På plass på Madeira og klar til å legge inn en siste innsats i treningen før årets første store mål; Madeira Island Ultra Trail. Planen var lange rolige dager i fjellet med mye høydemeter, sånne dager som er vanskelig å få til hjemme på denne tiden av året. En og annen hardøkt stod også på skjemaet så hva var vel bedre enn å legge inn et kortere treningsløp når det ble arrangert et 22 kilometers løp på øya samtidig som jeg var der.

Løpet «Santo da Serra» er en del av «Madeira trail series», en årlig cup her på øya. Dette løpet gikk i området rundt Machico, øst på Madeira. Terrenget er mye skog, en obligatorisk tur forbi en levada (en type vannkanal de har her) og selvsagt en god del trapper, noe man ikke kommer unna på denne øya. Selv om løpet ikke går langt opp i høyden var det likevel ganske tøft med 1200 positive høydemeter på 22 kilometer.

På vei ned en av Madeiras mange trapper. Arrangørfoto

Selv om løpet bare var for trening, for å få en god hardøkt og pushe meg selv hardere enn jeg ville klart alene på trening så kom konkurransenervene snikende i det jeg reiste mot starten tidlig en søndag morgen. Beina hadde, ikke overraskende, kjentes ut som bly dagen før. Noe annet kunnet jeg kanskje ikke forvente etter å ha lagt ned rundt 140 kilometer og godt over 8000 høydemeter allerede den uken. Men fra å grave meg selv ned og bekymre meg over plassering og tid klarte jeg å snu innstillingen mentalt. Jeg bestemte meg for å gi det jeg hadde og ha en skikkelig bra økt, jeg løper fordi jeg synes det er gøy og ingen forventer noe av meg. På en eller annen måte var det som om jeg kjente innstillingen endret seg og skuldrene senket seg.

Været var litt vekslende, ganske grått men det var i det minste opphold. Det var mye mennesker og liv og røre ved startområdet med rundt 500 startende, fordelt omtrent 50/50 på to distanser (11k og 22k). Jeg hadde ikke så store forventninger til resultat så jeg fant meg en plass midt i startfeltet og ventet på det berømte startskuddet.

Fullt fokus Foto: Andreia Camara

Starten gikk bratt oppover først på asfaltvei før det smalnet og inn på en liten sti. Det var trangt om plassen så jeg hadde ingen anelse om hvor mange damer som var foran meg. Det beste av alt var at jeg egentlig ikke brydde meg, jeg skulle nyte stien, gi maks gass og se hvor lenge det holdt. Etter den første stigningen ventet en bratt lang seksjon med nedoverløping på tekniske stier. Jeg hadde det faktisk virkelig gøy der jeg slapp meg løs og passerte masse raske mannfolk. Det var da det slo meg; jeg gir totalt beng i resultatet for nå pusher jeg meg selv på maks og bedre enn dette her kan jeg ikke gjøre det. Og jeg digget det, følelsen av å kjenne at jeg virkelig «gunnet» på. Usikker på om jeg kom til å gå på en real smell mot slutten, uten at det hadde gjort noe for dette var et løp for å teste grensene. På den første av de to drikkestasjonen snappet jeg med meg en kakebit i farten men de frivillige var ikke like hjelpsomme som de pleier, jeg følte mer at de feide meg avgårde med et «Forza».

I det jeg rundet en sving for å ta fatt på løypas virkelige monsterbakke ropte en av løypevaktene til meg «primavera». Jeg tenkte jo at det betyr vel egentlig først, men meg? Nei det kan ikke stemme. Så var det inn i sonen igjen for å jobbe seg opp 7 kilometer med oppoverbakke. Det var seigt siste biten mot toppen, såpass flatt at jeg burde løpe men likevel så bratt at det var vanskelig. På toppen var løypas andre og siste drikkestasjon. Her fikk jeg bekreftet at jo da, jeg var første dame. Litt skremmende men det var jo bare et alternativ; kjempe på. Så jeg droppet også her å bruke tid på å spise eller fylle flasker. Den literen jeg hadde med energidrikk fra start burde holde hele veien inn.

Herlig singeltrack sti. Arrangørfoto.

