Det handler om å dele opplevelsene

Det handler om å dele opplevelsene


Det er i opplevelser utendørs at livet leker.

Liv også.

Lyden av føtter som leker over stien, og suset av vinden blant røde blader som er klare for å fly. Pusten går jevnt og steget er lett på vei oppover, oppover.

Fremme på toppen av Barlindåsen drar Liv Richter frem to lakriskick og en snickers på deling.

Inkluderende

Det er et sånt type menneske Liv er – en livsnyter.

– Det betyr så utrolig mye for meg å komme meg ut, sier hun mens smilet strekker seg.

Hun viser vei fra Sandermosen stasjon oppover mot Barlindåsen i Maridalen denne vilt vakre høstdagen. Den blonde fletta beveger seg i takt med det uanstrengte steget der ryggen forsvinner innover i skogen.

Venninner har fått følge samme rygg når Liv har meldt seg på løp med dem og delt deres første opplevelse av en ny distanse. En raushet som faller henne naturlig, og det er kanskje nettopp derfor hun i disse løpene kunne ha kjempet om topplasseringer. Hun er for all del god på å presse seg, men mest av alt er hun god på å være avslappet, vennlig og inkluderende.

– Det som er hyggelig på ultraløp er at man kan slå av en prat og bli litt kjent, sier hun, og oppsummerer godt innstillingen sin til løping, trening og konkurranser.


Det betyr så utrolig mye for meg å komme meg ut, sier Liv Richter.
Alle bilder: Tonje Lien Wold

100 miles

Det er utendørs at livet virkelig leker, og leker man nok blir man ganske rask på stien. Liv sitt første løp var en 10 kilometer under Midnight Sun Marathon i Tromsø. Over mange år har distansen strukket seg til hun nå i august testet 100 miles i Rondane og kom på andreplass.

– Jeg tror ikke jeg skjønte hvor langt det var før jeg var der, forteller hun med glimt i øyet.

Det er ikke det at hun tar lett på utfordringer, men kanskje heller at hun ikke bruker tid på å frykte det verste.

Prioritering og aktivitet

Løping er frihet og fine opplevelser, og den tankegangen har gjort at hun har lyst til å prioritere bevegelse. Ned stien kommer noen vennepar oss i møte med en stor mage i front.

– Jeg blir så glad når andre gravide er i aktivitet, sier hun.

– I svangerskapet bestemte jeg meg for å være litt i aktivitet hver dag. Om det bare ble å gå opp og ned noen trapper, så var det i hvert fall noe.

Etter datteren ble født ble hun knallgod på å makse tiden til rådighet.

– Før jeg fikk datteren min kunne jeg godt bruke 20 minutter på å komme meg til starten for løpeturen, men etter fødselen er all transport tid jeg heller kan bruke på å løpe. Og så vet jeg ikke om jeg får 10 minutter eller en time før hun våkner, så jeg er blitt god på å kjøre ganske hardt fra start.



Toppen

Nesten ett år etter datterens fødselsdag skulle Liv løpe 160 kilometer gjennom Rondane – en lang tur med mange opp- og nedturer. Lang nok til at den indre motivasjonen og gleden fikk drahjelp av konkurranseinstinktet:

– Det var en mil midt på natta der hvor jeg tenkte at jeg kommer til å angre om jeg ikke fortsetter nå, forteller hun mens skogen åpner seg.

Stien blir til fjell og utsikten byr på Oslo, Maridalsvannet og hele marka. Liv romsterer i løpesekken og trekker opp de to kickene og snickersen.

Uforglemmelig

Vi sitter lenge på toppen. Det er en av de siste varme ettermiddagene i år, og de oransje solstrålene lyser opp høstens farger rundt oss. Liv har en trygghet og nysgjerrighet på mennesker som gjør det lett å føle seg knyttet til henne. Det hele gjør denne ettermiddagen uforglemmelig, en opplevelse for livet – en opplivelse.

Liv lener seg tilbake og titter utover landskapet. Rolig forteller hun om hvordan en alvorlig kneskade og en krevende fødsel har preget henne.

– Jeg tror de to opplevelsene har endret synet mitt på gleden over hverdagsaktivitet, sier hun.

Fallet på ski i Japan på nyåret 2018 førte til flere avrevne leddbånd i tillegg til et bone bruise. Fra en sånn skade tilbake til ultraløper er det mange kjedelige repetisjoner med rehabøvelser. Motivasjon fant hun i hver uke som etterlot seg en liten endring. Plutselig kunne hun smertefritt gjøre ting hun like før ikke hadde klart. Kneskader tar lang tid, men med tålmodighet og vilje så kommer man seg tilbake – litt mer takknemlig for løpingens frihet.


Det går bra

Datterens ankomst var ikke helt som noen nye foreldre ønsker eller forventer. Ektemannen Knut ble stående i sykehusgangen og lenge lure på om han hadde byttet ut kone med baby. Det gikk bra, men smerteterskelen vokste mye på den opplevelsen.

– Det endret synet mitt på smerte for når jeg har det vondt under løp nå så tenker jeg at dette går bra, det er ingenting mot fødselen. Men da sier mannen min: «Jammen, Liv, under fødselen holdt du på å dø. Du kan ikke sammenligne med det.»

