Mens de aller fleste stresset for å få alt av arbeidsoppgaver og julegaver i boks før juleferien 2017, var det en nordmann som befant seg et helt annet sted, både fysisk og mentalt – på flyet over fra Kenya til Japan for å løpe Fukuoka Marathon. For de som har fulgt ham lenge var sluttiden en ventet og gledelig innfrielse, om enn noe over forventning. For de som ikke hadde hørt om ham tidligere ble han en overraskelse som spratt frem fra Afrika et sted, eller var det Trøndelag? I alle aviser, og særlig i løpeforumene på sosiale medier var det ett navn etterfulgt av superlativer og utropstegn som gikk igjen:
SONDRE!!!
Foto: Kai-Otto Melau
Løpe med kenyanere
Flere journalister har forsøkt å sette bragden i perspektiv, men fortsatt har vi inntrykk av det er vanskelig å fatte hvor ekstrem Sondres prestasjon i Fukuoka er. Europeisk rekord, ja. Det er fantastisk, men en maraton på 2.05.48 satt av en nordmann er så mye mer enn det: Ingen amerikaner, asiat, australier – i grunn svært få andre – har løpt raskere. Det er kun et skoleklassetrinn med kenyanere samt en og annen etiopier som har klart det. Alle som har lest boka til Adharanand Finn «Å løpe med kenyanere» vet at det ikke er genetikk som er grunnen til dette, men en kombinasjon av tilsynelatende enkle ting – kanskje hovedsakelig det at de har løpt så godt som hele livet på flere tusen meters høyde. Dedikasjon og mye trening er fortsatt en gjeldende formel, og det har Sondre skjønt.
Enkelheten er nøkkelen
Vi møter Sondre midt i Oslo, midt i romjula 2017. Det er mørkt, kaldt og glatt. Alt annet enn kenyanske forhold. I fjor hadde Sondre rundt 300 reisedager hvor han oppholdt seg i høyden. Enten i Kenya eller i sørlige Europa et sted. 2018 blir likedan.
Vi spør om livet i Kenya, og vi får til svar at det er veldig enkelt – livet altså.
– Og det er vel enkelheten som er nøkkelen her. Det finnes mange fine steder å trene i høyden, men da er det ofte noe å gjøre der også. I Flagstaff i Arizona har du alle fasiliteter, og drar du dit med en kompisgjeng, så er det fort gjort å finne på noe annet når man egentlig bør slappe av og restituere. Det gjelder å gripe sjansen når man har den, understreker 26-åringen fra Trondheim. «En asketisk livsførsel» er det blitt kalt, måten han lever på der nede, og mange har kanskje sett for seg en primitiv stråhytte uten elektrisitet, hvor Sondre bor mutters alene, uten noen å løpe sammen med.
– Jeg bor ikke så kummerlig som mediene skal ha det til. Jeg bor på helt enkle hoteller. Renato Canova, treneren min, har flere grupper – noen løper maraton og noen løper baneløp. Jeg trener med forskjellige grupper alt ettersom hva han mener passer inn i opplegget, men jeg løper mye for meg selv også. De andre av Canovas utøvere er stort sett kenyanere, men i januar og februar er det mange europeere der nede som av og til slenger deg med på noen økter, forteller han.
Det at han trener alene er ikke noe nytt. Da han sluttet med langrenn rundt 2008 var det ingen på hans nivå i Trondheimsområdet, og han stod opp klokka seks for å trene før skolen – alene.
Men føler han at han gir avkall på mye?
– Nei, nå synes jeg egentlig det er veldig gøy.
Foto: Kai-Otto Melau
Dedikert, men ikke innesluttet
Når man er så fullstendig dedikert som Sondre er, så er det fristende å tro at han ikke er helt riktig skrudd sammen, en sær einstøing, noe i den duren, men han er påfallende utadvendt. Ler, skravler og tuller der han sklir rundt på isen i alt for lite klær.
– Jeg har møtt mange av de gode kenyanske løperne, og jeg blir også overraska over hvor «normale» de er. Noen gjør veldig lite ut av seg, kanskje litt for lite. Verdensrekordholderen på maraton for eksempel, han sier ingen ting, er veldig sky.
– Føler du at du er blitt litt kenyaner?
– Ja, mer og mer, sier han og ler.
Den rurale møter det urbane
Ler gjør han også av klærne vi har tatt med til ham fra Nike.
– Dette er ikke helt meg, veldig urbant og alt for stort, sier han. Og kanskje er det nettopp denne kontrasten vi ønsker å fremprovosere.
– Selv om jeg har vokst opp i en by, så har jeg aldri hatt en urban livsstil. Det er ikke noe jeg går rundt og savner, forteller han. Da Sondre var rundt 16 år fant han ut at han ønsket å ta avstand fra utstyrshysteriet som preget langrennssporten.
– For meg virket det helt sykt, og det tok bort gleden ved idretten, forteller han.
Enkelheten ved løpinga appellerte mer, og da han, uten spesifikk løpetrening, oppnådde svært gode resultater i EM terrengløp, var valget like enkelt som løping tilsynelatende er for ham. Siden har han løpt.
– Langrenn er noe vi driver med oppi nord her. Du får sett deg litt mer rundt og møtt flere kulturer når du driver med løping. Selv som mosjonist er det fantastisk – du kan reise verden rundt og delta i løp.