Tanken om at jeg kunne stå øverst på pallen var blendene. Men jeg visste ikke hvor langt bak det var til nummer 2 og det var fortsatt 7 kilometer igjen til mål i varierende terreng så jeg la fra meg tanken, ville ikke risikere å skuffe meg selv nå som innstillingen hadde vært så god til å begynne med. Men fortsatte sporet jeg hadde begynt på, nemlig å løpe det jeg orket. Jo nærmere jeg kom mål jo større ble lysten og håpet på å komme inn som nummer en. Begge flaskene nærmet seg tomme og et lite øyeblikk ble jeg bekymret for om jeg egentlig ikke burde ha fylt på litt ekstra på siste drikkestasjon.

I det jeg setter utfor siste bakken og trappene ned mot mål hører jeg navnet mitt på en speaker langt der borte så var det faktisk sant da. For en herlig følelse å få løpe igjennom målsnoren, og på et 22 kilometers løp da. Jeg som trodde jeg var bedre på de lange distansene. Men det viser kanskje at vinterens fartstrening har gitt større avkastning enn jeg trodde.

Først over målstreken. Foto Donald Zutterman

For en dag med så mange positive erfaringer å ta med seg i sekken. Selvsagt er en førsteplass utrolig gøy. Men mest av alt er jeg fornøyd med at jeg klarte å snu innstillingen min før start og at jeg klarte å løpe et løp hvor jeg virkelig følte jeg fikk gitt det jeg hadde og kjente at jeg var fornøyd med det uavhengig av plassering.

Så når starten går nå på lørdag 00:00 for det virkelig store løpet skal jeg prøve å huske på det jeg opplevde tidligere denne måneden; Gi alt du har og ha det litt gøy på veien så får resultatet bli det det blir.

Foto Donald Zutterman

Synes nesten jeg må begynne med et skikkelig «hei!».
Det har gått lenge uten noen oppdatering fra meg, alt for lenge. Og for de som lurte, jeg løper fortsatt. Det har vært en relativ skadefri vinter. Noen småvondter blir det jo alltids her og der, men ingenting alvorlig. Jeg løper jevnt og trutt og trener mot noen lange løp med mye høydemeter. Det er heller ikke det at jeg ikke har hatt noen oppdateringer å komme med. Det har vært konkurranser, småskader, treningstur, løpeforedrag og jeg vet ikke hva. Nok å skrive om altså, men så er det det der som skjer i blant. Livet.

Snøløping ble det jo noe av i vinter – når jeg først var hjemme.

Med mye som har stresset meg på både privaten og på jobb med ukependlig og sykdom i familien har jeg rett og slett ikke hatt kreftene eller motivasjonen til å få noe ned på papiret. Men nå begynner ting å roe seg, jeg ser det berømte lyset i tunnelen. Etter litt ferie (og mere løping) begynner endelig brikkene og falle litt på plass igjen. Hva er vel bedre da enn å finne tilbake til skrivegleden?

Problemet nå er jo bare hvor skal jeg begynne? Jeg har jo så mye jeg vil skrive om etter disse månedene med «tørke». Racerapport fra Sandsjöbacka ultratrippel kanskje? Hvor konkurranseinstinktet overgikk fornuft og det var ikke bare pallplass jeg fikk med meg hjem. Også en inflammasjon i leggen. Fornuften var heldigvis i behold da jeg stod over Bislett 50k med en murrende akilles. Men DNS (did not start) på Bislett kom ikke uten noe positivt. I forkant av løpet har det vært mer fartstrening, flat sådan, enn hva jeg tidligere har hatt på treningsplanen og det har vært utrolig gøy å kjenne at jeg faktisk har blitt raskere. Så var det en ukes treningsleir på Gran Canaria hvor det gikk i «løpe, sove, spise». Hjem kom jeg med 220k og 13.000 høydemeter i banken, ingen vondter, bare et stort smil.

Masse flott fjelløping på Gran Canaria

Nå sitter jeg altså her på Madeira og lader opp til sesongens første virkelig store løp. Et løp som uten tvil kommer til å overgå alt jeg har gjort tidligere selv om det ikke kommer til å være det lengste. Stiene her er virkelig noe av det tøffeste jeg har vært borti. Men det som til å begynne med var en følelse av overveldelse og frykt har nå blitt erstattet med en god form for spenning for den styrkeprøven som venter lørdag 27 april.

