I sommer dukket plutselig muligheten opp for å delta på en 5 dagers løpecamp i Spania https://www.trailrunspain.com/ nærmere bestemt i Loja, en times kjøring fra Granada. Jeg skulle lære meg terrengløping. Inntil da hadde 90 % av løpingen funnet sted på asfalt. Løpegruppen endte opp med å bestå av instruktør Paul Bateson, en 98 % døv engelskmann på 64 år, som har løp det meste av livet sitt, etter at karrieren som lovende syklist brått ble avbrutt etter en påkjørsel og påfølgende sterk antibiotika- behandling, som førte til at han mistet hørselen nesten 100 %. Han klarte ikke lenger å holde balansen på sykkel, men han klarte å løpe. Løpingen ble redningen hans i fht å takle situasjonen som tiltagende hørselshemmet.  Den andre deltakeren var en mann på min alder fra London, som hadde løpt en time hver morgen siden han var 16 år! Og så meg, som hadde løpt litt over et år til sammen, litt av en gjeng!

Det viste seg at det var hetebølge over Syd-Spania akkurat i den perioden.  Jeg trives ikke i for høye temperaturer normalt sett, litt over 30 grader holder lenge for min del. Hadde jeg visst at det skulle ende opp med over 40 varmegrader, hadde jeg ikke villet eller våget å begi meg ut på et slikt prosjekt. «Ignorance is bliss!», gjelder i dette tilfelle. Jeg hadde gått glipp av store mengder læring og selvutvikling, hadde jeg ikke hoppet på denne turen.

Første dag skulle vi løpe opp det ene fjellet som omkranser Loja, litt over 700 høydemeter. Underlaget besto for det meste av grusvei nesten helt opp. Både hode og kroppen fikk sjokk da de to andre begynte å småløpe oppover, etter at vi hadde gått ut av landsbyen.  Jeg var jo fullt klar over at dette var en løpecamp og ikke en gåtur-gruppe, men hadde visst på en måte fortrengt det der og da. Det var bare å henge på. Et par kilometer opp i bakken kjente jeg at det meste begynte å låse seg og det var mer eller mindre umulig for meg å løpe mer. Bena fungerte, men hele systemet ellers sluttet å virke, føltes det som. Jeg ble redd for å gå tom for vann, det var lenge til toppen, jeg hadde aldri løpt en hel bakke i strekk før, bortsett fra i løpet Blodslitet (se blogginnlegg 4) året før, og det er kun 2.5 km sammenhengende bakke. Det var nesten ingen trær som ga skygge og temperaturen var oppi 35 varmegrader allerede. De andre fortsatte. Mannen fra London, som jeg kjapt konkluderte med måtte være mutant, fortsatte i samme jevne tempo uansett, gjennom hele uken! Jeg stoppet opp og lurte sterkt på hva jeg skulle gjøre. Jeg måtte se på mulighetene. Jeg kunne gi beskjed til instruktøren om at jeg takket for meg og trakk meg stille tilbake til landsbyen og fant på noe der, innrømme for meg selv at dette ble for drøyt og umulig, eller jeg kunne tvinge meg videre. Jeg var på nippet til å begynne å gråte. Jeg konkluderte med at dette måtte være det nærmeste jeg kom et våkent mareritt hittil. Jeg bestemte meg for å GÅ videre, løpe var utelukket. Stolthet og pinglete jente-følelse måtte vike.

Utad smilende fornøyd, inni på gråten. Her har jeg akkurat tatt igjen de andre i bakken. Den seige løpemaskinen (mutant) Scott fra London til venstre.

Da jeg tok igjen de andre, som hadde ventet på meg lengre oppe, kom instruktøren med følgende skarpsindige observasjon:

-«Bakker er visst ikke din sterke side»

– «Really? You don’t say!»

Da vi endelig kom over i mer teknisk terreng, bort fra grusveien, våknet en ny side i meg og jeg var sjeleglad for at jeg ikke hadde gitt opp lenger nede. 

Over i teknisk terreng mot toppen, da kom gleden med terrengløping frem og jeg forsto hele poenget med å lide meg opp fjellet først.

Da vi nådde toppen og skuet ut over dalene og andre omkringliggende fjell, opplevde jeg en enorm mestringsfølelse og glede ved å ha klart det.

Toppen sammen men Paul Bateson. I dalen ligger landsbyen Loja. Svært tilfreds akkurat her, over å ikke ha gitt opp underveis.

Vi konstaterte at det var en varm opplevelse i 35 grader. Selv Paul, som hadde bodd i Loja siden 2001, syntes det. Turen ned fra fjellet ble en lek. Jeg oppdaget en løpeteknikk, som ga meg følelsen av å fly nedover, en fantastisk opplevelse! Vi løp ca 13.5 km den dagen.

Etter å ha drukket oss opp på nok vann og veske og fylt opp glukogenlagrene igjen, ble resten av dagen tilbrakt på hotellrommet med AC, liggende i sengen i ca 4 timer med kompresjonsstrømper (Rehband sine kompresjons-calves og knestøtter kan være behagelige i en slik situasjon) og eleverte ben, før det bar ut en liten tur for å spise og så rett i seng igjen, for å være klar til ny økt dagen etter.

Photo taken by Paul Bateson