Jeg er laget av alle de dagene du ikke ser, het det i en reklame for Asics for noen år siden. Reklamen ble frontet av blant annet Jan Frodeno, tidligere OL-vinneren i triatlon fra 2008 og dobbelt-vinner av Ironman Hawaii i 2015 og 2016, og viste utøvere som trente alene, tidlig om morgenen, i all slags vær, så langt fra stadioner pulserende av spenning, publikum, og musikk som det var mulig å komme. Den viste kontrasten til målseilet, plasseringer og medaljer. Den viste det harde arbeidet som ligger til grunn for alle store prestasjoner. Der hvor drivkraften kun finner næring i store drømmer.
Selv mosjonister som aldri vil komme nærmere et OL enn sofakroken er laget av slike dager. Dagene som er grå og kjedelige, hvor treningsøkten bare er en av dagens mange gjøremål. Omtrent like spennende som å kjøpe brød og melk, og ofte mer en plikt enn en glede. Om man er middelhavsfarer i aldersbestemte klasser eller OL-vinner er disse dagene forunderlig like – dagene hvor man må grave dypt for å finne noe som nærer drivkraften. Dagene som aldri blir sett av noen.
Artikkelforfatter Rolf M. Bakken skriver om dagene vi ikke ser, dagene vi som løpere er laget av. Med seg på de verste øktene har mange av oss en slags følgesvenn. Rolf har valgt å kalle ham Terje terskel. Foto: privat
Terje terskel
Jeg er også laget av disse dagene. De kan være beintøffe, harde og nådeløse, men sannheten er at jeg er aldri alene. Jeg har en veldig spesiell treningskompis på disse dagene. En jeg har et elsk-hat-forhold til. Han er veldig tøff å trene med, han holder meg alltid i fokus, og har ingen tålmodighet skulle jeg finne på å slappe litt av. Samtidig er han lojal til siste slutt. Han stiller alltid opp hvis jeg vil ha ham med på tur, og han er alltid i godt humør. Han er akkurat så motiverende som jeg trenger der og da. Ikke for mye og ikke for lite. Han er veldig god, men ikke uslåelig. Det krever bare det lille ekstra for komme først over målstreken. Han er min egen lille Skybert og jeg kaller ham Terje. Terje Terskel for å være presis …
I vintertider hvor klima og vær jager oss inn på tredemøller og sykkelruller er Terje en god venn å ha. På mølla dukker han opp mot slutten av en 15–20 minutters oppvarming. Jeg ser ham foran der. Ryggen hans blir stadig større og jeg kjenner at jeg har mer enn nok krefter til å egentlig bare blåse forbi uten å si hei engang. Men jeg vet han er like nådeløs med overmot som med koseløping, og vil gruse meg overlegent skulle jeg finne på noe dumt nå. Det er ennå en times tid til vi kommer inn på oppløpet. Jeg legger meg klokelig bak og finner en passende avstand. Akkurat så langt bak at jeg med noen kjappe steg vil være oppe på siden, men likevel med litt luft imellom. Jeg finner rytmen hans pent og pyntelig i dragsuget og lar bena flyte taktfast med. Vi fortsetter sånn til første drikkepause. Han vet nok godt at jeg er der bak, men lar seg ikke affisere av det.
Etter 15 minutter slakker vi av på tempoet og drikker litt vann. Terje benytter anledningen til å snu seg å smile. Han sier ikke noe, det gjør han sjelden, mens smilet sier liksom mer enn ord.
«Nå, du henger med ja. Er vel ikke for fort dette?» glimter det i øynene hans.
Jeg smiler tilbake, kjenner meg fortsatt sterk.
«Nei, dette er ikke mye å skrive hjem om. Du må nok grave dypt skal du slå meg i dag, Terje!» tenker jeg, mens ler inne i meg.
Han bare smiler lurt.
Vi leker ikke butikk
Etter noen minutter starter vi igjen. Terje setter farten og legger seg omtrent der hvor vi avsluttet det første draget. Det er langt igjen og nå er det viktig å bare holde farten. Bena går fortsatt lett der jeg ligger i dragsuget bak Terje. Det er nesten så lett at jeg mistenker ham for å ikke være helt i slag i dag … Kanskje jeg skal øke litt? Kjøre mitt eget løp og la Terje kjøre sitt?
Nei, et raskt blikk på Terje avslører at farten er akkurat der den skal være. Han løper lett han også, men du kan se at det krever fokus. Blikket er rettet framover og konsentrert. Du kan høre at pusten er lett anstrengt. Vi kunne fortsatt ført en samtale, men den hadde verken blitt særlig dyp eller bestått av mange tre-stavelsesord. Skjønt Terje kaster aldri tiden bort på prat. Når det trenes så trenes det. Vi leker ikke butikk. Taktfast løper vi videre, side om side, stille og fokusert.
