Jeg fant ikke noe godt norsk uttrykk for dette ordtaket. Men jeg synes det beskriver det jeg driver med om dagen, nettopp det å legge ned et godt stykke arbeid for å være best mulig klar for lange turer når stiene igjen blir bare.

Jeg fikk lagt inn en god porsjon mengde i årets første uke. Faktisk sånn at jeg overrasket meg selv over hva jeg klarte å få til en uke i vinterlige og kalde januar, 100km! Hadde noen sagt til meg for et år siden at jeg skulle legge ned en sånn innsats midtvinters hadde jeg nok ikke trodd dem. Men med årets første hovedmål Transvulcania 76km i mai og Transgrancanaria 44km som et delmål på veien allerede i mars nytter det liksom ikke å si at jeg tar opp løpingen igjen til våren igjen når det har blitt litt triveligere å løpe ute. Med ønske om å bygge meg opp til å tåle lengre distanser uten å pådra meg skader nytter det heller ikke å si at det er kaldt og guffent ute. Fundamentet skal legges.

Det finnes ikke dårlig vær…

Jeg kan innrømme at det har vært litt med blandede følelser jeg har kom meg ut på helgens langturer. Jeg elsker følelsen av å kunne løpe ute, være fri og oppleve flott natur. Men det er ikke helt med den samme følelsen jeg løper opp og ned i lysløypa til Grefsenkollen for samle høydemeter og kilometer fordi mine vanlige stier er gjensnødde. Det blir mer som en jobb. Så hvorfor gidder jeg, jeg som ikke er eliteløper og har dette som jobb? Hvorfor gidder jeg å velge og tilbringe timevis i skogen som jeg heller kunne tilbragt med venner og familie?

Fordi jeg vil bli bedre og fordi jeg har lyst til å gjennomføre lange krevende løp. Jeg har lyst til å være i form nok til å gjennomføre mine egne langturer og miniekspedisjoner på fjellet i sommer. Og fordi jeg elsker følelsen av å klare og gjennomføre noe jeg ikke trodde jeg skulle få til. Så selv med 3,5 time i -12 med is på på drikkeflaskene og energibar så frossen at den ikke går å bite over var det en liten seier å faktisk klare og gjennomføre økten som stod på planen i skikkelig vitervær. Som når jeg for mange år siden gjennomførte min første 10km. Følelsen av at jeg, jeg som i så mange år mente at løping var det verste jeg kunne utsette meg for, klarte faktisk klarte å gjennomføre et mil løp. Ja og så har det jo bare ballet på seg, målene har blitt større og større med årene.

Så denne vinteren skal det samles kilometer, mange nok til å gi store smil til sommeren!

Opp og ned, opp og ned.