Det beste Kristoffer Fylling vet, er å springe i fjellet uten mål og mening. For å kunne oppleve det igjen etter arbeidsulykken, har han måttet bryte flere barrierer. Tre år senere er han tilbake på stien.
Skrevet av: Sylwia Sørensen
– Jeg er avhengig av å bevege meg. Jeg må få utløp for all energien, rett og slett, men jeg trenger det også for den psykiske helsen. Hvis jeg ikke beveger meg, blir jeg råtten, sier Kristoffer Fylling bestemt.
Og slik har det bestandig vært for 37-åringen fra Ålesund. Allerede som barn var han aktiv, likte å være ute å springe, klatre i trær og utforske nye plasser. Gjennom oppveksten drev Kristoffer med mye sport, blant annet friidrett, håndball, skateboard og rulleskøyter. Da han ble voksen, oppdaget han gleden av å være i fjellet. Det startet med toppturer, og det utviklet seg til løping i fjellet, som ble hans store lidenskap.
– Natur og løping synes jeg er det beste, smiler Kristoffer.
Treningen ga resultater, og i 2020 var løperen i sitt livs beste form. Men plutselig, i august, ble Kristoffer utsatt for en arbeidsulykke og verden slik han kjente den raste sammen.
Kristoffer, som var sjømann på den tiden, fikk en betongblokk på syv tonn over høyre fot. Alle bein fra ankelen og ned ble knust. Her startet en hard kamp for å redde foten. Kristoffer ble operert rett etter han ble fraktet av helikopter til sykehuset. Etter operasjonen ventet enda en operasjon, med den tøffe beskjeden om at han måtte være forberedt på at foten kanskje måtte amputeres.
– Det var tungt å svelge. Da jeg våknet etter operasjonen, hadde jeg fortsatt foten. Og jeg husker at jeg var så glad for det, sier Kristoffer.
Første uka etter ulykken gikk han gjennom fire operasjoner. Men etter hvert kom komplikasjonene, og han ble anbefalt å amputere foten. Legene ga ham alt av informasjon, men han tok han avgjørelsen selv. Han ville gå videre, få protese og starte opptrening.
– Jeg tror at det at jeg fikk ta valget selv, gjorde hele sorgprosessen litt lettere. Hvis jeg hadde våknet opp på sykehuset og foten var borte, ville jeg havnet i en sjokktilstand, tror Kristoffer.
Steg for steg
Sin første protese fikk Kristoffer tre måneder etter ulykken. Den 4. november, mellom to gjerder og med fysioterapeuten ved siden av seg, tok han sine første nye steg.
– Det var et ubeskrivelig øyeblikk. Det var tøft, men det var veldig deilig. For meg var det starten på å kunne gjøre ting igjen, sier Kristoffer, og forteller at han tok mange «babyskritt» på sykehuset.
Han gikk rundt med krykker, lærte seg å gå på nytt, og ikke minst stole på protesen.
– Det at jeg liker å trene hjalp meg veldig etter ulykken. Før det var det lange, rastløse dager i senga på sykehuset.
På planen sto det to fysioterapitimer per dag, det var også nødvendig med speilterapi for få vekk fantomsmerter. I tillegg trente han selv styrke, og begynte å spille basketball i rullestol.
Da Kristoffer ble utskrevet fra sykehuset etter tre måneder, startet han med korte gåturer i nabolaget. Etter noen uker skrev han på Instagram-profilen sin: «4. november gjekk eg mine første steg med protesen. Ganske nøyaktig tre månader seinare gjekk eg mine første 5-kilometer. Det blei ein tur med mykje smerter, men hodet vinner over kroppen».
Mestringen og framgangen med gåturene vekket lysten til å løpe igjen. Men legen mente at et halvt år etter ulykken var alt for tidlig. Kristoffer smurte seg med tålmodighet, og så kom våren. Motivasjonen hans har hele tiden vært familien, som består av samboer Åse Marianna Sogge og fire barn (17, 14, 10 og 5 år). Han hadde lyst å ta dem med på turer og aktiviteter.
Kristoffer begynte å oppsøke fotballbaner med ungene. Han startet å løpe med barna. De første øktene var bare på 20–30 meter, på grunn av sterke smerter i stumpen. Etter at han fikk en ny protese mer tilpasset aktivitet, økte både intensiteten og lengden på de korte turene, og etter hvert kunne han løpe fram og tilbake på fotballbanen, helt opp mot 500 meter til sammen.
– Det var veldig smertefullt. Jeg gikk på sterke medisiner for å takle det, men det var verdt det. Jeg tok med meg familien, og vi sprang alle sammen på banen. Det er disse øyeblikkene en virkelig husker.
