Da jeg torsdag for litt over en uke siden oppdaget at jeg hadde både jobb og barnefri til helgen bestemte jeg meg for å reise til fjells for å løpe litt. Jeg sendte Elisabeth Borgersen en melding for å høre om hun hadde lyst til å bli med på tur, men hun skulle løpe Blefjells beste den helgen, så hvorfor ikke bli med dit?

Jeg fikk meldt meg på og ordnet med overnatting på Solum gård hvor det i år skulle være løpercamp med mulighet for overnatting, mat og transport til startområdet og så pakket jeg racing-baggen min og dagen etterpå, klokken 15.00 hoppet jeg inn i bilen til Jørgen som var så snill å tilby skyss opp til Blefjell.

Jørgen og passasjer nummer to (unnskyld! Har glemt navnet ditt…) skulle begge løpe ultradistansen på 57km. Jeg hadde meldt meg på halvmaraton distansen, for jeg gikk med planer om å delta i NM i terreng-ultra bare to uker senere. Så for meg ville Blefjells beste bli siste skikkelige hardøkt før Meråker Ultra Challeng.

Det tok ikke lang tid å kjøre til Solum gård, og vi var oppe i god tid til å hente startnummer, prate litt med arrangørene og se oss om på gården før det ble servert middag på låven.

Chilli con carne laget på elgkjøtt (og en vegetarvariant for de som ikke spiser kjøtt) gikk ned høykant. Det er jo viktig å fylle opp lageret godt før man skal løpe langt.

Praten gikk lett rundt bordet, og tips og erfaringer ble delt broderlig før de fleste tok en tidlig kveld. Ultra løperne skulle veldig tidlig av sted neste morgen og vi som skulle løpe de kortere distansene hadde også lyst til å stille uthvilt til start neste dag.

Det ble ikke mye søvn på meg den natten. Men det har jeg vendt meg til at jeg ikke får før løp, så jeg stresset ikke så mye med det. Jeg stod opp tidlig, gjorde meg klar, ønsket ultra løperne lykke til og tok meg god tid til å nyte den deilige frokosten.

På morgenen var det behagelig friskt, nesten litt kjølig, så jeg hadde et lite håp om at det ikke skulle bli alt for varmt oppe på fjellet. Men allerede da jeg trasket oppover bakken mot hytta til Mona, der start og målområdet var, forstod jeg at dette ville bli et varmt løp.

Jeg hentet race trackeren min, fant meg et sted å legge tingene mine og hilste på litt folk før jeg varmet opp. Jeg merket at kroppen syntes det var tungt i varmen og at magen ikke var som den pleide, men jeg var likevel optimistisk da jeg stod klar på startstreken sammen med alle de andre løperne. Og da starten gikk løp jeg av sted i en, som vanlig, alt for høy fart.

Det tok ikke lang tid før vi kom inn på sti med terreng jeg føler meg komfortabel i. Røtter, steiner, mykt og godt. Og en del oppover. Jeg slapp forbi noen av de raskeste gutta, men holdt meg i teten i dameklassen et stykke. Men rett før vi for alvor skulle begynne ordentlige på stigningen ble jeg tatt igjen av en dame. Jeg så raskt at dette ikke var noen jeg ville klare å holde følge med i dag, for allerede nå kjente jeg at kroppen hadde lyst til å kaste inn håndkleet. Vi hadde nå løpt litt over 3 kilometer og det gjenstod nesten 18 kilometer. «Takk og lov at jeg ikke løper ultradistansen i dag» tenkte jeg, for nå som det gikk brattere og brattere oppover kjentes beina som bly og jeg var kvalm. Å få i meg noen form for næring bortsett fra sportsdrikken jeg hadde i drikkeblæren kunne jeg bare glemme.

Men jeg bestemte meg for å gjøre det beste ut av det, om jeg så måtte gå i hver eneste oppoverbakke.

Og det gjorde jeg. Jeg gikk og jeg gikk, med litt tempo så klart, og jeg kom meg opp på hver eneste topp og klarte å nyte utsikten innimellom. Noen ganger hadde jeg følge av andre løpere, men mye av tiden løp jeg for meg selv.