Liv ler og ser lur ut. Det hører med til historien at hun ble lagt inn på sykehus for rabdomyolyse etter Rondane, så mannens bekymring for hennes gode evne til å presse seg er ikke ubegrunnet.

– Det er nesten som et spill, sier hun for å forklare hennes opplevelse av føttene som flyr.

Stiløping er en øvelse i intens tilstedeværelse, og steget hennes er like uanstrengt som vennligheten. Nesten nede igjen passerer vi et eldre ektepar på sopptur som blir trukket inn i en samtale og får oppleve Liv.

Det handler om å dele opplevelsene.


LIV RICHTER

  • Kommer fra: Bodø
  • Alder: 32 år
  • Siste løp: Rondane 100 miles. Eventuelt Oslo Maraton 10 km som jeg tok som en familietur med barnevogna, mannen og et vennepar med en tre måneders baby i barnevogn.
  • Neste opplevelse: Jeg skal være med to venninner til Skåbu fjellmaraton der hun ene skal løpe maraton for første gang og hun andre skal løpe 60 km. Jeg skal løpe 60 km i mitt eget tempo. Ellers er det å forsøke å komme seg til fjellet og nyte høstfargene!
  • Favoritt: Jeg ELSKER Romsdalen sommer som vinter med fjell, fjord og spektakulær utsikt. Her har jeg klatret med mannen, teltet, gått på fjellturer, feiret påsken de siste seks årene og gått mange toppturer på ski.  Det er fjell for både nybegynnere og erfarne klatrere, løpere og randonee-gåere! Blir aldri lei de fjellene og hadde gledet meg veldig til å løpe NM i terrengultra i Molde i september, men det ble dessverre avlyst. Her i Oslo liker jeg Solemskogen veldig godt, og finner fortsatt mange stier jeg aldri har løpt på.
  • Følg med: Du kan følge Liv og hennes naturopplevelser på instagram: @fjellliv
Forberedelser til vårens store terrengløpsfest

Forberedelser til vårens store terrengløpsfest


Det er vår i lufta og da er også Ecotrail Oslo rett rundt hjørnet. Er du en av dem som skal løpe Ecotrail for første gang i år? Kanskje er det ditt aller første terrengløp noensinne? Eller har du løpt løpet tidligere og skal prøve deg på en lengre distanse i år? Her er Abelone Lyngs tips til hva du kan gjøre for å forberede deg til vårens store terrengløpsfest.

1

Bor du i Oslo-området er det aller beste å gjøre seg kjent med traseen på forhånd ved å løpe igjennom løypa i forkant av løpet. Har du valgt en av de lengste traseene kan du dele opp og løpe igjennom etappevis.

Traseen er på ingen måte veldig krevende teknisk, men om du har løpt igjennom på forhånd slipper du å bli overrasket over at et og annet parti krever at du er litt ekstra fokusert.

Om du ikke bor i Oslo, så gjør deg godt kjent med løypeprofilen. Det kan være verdt å bite seg merke i at blant annet strekningen langs Lysakerelven kan bli bra sleip om det har vært mye nedbør de siste dagene.

2

Ecotrail byr på mat og drikke underveis, men mat- og drikkestasjonene kommer ikke tett nok til at du kan belage deg på å kun fylle på energi på matstasjonene. Ha derfor med deg fuel som fungerer for deg.

Har du tenkt til å løpe 31 kilometer på under 3 timer holder det kanskje med noen gels og en bar i sekken, men løper du 80 kilometer og tror du vil bruke over 12 timer, så ta med deg en skikkelig matpakke i tillegg til gelsene.

En hel dag med bare gels og barer anbefaler jeg ikke, og faren for at du ikke har lyst på skikkelig mat når du løper inn til en av matstasjonene vil alltid være til stede under et langt ultraløp.

Og sørg for å ha et drikkesystem med plass til nok væske til at du kommer deg fra drikkestasjon til drikkestasjon. Om du ikke er godt kjent med traseen er det ikke alltid lett å finne steder å fylle flasken utenom drikkestasjonene.

3

Sørg for å ha alt utstyr i orden i god tid før løpet. Sett deg inn i den obligatoriske utstyrslisten. Test ut sko, klær og sekk som skal brukes under løpet på noen langturer og helst i terreng som ligner det du møter underveis på Ecotrail Oslo.

Om du skal ha med deg fuel i form av gels og barer bør du ha testet ut disse på forhånd også. Gels og barer er like forskjellige som folks mager og smak er. Finn produkter som passer deg og ditt behov.

4

Det kan bli bråvarmt i slutten av mai, og Ecotrail Oslo har hatt noen skikkelig heite editions. Etter en lang og kald vinter kjennes 27 grader ekstra varmt, og uten akklimatisering er det lett å gå på en smell. Da lønner det seg å holde seg til skyggen der det er mulig.

Når anledningen byr seg på veien, så ta deg en liten dukkert. Du løper forbi flere fine badevann på veien. Caps på hodet, luftige klær og en våt buff rundt håndleddet er også lurt å ha.

Og ikke glem å få i deg nok væske og elektrolytter. Ha heller med en softflaske for mye enn en for lite og tilfør kroppen elektrolytter fra start.

