Hva skjedde på veien som gjorde at jeg kunne stå på startstreken og bare glede meg, samtidig som sommerfuglene herjet i magen?
Alle som har stått der vet at startstreken er et sted fylt av følelser. Det er få steder jeg føler meg mer sårbar enn på startstreken. På startstreken har jeg kjent på alt fra nervøsitet, frykt og redsel til glede, kampvilje og stolthet. Ofte alt på en gang.
I fjor sommer sto jeg på startstreken i EM-finalen. Olympiastadion i München. Femti tusen på tribunen. De fjorten beste løperne på 3000 meter hinder på kontinentet ved siden av meg. Elleve av dem med bedre pers enn meg. Mange gode grunner til å være både nervøs og redd. Og nervøs var jeg. Men jeg var også veldig komfortabel i øyeblikket.
Hadde EM-finalen vært et halvt år tidligere er jeg sikker på at jeg ikke hadde taklet begivenheten like godt. Så hva skjedde på veien som gjorde at jeg kunne stå på den startstreken og bare glede meg, samtidig som sommerfuglene herjet i magen?
Body follows mind
Vinteren 2022 oppsøkte jeg en mentaltrener. Jeg ønsket noen råd for hvordan jeg burde tenke, og eventuelt ikke tenke, for å få ut det jeg var god for i konkurransesituasjoner. Ofte diskuteres det hvor mange prosent som er fysisk og hvor mange prosent som er mentalt i idretten. I vårt første møte sa mentaltreneren noe som festet seg hos meg. Siden hun er amerikansk, tillater jeg meg å sitere henne på engelsk:
«I see it more as an order. It’s mind first, body second. Body follows mind».
Inn mot sesongen jobbet vi med strategier og teknikker jeg kunne bruke for å ha et så optimalt mindset som mulig på startstreken.
Det første vi fokuserte på var å ønske nervene velkommen. Nerver er en naturlig del av det å konkurrere. Faktisk er det en helt avgjørende faktor for å prestere sitt ytterste. Konkurransesituasjonen fremkaller en fight-or-flight-respons og forbereder kroppen på det som skal skje.
Alle disse fysiske reaksjonene kan føles ubehagelige, men det betyr ikke at man behøver å bli et offer for nervøsiteten og bukke under for dens tilstedeværelse. Det er jeg som bestemmer hvilken rolle den spiller og hvordan den påvirker prestasjonen min.
Når jeg kjenner nervene komme før en konkurranse, anser jeg det nå som noe positivt.
Jeg prøver ikke å bli kvitt dem.
Jeg kjenner på dem, lar sommerfuglene ta plass i magen, og vet at kroppen forbereder seg på å yte sitt beste.
Den eneste forskjellen mellom angst og «excitement» er nemlig persepsjon. Jeg finner ikke et fullverdig norsk alternativ til «excitement», så jeg håper ikke tidligere ultraløper og språkguru Linda Eide leser dette. Uansett, de fysiske reaksjonene ved angst og excitement er akkurat de samme, den eneste forskjellen er hvordan man oppfatter og håndterer dem. Hvis man ikke får kontroll på nervene kan de fort utvikle seg til prestasjonsangst, og da er veien kort til høye skuldre og resultater langt under pari.
Tørre å feile
Jeg tror prestasjonsangst bunner i frykten for å feile, og det leder oss over på et annet viktig moment. Jeg har lært meg å ha nok tro på meg selv til å tørre å feile, akseptere de gangene jeg kommer til kort, og fortsette å prøve om og om igjen.
Det betyr ikke at jeg ikke gjør alt jeg kan for å nå målene mine og at utfallet er ubetydelig, det er ikke det jeg sier.
Det jeg sier er: Prøv hardt og helhjertet, legg sjela di i det du gjør, sett høye mål, men aksepter at det er en mulighet for at du ikke vil nå dem.
Men så, når løpet eller sesongen er over, anerkjenn innsatsen din for det den var. Forhåpentligvis gjorde du det beste du kunne ut ifra situasjonen du var i. Hvis ikke, så er det også en stor del av prosessen å være ærlig med deg selv, og sørge for å gi mer neste gang.
Øyeblikket kjenner ikke press
En annen faktor som har hjulpet meg i konkurransesituasjoner er å være mer til stede i øyeblikket. Dette er et av de viktigste og mest virkningsfulle grepene man kan ta for å håndtere nerver og forbedre prestasjonen, men også en av de vanskeligste.
Prøv å ikke la tankene vandre for mye. Ikke tenk på treningen du har gjort eller burde gjort. Ikke tenk på det forrige løpet som kanskje ikke levde opp til forventningene. Tenk heller ikke på utfallet av dagens løp. Hold deg i øyeblikket. For øyeblikket kjenner ikke press.
Det siste rådet jeg vil gi er å unngå å overanalysere situasjonen og konkurrentene dine. Jeg fortalte mentaltreneren min at jeg ofte tenkte for mye på konkurrentene mine. Når jeg skulle møte verdensklasseløpere, hang jeg meg ofte opp i hvor gode de var og hvor fort de hadde løpt, og tvilte på om jeg hørte hjemme i det selskapet.
Da sa hun noe som jeg tror kan hjelpe mange løpere: «Overanalysis leads to performance paralysis».
Startstreken favoriserer ikke
Det hjalp meg med å forstå at startstreken ikke diskriminerer eller favoriserer. Den bryr seg ikke om du har årsbeste i feltet eller om du er den med svakest pers. Den bryr seg ikke om du er bedre enn vedkommende ved siden av deg. Om du har slått ham ti av ti ganger, eller aldri slått ham i det hele tatt.
Det eneste som betyr noe er situasjonen du befinner deg i der og da, og hvordan du gjennomfører løpet de neste minuttene.
Det er lenge siden sist jeg sto på startstreken nå. Jeg savner det.
Jeg savner å stå der nervøs og forventningsfull. Tent, men samtidig rolig.
Piggene fra piggskoene skraper mot tartanen.
Publikum er stille. Konkurrentene er stille.
Sommerfuglene fyller magen i påvente av en enkelt lyd. Starteren løfter pistolen mot himmelen.
Pang! Der forsvant nervene.
Jeg vet ikke når eller hvor det blir, men jeg gleder meg til neste gang jeg står på startstreken. Det håper jeg du også gjør.