Men før den tid ville jeg ønske alle Runners World Norge sine lesere en riktig god påske! Nyt noen ekstra fridager med familie eller venner. Kanskje årets første turer på bare stier. Eller noen solfulle dager på fjellet med ski på beina Litt ekstra god mat og påskegodt.

Så er det bare å huske på en ting; Balansen – livet er mer enn bare løping.

Når jeg ser tilbake på løpeåret 2018 var det store høydepunktet definitivt deltagelsen i TDS under UTMB i august. Løpsrapporten min ble publisert i Runners World magasinet tidligere i høst men for dere som ikke har hatt anledning til å lese den var det på tide å få lagt ut rapporten her på bloggen også. Og i 2019 bærer det tilbake, men denne gangen er løypa 25k og 2000 høydemeter lenger. Gjett om jeg gleder meg!

Målgang etter 125k og 7000 høydemeter.

TDS ? årets ultraeventyr

Helt siden jeg i januar fikk beskjeden om at jeg hadde vært heldig i lotteriet og fått plass i årets TDS (Sur les Traces des Ducs de Savoie), hadde jeg gledet meg til nok en gang å stå på startstreken under UTMBuken. I 2016 løp jeg OCC og i 2017 CCC. Det å få ta del i dette arrangementet hadde tidligere gitt meg både glede og utfordringer. I tillegg gledet jeg meg stort til å få tilbringe litt tid i Alpene og ikke minst i Chamonix. En by som igjennom de 10 siste årene har gitt meg masse opplevelser og minner gjennom klatring og ski og nå de siste årene løping. Veien frem til årets løp hadde vært en skikkelig berg- og dalbane, med en hofteskade i vinter og svingende blodverdier. Men utfordringene til tross, jeg hadde hatt gode resultater på de løpene jeg hadde deltatt på i løpet av sommeren, så jeg var klar til å gi det jeg hadde og nyte eventyret etter beste evne.

Da dagen nærmet seg begynte jeg virkelig å glede meg til å komme i gang. Dagen før løpet var sekken allerede pakket med den omfattende listen av obligatorisk utstyr. Det er nemlig ikke bare bare å hente ut startnummer. ID fremvisning, sjekk av obligatorisk utstyr, tagging av løpesekken og på med armbåndet som viser hvilket løp man skal løpe. Når det gjelder sjekk av obligatorisk utstyr gjøres dette virkelig grundig. Blant annet har mellomlagstrøyen krav til vekt og denne veies faktisk!

Med utstyret godkjent og startnummer på plass reiste jeg over til Italia og Courmayeur, hvor starten skulle gå 06:00 morgenen etter. Det var meldt et skikkelig ruskevær under løpet og 12 timer før starten skulle gå tikket det inn en melding på mobilen. Starten var utsatt to timer fra 06 til 08 på grunn av uværet. Selv om det betydde mer søvn natten før innebar det også at jeg kom til å måtte løpe to timer lenger i mørke, noe jeg ikke var like glad for. Uværet medførte også en endring av løypa for å unngå et av de høyere passene. Noen hundre høydemeter mindre, men til gjengjeld flere kilometer i lengde.

Klar til start i Courmayeur

Onsdag morgen og løpsdag. Den utsatte starten gjorde at jeg fikk roen til å nyte en god frokost og en stor kopp italiensk kaffe før det var på tide og rusle bort til startområdet. Erfaringsmessig visste jeg at det obligatoriske utstyres skulle sjekkes nok en gang så jeg gikk rett bort til løypemannskapet som drev med dette, viste frem utstyret og fikk et klistremerke på startnummeret som viste at jeg var sjekket. Så var det bare å vente på at startboksen fylte seg opp med løpere og at klokken skulle slå 08:00. Konkurransenervene var selvsagt med, men ikke så ille som ved tidligere løp. Skuldrene var senket, jeg hadde lovet meg selv og ikke stresse over tid og resultat. Fokus skulle være på å gjøre mitt beste. Det hadde tydeligvis sunket inn for jeg hadde til og med fått meg noen timer med god søvn, noe jeg ellers har slitt med natten før store løp.