Familiens støtte har vært avgjørende for Kristoffer etter ulykken, og samboer Åse Marianna har vært en utrolig viktig samtalepartner. Hun er den samme treningsglade typen som Kristoffer, og liker både styrketrening og løping. Før ulykken hadde paret en fast rutine der de hver tirsdag tok en fjelltur eller en tur sammen.
– Det ble viktig å ta det tilbake etter ulykken, og prøve å fortsette med livet som det var da, selv om det ikke er helt det samme. Jeg lærer meg stadig hvordan ting fungerer, og kjenner på hvor utfordrende og gøy det er. Jeg har lært mye både om meg selv og andre, på godt og vondt, sier Kristoffer og legger til: Jeg vet ikke hvordan det ville gått hvis jeg ikke hadde hatt barna og en sånn samboer.
Paret klarte å komme tilbake til å gå turer sammen. Første topptur etter ulykken ga Kristoffer utrolig mye glede. Nå, tre år etter ulykken, kan man se Åse Marianna og Kristoffer på løpeturer, fjellturer og konkurranser.
– Jeg har lyst til å ha en sunn kropp, sterk og rask. Tidligere, da jeg var 20, tenkte jeg at kroppen tåler alt, så det er bare å kjøre på, men det er ikke sant. Jeg vil ta vare på kroppen min. Jeg har bare én, sier Kristoffer.
Møtte veggen flere ganger
Selv om trettisyvåringen nådde milepæl på milepæl, har reisen hans vært utrolig tøff. Helt fra starten har han delt sin historie på Instagram. Her prøver han å vise fram hverdagen slik den er – med utfordringer og problemer, ikke bare løping og fantastisk utsikt.
Ikke lenge etter at Kristoffer ble utskrevet fra sykehuset etter ulykken, ba han om profesjonell hjelp.
– På sykehuset lever man i en boble. Mat, rutiner, alt er tilrettelagt. Og alt dette forandrer seg når man kommer hjem, husker Kristoffer, som i ett år gikk til psykolog. Han fikk diagnosen posttraumatisk stressyndrom, og fikk verktøy som bidro til at han kunne takle hverdagen bedre etter den traumatiske ulykken.
I tillegg til profesjonell hjelp, begynte fjellturer og løping i naturomgivelser å spille en enda viktigere rolle for Kristoffer.
– Løpingen gir meg glede, mestring og avstress. Favorittøkten min er å bare å ta på meg treningstøy og springe i fjellet uten mål og mening, og bare nyte det. Det å være i fjellet og høre på stillheten eller musikk, er avkobling for meg.
Kristoffer mener at på tunge dager er det ekstra viktig å komme seg i aktivitet. I januar skrev han på Instagram: «Spring, for faen. Det er mykje som kan fiksast med fysisk aktivitet. Man føler seg alltid bedre etterpå, uansett kor tungt det er å kome i gong. Mange tar det å kunne bevege seg for gitt, mitt tips er å bruke kroppen mens du kan! Beveg deg, invester i helsa di».
Den vanskelige balansen
Mens vi prater sitter Kristoffer i rullestol. Det gjør han hele tiden hjemme. På jobb avlaster han med å ta av protesen hver gang han får muligheten til å sette seg ned. Da RW snakket med Kristoffer, hadde han nettopp startet i en ny jobb. Etter ulykken var det ikke mulig for ham å returnere til jobben på sjøen, så han tok gravemaskinlappen og startet i praksis hos en bedrift. Men siden Kristoffer kun kan jobbe 80 prosent, ble det uaktuelt for bedriften å ansette ham på fast basis. Kristoffer ga seg ikke, og fant en annen løsning. I dag jobber han med flyktningungdommer, og har blitt kjent med unge mennesker fra blant annet Sudan og Afghanistan, som har gitt ham nye perspektiver.
– Man hører ganske sterke historier der, og det setter ting i perspektiv. Man har lyst å hjelpe, og vil at de skal ha det bra. Og så innser man kanskje selv hvor godt man har det, sier Kristoffer.
I den jobben kan han sitte mye i rullestolen, og sette på protesen når det er behov. Det er utrolig viktig for ham, fordi han er avhengig av å avlaste stumpen. For Kristoffer er hovedsakelig nervesmerter problemet. Enkelt fortalt, når han går med protesen lenge, provoserer det nervesmerter. Han går fast på medisin for nervesmertene, og sterkere medisin når smertene er på det verste. I tillegg krymper stumpen, og det kan også komme gnagsår. Så jo lengre protesen er på, jo verre blir det. Samtidig merker han framgang, og håper det fortsetter i den retningen. Hele tiden forsøker han å finne en slags balanse mellom å bruke og ikke bruke protesen. Han bruker stort sett protese når det handler om trening og barn, men noen ganger er det vanskelig å begrense seg, og da går han på en smell. Likevel er han klar på hva han mener om det:
– Løping og all trening koster krefter, men det gir mer for hodet, så det er verdt det.