5

Tren på å løpe i bakker og på sti. Om du i all hovedsak løper på asfalt, grus eller mølle kan du bli overasket over hvor mye tyngre det er å løpe i terrenget.

Det går gjerne også en del tregere, så forbered deg mentalt på at kilometertidene dine neppe kommer i nærheten den gangen du perset på 10-kilometeren under Oslo Maraton.

Husk også at noen av stiene er smale og at det er hyggelig om du slipper løpere som kommer bak deg i et høyere tempo forbi. (Du tar sikkert igjen sti-entusiasten på neste flate asfaltstrekke).

6

Ta det med ro i starten og i oppoverbakkene. Selv om Ecotrail er relativt snill når det kommer til høydemetre, så lønner det seg ikke å bruke opp kruttet på de to første oppoverbakkene.

Flere av Ecotrail Oslo sine oppoverbakker er lange og seige og kan stjele mye energi om du lar deg rive med av de raskeste løperne på løpsdagen.

Tro meg, det er mye morsommere å surfe forbi dem som løp for hardt ut i starten når dere kommer til Bygdøy.


Les også: Test av Brooks Catamount

Test av Brooks Catamount

Test av Brooks Catamount


En terrengsko som legger til rette for cruise-følelse på flytstien, men samtidig tåler lange distanser. Se vår dom her!

Brooks Catamount ble designet for eliteløperne i det ikoniske 100-milesløpet Western States. Det betyr ikke nødvendigvis at skoen først og fremst kommer til sin rett på så lange distanser. Vi mener at den er vel så bra på raske økter på flytstien.

Se videoen her!

Løpetur med nye Craft CTM Ultra Carbon

Løpetur med nye Craft CTM Ultra Carbon


Runner’s World har møtt norgesrekordholder på 110 meter hekk, Vladimir Vukicevic, og testet skoene CTM Ultra Carbon fra Craft.

Ikke bare ser den unektelig kul og oppsiktsvekkende ut – CTM Ultra Carbon er en løpesko av høy kvalitet utviklet for ultraløping i verdensklasse, som legger til rette for en god oppkjøring fram mot et maraton- eller ultraløp.

Men, den funker også til de raske løperne som for eksempel hekkeløper Vladimir Vukicevic. Runner’s World møtte ham en vårdag på Bygdøy for å snakke om livet, løpinga – og ikke minst teste skonyheten.

– Det viktigste for meg er å ha en løpesko som er responsiv i steget og som jeg kan løpe fort i på trening, så for meg er disse skoene midt i blinken, sier Vladimir.

Se videoen lenger ned i artikkelen.

Fem avanserte lag

  • CTM Ultra Carbon treffer bakken med en yttersåle i høykvalitets gummi med godt grep for et effektivt løpesteg.
  • Det kraftige utgangspunktet bygges deretter opp gjennom den responsive Ultra Platform™ og
    karbonfiberplaten Ultra Carbon Plate™ i tillegg til den støtdempende, responsive innersålen Ultra Insole™.
  • Konstruksjonen suppleres til slutt med overdelen Ultra Upper™ i tynn og funksjonell mesh.
  • Fem avanserte lag som samarbeider for en helt unik Ultra-opplevelse.

Se videoen her!

Koronaknekken

Koronaknekken


Hvordan løping kan bidra til en forbedret psykisk helse under pandemien.

Det siste året har vært annerledes og krevende. For de fleste har isolasjon, avlyste planer og usikkerhet preget hverdagen. Samtidig som årstidene har endret seg siden mars i fjor, har følelsene våre også sirkulert mellom angst og frykt over helsen vår, til ensomhet og bekymring for dem rundt oss, spesielt våre eldre kjære.

Mange av oss som har vært heldige nok til å forbli fysisk friske har kanskje opplevd forverret psykisk helse. Vi har snakket med to professorer innen psykologi og idrettspsykologi for å få de beste rådene og verktøyene

Når småting blir noe stort

Ifølge Torill Christine Lindstrøm, psykologiprofessor ved Institutt for Samfunnspsykologi ved  Universitetet i Bergen, har angst og engstelighet i stor grad økt på grunn av to faktorer:

Korona-angst, som vi for eksempel føler i butikker når vi bekymrer oss for vår trygghet og om vi har vært nær noen som er smittet, og isolasjonen som har ført til at vi har blitt vant til å gjøre veldig lite utenfor hjemmet.

– Tingene du før gjorde til daglig, for eksempel å ta bussen til jobb, føles nå som et «prosjekt» og gir en engstelighet og uro som om du skulle ta et fly til utlandet, sier Lindstrøm.

– For å si det med andre ord: det små blir stort.

Mosjonister har allerede tatt i bruk en teknikk som Lindstrøm mener er et av de mektigste midlene mot angst, depresjon og uro, nemlig fysisk aktivitet.

– Fysisk aktivitet setter i gang veldig mange prosesser i kroppen. Du får endorfiner, du får pulsen opp, du svetter og du blir avslappet etterpå, sier Lindstrøm.

