For noen måneder siden hadde vi en inspirerende prat med Hannah Bentzen og hennes forhold til løping (saken kan du lese i nyeste utgave). Første målsetting var Adidas Stockholm Marathon i mai, det gikk ikke helt etter planen..
– Følelsen før start var god, nervene var der, ja, men treningen var gjort, kroppen kjentes bra, og planen var klar: ut i 3:55-fart, gels hver sjette kilometer, og jevn flyt hele veien, forteller Hannah.
Løpet begynte bra, og ting føltes fint. De første kilometerne gikk som en drøm. Første gel på 6 km? Null stress. Andre gel på 12 km? Ikke helt det samme. Den tok en hel kilometer å få ned. Og allerede ved 14 km meldte kvalmen sin ankomst. Det gikk fort fra flyt til klump i magen og etter hvert… oppkast. Første gang på 25 km. Derfra gikk det bokstavelig talt nedover.
Årets far
Planen om å jogge rolig til 36 km der faren skulle stå? Den røk. Han sto nemlig ikke der, han hadde bummet og var i stedet ved 40 km. Så da var det bare én ting å gjøre: bite tenna sammen og grave dypt. Fra 30 til 40 km ble det en kamp uten like. Fire oppkast og et faceplant senere sto spørsmålet til Hannah i klartekst: “Skal jeg løpe til mål?”
Svaret fra pappa klart som dagen: «Ja. Det er bare to kilometer! Jeg løper etter deg!»
Og så ble det gjort. Det ble målgang. Tiden: 3:07, en tid brorparten av befolkningen ville sagt seg veldig fornøyd med. selv med kroppen i opprør og ryggen bøyd i motvind.
– Det ble et stykke unna målet om å være rundt 2:50-tallet , men det ble en plassering som nummer 70 av over 5400 kvinner, og løping handler vel om både opp- og nedturer avslutter Hannah.