Før ulykken var Kristoffers store lidenskap løping i fjellet, og slik er det fortsatt, selv om treningsturene ikke er like lange. I noen uker må han ta helt pause fra løping, men i snitt tilbakelegger han mellom 20 og 40 kilometer i uka. I tillegg til løpetrening, trener Kristoffer styrke med vekter og spiller rullestolbasketball. Det siste startet han med allerede da han var på sykehuset. Det viste seg å være utfordrende, men overraskende gøy, og han møter folk med forskjellig bakgrunn, skader og utfordringer. Prosessen om å opprette et landslag i rullestolbasket er i gang.
Kristoffer trener mye i terrenget, på løpemølla og en del på asfalt. Det siste underlaget er hardere, så det lager litt mer stress mot stumpen. På grunn av at Kristoffer er såpass aktiv, tilfører det flere utfordringer med protesene. Han har én til daglig bruk, én til løping og trening i terreng og fjell, og én til løping på asfalt. Når det er glatt ute, bruker Kristoffer en pigget såle.
– Det fungerer ikke sånn at man får en protese og ferdig, understreker Kristoffer.
Hvis han slanker seg, eller stumpen krymper, trenger han nye proteser. I tillegg skjer det også uventede ting. Etter en tur i september i fjor skrev Kristoffer på Instagram: «Nydelig utsikt på vei opp til Lauparen. Det gjekk fint opp, men fekk en kraftig realitycheck på turen tilbake. Protesa gjekk i stykker, og det blei en god del smerter i stumpen, men upåklagelig utsikt, da.»
Kristoffer har faste rutiner etter hver økt, og ofte må han ta av protesen og silikonstrømpen for å tørke svette underveis i økta. Hvis han ikke gjør det, sitter ikke protesen like bra, og i tillegg beveger den seg på en litt annen måte. Det kan resultere i sår som gjør at han må avstå fra protesebruk en stund.
Drømmer om maraton
Kristoffer liker å utfordre seg selv og konkurrere mot seg selv. Tre måneder etter han startet sine korte løpeturer, deltok han i den virtuelle løpsserien Runner’s World Challenge, og løp 5 kilometer på 34:14. Han var utrolig fornøyd med resultatet og hadde nådd en ny milepæl. Etter den konkurransen kom flere. Elleve måneder etter amputasjonen deltok han på motbakkeløpet Østremsetra Opp; 5,5 kilometer og 350 høydemeter gjennomførte han på 38:54. Kristoffer nevner Oppdal fjellhalvmaraton (22 km og 1100 høydemeter) og Romsdalseggenløpet (8,6 km og 970 høydemeter) i 2021 som sine viktigste løp. Der pushet han sine grenser og fikk bevist hva han klarer.
Å løpe med protese i fjellet er langt fra det samme som å løpe på to bein. Det som er ekstra krevende er steinur og myr. Kristoffer opplevde flere ganger at protesen blir litt tregere i forhold til foten, eller at protesen skjærer seg ned i myr og annet mykt underlag i større grad enn hva foten gjør. Men det som er det absolutt vanskeligste er å løpe nedover. Kristoffer må jobbe på en litt annen måte med kroppen enn andre løpere.
– Det er bare slik det er. Jeg må bare ta utfordringene på strak arm og gjøre det beste ut av det, sier Kristoffer, og sier at han blir litt for forsiktig på fjelløp, og jobber mot å faktisk våge å slippe opp litt.
Noen konkurranser koster mye mer enn andre. Som på siste Isfjorden Skyrace (15 km, ca. 1000 høydemeter opp og ned), da var det veldig varmt, og når han svetter mye så krymper stumpen mer og det dukker opp ekstra utfordringer. Da kom han på toppen klarte han ikke å springe lenger. Derfor måtte han ta av protesen, ta pause, og etter det kunne han fortsette å løpe. Men det var tøft, og de siste tre kilometerne var knallhardt.
På tross av smertene han opplever underveis i løp, drømmer han likevel om Maraton Mont Blanc og andre krevende, lange og tekniske løp. I tillegg setter han seg stadig nye tidsmål.
– Jeg kan bli litt streng mot meg selv hvis jeg ikke klarer tiden. Men dette må jeg egentlig prøve å legge vekk. Først og fremst skal jeg være utrolig glad for at jeg faktisk klarer å komme meg i mål.
