Ecotrail ble ikke helt som antatt på forhånd, for å si det sånn. Fra å tenke at jeg skulle løpe så godt jeg kunne og komme i mål før regnet meldte sin ankomst, endte det med å bli en søndagstur, «a walk in the park», bokstavelig talt, med blant annet innlagt fotografering og pauser i solen rundt i Oslos grønne lunger, haren og skillpaddeleken og et nærmere bekjentskap med min løpebuddy Margrethe fra Gran Canariaturen i januar.  

Nesten alle i gjengen fra Gran Canaria klare til start på Ecotrail 45 km i Holmenkollen. Kongen Sondre Amdahl måtte flekse litt løpelegger.

Jeg hadde egentlig ikke så mange forventninger, jeg visste ikke hva jeg gikk til fordi jeg ikke kjente løypen. Synes det er vanskelig å se for meg en løype når jeg ikke har vært på de aktuelle stedene selv.  For det andre var ikke kroppen helt 100 % i form etter Barcelonaturen bare 4 dager tidligere. Jeg hadde 4 dagers restitusjon etter løpingen i Barcelona, likevel følte jeg ikke at energien var kommet tilbake.  På ferie spiser og drikker jeg det jeg ønsker, også matvarer som jeg helst ikke skal ha og som gjør kroppen min tung. Nyttig lærdom til neste gang.

Vi var 8 personer fra Gran Canaria gjengen, som skulle løpe 45 km distansen. Det var veldig kjekt å samles igjen i Oslo denne helgen. Dessuten fikk jeg treffe mange andre veldig hyggelige løpere, som jeg har lest om og fulgt med på gjennom sosiale medier og annet. Været var egentlig veldig bra på løpsdagen. Lett sløret skydekke med fare for regn etter kl.18. Jeg hadde et ønske om å komme i mål før regnet startet.

Distansen 45 km starter i Holmenkollen og har en ikke ubetydelig stigning opp til Tryvann, fordelt på noen kilometer. Planen var å prøve å holde eget tempo og ikke la meg rive med av ivrige medløpere. Kun 1.5 km ut i traseen begynte kroppen å kjennes ut som bly, jeg ble småskremt av tankene som allerede da begynte å snike seg inn. I ettertid viste deg seg at jeg på et eller annet mystisk vis hadde klart å komme opp i en puls på 193 slag i minuttet i de første bakkene, enda jeg følte at jeg tok det relativt rolig. Jeg har anslått at min makspuls ligger på 194, så det ble nesten full skår på direkten der. Kanskje det var årsaken til blyføttenes inntog? Mister Supersabotør var raskt på banen (må ikke forveksles med Supersjarmør) Tilbudet lød som følger; kanskje jeg rett og slett skulle vurdere å trekke meg? Slike tanker var jeg virkelig IKKE forberedt på så tidlig i løpet. Jeg glemte alle lure mentale strategier og triks jeg vet fungerer, men ga heldigvis ikke etter. Så var vi plutselig på toppen og en lang bakke nedover åpenbarte seg. Jeg elsker nedoverbakker og å rase utfor, får utløst en god dose lykkehormoner på den måten, så lenge det varer. Jeg benyttet sjansen og fløy nedover og fikk da plukket en del løpere. Jeg ville skaffe meg noe å gå på til senere, var heller ikke redd for å smadre lår, hadde ingen store planer om å løpe på søndag nemlig, kan du tenke deg?

Jeg ble relativt raskt hentet inn igjen, både av løpere og blyfølelsen. Etter en stund kom Margrethe fra gruppen vår opp på siden min, hun er en sterk løper og har et imponerende konkurranseinstink. Hun hadde blitt velsignet med samme dose bly som jeg. Hun hadde bestemt seg i siste øyeblikk å bli med på Ecotrail og å løpe 45 km. Hun var derfor ikke forberedt slik hun pleier før et løp. Jeg kjente at det hjalp å ha en å snakke med og dermed få tankene over på noe annet. Garmin loggførte også trofast den ene kilometeren etter den andre, det var og en hjelp. Resten av Gran Canariagruppen forsvant foran oss. Jeg måtte bearbeide selvfølelsen der en liten stund. Det viser seg å være utfordrende for meg å skru av konkurranseinstinktet og se andre ta ledelsen, det samme hjalt for Margrethe. For å overleve vårt eget nederlag og gjenfinne selvfølelsen måtte vi omdefinere hele løpet. Hun slet også med hemmende magesmerter, som gjorde at vi bare kunne løpe korte strekninger før vi måtte gå igjen. Det ble etterhvert en del pauser. Hun forsvant inn i skogen og jeg sto å holdt vakt, solte meg, skrev melding, tok bilder, nøt omgivelsene, restituerte og forsikret andre løpere om at alt sto bra til, man må da unne seg en pust i bakken når solen skinner?!