Den fineste delen av løpet var et parti mellom to av toppene hvor man fikk flott utsikt mot Gaustadtoppen. Der oppe var det også litt vind som virket kjølende og akkurat der klarte jeg å glemme kvalmen og jeg fikk litt fart på beina igjen. Opp siste topp gikk mye lettere, det var bratt, men ikke langt og jeg visste at etter den toppen ville det (nesten) bare gå nedover. Jeg var kommet halvveis og hadde fremdeles ikke sluppet forbi noen flere damer. Så nå ga tanken på pallplass meg lyst til å gi alt jeg kunne inn mot mål.

På vei nedover ble det varmt igjen, jeg var sliten og tråkket feil mange ganger i det ullene terrenget. Noen steder var det sti, andre steder løp man i lyng. Når jeg hadde igjen omtrent 6 kilometer fikk jeg følge av Per-Arne som jeg hadde pratet litt med på middagen kvelden før. Han slet også med varmen og syntes det gikk trått, men holdt følge med meg et par kilometer. Det kjentes godt å ha en å dra og muntre opp for da glemte jeg å tenke på hvor vondt jeg hadde det selv. Men plutselig var han ikke rett bak meg lenger og da var det bare å skru på alt jeg hadde av mental styrke for å holde tempoet oppe det siste stykket inn mot mål.

Nå begynte jeg å se frem til de siste 3 kilometerene med løping på grusvei, jeg forventet å se slutten på stien hvert øyeblikk, men da slutten på stien kom oppdaget jeg at det bare var lyng rundt meg på alle kanter og for første gang på turen så jeg heller ikke noe merke som viste veien videre. Her gikk jeg litt på måfå i lyngen til jeg så et merke et stykke til høyre for meg og etter at jeg hadde løpt til det merket tok det ikke lang tid før jeg kom ut på grusveien. Det var 3 tunge kilometer inn til mål, men jeg holdt tempoet oppe, for jeg hadde ikke lyst til å risikere å bli tatt igjen av noen jenter det siste stykke inn til mål. For det er jo litt moro å komme på 2.plass.

Da jeg kom til den siste bakken opp til mål tok jeg ut det siste jeg hadde av krefter. Og da jeg så målstreken og hørte heia rop kom smilet frem også.

(Foto: kondis.no)

Etter målgang var det godt å få fylt på med vann og saft, jeg hadde tømt drikkeblæra for lengst og kjent på tørsten de siste kilometerne.

Og så satte jeg meg ned ved mål og heiet de andre løperne inn over målstreken.

Nå ventet jeg på at Elisabeth skulle komme i mål. Jeg var utrolig imponert over at hun kastet seg på Blefjells Beste 57km bare en uke etter å ha løpt Grand Trail Cormayeur 55k, hvor hun kom på 3.plass. Nå fulgte jeg henne på trackingen og så at hun lå som dame nummer to. Mens jeg spent ventet på at Elisabeth skulle komme opp bakken heiet jeg frem de første gutta som hadde løpt ultradistansen. Både Christian Lund og Jan Olav Løvdokken som kom på første og andre plass hadde løpt Xreid bare 3 uker tidligere. Det er ganske imponerende!

Elisabeth kom i mål som dame nummer 2 i ultra distansen. Like blid som alltid.

Og etter å ha pratet litt med henne og fått med meg premieseremonien for ultraløper klassen dro jeg tilbake til Solum gård, tok meg en dusj og pakket sammen tingene mine. Jeg hadde fått tilbud om å sitte på med Runar og kjæresten tilbake til Oslo og det fristet å våkne opp i min egen seng søndag morgen.

(Her ser dere Runar Sæther som vant 21km klassen og satte ny løype rekord. Runar skulle egentlig ha løpt NM i terreng ultra i Meråker 4. august, men med to brudd i albuen og et i håndleddet blir det nok ikke noe NM på ham i år).

Men jeg rakk å spise litt kake og prate med de andre løperne først. Og det er alltid veldig moro å høre andres løpsopplevelser fra løpet man nettopp har løpt selv. Ofte kommer man på partier som man hadde glemt selv eller man får noen «aha» opplevelser og ser ting fra et litt annet perspektiv.

Jeg var hjemme litt etter midnatt lørdag kveld og sovnet på et blunk. Og dagen etterpå var jeg klar for en rolig langtur i Østmarka. For selv om det hadde vært et tungt løp dagen før var det ikke muskeltretthet som hadde stoppet meg, men varmen. Så beina føltes helt fine.

Jeg skal tilbake til Blefjell, helt klart, men da skal jeg løpe ultra distansen.

Takk til arrangørene for et helt supert løp og til vertskapet på Solum gård som laget i stand en flott løpercamp! Vi ses nok neste år.