Vi nærmer oss slutten av det andre 15 minutters draget nå og halvveis i hele økta. Det begynner å kjennes at man er på jobb. På forsiden av lårene begynner det å murre lett. Som en sovende katt som så vidt tar ut klørne og pirker i muskulaturen. Det virker fristende å slakke litt av, men før jeg har rukket å tenke tanken ferdig ser jeg ryggen til Terje sige ifra. Jeg skjerper meg og tetter luka. Et raskt blikk mot ham idet jeg er oppe igjen og jeg ser at han smiler lure-smilet sitt igjen. Det smilet som er så jævlig irriterende, og liksom sier:
«Nå, ikke helt i slag i dag?»
Jeg lar meg provosere og ser på ham med et surt blikk. Ikke faen om han skal få skli fra meg i dag! Vi er halvveis. Akkurat der hvor man begynner å kjenne det, men samtidig vet at det er veldig langt igjen. Der hvor djevel- og engel-Donald setter seg godt til rette på hver sin skulder, klar til å jobbe med hodet mitt. Jeg retter ryggen, strammer opp kjernemuskulaturen, og ber Donald 1 og 2 om å klappe igjen nebbet. Vi avslutter det andre draget med stil.
«Du må nok grave dypt skal du slå meg i dag, Terje, tenker jeg»
Styggen på ryggen
Noen minutters pause, drikke vann og få pulsen ned. Terje står uberørt ved siden av meg. Er nesten ikke svett engang. Sjekker telefonen sin mens han venter på at vi skal starte igjen. Han sier ingenting. Holder taktfullt fred og lar meg være alene med tankene mine. Scroller på Strava-appen sin ser det ut til.
Fullt fokus på drag tre nå. Det vanskelige tredje draget. Der hvor du åpner døra til kjellertrappa men må passe på å ikke gå helt ned. Du begynner å kjenne det, men må holde trykket oppe og spare litt til det siste draget. En vanskelig kombinasjon, nesten umulig – helt usannsynlig og stormannsgalskap, ifølge djevel-Donald som plutselig ser sitt snitt til å skyte inn en kommentar.
«Klapp igjen nebbet, sa jeg!» roper jeg stille inne i hodet mitt.
Han gjør som jeg sier, men jeg vet innerst inne at han nyter at følelsene for et øyeblikk tar overhånd. Sinne og frustrasjon er mat for senere mentale stikk. Engel-Donald har endelig våknet og lar fingrene løpe løpsk over harpen sin. Musikken hans er beroligende og gir meg harmoni og balanse i sinnet. Vanskelig vil det bli, men jeg har vært her før. Man blir litt sliten, men Terje er ikke uslåelig. Seieren er innen rekkevidde!
Styrer skuta beint
Og vi er i gang igjen. Jeg fokuserer på teknikk. Det går lett i starten, men setter jeg teknikken nå er det lettere å holde den i gang senere når jeg virkelig må ta i. Jeg fester blikket opp og fram, og ryggen retter seg automatisk opp. Lar magen være mer enn en overgang mellom over- og underkropp. Den er stram men fleksibel. Som skaftet på en pisk. Der hvor all kraft er lagret og utløses fra. Kapteinen på dette skipet sitter kanskje i hodet, men styrmannen jobber best litt nærmere motoren hvor det er lettere å holde kontakten med mannskapet. Han har kommandoplassen sin like ved solar plexus, rett under brystbeinet hvor magemusklene begynner, og kommuniserer både oppover og nedover.
Jeg slapper av i skuldrene og lar armene følge beina. Albuene er bøyd i cirka 90 grader slik at hendene passerer hoftekula nederst på hver pendelbe
vegelse. Tommel og pekefinger holdes lett mot hverandre. Som om jeg holder en blyant. Jeg teller steg for å sjekke rytmen og ligger på rundt 29–30 steg per 20 sekunder som blir ca. 87–90 i minuttet. Perfekt. Foten tar bakken like bak tærne og hælene er så vidt nede i før vi er i gang med neste steg. Teknikken er der den skal være og neste tanke er hvordan man spiser elefanter; ett lite stykke om gangen. Dragets lengde er på 15 minutter. Det er tre ganger fem minutter, jeg tar én femminutterssekvens av gangen, og vi nærmer oss slutten av den første.