Det kan også hende at nedstengning av treningsstudio har vært et hell i uhell. Både Lindstrøm og flere studier som har sammenlignet innendørs og utendørs aktivitet sier det samme: fysisk aktivitet er flott, men fysisk aktivitet i naturen er det aller beste.

– Når du går eller jogger i naturen, og det er kupert terreng som her i Bergen, er det slik at hvis du driver og tenker på andre ting enn hvor du skal sette foten, da faller du. Så du er nødt til å konsentrere deg om hva du gjør. Og når du er nødt til å konsentrere deg om noe, da presser det ut andre tanker. Du får en liten pause, forteller Lindstrøm.

Selv i lettere terreng kan sansestimulans i naturen også bidra til at tankene får litt hvile.

– Ingenting i kulturen er så komplekst som naturen. Naturen har farger, former, lyder, lukter og overflater, som er så varierte at alle sansene blir stimulert.

Man trenger ikke være spesielt sprek eller bo et sted med nasjonalparker og storslått natur for å merke effekten. Å jogge i en park er mer enn godt nok og det kan være ekstra fint med lysløype nå i mørke måneder. For de av oss som pleier å grue seg til å gå ut i mørket etter jobb, kan vi kanskje ha nytte av et tankegangskifte.

– Det er spennende å gå ut i mørket, er det ikke det? spør Lindstrøm.

– Jeg brukte løping som terapi

For Lindis Iwar Brekke fra Larvik, hjelper utendørsløping henne til å føle seg i ett med øyeblikket. Etter å ha slitt i mange år med depresjon og PTSD, har løping vært veldig legende. I 2007 satte Iwar Brekke seg et mål om å løpe fem kilometer sammenhengende. Det tok åtte år, men i 2015 klarte hun det.

– Da jeg begynte å løpe, det var da ting virkelig endret seg til det bedre. Jeg vil påstå at løping har hatt nesten alt å si for at min psykiske helse er bedre, sier Iwar Brekke.


Lindis Iwar brekke. Foto: Privat

Denne uttalelsen ville sannsynligvis ikke ha overrasket lege Ole Petter Hjelle, forfatteren bak Sterk Hjerne med Aktiv Kropp. I hans bok fra 2018, forklarer Hjelle hvordan fysisk aktivitet både forhindrer depresjon og virker som (og ofte bedre enn) en antidepressiva i behandlingen av depresjon.

Ifølge ham er en av de viktigste grunnene til å være fysisk aktiv at det hjelper mot depresjon, øker selvtilliten, mestringsfølelsen og troen på seg selv – fordi de som sliter føler de har gjort noe godt for seg selv.

Fysisk aktivitet øker mengden serotonin, noradrenalin og dopamin i hjernen, som gjør oss lykkelige, men det at vi gir denne «medisinen» til oss selv gjør at vi har handlekraft i kampen mot psykiske plager.

Bare to år etter hennes første 5-kilometer, løp Iwar Brekke sin første halvmaraton, og i mars i fjor løp hun 30 kilometer sammenhengende. Selv om distansene bare hadde økt og økt, sa hun etter 30-kilometerløpet at hun aldri kom til å løpe lengre enn det. Men så kom korona.

Som en alenemor med fulltidsstilling i et samfunnskritisk yrke, har Iwar Brekke kanskje hatt det litt travlere enn de fleste av oss under korona, men isolasjonen har vært tøff. På toppen av det hele, i fjor sommer fikk hun påvist cyster på eggstokkene og legene lurte på om de kunne være kreft.

– Det, samtidig med at jeg følte meg veldig alene og ensom, alenemor til tre, ingen partner, forvirret med tanke på kjærligheten – alt dette gjorde at jeg brukte løping som terapi, forteller Iwar Brekke.

Iwar Brekke, som også driver med styrketrening, sier at det er noe veldig unikt med det å løpe.

– Når jeg løper, er jeg i en sinnstilstand hvor jeg kan bli kjent med følelsene mine. Jeg har aldri lært å bli kjent med følelsene mine, men løping for meg er et sted der jeg klarer å sortere følelsene og plassere dem. Jeg klarer å plassere tanker og mål om hvordan jeg skal leve livet mitt best mulig.

Redd for hva som skulle komme, om det ville bli cellebehandling eller noe enda verre, vendte hun seg igjen til løping. Den 16. august, to dager før operasjonen for å fjerne eggstokker og eggleder, tok Iwar Brekke på seg joggeskoene og gikk ut av huset sitt for å løpe 42,2 kilometer, hennes først maraton.

Heldigvis slapp hun unna cellebehandling, og siden august har hun løpt flere virtuelle maraton og tre ultraløp, inkludert to på 50 kilometer og syv runder i Backyard Ultra i Sandefjord.

– Det er deilig å se at kroppen min faktisk kan, og kroppen min har vært gjennom så mye dritt at det er helt fantastisk hva den får til. Jeg mener virkelig at løping og mestringsfølelsen det gir har bidratt til at min psykiske helse. Motstandsdyktigheten min har bedret seg, noe som hjelper med å håndtere alle utfordringer som livet byr på, sier hun, og forteller at hun ikke har noen planer om å bremse ned. I 2021 har hun som mål å løpe et løp på 60 kilometer.


