eller to på hver fot mens du venter på at kaffen skal bli klar. Du kan gjøre det i mindre enn fem minutter, men det aktiverer alle musklene i foten og hele veien oppover til kjernen. Og er det ikke fint å ha aktivert systemet litt før den første slurken med kaffe?
Barføtt gjennom London
RW: Har synet ditt på løpeskotøy endret seg de siste femten årene, eller er du fortsatt en minimalistisk mann?
CM: Jeg er nok mer radikal og ekstrem enn Eric, og grunnen til det er en interessant opplevelse jeg hadde mens jeg jobbet med Born To Run. Jeg var i Storbritannia på en konferanse om fascia samtidig som jeg hadde begynt å kjenne symptomer på plantar fasciitt. Jeg tenkte at det var umulig, jeg er jo en minimalistløper i god form, så jeg kan ikke ha plantar fasciit. En venn av meg anbefalte meg å snakke med Lee Saxby. På det tidspunktet var Lee ganske ukjent, drev med fitness og boksetrening i en kjellergym og var bokstavelig talt en undergrunnsekspert på skotøy. Jeg møtte opp uanmeldt på gymmen hans, forklarte hvorfor jeg var der og fortalte at grunnen til at jeg brukte minimalistiske sko er fordi jeg er en minimalistisk løper.
– Han så på skoene mine og sa, «det der er jo sofaputer, de er ikke minimalistiske.» Han fikk meg til å ta av skoene og løpe barfot ute. Så sa han, «ok, kast de skoene i søpla og løp tilbake til hotellet ditt.» Jeg tror det var rundt tre kilometer til hotellet, så jeg bare «seriøst, løpe gjennom London sentrum barføtt?» Hans svar var: «Det ville jeg gjort hvis jeg var deg.»
– Så da tok jeg ham på ordet, gjorde som han sa, og smerten forsvant. Da gikk det virkelig opp et lys for meg. For det første innså jeg at tilbakefallet var et faktum. Skoene jeg hadde brukt var ikke superdempet, men det var nok til at steget mitt hadde endret seg uten at jeg la merke til det. Steget var lenger og landingen var mer på hælen. For det andre innså jeg at en endring i bevegelsesmønster kan endre utfallet dramatisk. Så jeg ble sko-ekvivalenten til en avdanka dranker – jeg må avstå fra den minste dråpe demping.
– Eric løper rundt i Teton-fjellene og liker å ha litt demping under føttene. I den nye boka har vi kommet fram til et kompromiss og anbefaler Altra Escalante. Det er egentlig alt for mye sko for min smak, men Erik synes det er en fin sko for å bli vant til overgangen mot mer minimalisme.
RW: Kan vi anta at du ikke har noe særlig til overs for den pågående maksimalistiske trenden?
– Jeg tror vi må forstå at skotøy er en sanselig fornøyelse. Å løpe i et annerledes par sko er som å spise noe nytt til lunsj eller middag. Vi vil ikke spise grøt tre ganger om dagen hver dag, vi vil oppleve nye ting. Så jeg har full forståelse for nye trender. Jeg har en mye større variasjon i skoparken min enn jeg trenger, bare fordi det føles bra. La oss si jeg løper i sandalene fra Xero Shoes den ene dagen og New Balance Minimus den andre. Den overgangen, den nye følelsen, kjennes bra. Det gjør at jeg nyter løpinga mer.
– Men, samtidig mener jeg at denne konstante bombarderingen av nye greier fjerner det virkelige budskapet, det vil si håndverket, den prestasjonen som løping i seg selv er. Hvis du går til en martial arts-gym, så vil de ikke overøse deg med karbonfiber og skum – det er nedstrippet til det minimalistiske og ekte. Ta et ballettstudio for den saks skyld, også veldig minimalistisk. Jeg mener man bør starte uten noen hjelpemidler, og mestre kroppens prestasjoner, og deretter legge til utstyr hvis det er nødvendig.
Kropp og kosthold
RW: Du framsnakker tarahumara-dietten i den originale Born To Run. Hvilke ernæringsråd er anbefalt i den nye boka?
CM: Den ordentlige åpenbaringen for meg kom da jeg jobbet med Natural Born Heroes, boka jeg skrev etter Born To Run. Den presenterte en form for todeling for meg, fordi i Born To Run var jeg nede med tarahumaraene som i stor grad er vegetarianere og spiser hjemmedyrket squash og mais. Den første ultraløperen jeg møtte, Scott Jurek, har en veldig disiplinert vegansk diett. Så da jeg jobbet med Born To Run, tenkte jeg at dette så ut til å funke – løpere som spiser ordentlig mat, hovedsakelig grønnsaker, har en tendens til å prestere bra.
– Men så ble jeg ble jeg oppmerksom på motstandsbevegelsen på Kreta under andre verdenskrig som utførte noen helt ekstreme fysiske prestasjoner. De bodde 90 kilometer oppe i fjellene, og løp altså 90 kilometer ned til kysten, kjempet mot nazistene, stjal våpnene deres og løp de 90 kilometerne tilbake opp i fjellene. Disse karene løp altså en ultra på nærmere 200 kilometer med litt mixed martial arts på midten. Hva var det disse folka gikk på? Jeg dro til Kreta for å finne ut av hva de spiste, og det viste seg at dietten deres i stor grad var kjøttbasert. Jeg forsøkte å finne ut av sammenhengen mellom disse to tilnærmingene, og hva det koker ned til er den glykemiske indeksen. Hvilke matvarer får blodsukkere til å stige raskt, og hvilke matvarer får blodsukkeret til å stige langsomt?