Side om side
Allerede kjenner jeg katten strekke på klørne innerst i lårmuskulaturen. Det gir meg en kvelende følelse og jeg anstrenger meg for å lukke ut alle negative tanker. Det vil si; jeg sender djevel-Donald et strengt blikk som tydelig kommuniserer at han helst ikke bør våge å åpne nebbet nå! Jeg titter forsiktig over på Terje. Han løper fortsatt med lette steg og utmerket teknikk, men er ikke ansiktsuttrykket litt mer anstrengt? Er ikke blikket litt ufokusert, tegnet på en som ser innover i seg selv istedenfor framover? Svetter han ikke en anelse mer, går ikke pusten litt fortere?
Jeg snur hodet og ser nærmere etter. Joda, Terje sliter litt nå! Herlig! Jeg kikker kjapt på klokka, det har gått 8–9 minutter av draget. Kun 6–7 igjen før vi tar en pause, og deretter går inn i finale-draget. Hvis jeg holder denne intensiteten nå, og ikke gjør noe dumt, vil jeg ha en god sjanse til å ta ham på oppløpet om ikke før. Pusten er tydelig nå og svetten renner ned i øynene. Jeg må opp med hånden og tørke panna. Kun i noen få sekunder, men det er nok til å forstyrre rytmen og plutselig ligger jeg bak skuldra til Terje Terskel. Raskt gir jeg gass igjen og kommer opp på sida. Jeg tørr ikke snu hodet for mye nå, bare merker at han er der, holder frekvens og fart, ser på klokka og har bare 2–3 minutter igjen. Vi løper i takt, puster helt likt, og fullfører draget side om side.
Terje er sliten nå. Han puster tungt, holder seg i hoftene, og ser ned. Jeg er like sliten, lukker øynene og prøver å slappe av mest mulig for å få ned pulsen. Etter ett kort minutt faller verden på plass igjen og jeg kan rette ryggen – så vidt. Jeg begynner å gå litt for å ikke stivne og retter fokuset mot siste drag. Det siste. Der jeg kan gi alt og det eneste valget jeg har er om jeg skal kjøre en langspurt, eller holde tempoet lengst mulig for så å kjøre full sprint inn på oppløpet. Jeg er lengst nede i kjellertrappa nå, men likevel føler jeg at jeg har nok på lager til endelig å få en negativ splitt. Altfor ofte har det ikke vært mer krefter igjen enn at jeg akkurat klarer å holde samme intensitet som de foregående dragene, og må kjempe for hver meter for å holde farten til Terje.
Men i dag skal det skje. Jeg skal knuse ham, jeg skal gruse ham, jeg skal flå ham, jeg skal slå ham med så mange meter at når jeg rykker vil han ikke engang våge tanken på å følge! Jeg jobber med hodet, ser inn i meg selv og skiller ut alle andre tanker som flyr omkring og forstyrrer. Som om å skru ned lyden på en støyende radio i bakgrunnen. Terje ser ut til å gjøre mye av det samme. Ser stivt framfor seg og lager en tunnel å løpe i hvor veggene er diffuse og uskarpe. Tusenmeter-blikket er på. Han vil prøve å gi meg kamp helt til siste slutt. La ham prøve, tenker jeg kjekt. Seieren smaker alltid best når man slår de beste.
Frontalangrep er fristende
Starten går for det siste draget. Igjen tenker jeg teknikk og deler opp elefanten i mindre porsjoner. Den kvelende følelsen i låra kommer med engang nå. Tanken på min gamle erkefiende, veggen, svever gjennom hodet. Den beryktede veggen som noen ganger skyter opp fra bakken lik sikkerhetsbarrierer foran viktige bygninger, men andre ganger sniker seg innpå deg som en oppoverbakke som ser flat ut, men som viser seg å være en stigning som aldri slutter. Jeg har møtt begge utgaver mange ganger før og vet at det er umulig stange seg igjennom dem. Da blir du tatt til fange. Man må snike seg forbi eller klatre forsiktig over. Vise den nok respekt til at den tillater deg å passere. Frontalangrep er fristende men nytteløst. Jeg rister tanken på veggen vekk og erstatter den med tanken på en grense som skal krysses.
Ved siden av meg løper Terje med et steg som ikke er lett lenger, men heller ikke tungt. Jeg kjenner lusa på gangen – bokstavelig talt. Han vil holde dette helt inn. Jeg har sett det før og er ikke i tvil. Igjen rister jeg bort tanker. Fokuserer på det jeg kan gjøre noe med og skiller ut alt som er utenfor min kontroll. Beina er tunge, men jeg klarer å holde farten til Terje. Vissheten om at dette er siste draget gir meg nok energi til å holde det gående. Det eneste jeg ikke vet er om det finnes litt ekstra på tanken. Noe jeg på et tidspunkt kan hente fram og vise Terje ryggen med.