HVORFOR LØPER DU?
Jeg løper fordi jeg kan. Jeg løper fordi det er medisinen min. Jeg løper for å vite at jeg er sterk, at jeg ikke er et offer. Det høres veldig klisjeaktig ut, men kroppen min har vært gjennom så mye dritt, at det at jeg faktisk kan løpe – jeg har to friske bein, jeg har et hjerte som funker, jeg har en kropp som har vært overvektig og har blitt brukt og nå klarer jeg å løpe, det er helt fantastisk.
— Lindis Iwar Brekke, 41


Usikkerhetens pris

For andre mosjonister har løping i koronatider ikke kommet så lett. Alexandra Hanson, en erfaren distanseløper som var dypt inne i forberedelsene til flere løp da koronaen kom, sier at tiden siden mars har hatt sine oppturer og nedturer.

Hun er ikke den eneste som stod på startlisten til et løp som ble avlyst den våren og sommeren, men for henne var ikke bare planene å sette ny personlig rekord. I tillegg til Philadelphia halvmaraton i slutten av mars, var hun påmeldt en stafett i april og en maraton i Argentina i mai.

Maratonen ville vært det siste løpet hun trengte for å fullføre en bragd maratonentusiaster kaller The Grand Slam – å ha løpt en maraton på hvert kontinent pluss Nordpolen. Stafetten var nesten like viktig for Hanson, som flyttet til Oslo fra Washington D.C. i sommer for å studere.

Hun hadde rekruttert elleve av sine amerikanske venner til laget sitt for å gjennomføre løypa sammen som et siste «ha det bra-arrangement» før hun dro.

Alle de tre løpene ble avlyst.

Alexandra Hanson. Foto: privat

– Den første fasen av korona var jeg helt knust, ikke bare fordi jeg hadde trent så mye og nå spilte det ingen rolle, men det som var verst for min psykiske helse var den konstante usikkerhetstilstanden fordi vi ikke visste hva sykdommen var, hva det betydde og hvordan den sprer seg. Det var bare så mange ukjente faktorer, og det er det fortsatt, men disse første månedene i mars og april var det en overveldende mengde, sier hun.

For Hanson, som pleier å bruke tiden mens hun løper til å finne inspirasjon, rydde opp i hodet og ha uavbrutt tid til å prosessere tankene, var det å løpe nå bare stressende.

– I starten var det å løpe en del av det ukjente. Jeg tenkte, trenger jeg å ha munnbind på mens jeg løper? Puster personen som løper forbi på meg? Er de to sekundene nok til å bli smittet? Jeg vet at bekymringene mine var trivielle sammenlignet med andre som så deres levebrød forsvinne, men for meg var usikkerheten det å ikke vite, og ikke vite når det å ikke vite skulle ende – det var den verste delen.


HVORFOR LØPER DU?
Jeg løper fordi det gjør meg glad og jeg tror det er en av de beste måtene å oppleve og lære å kjenne et sted. Jeg elsker den friske luften – jeg får ikke samme effekten på mølle – men å løpe i et nabolag eller i skogen er hyggelig på veldig forskjellige måter. Jeg legger merke til hus og rare trær, jeg ser verden på en annerledesmåte som jeg bare ser når jeg løper. Man kan stoppe og ta på noe eller ha føttene i vannet eller se en interessant sti og løpe ned den – det er en unik frihet til å utforske.
— Alexandra Hanson, 36


Hvordan takle utfordringer som en pro

For de fleste av oss er det å bli med i et løp ikke en del av jobbeskrivelsen. Men akkurat som toppidrettsutøvere, ser vi frem til racedatoer langt unna og ofrer både tid og energi for å pushe kroppene våre. Vi har derfor noe å lære fra idrettsutøvere og idrettspsykologene som hjelper dem å takle usikkerhet og andre utfordringer akkurat nå.

Ifølge Anne Marte Pensgaard, professor i idrettspsykologi ved Norges Idrettshøgskole og Olympiatoppen, er nøkkelen å se muligheter og ikke begrensninger når konvensjonell trening og konkurranse blir midlertidig stoppet.

– Usikkerhet i seg selv er en stressfaktor og utøvere bruker mye tid til å forberede seg til konkurranser, sier Pensgaard.

Nå når antall konkurranser er få, er det selvsagt veldig kjipt når noe blir avlyst. Men utøvere er også mestere i omstilling og i å refokusere, så de evner å finne seg nye mål relativt kjapt.

Selv om det er strategisk å skifte mål med skiftende betingelser, advarer Pensgaard mot å gjøre det for ofte.

– Det er klart – det finnes en grense for hvor lenge du orker å trene når målene hele tiden forskyves, sier hun.

Så hvordan kan vi refokusere måle- ne våre for å holde på motivasjonen og gleden? For de profesjonelle kommer det litt an på.

– Det viktige er å tenke utvikling hele veien og bruke muligheten til å bli enda sterkere på det som er eventuelle svakheter. Det å finne alternative treningsformer kan skape både utvikling og stor motivasjon hos noen, mens andre vil ha det bedre med å følge en noenlunde «normal» plan, men kanskje legge inn virtuelle konkurranser, sier Pensgaard.

Hun anbefaler å være kreativ og sikter til de forskjellige dimensjonene av sporten, inkludert den mentale.

