Siste innlegget mitt var faktisk om et løpeløp på tross av at det er ting jeg helst styrer unna. Men tro det eller ei, siden sist har jeg drevet med enda mer løpeløp-ting – jeg har samlet på, mistet og prøvd meg på Strava-kroner, jeg har vært med på å vinne to stafetter med teamet mitt – og ikke minst har jeg vært motivator for minstejenta mi på BDO-mila. Grensesprengende ting for min del – og jeg har gjort det med et stort smil om munnen.

Men jeg må også innrømme at det er deilig at hinderløpsesongen er i gang igjen. For det er jo det jeg føler jeg er best på, enda jeg så gjerne skulle vært enda bedre! Blir man noengang fornøyd?

Forrige helg sto jeg på startstreken på WOX Telemark for tredje året. Man får seg jo noen favorittløp, og WOX er et av de løpene som står på «Must-do»lista mi. WOX har vist en enorm utvikling fra løp nr 1 i 2016, men allerede da elsket jeg det. Terrenget, alle vannhindrene, gjørma, sandtaket og de alternative hindrene de stadig finner på. Det er gøy med løp som går litt utenfor A4 standaren og som viser at ting behøver ikke være avansert eller koste mye penger for å være utfordrene og stikke kjepper i hjula for oss som løper.

Alle 3 årene jeg har løpt WOX har jeg startet i elite-gruppen, de som løper først, løper for plassering og som IKKE kan ta i mot hjelp. I fjor kostet sandtaket meg dyrt, memorytesten sendte meg opp og ned sandtaket ikke mindre enn 3 ganger – og 3. plassen jeg lå på 2 km før mål ble redusert elegant ned til den sure 4. plassen. For første gang i hele min hinderløpkarriere gikk jeg bak teltet vårt og felte noen tårer. Jeg hadde løpt så bra følte jeg, og virkelig kjempet for pallen. Og så ble alt knust i tusen biter.

Spektakulær start på elitegruppene!

I år hadde jeg også lyst til å gråte…men ikke fordi jeg var lei meg, i år klarte jeg memorytesten, jeg kom meg forbi dobbel twister – hinderet jeg elsker fra Spartan – jeg klarte å hive den 40 kilo tunge atlaskula over skulderen, jeg trippet lett gjennom de siste to km, tok i mot to skudd fra paintballen med sammenbitte tenner, jeg kom ned på stadioen og hørte stemmen til Supermann da han ble intervjuet i mål. Det gir meg alltid styrke. Jeg hørte stemmer igjen, alle stemmene i hodet mitt. Stemmene som gir meg styrke. Hindervakten som peppet meg på biltrekkingen, «dette klarer du!», » bare en liten halvmeter til nå», «ikke la den stoppe» – lykkefølelsen som brast i hele kroppen da jeg løp videre fra bilen, Supermann som kom meg imot – «der borte ligger 4. og 5. plassen og tar burpees», «Skynd deg nå!!» Svimmel, med syre opp i hårfestet prøver jeg å fokusere – «Hvor skal jeg?»…opp diamanten ja…tar tak, glipper litt, tørker og klatrer kjapt opp og over… «Skynd deg nå da, over og under!»…det koker i syra! Jeg setter kursen mot de simple over, under hindrene…er så sliten så sliten. Jeg vet det siste hinderet venter på meg, multiriggen som vi testet kvelden før, og som vi fant ut at på ingen måte var helt A4 å passere. Jeg visste jeg måtte ha litt krefter igjen til multiriggen. Riggen vi hadde testet kvelden før og funnet ut at ikke var så A4 enkel som den så ut som. Jeg freser til Supermann «jeg klarer ikke!»

Når man tilslutt finner ut at det er lov å pælme sandsekken hele veien ned!

