Jeg blir alltid nervøs før løp! Alltid! Nervøsiteten er nok en blanding av tvil og spenning. Har jeg forberedt meg nok? Kommer jeg til å klare det? Det er også forventninger om hvordan opplevelsen kommer til å bli. Kommer jeg til å oppleve mestringsfølelse og ha det gøy? Får jeg en fin tur? Grugleding, spenning, tvil og forventninger i salig forening. Det er akkurat slik det skal være! Det hører med å kjenne på denne blandingen av følelser når det nærmer seg et løp som betyr noe, som jeg har trent mot og sett frem til en stund. Det er faktisk ganske godt å kjenne på de følelsene. De er en del av løpelivet.

Jeg begynner alltid å tvile på meg selv når jeg starter nedtrapping av treningsmengde mot et lengre løp. Så lenge jeg holder trykket og kilometerne oppe vet jeg hvordan jeg ligger an med formen, men når jeg trapper ned på mengden begynner jeg å tvile. Jeg tror at det er ganske vanlig.

 

På lørdag er det Ecotrail 50K. Jeg har tro på at jeg har forberedt meg godt nok. Høsten og tiden frem til jul gikk riktignok ikke som planlagt. Fra oktober til desember ble det lite løping, men fra jul og frem til nå har alt gått etter planen. Jeg har økt kilometertallet gradvis, unngått skader og trent meg opp til lengre langturer. Progresjonen har vært god, opplevelsene fine og følelsen bra. Grunnlaget inneholder nok langturer for å kunne gjennomføre Ecotrail. Forrige helg startet nedtrappingen og jeg var ved ganske godt mot, men likevel med en skurrende magefølelse. Den magefølelsen har vært der en stund, gnaget litt til og fra, uten at jeg helt har klart å få tak på den. Nå ble den tydeligere. Jeg følte meg så sliten.

Det passet bra med ekstra hviledager i en nedtrappingsperiode når jeg følte meg sliten, men de planlagte hviledagene ble plutselig til en hel uke. Jeg løp ikke en eneste meter hele forrige uke. Orket ikke, ønsket ikke. Så gikk mannen ned for telling med skikkelig manflu. Krise! Sykdom før Ecotrail ville sette en stopper for et så langt løp. Jeg rømte fra soverommet og inn på gjesterommet, samt tok i bruk alle forebyggende tiltak som finnes. I dagene som fulgte gikk også begge barna ned for telling med forkjølelse, og jeg har bare ventet på min tur. På mirakuløst vis så kan det se ut som jeg går klar. Nå er de tre andre på bena igjen og jeg er fremdeles frisk. Kryss i taket!

Jeg er frisk, men føler meg ikke så pigg likevel. Jeg føler meg sliten, trøtt og litt lei. Jeg har sovet dårlig siste tiden, hjertet hamrer løs innimellom og hodet er ikke helt påkoblet. Trening og testing siste måneder tilsier at kroppen er i form, men hodet henger ikke med. Det er en ekkel følelse. Jeg trodde at det først bare var løpsnerver, men nå begynner jeg å lure på om det er en av livets sitroner i stedet.

Det siste året har vært hektisk og krevende både privat og på jobb. Det har vært altfor mye altfor lenge, og noen prøvelser har vært av skikkelig heftig sort. Jeg tror rett og slett at jeg nå er litt mer sliten enn hva som er bra, i alle fall mentalt. Jeg har kjent det komme en stund, snikende og gradvis, men jeg har oversett det. Den siste uken har det imidlertid ikke vært mulig å overse det lengre. Jeg vil ikke beskrive det som en smell, mer som om jeg har fått en blemme. Og all erfaring tilsier at blemmer bare blir verre hvis man kjører på med det samme uten å ta hensyn eller pleie den. Nå er det på tide å ta blemmen på alvor.

På lørdag er det Ecotrail! Det løpet betyr noe helt spesielt for meg. Ecotrail er et eventyr for meg som startet for tre år siden og som har vært årets høydepunkt siden. Løpet som er så fantastisk flott på så mange måter. Løypa, omgivelsene, folkene og stemningen. Jeg kan bare ikke gå glipp av det. Jeg har vurdert frem og tilbake den siste uken, og jeg har landet på at jeg skal stille til start. Med mindre det sniker seg på en forkjølelse i siste liten, så blir jeg å finne på Frognerseteren klokken 12 på lørdag. Jeg gleder meg noe helt enormt, men nervene, spenningen og forventningene har endret seg litt de siste dagene.

Et amerikansk ordtak slår fast at hvis livet gir deg sitroner, bør du lære å lage sitronlimonade. Min oppskrift for å lage sitronlimonade er å løpe. Det hjelper alltid. Forhåpentligvis vil en helg med fokus på bare løping gjøre godt for hodet. Jeg skal på hotell i Oslo, barna får besøk av superbesteforeldre og er i de aller beste hender, og jeg kan bare kose meg. Fredag kveld skal jeg treffe flotte løpevenner og lørdag blir en fest med alle de fine løperne i løypa. Fullstendig klar over at 5 mil er en påkjenning for kroppen, men jeg tror det kan være en bra påkjenning for meg akkurat nå.

Planen er å stille til start med sekken på ryggen, kvik lunsj og seigmenn i lomma, og ha som mål å bare kose meg og nyte løpet. Jeg kommer til å starte veldig rolig, gå de første kilometerne med motbakker og så se hva kroppen føler for og har lyst til å være med på. Hvis jeg må bryte så får jeg gjøre det. Jeg skal i alle fall klare å komme meg til Sørkedalen og sannsynligvis også til Fossum, og jeg håper at jeg får oppleve magiske Lysakerelven. Jeg skal bare kose meg mest mulig og lengst mulig, og håpe på at det kan holde helt til Salt en gang utpå kvelden. Det er faktisk mulig å gjennomføre Ecotrail 50K selv om du går mer enn du løper. Det er helt sant, for jeg har gjort det før!

I dag har jeg hvilt, i morgen skal jeg hvile og det skal jeg også gjøre på fredag. Så håper jeg at det sniker seg inn litt energi og godfølelse innen lørdag klokken 12.00! Vi sees i Ecotrail-løypa! La eventyret begynne!