…er fra den turen som har vært kjærest til meg iår og som jeg kanskje har fortalt minst fra. Hvorfor vet jeg ikke, men kanskje den er så kjær for meg at jeg ikke vil ha minnet besudlet på noe vis. Den er som en skatt jeg tar frem og koser meg med når jeg trenger det. Da jeg så video fra turen noen måneder senere kom tårene frem i øynene mine og jeg kunne nesten kjenne lukten fra de varme terrengløypene høyt oppe i fjellene i Lake Tahoe. Minnet jeg vil dele med dere tar meg tilbake til Spartan World Championsship i Lake tahoe 2017.

For noen dager siden ringte det på døren hjemme, det var naboen. «Jeg har noe til deg!» sa han med et smil om munnen. «Men det er ikke sikkert du skjønner noe av den…» Jeg fikk en liten papirpose, med krøllet papir i…jeg dyttet det vekk og fikk syne på noe grått og rosa…og en liten bit av en hjelm. Jeg visste akkurat hva det var i samme øyeblikk…»Men men hvordan har du klart dette?» spurte jeg, nesten med tårer i øynene! Det var team t-shirten til Desert Shield team i UEA (Forente Arabiske Emirater), jeg ønsket meg den over alt på jord, og hvordan hadde den klart å komme seg til kjøkkensjefen på Ahus liksom?? Men det ordner seg alltid for snille piker har jeg hørt og naboen kjente noen som kjente noen på Desert Shield team, og som hadde fått sendt denne hjem til meg. Altså…

Men hva er det med denne t-shirten som er så spesielt?? Ja den har en rosa hjelm på seg, flagget til UEA oppe ved halsen, og på ryggen står det skrevet

«The most important is that everybody is happy!»

La meg ta dere tilbake til Lake Tahoe, lørdag 30. september 2017. Klokka er ca 1600 og vi er samlet en liten gjeng i Olympic Village Lodge. Vi har alle løpt Spartan World Championsship som endte med 27 km oppe i fjellene, og jeg kan ihvertfall si for min egen del at jeg var sliten, sulten og ville egentlig være et helt annet sted. Men det var et mandatory meating om team racet dagen etter. Søndagen skulle det nemlig være verdens første Spartan Team World championsship. Joe de Sena hadde hentet inn folk fra rundt 30 land som skulle være med og nå skulle reglene gjennomgåes. Mens vi ventet på at alle skulle dukke opp, prøver Coach Joe di å holde stemningen litt oppe. Han er en av Spartan Crewet, som bl a legger ut alle treningsvideoen til Spartan på insta og kommer med ulike hindertips til hvordan man skal ta hinder. OG…han sto vakt på Bucket Carry denne dagen da elite løp. For første gang i hele min spartan karriere har jeg opplevd at de faktisk gjennomførte det å la folk gå to ganger om de ikke fylte bøttene fulle nok.

For dere som ikke har hørt om Bucket Carry – du skal fylle en bøtte med grus og sand, gå med den en runde, ofte mellom 4-600 meter både oppover og nedover bakke. Dette hinderet er mandatory, det betyr at du må gjøre det og du kan ikke ta straff i stedet for. Dette er kanskje det mest fryktede hinderet til Spartan. Bøtta har en stiplet linje med hull høyt oppe på kanten, du må fylle nok stein i den til at ikke noe lys slipper gjennom, og husk å ta høyde for at sanda og grusen søkker litt etter alle gangene du setter den ned, så viktig å fylle nok sand i bøtta. Og her måtte altså folk gå to ganger.

Coach Joe Di forteller nå en historie om en fyr han hadde tvunget til å gå, ikke bare en gang ekstra, men to ganger! Han syntes det var fantastisk morsomt, og vi lo godt alle sammen. Det morsomste han syntes med hele historien var at denne mannen hadde gått med en t-shirte der det sto «The most important thing is that everybody is happy!» på ryggen sin. Vi lo enda bedre. Og som om ikke dette var nok, det viste seg altså at denne mannen var en viktig person, som var blitt fløyet inn fra Midt-Østen av Joe de Sena som en VIP! Nå lo vi så vi nesten datt av stolene, og han hadde altså fått den verste straffen ever med å måtte bære bøtta 3 ganger rundt den grusomme banen. Mens vi alle ler og morer oss, kommer plutselig en mann inn, Coach Joe Di blir litt rar i ansiktet – og det viser seg at dette er den samme mannen, han er akkurat ferdig med løpet sitt og kommer nå inn med t-shirten sin – The most important thing is to have fun!

Det ble stille i salen, men i ekte Spartan ånd var det ingen sure miner, mannen i t-shirten går bort til Coach Joe Di, gir han en god klem og hele salen bryter ut i en spontan stående applaus.

Dagen derpå er det dags for teamkonkurranse, det er iskaldt, minusgrader da vi står på startstreken. Frostrøyk ut av munnen, stemningen er til å ta og føle på. Det er første gangen, vi skal opp i fjellene en gang til, den amerikanske nasjonalsangen, og vi er igang. Superstolt over å få æren av å løpe for Norge, det blir nok første og eneste gangen for min del, men så utrolig gøy. Vi gjør vårt beste, det holder til en plassering under midten, men vi var superhappy, dro hjem og skiftet, dusjet, tok et glass vin og gikk ut igjen. Vi skulle shoppe litt og så sette oss i sola og se på alle som løp ultradistansen den dagen. Plutselig ser jeg team UEA, team Oman og team Kuwait komme over en av veggene, det gikk ikke fort og jeg tenkte hva i all verden har de drevet med. Team distansen var kun 13 km og de hadde vært ute i flere timer. Jeg løper tilbake til resten av mitt team og sier at nå kommer teamene fra midt-østen. Hallvard som bor i Dubai, kjenner endel av de godt og vi bodde på samme hotell. Så derfor var vi litt ekstra gira på å heie de siste meterne i mål. Det tok enda en god stund før de kom til Hoisten (trekke opp en tung gjenstand i tau), men da de kom gående innover 9 stykker sammen, reiste alle seg, folk strømmet til for å heie på de, ta bilder og ta de imot i mål. I mål sto også Coach Joe Di og ga de en god klem da de høytidelig, stolte med hvert sitt store flagg representerende hvert sitt land, krysset mållinjen. Mange timer etter oss andre, men for en mottagelse, for en applaus og så stolte de var.

Vi pratet med de senere samme kveld, og det viser seg at den ene jenta hadde tråkket over og forstuet ankelen. Så de bestemte seg for å fullføre, sammen, som et lag. En for alle, alle for en. Det var også disse jentene som fikk størst plass i recapen på video fra Lake tahoe – jentene fra Midtøsten som løp i heldekkende outfit, med hijab og med hodet høyt hevet. De var så stolte over å få være med å representere landene sine, få lov å vise verden at også de kan, også de kan bære en tung bøtte med sand, også de kan klatre i tau og løpe over fjell for å vinne over seg selv.

Alle disse minnene og følelsene symboliseres i den enkle lille t-shirten jeg fikk levert på døra. T-shirten som har reist så mange mil for å komme hjem til meg. T-shirten som vil minne meg om Lake Tahoe og øyeblikkene og menneskene der, t-shirten som minner meg på at «The most important thing is to have fun».

Fra meg til dere – en fortsatt god jul!

KlemMari