Klar til start. Foto: Skjalg Gjengedal

Musikken steg og speakeren begynte å telle ned til start. Så var det bare å sette av sted sammen med nærmere 1.800 andre løpere, ut på mitt lengste ultraeventyr så langt i karrieren. Tempo var høyt i starten, og jeg forsøkte å flyte med uten å sprenge meg helt. De første 7 kilometerne gikk stort sett på grusvei så jeg visste det ikke skulle bli noen store trafikkorker slik det blir på blant annet CCC, hvor 2.000 løpere skal inn på en smal sti samtidig. Blå himmel, sol og passelig løpetemperatur, om enn litt høy, men jeg visste at været i fjellene skifter fort så det var best å nyte det så lenge det varte. De første par og tjue kilometerne opp til Col du Chavanne, og løypas høyeste punkt på 2.600moh fløt på ganske greit. Det var også det første punktet jeg tillot meg å sjekke tiden, godt foran det jeg hadde forventet. Så var det bare å slippe på og la beina gå i den 8 kilometer lange og lettløpte nedoverbakken. Jeg kunne til og med smile og konkludere med at følelsen var mye bedre enn den gangen jeg hadde løpt igjennom ruta tidligere på sommeren. Tilbake igjen på den smale stien og oppover mot Col Petit St. Bernard begynte himmelen å mørkne. Det kunne se ut til at værmeldingen skulle slå til tross alt.

Arrangørfoto.

Fra sol og glede til regn og kvalme

Vel fremme på mat og drikkestasjonen som ligger på grensen mellom Italia og Frankrike så jeg Johannes, en løpekompis hjemme i fra Norge. Han kunne bekrefte at beina ikke var helt med han i dag. Med tanke på den bragden han hadde gjennomført ved å løpe fra operaen i Oslo til toppen av Galdhøpiggen bare få uker tidligere var det kanskje ikke overraskende. Men Johannes fortsatte tappert videre, litt ekstra motivasjon for min del å få noen kjente bein å henge på i de neste 15 kilometerne med bare nedoverløping. Ikke lenge etter at vi hadde forlatt matstasjonen åpnet himmelen seg. Jeg ønsket at det bare skulle være et lite skyll men innså raskt at jeg måtte stoppe for å ta på regnjakke. Det øste ned og jeg oppdaget at solskjerm ikke bare er bra for å holde solen unna øynene men også for å skjerme for regnet.

En ting som hjalp meg å holde fokus på løpingen var at jeg visste at i bunnen av denne lange bakken lå byen Bourg St. Maurice. Matstasjonen her var en av to stasjoner langs løypa hvor det var lov å motta hjelp fra familie eller en venn. Her skulle etter planen Skjalg, mannen min være med både påfyll av mat og energidrikk. Ikke at det er noe å utsette på hverken mat eller drikke som serves under løpet, men det er godt å se et kjent fjes, ha tilgang på maten som du vet passer deg og litt flere valgmuligheter. Skjalg var på plass og jeg fikk trykt i meg brødskiver med ost og skinke, litt Red Bull og fylt opp løpevesten med sjokolade og nye flasker med energidrikk.

Kontroll av obligatorisk utstyr i Bourg st. Maurice

51 kilometer var forsert, rundt 75 kilometer gjenstod. Det var bare å komme seg videre. Regnet hadde heldigvis gitt seg så jakken fikk igjen plass i sekken. Men før jeg fikk forlate matstasjonen var det stikkprøvekontroll av det obligatoriske utstyret, og sjekk av at jeg hadde det blå TDS armbåndet på. Nå ventet en lang oppoverbakke med nesten 1400 høydemeters stigning opp til Cormet du Roselend. Med meg på turen hadde jeg nå fått en ny «venn»; kvalmen. Jeg hadde vært veldig flink å få i meg næring så langt i løpet. Jeg visste at nøkkelen for meg til å kunne gjennomføre et godt løp er nok næring, men hadde jeg nå vært for flink? Det gikk litt lenger mellom hver matbit men av frykt for å gå tom turte jeg ikke å la det gå for lenge, da fikk jeg heller leve med kvalmen.