Jeg kommer frem til riggen, tørker og tørker hendene. «…nå er det samme uansett» hører jeg Supermann si «nå løper de!» Jeg bryr meg ikke, syra har lagt lokk på all fornuft, alt jeg bryr meg om er å klare riggen. «Denne har du Mari» hører jeg Kilian si. Fine Kilian, alltid rolig, alltid fornuftig…jeg tar tak i første stang, kommer meg over til første ring, får godt tak, solid sving til neste ring, nytt godt tak – tar meg tid til en dobbeltsving og får god fart opp til siste stangen. «Sånn ja Mari»..Supermann er der! Selvom jeg freser, er han alltid der! «Den hadde du fin kontroll på» hører jeg Kilian si. Jeg løper mot mål, løper alt jeg kan – jeg føler meg som en gaselle…selvom jeg på ingen måte ser sånn ut da jeg får se videoen fra Kilian ;) I mål kollapser jeg, synker sammen med medaljen min, klemmer fra fine Anja og beste Laila. De er så gode med meg!

Plukket opp av Kilian og Supermann <3

Innsatsen i år holdt til…*trommevirvel…4.plass! Mens jeg gråt i over tapet ifjor, smilte jeg i år og tok det som en seier. Nr 4 av 16 elitejenter. 15 andre jenter som så helt rå ut i startområdet, mens Marie strengt sa til meg «isje bry deg!». Jeg løp og gjorde så godt jeg kunne…eller man kan alltids si «Hvisomatte, dersomatte…» og kanskje samlet noen sekunder ved å løpe litt mer i bakkene, tatt burpees raskere, løpt med bulgarian bagen, løpt enda fortere nedover og ikke surret i målområdet. Litt surt vil selvfølgelig alltid en 4.plass være, men av og til er den også en liten seier.

WOX leverte som forventet, fantastisk eventområde, masse deilige matboder, stæsj å kjøpe og nye hinder av året med dobbel twister with a view, stone throw 40 kg for damer og 50 kg for menn, bulgarian bag, hodet helt under vann under en flytemadrass, sandsekk opp 3 nivåer og en aldri så liten WOD midt i løypa som en svett finish på sandtaket. Takk for den liksom! Vi kunne også «glede» oss over flere av de faste hindrene deres, som 100 meter rull (verste hinderet jeg har gjort), div bæring, bakker, paintball, trang fødsel og biltrekking der jeg heldigvis fant en dump å sette rumpa i så jeg unngikk 30 burpees!

Et av de nye hindrene – the Weaver – alle var enig at det var den verste Weaveren ever!!!

Godt i gang med seksjon 2 på twister.d Elsk på dette hinderet!

Alltid gøy, men blodhardt å komme seg opp her!

Om det er en ting jeg gjerne skulle hatt gjort annerledes så er det straffeløp istedet for burpees, jeg vet at det vil favorisere løpere, og at jeg antagelig skyter meg selv i foten der – men både her og på Spartan så er det helt tydelig at folk ikke kan telle til hverken 3 eller 30…og frustrasjonen blir desto høyere når man prøver å løpe for plassering og folk jukser ved siden av deg. Men all kudos til Sebastian som kommer fra elite i Spartan. Filmet på slutten av Kim Bråten, gjorde det enkelt for oss å telle om han tok alle sine burpees på slutten, og ikke bare tok han 25 som han skulle, men han slang på to ekstra for å være sikker. Det samme har jeg sett i VM i spartan hos andre elite løpere, for å være helt sikker på å ikke bli tatt for juks så legger de heller på et par ekstra! Kudos Sebastian!

Var du så uheldig  å gå glipp av WOX Telemark har du en ny mulighet 21.september med WOX Trøndelag. Et løp jeg ikke selv har testet men gjerne skulle ha vært på!

Barna fikk også utfolde seg i sin egen hinderløpbane på 2,5 km x 2 runder

Sånn jeg følte meg da jeg løp mot mål…men Nora ser definitivt råere ut enn meg!

Ha en herlig 17.mai folkens – 18.mai er det Ninja konkurranse for meg…skal bli interessant!

KlemMari

og ps…memorytesten gikk fint iår!