I stedet for å «prove them wrong», ønsker jeg å gi mest mulig tilbake til dem som har støttet og trodd på meg i år. Og det er det fortsatt muligheter til denne sesongen, selv om de opprinnelige målene ikke ble nådd.
Tekst: Jacob Boutera. Foto: On
Det føles litt unaturlig å skulle oppsummere sesongen når det i skrivende stund fortsatt gjenstår flere løp. Samtidig er sesongen såpass godt i gang at det allerede kan trekkes noen konklusjoner.
Målsettingenes bakside
Årets store mål var å kvalifisere meg til VM i Budapest. Det klarte jeg ikke. Når man setter seg høye mål er det alltid stor sjanse for at man kommer til kort. Kanskje er det også derfor det føles så ekstremt deilig de gangene man faktisk når dem.
I fjor nådde jeg så og si alle målene jeg satte meg. I år har jeg foreløpig ikke nådd noen, og det er naturligvis tungt å innse.
Når man ser på de to løpene jeg har løpt i år er det lite som tyder på at det kunne gå veien. Med 8:51 og en DNF er det ingen som sitter igjen med følelsen av at jeg i det hele tatt var i nærheten.
Likevel føler jeg selv at det med noen små endringer og bittelitt flaks kunne sett veldig annerledes ut.
For i vår begynte det endelig å løsne etter en lang og tung periode. Det var en stor lettelse å kjenne at kroppen fungerte og at responsen på treningen som ble gjort var god. Selv om jeg formmessig var langt unna, fant jeg mye glede i å føle meg frisk og rask igjen.
For hver uke som gikk kom jeg i litt og litt bedre form, men for hver uke som gikk nærmet også slutten på VM-kvalifiseringen seg. Det medførte nok at jeg tok litt for stor risiko på trening for å prøve og lure frem formen i siste liten før NM.
Det er lett å bli offer for sin egen ambisjon. Jeg tror jeg hadde en liten porsjon uflaks oppi alt også, men resultatet ble i alle fall en strekk i hamstringen med to runder igjen å løpe i NM. I det sekundet det nappet til i baklåret, visste jeg at jeg ikke kom til å nå årets mål. Da var det bare å legge seg ned på indre bane å innse nederlaget.
Det var mange følelser som gikk gjennom kroppen i minuttene, timene og dagene etter NM. Skuffelse, fortvilelse og håpløshet. Jeg følte jeg var i ferd med å gjennomføre en skikkelig snuoperasjon, men jeg fikk aldri vist hva jeg var god for.
Ny motivasjon
Heldigvis kjente jeg også på ny og forsterket motivasjon etter NM. Med en gang skaden i hamstringen var leget, pakket jeg kofferten og reiste opp til St. Moritz i Sveits. En liten alpelandsby som i sommerhalvåret huser mange av verdens beste løpere. På grusveier langs grønne innsjøer omringet av bratte fjellsider gjøres de siste forberedelsene før årets VM.
Selv om det står Oslo og ikke Budapest på min returbillett er det et inspirerende klima å trene i. Kanskje får man i overkant mange påminnelser om hvilket nivå man skulle ønske man var på, men for meg er det først og fremst en fin måte å hente inspirasjon på.
Jeg synes ofte man hører snakk om at folk vil bevise at andre har tatt feil. «Prove them wrong» er en mye brukt setning i idrettens verden. Jeg kan skjønne at det ligger mye motivasjon og tilfredsstillelse i det. Vi har alle møtt folk på veien som ikke har trodd på oss.
Likevel kjenner jeg på en mye sterkere lyst til å bevise folk rett. Jeg ønsker å gi mest mulig tilbake til alle som har trodd på meg og støttet meg i år. Det er heldigvis fortsatt muligheter til det i slutten av sesongen.
Lærdom i refleksjon
Det har vært interessant å dele noen tanker med dere i denne spalten i år. Selvfølgelig skulle jeg ønske at resultatene hadde vært bedre og tematikken lystigere, men jeg tror det er mye lærdom i å måtte reflektere over ting når det ikke går som man skulle ønske.
Jeg skal fortsette å sette meg høye mål i fremtiden, og jeg skal fortsette å si dem høyt. Kommer jeg til å nå alle? Garantert ikke. Men jeg tror jeg når lenger enn hvis jeg begrenser målsettingene mine.
2023 ble ikke mitt år, men neste sesong kan heldigvis alt snu. Nye muligheter, nye drømmer og nye helter skal skapes. Og kanskje er det nettopp de som ikke lyktes i år som triumferer i 2024?
