Tilbake i kalde Norge igjen hvor snøen akkurat nå daler ned utenfor vindet mitt. Sist ukes løpetur til Gran Canaria føles nesten som en drøm. Tiden gikk så fort og jeg følte jeg opplevde så mye på den korte tiden. Fantastisk natur og en gjeng veldig hyggelige og inspirerende mennesker. Herlig vær og god mat, det blir jo ikke bedre enn det. Men jeg har fått kjørt meg skikkelig også, både fysisk og psykisk, så nå nyter jeg noen velfortjente late dager med sofasliting.
Vi møttes alle sammen på flyplassen på Las Palmas onsdag ettermiddag, 2 guider og 10 deltakere. En fin blanding skandinaviske drops klare for å teste sine egne grenser. Det var fint å endelig treffe Sondre Amdahl, løpecoachen min gjennom de siste tre månedene, ansikt til ansikt. Med seg som guide hadde han Moses Lovstad. Angelika, en annen Runners World blogger var med og Thomas som skriver i det trykte Runners World. Monika og Wenche, et par jenter jeg har fulgt på Instagram en stund, var der og det var veldig gøy å få treffe disse i virkeligheten og ikke minst få dele rom med to så blide og sprudlende mennesker på ‘husmorferie’ som de kalte det. Det viste seg at Margrethe og Andreas som var med bor like ved meg i Oslo og også skal ned til Gran Canaria samtidig med meg i mars for å delta på henholdsvis 83 km og 125 km konkurransene. Veldig hyggelig å treffe folk man kan trene sammen med i fremtiden som skjønner hvorfor man driver med det man gjør. Til slutt 3 danske drenge som allerede første dag beviste at det går å være rå i motbakkene selv om du kommer fra Danmark.
Klare for 3 dager med løping – Foto Moses Lovstad
Torsdag morgen var sekkene pakket med alt vi trengte for de neste 3 dagene og vi startet ut på dette løpeeventyret fra kaien ved Agaete, samme sted som Transgrancanaria 125 km starter. 27km og 2100 positive høydemeter senere var vi fremme ved hotellet i Cruz de Tejeda hvor vi skulle tilbringe de neste 2 nettene. Vi hadde løpt gjennom varierende terreng og natur og jeg følte meg virkelig heldig som fikk være en del av dette. Lærdom jeg fikk ta med meg til dag nr 2; ikke overdriv lunsjen, det er ikke så stas å løpe med mat opp i halsen.
Margrethe og meg, glade for å være der vi er!
Det var en litt spent gjeng som startet ut på dag nummer 2. Vi visste det var mange høydemeter som skulle bestiges men kilometer på kilometer ble tilbakelagt uten de helt store problemene. Den som nok fikk størst problemer når det nærmet seg lunsj var meg selv, jeg begynte å gå virkelig tom for sukker. Det ble veldig tungt å fortsette i greit tempo. Til lunsj var det to Pepsi på rappen og jeg husket at jeg er her for å nyte vakker natur og ikke for å prøve og vinne en konkurranse. Best å roe det ned for etter lunsj var det klart for monsterbakken; 1000 høydemeter over 10 km. En fot foran den andre, og vi kom oss opp alle sammen. Totalt 40 km og 2200 positive høydemeter, det er mestringsfølelse det!
Wenche og Monika på vei opp den uendelige bakken
Siste dag, lengste dag, som innebar kryssing av nesten 2/3 av øya. Store deler av dagens etappe gikk langs løypa jeg skal løpe under Transgrancanaria 44km i mars så dette var nyttig erfaring. Det ble lunsj i Tunte, derifra ventet 30+ km frem til det endelige målet; fyrtårnet i Maspelonas. Det var vakkert, men det var varmt. Det var nytelse av utrolig natur, men mot slutten når vannet var tomt og sukkerlagrene tomme var det bare tungt. Noen få kilometer før mål fant jeg en kiosk som solgte Cola, men det var drahjelp av Monika, Wenche og Søren som tilslutt gjorde susen den siste biten. Dag 3 – 46 km+ tilbakelagt og nærmere 115 km totalt over de siste dagene. Shit jeg må jo være stolt av dette!
Foto Margrethe F. Løvold
Ja jeg dro til Gran Canaria for å få ekstra treningspåfyll, for å nyte flott natur og få nyttig erfaring før vårens konkurranser. Men en ting er sikkert, turen hadde ikke blitt det den ble hadde det ikke vært for alle de flotte menneskene som var med å bidro. Jeg er takknemlig for å bli kjent med dem alle. For å sitere Thomas Stordalen ‘having those weird conversations with your friends and thinking if anyone heard us now, we’d be put into a mental hospital’ ? Yes that’s us. A bunch of crazy ultrarunners who love what we do and love to push ourselves to the limit!
Fremme! Foto Moses Lovstad
