Når du har vært hinsides det ultimate – og savner det

Jeg sitter i sofaen.  

De hovne beina mine ligger høyt hevet på puter som er dandert slik at områdene med gnagsår ikke kommer i kontakt med underlaget.  

Kroppen er sliten og hodet har peilet seg inn på å gjøre så lite som overhodet mulig de kommende dagene.  

Likevel tar jeg meg selv i å la tankene gå til hva mitt neste stage running–eventyr skal være. For selv om Beyond the Ultimate Ice Ultra har kostet mer av meg, både fysisk og mentalt, enn noe annet jeg har utsatt meg selv for, så er dette også det mest fantastiske eventyret jeg har opplevd. Det er også det løpet jeg er aller mest stolt av å ha gjennomført.  

Nye utfordringer 
Omtrent 220 kilometer på 5 dager gjennom en arktisk ødemark i det svenske Lappland hvor temperaturen noen dager var nede i under 35 kuldegrader. Med truger på beina store deler av turen og en sekk som ved start veide rett under 8 kilo – men som likevel ikke var i nærheten av å romme så mye mat som kroppen min burde ha fått i seg med tanke på aktivitetsmengde og lite søvn – var dette et løp som utfordret meg på mange nye områder.

(Foto: Beyond the Ultimate Race Series)

Ensomhet og fellesskap 
Dette eventyret har gitt meg mye ny kunnskap om hvordan kroppen reagerer på kulde, utmattelse, smerte og underskudd av næring. Jeg har sett noen helt fantastiske landskap, krysset hvitkledde fjell og enorme islagte innsjøer som til tider laget buldrende og skremmende lyder. Jeg har kjent på ensomheten, for flesteparten av de 220 kilometerne løp jeg alene, uten å se hverken løpere foran meg eller bak meg, samtidig har jeg blitt kjent med mange fantastiske mennesker. Det felleskapet som oppstod kan jeg ikke sammenligne med noe annet.  

(Foto: Beyond the Ultimate Race Series)

Ultra-savn 
For tenk, jeg kjente ingen av de 40 løperne som deltok på dette løpet, men nå savner jeg allerede å ha dem rundt meg. Jeg savner å ligge å høre på den vennskapelige kjeklingen mellom Andre Hook og Simon Grimstrup, de to løperne som ledet, og de fantastisk morsomme og alltid like blide irske gutta Brian Keane og Simon Halpin som alltid var like positive og morsomme. Jeg savner alle samene som sørget for sikkerheten og som jeg møtte både på check points og når de passerte meg på snøscooter innimellom. De oppmuntrende kommentarene de kom med og evnen de hadde til alltid å få meg til å føle meg trygg selv i de mest ekstreme forhold. Jeg savner å møte på mediateamet Mikkel og Ryan som alltid fikk meg til å smile på grunn av deres uendelige optimistiske og blide personligheter (og fordi de alltid fikk meg til å ta meg best mulig ut, selv når jeg følte at jeg så ut som et troll). Og Will, som på målstreken alltid fikk meg til å føle som om jeg hadde fløyet som en vind over snøen selv om jeg i realiteten hadde kavet meg igjennom snø og tråkket igjennom områder med overvann i et tempo som føltes som alt annet enn raskt. Selv brølet fra Kris hver morgen «Good morning! Get your nightbags ready in 15 minutes!» skulle jeg gjerne har hørt igjen. Jeg kunne fortsatt slik en lang stund, men jeg tror jeg har fått frem poenget; det var en fin gjeng og sammensveiset gjeng. 

(Foto: Beyond the Ultimate Race Series)

Stay tuned 
Jeg kommer til å skrive om alle etappene etter hvert. Det vil nok ta litt tid, for det var mange opplevelser på disse 220 kilometerne som fortjener å få være med i en løpsrapport. Men det kommer! Så stay tuned.