– Kanskje er det nå man skal lære seg oppmerksomhetstrening ordentlig, eller andre mentale treningsformer man alltid har tenkt man skal gripe fatt i, foreslår hun.

Nytenkning

Det å refokusere treningen betyr ikke å gi opp pre-korona mål. Ved å fortsette å trene, kan vi utvide forholdet vårt til idretten og samtidig bli bedre løpere og i bedre stand til å nå større mål når muligheten igjen byr seg. Inntil da kan det å tenke nytt når det gjelder treningen vår hjelpe oss med å finne nye måter å nyte løping på.

Etter hennes først mørke fase da korona kom, gjorde Alexandra Hanson akkurat det. I en periode hun spøkende beskriver som et akseptstadium i hennes stadier av sorg, bestemte hun seg for å ikke la formen sin gå til spille.

Hanson meldte seg på Quarantine Backyard Ultra hvor hun løp 100 kilometer fordelt på 15 runder nær  huset sitt. Dette løpet, som var hennes lengste løp til dags dato, utløste en ny motivasjon som hun tok med til Oslo i juni.

– Da jeg flyttet hit var løping ingenting annet enn en glede og holdt meg ved mine fulle fem. Spesielt da jeg var i karantene og ikke kunne ta offentlig transport, ikke hadde bil og ikke kjente noen. Jeg bare pakket sekken med vann og snacks og utforsket byen og marka.

Denne utforskningen førte til at Hanson fant en ny måte å konkurrere på. På nettsiden FastestKnownTime. com, hvor folk laster opp kjente ruter, fant hun nye steder å løpe og skapte sin 24-kilometersrute fra Lysaker rundt Bogstadvannet og tilbake.

Et mulighet å sette ting i perspektiv

I motsetning til i mars i fjor, sier Hanson at hun nå ikke har noen mål knyttet til løping, og at det har vært overraskende deilig.

– Det har vært ganske lenge siden jeg kunne løpe bare for å løpe – å kunne si «det spiller ingen rolle hvor langt jeg løper denne uken» har fått meg til å huske at jeg ikke trenger et mål for å like å løpe. Det høres rart ut når alt har vært så usikkert, men jeg har hatt glede av å ikke måtte ha løping som en av de planlagte tingene i livet mitt.

Denne justeringen er sunn mener psykologiprofessor Lindstrøm, som advarer om at vi bør være litt forsiktige med oss selv og tenke på balanse når vi setter oss idrettslige mål. Selv om vi identifiserer oss som løpere, må vi huske at prestasjon bare er en del av livene våre.

– Det er flott å ha mål og rutiner, og det er viktig at man klarer å fortsette og ikke gir opp fordi vi har en pandemi – at man klarer å opprettholde og holde koken. Men samtidig er det viktig å spørre seg selv: hvor mye ofrer jeg for å nå dette atletiske målet? Er det verdt det eller er det andre ting jeg kunne hatt lyst til i livet? Hva er godt for meg som et helt menneske?

Svaret kan hjelpe oss til å finne vår indre motivasjon og lede oss til å justere treningen vår på en måte som maksimerer glede, handlekraft og fordeler for psykisk helse.

Om vi kan bli bevisst vår indre motivasjon – om det er å få noe fredelige øyeblikk mens vi lytter til pusten, å styrke kroppen eller å få litt perspektiv ved å oppleve verden på en annen måte, så kan det hjelpe oss å holde rutinen og gjøre at vi opplever løpeturene som det beste innslaget i løpet av dagen.

Det kan også hjelpe med å sikre at vi opprettholder et sunt og balansert forhold til løping og er klar til å omfavne alt verden har å tilby når den igjen er klar til å tilby det.

Vera (75) har løpt 172 maraton

Vera (75) har løpt 172 maraton


Vera Nystad løp sin første maraton som 40-åring. Siden har hun blitt verdensmester og tatt verdensrekord i sin klasse. Hun har deltatt i 172 offisielle maraton, mange av dem på uvanlige steder.

Vera Nystad er et kjent fjes og et navn som assosieres med beundring for mange løpere. Til tross for at hun var 39 år da hun løp sin første maraton, har løpskarrieren vært både imponerende og svært rik på opplevelser. Vi troppet opp hjemme hos henne på 75-årsdagen for å mimre litt.

Vera har alltid likt å gå lange turer på ski og på 70-tallet gikk det mye i turmarsj. Hun drev også med aerobic sammen med noen andre damer, og når våren kom ble de enige om å løpe en tur.

– Det var slik det begynte. Jeg sluttet bare aldri, forteller Vera sprudlende.

Året etter deltok hun i sin første maraton. De første årene løp hun en eller to maraton i året, men etter hvert som årene har gått har pausen mellom hvert løp blitt redusert. Nå har hun altså deltatt i 172 offisielle maratonløp og løpt i 25 ulike land. Vera har løpt alle de største maratonene, men lista over mer uvanlige maratonløp er også lang. Blant annet deltok hun i Kilimanjaro Marathon i 2007.

– Mange tror at dette løpet går opp til Kilimanjaro, men man løper på asfalt i byen Moshi. Siste mila er på grusvei der man ser fjellet og løper mot det, forteller Vera.

