Tenk tilbake på din verste og tyngste løpetur noensinne. Ville du fortsatt å løpe hvis du visste at alle dine fremtidige løpeturer ville blitt som den?
Denne teksten er opprinnelig publisert som leder i utgave 9/2021
Jeg har fulgt litt med på den amerikanske løperen Shalane Flanagan siden hu løp seirende over målstreken i New York Marathon i 2017 som første amerikanske kvinne på 40 år.
Dette ble sjølsagt behørig feira, og jeg fikk med meg både oppløpet og den rørende målgangen på storskjerm lenger bak i løypa.
Sjøl hadde jeg sikkert rundt 20 kilometer igjen, og det var kun jeg – ikke de tusenvis av amerikanerne rundt meg – som gråt en liten skvett da jeg omsider karra meg i mål på min aller første maraton.
Shalane Flanagan la opp ikke lenge etter maratonseieren på Manhattan. Da hadde hu fungert som satsende toppidrettsutøver i mange år, med blant anna en tredjeplass på 10 000 meter fra OL i Beijing i 2008 på merittlista.
Men så, her om dagen, dukka det opp et lengre innlegg fra henne på Instagram som ble innleda med «Hei, løpinga. Det er meg igjen …»
Etter en fødsel, et løpefritt år på grunn av kneoperasjoner og en pandemi hadde hu nå innsett at hu var i ferd med å falle for denne gamle flammen igjen, løpinga.
Hu forteller også at relasjonen nå har en annen tekstur og en helt anna dybde enn da hu satsa som fullt. Da handla det om tider, raske tider, helst være den første til å kjenne det kalde, stive målbanneret mot magen. Men nå, etter 20 år med løping som fremste geskjeft, har Shalane innsett at løping er så mye mer. I dag løper hu for sønnen, for familien, for den mentale helsa si, for sjøltilliten, for frihetsfølelsen og for opplevelsene.
Og ja, amerikanere er gode på å smøre tjukt på, men det traff meg likevel. Det er ei innsikt alle løpere har godt av å reflektere over en gang i blant.
Parallelt med skrollinga mi på Instagram har jeg nylig også pløyd gjennom en Lars Monsen-biografi, skrevet av Ketil S. Østli. Her kommer det fram at villmarkingen bruker særdeles lite tid og krefter på ting han ikke kommer til å mestre som en ener. Han dyrker kun det han vet han er skikkelig god til.
På gårsdagens korte lille løpetur dukka denne holdninga opp i huet mitt. Det var en sånn dag, det gikk tungt og trått i ett gir, var stiv og støl i kroppen, den ene foten hadde sovna, hårstrikken løsna for annahver kilometer, jeg måtte gå i de lengste bakkene …
Men tung pust og tunge lår til tross, jeg klarte ikke å bli enig med Monsen.
Sjøl om jeg hadde visst at hver framtidig løpetur kom til å være en variant av denne, og vel vitende om at jeg aldri vil bli en ener, så ville jeg fortsatt å løpe, lell.
For som Shalane, og forhåpentligvis som deg som leser dette, så løper jeg for så mye mer.