Jagerpiloten
Jeg retter blikket opp og fram. Foretar en gjennomgang av hele systemet. Som en jagerpilot som sjekker instrumentpanelet. Hos meg peker alle nåler faretruende nær røde områder hvor smerte dominerer og prestasjoner svikter raskt, men fortsatt holder de seg under streken. Et raskt blikk på klokka. Det har gått 6 minutter, vi nærmer oss halvveis. Langspurt eller sluttspurt? Det siste alternativet virker mest forlokkende. Bare holde farta til Terje helt til de siste 30–60 sekundene for deretter å slå om å gi alt til draget er ferdig. Det burde jeg klare!
Men med ett skjønner jeg at det er ikke det jeg vil. Det er ikke derfor jeg trener. Et lite taktomslag siste minuttet kan hvem som helst klare. Jeg vil ikke være hvem som helst. Jeg vil være den som knuser Terje engang for alle. Jeg vil løpe fortere lengre. Jeg vil løpe like fort som nå, men det skal føles lettere. Jeg vil ha mer å gå på. Jeg vil utvide komfortsonen. Jeg vil bli bedre. Jeg vil så mye mer enn dette.
Man får ikke det man vil uten hardt arbeid. Du hever deg aldri når det trengs, men synker til nivået du er trent til. Smerte er uunngåelig, lidelse er valgfritt. Ordtakene står i kø og svever gjennom hodet mens jeg tar en ny sjekk av instrumentpanelet. Pilene dirrer på grensen til rødt, men det blir ingen omelett uten å knuse noen egg.
Terje holder farten og jeg ligger pent ved siden av. Vi nærmer oss 10 minutter og akkurat idet vi passerer 09.59 minutter slår jeg om. Jeg øker steglengden så vidt det er. Lar armene svinge litt fortere så frekvensen også øker. Ikke for mye, bare akkurat nok til at det er min skulder som er først. Akkurat nok til at det er Terje som må følge meg og ikke jeg som halser etter ham. Plutselig har jeg passert inn i rød sone, men jeg ignorerer signalene kroppen sender. Stivheten i låra kryper raskt nedover forbi kneet og havner i leggene. Det er lite spenst igjen der, men jeg tvinger dem til å holde farten. Lungene hyler av oksygenmangel og hjertet banker tett oppunder høyeste turtall. Tunellen foran øyene mine blir trangere og synet blir uklart. Alarmsignaler kommer inn fra alle deler av maskineriet nå, men jeg bryr meg ikke. Jeg skiller ut all støy og strammer kjernemuskulaturen og passer på steglengde og frekvens. Minutter blir delt opp i 20-sekundersbolker og kryper av gårde. Terje ligger ikke lenger på skuldra mi, men har sklidd en halvmeter bak meg. Jeg kan føle ham, høre stegene hans, høre pusten hans, men kjenner også at han mister mer. En halvmeter blir til en meter. En blir til to og to blir til tre. Med ett er jeg alene i front og følelsen får adrenalinet til å bruse i årene. Jeg smiler. Vet at seieren er min. Terje er for langt bak til å kunne ta meg nå. Følelsen gjør det lettere å holde farten og det siste minuttet flyr av gårde.
Dager som denne
Jeg avslutter det siste draget på rekordtid og faller sammen. Min siste bevisste handling før jeg lar alt fare er å stoppe klokka. Jeg går ned på kne og lar lungene finne pusten igjen. Jeg har slått Terj
e Terskel med god margin og aldri har 4 x 15 minutter intervall gått så fort. Jeg er fullstendig utslitt, og ligger sammenkrøpet i fosterstilling inne i et lite mørkt kott lengst nederst i kjelleren. Det er vondt i alle kroppsdeler, men jeg er også veldig lykkelig. Følelsen av å ha slått meg selv er fantastisk og kroppens egen kokain-lignende rus gjør meg euforisk. Jeg reiser meg og hever hodet og smiler bredt. Denne økta likte jeg. Det er slike som gjør en forskjell. Det er slike dager som gir meg det lille ekstra. Jeg gleder meg til sesongstart. Ved siden av meg har Terje også fått igjen pusten. Han smiler vennlig og sier:
«Gratulerer, jeg hadde ikke sjans i dag, du har sannelig blitt god!»
Jeg hvisker et stille takk, føler meg litt ydmyk, men vet at han har rett. Jeg har brutt en grense i dag.
«Men, du …», fortsetter han.
Bak ham ser jeg en annen skikkelse dukke opp. Diffus i formene. Han virker høyere og kraftigere enn Terje.
«Har du møtt storebroren min Trygve, Trygve Terskel? Han er mye større og sterkere enn meg»
Les også: Bevegelse i riktig retning