To dager etter løpet, startet Vera ferden med å gå opp til Kilimanjaro som ligger 5895 meter over havet.

En vegg fylt av minner fra løpsopplevelser over hele verden. Vera Nystad har rukket utrolig mye siden sin første maraton som 40-åring. Foto: Hanne Hellevik

Maraton i Sahara

Året etterpå løp hun The Sahara Marathon som er en internasjonal sportsbegivenhet for å demonstrere solidaritet med Saharawi-folket som har bodd i flyktningleirer i Algerie siden midten av 70-tallet, etter å ha flyktet fra marokkanske styrker. De fleste av de opprinnelige flyktningene bor fremdeles i leirene.

– Det bor 50.000 personer i leirene og noen av dem var vertene våre. Vi var heldige med tanke på at de hadde fått toalett da vi var der. De som var der og løp to år før oss måtte gå ut i bushen for å gå på do. Tenk at de har bodd i leirene så lenge, sier Vera medfølende.

– Vi løp 42 kilometer i ørkenen på en traktorvei, fortsetter Vera som ble nummer tre i det løpet.

Fra maraton i Sahara i 2008. Foto: privat

Løp på Everest

Et annet løp hun husker godt er Tenzing Hillary Everest Marathon i Nepal. Det blir arrangert 29. mai hvert år. Det var på denne datoen Late Tenzing Norgay Sherpa and Sir Edmund Hillary besteg Everest i 1953.

Dette er verdens høyeste maraton hvor deltakerne løper fra basecamp som ligger på 5369 meters høyde ned til målstreken som ligger 3446 meter over havet. Selv om man løper nedover regnes dette som et av verdenes tøffeste maratonløp på grunn av det krevende terrenget.

– Vi brukte 12 dager på å gå opp, og jeg brukte 8 timer og 55 minutter på å løpe ned igjen. Veien brukes også til å frakte ting, og man møter yak-okser som kan bli veldig sinte. Vi måtte stille oss med ryggen til når vi møtte dem. Så var det så mye fint på veien. Det var skoger av rhododendron, erindrer Vera og fortsetter:

– Jeg har litt høydestrekk, så det var litt skummelt å se ned noen partier på vei opp. Men når jeg løp ned igjen tenkte jeg: har jeg løpt fordi de skumle plassene nå? Jeg la ikke merke til dem da.

Vera reiste til Everest med fire andre norske damer og den tynne lufta takler hun med glans.

– Jeg takler høyde veldig godt. Tungt er det jo, men jeg synes det går veldig greit, sier Vera om det temaet.

Fra Tenzing Hillary Everest Marathon. Foto: privat

Bosphorus Bridge og den kinesiske mur

Vera husker også godt Istanbul maraton fra 2011, og da spesielt det å løpe over Bosphorus Bridge syns hun var spesielt gøy. Brua kobler sammen Europa og Asia, og det er vanligvis ikke lov å gå over.

– Min mann er sjømann og jeg har kjørt med båt under den broa mange ganger. Men nå fikk jeg lov til å løpe over den også, smiler Vera.

Når Vera har seilt rundt i verden med ektemannen har hun måtte ta løpeturene sine på tredemølle. Dette fikk hun merke godt da hun etter tre måneder om bord på skipet skulle delta i New York Marathon.

– Jeg ble så støl etterpå at jeg måtte gå baklengs ned trappa, forteller Vera.

I 2015 løp hun Great Wall Marathon som går over den kinesiske mur.

– Jeg er ikke så glad i å løpe oppover eller i trapper. Vi løp en mil på muren, så litt i distriktet, og tilbake samme vei tilbake. Jeg tenkte mye på å delta på dette maratonet, men jeg er som sagt ikke så flink oppover, sier Vera som likevel synes løpet gikk greit til tross for de mange trappetrinnene.

Rio Grande

Vera husker også godt Duke City Marathon.

– Jeg har lest en del cowboybøker der det står om Rio Grande, og løpet går ved elven. Det var gøy, sier Vera og forteller at hun etter løpet besøkte Gran Canyon.

– Vi prøvde å booke hotellrom ett år i forveien, men det var ikke flere ledige rom. Vi fikk gå ned i Gran Canyon og hadde med telt og sovepose. Colorado river renner der. Det var strengt og innegjerdet med oppmålte teltplasser. Det sto en boks der med lås på. Vi fikk beskjed om å legge all maten oppi der og ikke spise i teltet fordi bjørn kunne kjenne lukten om man hadde mat, forteller Vera som sier at de brukte en dag ned og en dag opp på denne turen.

For tre år siden besteg Vera også Europas høyeste fjell, Elbrus, som ligger i Russland. De startet ferden klokken to om natta og gikk opp til 5642 høydemeter. Hun har også gått Inca Trail til Machu Picchu i Peru i 2012. De fleste av disse turene har hun tatt sammen med maratonvenninne Turid Veggeland.

Neste land på maratonlista til Vera er Finland, som hun enda ikke har fått løpt i.