En av de mange restitusjonspausene jeg fikk mens jeg var skogvakt for Margrethe. Ikke å forakte så lenge solen skinte. Fikk noen bekymrete blikk fra andre løpere, som lurte på om alt sto bra til. Jeg satt i hvertfall bra til ;) Skikkelig god eksponeringsterapi i fht å tøyle konkurranseinstinktet, kan anbefales! Aktuell teknikk: Sett deg rolig ned og så se på alle som løper forbi deg, pust rolig og la dem løpe, UTEN å prøve å hente dem inn igjen etterpå.

Alle pausene og gåingen resulterte i at vi hadde relativt friske ben de gangene vi løp og endte med å rase forbi deltakere, som sikkert begynte å lure på hva vi drev på med da dette gjentok seg på femte gangen. De tok oss selvfølgelig igjen da vi i neste øyeblikk begynte å gå og fortsatte vår søndagstur. Det å ikke ha et tidsmål under et løp åpner opp for helt andre opplevelser. Denne gangen fikk jeg tid til å ta inn omgivelsene, som faktisk var ganske så fine mange steder, spesielt langs Lysakerelven var det vakkert. Traseen ga assosiasjoner både til norske eventyr, Ringenes Herre, nasjonalromantikken, troll og regnskog i Asia (ja, jeg har god forestillingsevne). Det var gode lukter av Syrin og Hegg, våt jord og vår.


Skjønner dere at jeg fikk assosiasjoner til eventyr? Det sto faktisk en bjørn langs traseen. Ingen sammenligning for øvrig, selv om jeg likte å tenke på meg selv som en løpeprinsesse akkurat der…

Man får også mer tid til å ta inn heiarop langs ruten og vennlige kommentarer fra de frivillige. Stemningen var jovial og avslappet på matstasjonene, måtte nesten minne meg selv på at jeg liksom holdt på med et løp. Jeg tøyde litt, satt å så på andre og slo av en prat med veldig kjekke, nye personer som jeg ble kjent med denne helgen, prøvde å få litt mat i meg (det var ikke mye som ble inntatt på stasjonene, hadde med gels fra Sponsernordics som fungerer bra underveis og Tailwind i den ene drikkeflasken). Blyfølelsen forsvant etterhvert og Mister Storsabotør fant andre mer lydhøre deltakere å plage.  Vi fokuserte på alle fordelene med dagens vending, det gjorde at jeg fikk det relativt underholdende etterhvert, ble nesten litt euforisk ut i løpet. Det gikk sport i å oppdage fotografene som lå på lur og som prøvde å «blende inn» i miljøet, her snakker vi organisk fotografering for alle penga og 100% oppfølging av Ecotrail sin miljøprofil! Vi hadde flaks 4 av 5 ganger, var akkurat i løpegiret da vi oppdaget dem. Vi ble fersket gående på Aker brygge av en fotograf, som gikk i ett med den gråbrune veggen langs traseen, imponerende jobb!

Vi slapp ikke unna regnet. For min del ble det både vått og kaldt det siste stykket. Jeg endte opp med å gå med hendene på ryggen, som en gammel mann på rusletur, for å holde litt på varmen. Kreativiteten og jakten på all læringen vi fikk med oss, holdt helt i mål.

SÅ glad og sprø kan man se ut når man kommer i mål og får en solid medalje for sitt første ultraløp! Stakkars medaljeutdeler, han klarte ikke å holde masken da han så uttrykket og gleden min.

Jeg fikk tilbudet flere ganger av Margrethe om å løpe videre alene, men kjente at det uansett hadde vært for sent i fht å få en god tid. Dessuten hadde jeg godt av alle de andre opplevelsene jeg fikk med meg denne dagen, noe jeg ikke ville fått hvis alt gikk som planlagt. Jeg klarte å legge bort konkurransefokuset, sette pris på samholdet, felles erfaringer og det å løpe sammen i mål, bare fordi vi avtalte det underveis i løpet.

Koll og Tott vel bestått! Vi var fornøyde og våte og klar for mat og varme. Fantastisk å få vafler i mål! Det er noe Ecotrail må fortsette med.

Vi var begge enige om at vi kunne ha løpt og kommet inn en time tidligere enn det vi gjorde denne dagen, hadde alt fungert som normalt. Føles godt å kunne leve i den troen… Nå gjenstår det bare å se om det faktisk er tilfelle. Det var derfor uunngåelig for min del å ikke melde meg på Ecotrail Oslo 2017 allerede påfølgende mandag morgen. Jeg opplevde Ecotrail som vellykket og godt gjennomført, kanskje fordi jeg fikk en avslappet holdning til det hele etterhvert. Tror likevel at arrangementet hadde hatt godt av litt mer eksponering og publisitet i media. Opplevde at selv ansatte i resepsjonen på Thon Hotell Opera ikke visste at det foregikk et løp den helgen, enda Hotell Opera hadde et samarbeid med Ecotrail i år for løpere som ønsket å bo der og at hotellet var dominert av stolte løpere i finisher T-skjorter søndag morgen og at man kunne observere et dertil utvalg varierende, vaggende ganglag under frokosten.

Ecotrail Oslo kan virkelig anbefales og det finnes en distanse for enhver lyst og ønsket utfordring. Neste sjanse er 20. mai 2017.