Utfordrende vær

Motivasjonen var ikke helt på topp, den alternative ruten vi måtte ta for å unngå de mest utsatte partiene i tordenvær medførte også noen lengre partier med asfalt. Jeg hadde valgt sko for å være forberedt på gjørme og tekniske stier, føttene og skinnleggene verket derfor etter mye hardt underlag. Gleden var derfor stor når løypa endelig var tilbake på smal og våt sti. Men den gleden skulle snart bli erstattet av ren dødsangst. Himmelen hadde mørknet og jeg hørte det rumlet i det fjerne. Så kom regnet, etterfulgt av et skikkelig tordenvær. På vei ned over en stor slette lynte det kraftig rundt meg, og det var ingen steder å gjemme seg. Jeg tok sikte på kontrollposten som lå på andre siden av den åpne dalen og løp det jeg maktet med en tanke i hodet; jeg vil ikke dø her. På kontrollposten fikk jeg beskjed at jeg kunne gå inn i et hus for å få ly fra uværet eller fortsette. Valget var mitt. Klokka gikk, og vel vitende om at en bratt oppoverbakke som ville føles litt beskyttende mot lynet ventet, var valget lett. Jeg skulle videre, selv om det nå haglet kraftig. Flere ganger på vei oppover var jeg likevel i tvil. Tenk om det skulle skje meg noe? Ikke en konkurranse i verden ville være verdt det.

Tordenværet ble heldigvis fjernere og fjernere og i det dagen gikk mot natt slapp noen solstråler igjennom skylaget og lyste opp fjellene på magisk vis. Mørket kom fort så det var bare å fiske frem hodelykten. Jeg var sliten, lei og følte ikke at jeg hadde noe ekstra å gi. En fot foran den andre, det fikk være godt nok nå. Men på vei ned til Col de Joly tok jeg plutselig igjen en jente som hadde passert meg tidlig i løpet. Dette gav meg litt ny energi, og før jeg visste ordet av det hadde jeg tatt igjen nok en jente. Neste delmål var matstasjonen i Les Contamines, her skulle jeg nok en gang få møte Skjalg, mannen min, og få litt ekstra påfyll før de siste 30 kilometerne inn til mål i Chamonix. På matstasjonen fikk jeg både mat og drikke. Kvalmen hadde og gitt seg uten at jeg helt klarte å huske når.

En sterk avslutning

Med oppmuntrende ord fra flere av tilskuerne forlot jeg det varme opplyste teltet og tok fatt på løpets siste monsterbakke. Den første biten fikk jeg følge av Megan Kimmel fra USA. Det var hyggelig å ha noen å snakke med oppover og utveksle litt erfaringer fra løpet, frem til vi i bakkens bratteste parti skilte lag. Vel over toppen ventet en lengre parti med gjørmete og teknisk nedoverløping. I mørket klarte jeg ikke holde flyten så lårene fikk virkelig kjørt seg på vei ned til Les Houches Men med 8 relativt flate kilometer igjen var jeg ikke i tvil, jeg skulle klare å komme meg i mål på en bra tid. Spørsmålet var bare hvor bra? For å løpe bortover etter ca 116 kilometer med nesten bare opp eller ned, er ikke så lett som det høres ut.

Løpssteget kom seg, og jeg ble ekstra motivert til å gi det siste lille jeg hadde inne når jeg merket at det fløt på så greit som det gjorde. I etterkant var det litt interessant å se at det som da kjentes ut som fin flyt i virkeligheten var skikkelig snegletempo. Midt i natten løp jeg igjennom Chamonix sine folketomme gater. 50 meter fra mål hørte jeg glade rop fra Jane, en jente jeg kjenner fra Chamonix som hadde kommet ut for å heie meg i mål. Noe som betydde utrolig mye for meg. Og idet klokken slo 03 passerte jeg målstreken. 19 timer på stien. 19 timer med glede, frykt, smerte og mestring. En berg- og dalbane av følelser som bare et tøft ultraløp kan gi, ble belønnet med ny personlig distanserekord og en 7 plass. Ingen tvil om at jeg innvendig svevde høyt, selv om jeg nå plutselig slet med å komme meg opp en fortauskant.

Etter målgang med Jane.