Vi forsøker å få frem den urbane, alvorlige gangsteren i Sondre på bildene som tas ute i mørket. Sondre må grave ganske dypt for å finne ham. Fotografen bytter objektiv og gjør klar til ny runde bilder.
– Kan jeg være glad nå, eller?
Foto: Kai-Otto Melau
– Sære interesser jeg ikke snakker høyt om
Da vi i Runner’s World fortalte andre løpere at vi skulle møte selveste Sondre i jula, var reaksjonen deres påfallende lik: «Spør ham om han gjør noe annet enn å løpe». Så det gjorde vi da – for det må jo være noe annet han fyller dagene med, noe annet som opptar hans interesse. Svaret var i første omgang skuffende kjedelig:
– Neei … (latter). Når jeg er i treningsmodus blir det lite annet. Jeg leser litt bøker og hører på litt musikk, svarer han omsider.
OK, vi lar den ligge litt, men plukker spørsmålet opp igjen etter en stund, og ber ham fortelle litt mer om bøkene og musikken, de to eneste komponentene i livet hans utenom løpinga – tenker kanskje det hjelper å sette det litt på spissen, og det gjorde det. Sondre nøler, men forteller etter hvert at han har noen sære interesser som han helst ikke snakker høyt om. Vi forsikrer ham om at det er nettopp de vi vil høre om.
Agronomen Sondre
– Begge foreldrene mine er oppvokst på bygda. Da jeg var liten kunne jeg stå å se på traktorer kjøre forbi i flere timer. Jeg har alltid vært veldig interessert i jordbruksutstyr. Nå tror du kanskje jeg er gal, men når det er noe jeg synes er interessant kan jeg holde på med det i evigheten, det gjenspeiler vel kanskje… ja, du skjønner.
Og vi skjønner. Han har alltid vært den gutten med evnen til å dedikere seg fullt og helt til én ting. Toppidrettsutøvermentaliteten var der, kanskje ubevisst, allerede da han sto oppslukt som guttunge og tittet på traktorer. I dag er fortsatt agronom-entusiasten i ham tilstede, og han merker seg endringene og effektiviseringen i det kenyanske jordbruket når han løper forbi, år etter år.
– Mye har skjedd siden første gang jeg var dere nede i 2009, sier han.
Og det er tydelig at han har tenkt over hvordan industrialisering og det moderne samfunn faktisk også preger toppidretten.
– De fleste av kenyanerne kommer fra enkle kår og må hjelpe til med hardt gårdsarbeid fra tidlig av. For mange blir en løpekarriere en måte å skaffe penger på, hvis man ikke har råd til skolepenger. Slik var det jo i Norge før også; man jobbet i industrien og på gårder, livsstilen
var nærmere det å utøve en idrett – en idrett med innslag av fysisk smerte, som løping – og man hadde kanskje en større evne til å tolerere smerte. I dag er det nok mindre av det. Mennesket søker jo hele tiden mot det komfortable, vi trenger ikke kjøre til butikken for å handle en gang. I og med at vi er kommet dit vi er i dag, så skal det mer og mer til for å gjøre den treningen som må til for å løpe fortere. Du må skille deg så til de grader ut fra mannen i gata. Mange av de som forsøker kommer til et punkt hvor de innser hva som faktisk kreves av trening og andre forsakelser sammenlignet med et A4-liv, og da gir de fleste opp. Eller, de gir kanskje ikke opp, men de ser at det går på bekostning av så mye annet, at de tenker at det kanskje ikke er verdt det, sier Sondre.
Kaffe og statistikk
– Det er mye annet jeg synes er gøy også, forsikrer Sondre, og forteller at han altid har interessert seg for idrettshistorie, særlig langrenn og friidrett. I tillegg har han studert mye løpsstatistikk.
– Ellers er jeg glad i kaffe og har mye kaffeutstyr hjemme, dog ikke espressomaskin, men alt av håndbryggerutstyr samt bøker om kaffe. Det er fascinerende hvor forskjellig kaffe kan smake alt etter hvilket utstyr man bruker, vannmengde, hastigheten på vannet, brenningsgraden på bønnene, og så klart hvilken type bønner. Når jeg er hjemme og har tid pleier jeg å eksperimentere litt på kjøkkenet, forteller han.
Bevisst sine privilegier
Oppholdene i Kenya har på den annen side lært ham å sette pris på ting man tar for gitt. Tak over hodet, nok mat. Sondre har brukt tid på å snakke og bli kjent med kenyanere som ikke er løpere – for å få et bedre innblikk i kulturen.
Vi ringer Sondre igjen dagen etter, da er han på vei til et nyttårsløp i Nord-Italia. Som han sier, så har han feiret nyttårsaften i Trondheim og Kenya tidligere, så nå var det på tide med noe nytt. Den tyske sjåføren snakker høylytt på telefonen i bakgrunnen. Sondre er like blid i dag og.
Er du lykkelig?, spør vi.
– Ja.
Han tar en pause.
– Når du løper langs veiene i Kenya og ser hvordan folk sliter på jordene for å få hverdagen til å gå rundt, på slutten av ei hardøkt, når du begynner å synes synd på deg sjøl, så er det bare å titte seg rundt, så finner man fort ut at man er privilegert.