– Så det vi lander på i Born To Run 2 er en svært enkel og følelsesbasert kostholdsretning. I løpet av en to ukers testperiode skal du eliminere alle matvarer med høy glykemisk indeks – pasta, ris, brød, sukker – alt av rask mat. Du skal bare spise fisk, kjøtt eller tofu – hva enn du foretrekker som proteinkilde – og grønnsaker. Så, etter to uker kan du gradvis legge til noen matvarer med høy glykemisk indeks igjen. Etter to uker uten ris, spiser du litt ris, venter en time og ser hvordan du føler deg. Hvis det føles bra, vet du at kroppen din tolererer en halv skål med ris. Deretter kan du forsøke med en hel skål med ris. Hvis du føler deg slapp og oppblåst, vet du at du har funnet grensa di.
– Det vi forsøker å gjøre i Born To Run 2 er å gjøre ting følelsesbasert, slik at du kan si, ut ifra din kropps reaksjon, hvordan du responderer på alt fra skotøy til mat.
RW: Det kan virke som at enkelhet og jakten på det naturlige er gjentakende temaer hos deg?
CM: Det som er interessant er at alle de sakene jeg har fattet interesse for, som for eksempel sko, kosthold og løpetrening, er temaer som har lange, dype røtter. Skoene som Barefoot Ted anbefaler – og jeg er helt enig – er noen helt enkle sandaler som har 10 000 år på cv-en. Greske soldater brukte dem, romerne brukte dem, tarahumaraene bruker dem, og minimalistløpere i dag bruker dem. Det samme gjelder for kostholdsplanen vi foreslår i Born To Run 2 – det er i bunn og grunn en middelhavsdiett. Dette er et sunt kostholdssystem som har blitt praktisert for tusenvis av år, med gode resultater.
Ta tilbake løpegleden
RW: Hva slags type løpere vil du si denne boka er for?
CM: Vi har forsøkt å sikte pila i midten av løpeverdenen, og vi fikk en ganske lærerik opplevelse. Eric og jeg ønsket å ha bilder i boka som illustrerte mangfoldet i løping – forskjellige typer folk, ulike kropper. Vi endte opp med å ta bildene før teksten var ferdig, og vi fikk samlet en haug med folk, hvor majoriteten var habile løpere. Men da vi skulle få dem til å gjøre ulike øvelser til bilder som skulle brukes som illustrasjon, så vi at de slet.
– En eliteløper på halvmaraton hadde en så inaktiv setemuskulatur at han ikke klarte å utføre øvelsen han var satt til å vise. Så vi innså at uansett hvor suksessfull du er som løper, så finnes det alltid noe som kan forbedres. Alle løpere står overfor en potensiell skadekatastrofe hvis de ikke har en helhetlig tilnærming til løpinga. Så med denne boka ønsker vi å gi en omstart til alle slags type løpere: Hvis du er en fersk løper som nettopp har kommet i gang, perfekt; hvis du er en gammal traver med en vond akilles som du ikke blir kvitt, perfekt; eller hvis du har stagnert og blir hverken raskere eller mer utholdende, perfekt. Tanken er at denne boka kan restarte deg tilbake til en slags standardinnstilling og så kan du bygge det opp derfra.
RW: Denne restarten, kan det være en endring i holdninger og tilnærming mer generelt sett?
CM: Det er to ting som vi moderne mennesker har tatt med inn i løpinga: det ene er ensomheten og det andre er en aksept for smerte. Men hvis vi ser tilbake på forfedrene våre, var hverken ensomhet eller smerte en del av hvordan de løp. Man stakk ikke ut i villmarka alene, for hvis du gjorde det, kom du sannsynlig aldri tilbake. Våre forfedre løp alltid i gruppe. Og de ville heller aldri ha løpt seg i senk med mindre det var helt nødvendig, fordi beina deres var det eneste de kunne stole på for å overleve. Hvis de stakk ut og løp alt de kunne i en time, for så å møte på fare, var løpet kjørt. Så historisk sett har vi løpt i flokk og holdt oss under anaerob terskel.
– Dessverre er dette nesten borte i dag, men når vi tar en nærmere titt på det, er det veldig virkningsfullt. Bare se på Parkrun-suksessen – når vi reintroduserte det å møte opp i fellesskap med et smil, så elsket folk det. I USA ser vi flere og flere løpegrupper vokse fram, enten det er rundt et nabolag eller en klubb, og det sprer seg raskt.
– Det vi anbefaler i boka er å omfavne det hyggelige, komfortable og morsomme ved løping, og at løping i felleskap, enten det er med hunden din eller løpevenner, vil være bra for løpinga di. Nøkkelen er å ta tilbake gleden og felleskapet. Hvis vi får på plass de to elementene, er du på god vei til å lykkes med det du ønsker å få ut av løpinga.
Born To Run 2: The Ultimate Training Guide av Christopher McDougall og Eric Orton.
Finnes (foreløpig ikke oversatt) i norske bokhandler.
Ekteparet Mari Fenre og Tobias Dahl Fenre er begge tatt ut til VM i terreng- og fjelløping som starter i Innsbruck i dag, 6. juni. Her får du et innblikk i alt fra treningen deres til mentale strategier og skovalg.
Som første norske kvinne deltar Gabriella Mathisen denne uken på verdens mest fientlige løp, Jungle Ultra, gjennom Amazonas. Fortiden hennes har gjort henne råere, klokere og sterkere.
De beste øktene er faktisk de du gjennomfører, uansett hvor mange minutter de består av. Løp heller fra tidsklemma med disse øktene på 25 minutter eller mindre.
Etter en sterk fjerdeplass i Zegama-Aizkorri, sikter Sylvia Nordskar mot topp ti i terreng-VM i Østerrike. Bli bedre kjent med fjell- og ultraløperen her.