Verdensrekord

Vi møter Vera på selveste 75-årsdagen hennes. Hun tar varmt og smilende imot oss hjemme i eneboligen i Søgne. Fra denne dagen kan Vera konkurrere i en ny klasse, og få dager senere tar hun verdensrekord i maraton for kvinner i klassen 75–79 år under Ålesund Maraton. Nystad løp inn til tida 3.52.19. Dermed ble den ni år gamle rekorden til japanske Yoko Nakano slått. Den tidligere verdensrekorden var på 3.53.42.

Man skal heller ikke se bort ifra at Vera kommer til å slå sin egen verdensrekord flere ganger. Hun har løpt langt under denne tiden i 2020 flere ganger. Vera løp på 3.40.21 under Sevilla maraton i februar, og 3.43.30 under i Tiberias i Israel i januar. Sistnevnte er verdens laveste maraton der man løper 200 meter under havnivået. Dette var et løp Vera gjerne skulle løpt i år også. Men dette er bare ett av mange løp som er blitt avlyst på grunn av koronapandemien.

Korona

Vanligvis løper Vera mellom ti og tolv maratoner i året. Men i 2020 har hun bare fått løpt halvparten, der de fleste har vært i Norge. Hun har også deltatt i seks visuelle løp. Det siste på Gran Canaria bare noen uker før vi møter henne til intervju.  

– Jeg er vant med å løpe alene. Men det går senere fordi man har ingen å kjempe mot. Det er kjekkere å løpe med andre, sier hun om de virtuelle løpene.

Koronaen har også til tider gjort det utfordrende for Vera å gjennomføre de daglige løpeturene.

– Jeg løper rundt 100 kilometer i uka. Noen ganger blir det mer, sjelden mindre, forteller hun.

Da korona-pandemien brøt ut var Vera på Gran Canaria.

– Det var veldig strengt og vi kunne ikke gå ut. Da gikk løpeturene rundt huset slik at jeg hvert fall fikk 1,6 kilometer, sier hun og forteller at hun er med i løpestreak som går ut på å løpe minst 1,6 kilometer hver dag i et helt år, uten pause.

Da de skulle hjem til Norge hadde de problemer med kansellerte fly, ombooking og det ble timevis med venting på flyplasser. Dette gjorde at løpestreaken ble brutt.

I september reiste Vera ned igjen til Gran Canaria. Da var heldigvis ikke restriksjonene fullt så strenge og hun fikk tatt sine daglige løpeturer. De første dagene med munnbind for å være på den sikre siden med tanke på lovverket. Etter hvert når hun så at andre løpere løp uten, hadde hun det med rundt armen.  

Mange premier

Vi får se rommet der Vera oppbevarer pokalene, medaljene og utmerkelsene sine. Det er ikke mye ledig plass i hyllene. Koppene står oppi hverandre, pokalene står på rekke og rad, mens medaljene henger på veggen. Her står også gullskoen som hun fikk for kåringen årets distanseløper 2017 i klassen for veteraner (løpere over 35 år).

Også bevis på at hun har blitt norgesmester i maraton i sin klasse flere ganger opp gjennom årene finner man på dette rommet. I tillegg henger det flere medaljer fra EM og VM. Første EM som Vera deltok i ble arrangert i hjembygda Søgne. Det var i 1992 og hun ble nummer fire i sin klasse med tiden 3.25.40.

Det gikk noen år før hun igjen skulle stå på startstreken under EM. Da deltok hun i San Sebastian Marathon i Spania i 2007. Videre har hun tatt EM-sølv på maraton i Izmir i Tyrkia i 2014 og VM-sølv på maraton i Lyon, Frankrike i 2016.   

I 2016 ble hun også verdensmester i sin klasse i Perth i Australia. Da løp hun på 3.57.41. Siden det har hun ikke vært med på noen store mesterskap.

Men det er ikke bare utallige maraton Vera har deltatt i. Hun har også løpt noen lengre løp, og har tatt verdensrekorder i sin årsklasse. Hun løp 183 kilometer på 24 timer i 2011, og 100 kilometer på 10 timer og 50 kilometer på 4 timer. Hun foretrekker derimot maraton og sier hun blir kvalm når hun løper i mer enn 10 timer.

Her står Vera Nystad med gullskoen for årets distanseløper 2017 i klassen for veteraner (løpere over 35 år).Bare noen få dager etter at Runner’s World besøkte henne på 75-årsdagen, slo hun en ni år gammel verdensrekord på maraton i klassen 75–79 år. Foto: Hanne Hellvik

Liker å være ute

Men det er altså ikke rekorder og pallplasser som motiverer Vera til å stå opp klokken seks om morgen for å løpe lange distanser hver dag. Vinter som sommer, høst som vår.

– Jeg liker å være ute. Hvis ikke jeg løper blir jeg sur, ler Vera.

Men det kan da ikke være alle morgener det er like lystbetont å komme seg ut på løpetur, undrer vi.

– Det er ikke alle morgenen det er like enkelt eller lysten er så vanvittig. Hvis noen sier at det alltid er lett, så tror jeg de lyver, smiler Vera som også svarer følgende på hva som er hennes beste tips til andre løpere:

– Det viktigste er å finne glede i å være ute og bevege seg. Det er ikke vits å løpe så fort, men man må ha glede av det, avslutter maratondronningen.


Les også: Linda løp i all hemmelighet