Det er mørkt og vått ute, stien veksler mellom gjørme og hålke. Er du heldig har snøen lagt seg, et mykt teppe å løpe på og lysere omgivelser, men nå er det kanskje kuldegradene som er den største utfordringen? En ting er sikkert, uansett forhold kan det være vanskelig å gjennomføre gode løpeøkter om vinteren her i nord. Løsningene er flere; riktige klær og sko for vinterløping, du kan søke tilflukt inne på mølla eller på en innendørsbane. Et annet alternativ er å ta en langhelg i varmere strøk dersom tid og lommebok tillater. For min egen del har det nærmest blitt tradisjon med en langhelg på Gran Canaria i januar. For tredje året på rad reiste jeg sist helg ned til varmen sammen 18 andre skandinaver for den årlige treningsturen arrangert av Sondre Amdahl.

Meg selv på vei opp mot Roque Nublo. Foto: Runar Sæther

En langhelg i varmen gir meg så mye. Først og fremst en god dose motivasjon til å gjennomføre løpeøktene mine hjemme i vintervær. Gran Canariaturen blir en form for belønning, en belønning både for de øktene som gjennomføres i forkant av turen men også ekstra motivasjon når jeg er kommet hjem. Jeg kan jo ikke begynne å sluntre unna øktene før en slik tur. Etter å ha investert både egen tid, penger og (enda en) ferie borte fra mannen min kan jeg heller ikke tillate meg å la grunnlaget jeg får etter en sånn helg renne ut i sanden. Altså en ekstra motivasjon til å følge opp treningen også når jeg er hjemme igjen.

I tillegg til god trening og en knallstart på løpesesongen har jeg erfart at en løpetur med likesinnede gir mye på mange plan. Det er inspirerende å se andre løpere pushe seg selv ut fra sine egne forutsetninger enten det er å se eliteløpere som Didrik Hermansen frese opp bakke etter bakke uten noe særlig tegn til å bli sliten eller det er å se mindre erfarne ultraløpere nekte å gi opp og gjennomføre økter på over 4 mil selv om det betyr å bli ute til etter solen har gått ned. Det er interessant å diskutere utstyr, sko, næring og andre nerdete løpetemaer med likesinnede og spennende å høre om andre løperes mål og ambisjoner for den kommende sesongen.

Mer eller mindre klare til start… Foto: Neil Dryland

Det var mange nye fjes på årets tur men også kjentfolk som har vært med de to foregående årene jeg selv har deltatt. Tradisjon tro stilte Sondre Amdahl og Didrik Hermansen som guider. Den tredje og siste guiden Moses Løvstad hadde andre forpliktelser men i hans sted stilte en annen hyggelig danske, Knut Korczak. Turen følger i hovedsak Transgrancanaria løypa og er på denne måten er perfekt forberedelse for oss som skal løpe løpet i februar. Selv skal jeg i år, for første gang, løpe den fulle løypa på 125k (i 2017 løp jeg Advancedløypa på 82k og i 2016 løp jeg Marathonløypa på 44k) noe som var enda en god grunn for meg å delta på denne turen ? muligheten til å gjøre meg kjent med løypa på forhånd.

Årets løp følger en ny løype de 80 første kilometerne. Starten går nå i Las Palmas og gjorde at dag 1 og 2 (av 3) fulgte andre ruter enn de tidligere årene. For egen del synes jeg bare det er gøy å få prøve en ny rute selv om det skal sies at de første milene av den gamle ruten var litt mer «scenic» (til info ? selve løpet starter 23:00 på kvelden så det blir ikke så mye utsikt å nyte da uansett).

Mannen med mikrofonen… Hans Kristian Smedsrød spiller inn Podcast mens han løper.

Allerede fra dag 1 meldte jeg meg på den raske gruppen til Didrik. Typisk jentete var jeg litt bekymret over om jeg hadde tatt meg vann over hodet. Tenk om jeg ikke var rask nok og sinket de andre. Jaja, målet mitt for turen var å få pushet meg skikkelig. Jeg visste at mye av treningen frem mot Transgrancanaria kom til å foregå innendørs på kortere mølleøkter, det var derfor viktig for meg å få tatt i nå som jeg hadde sjansen. Det viste seg at det ikke var grunn til bekymring, jeg beit meg fast og hang på. Denne første dagen ble det også anledning til å starte løpeturen med en live Podcast. Hans Kristian Smedsrød (Sky blazers) tilbrakte første timen av løpeturen til å gjøre et intervju av Didrik (Podcasten ‘Nå er det alvor’ kan dere høre her). Jaja tenkte jeg, glad det ikke var jeg som skulle prate der i flere kilometer med jevn stigning, jeg hadde nok med min egen pust. Men disse sterke gutta kunne like godt ha sittet ved kaffebordet og pratet, så lite anstrengt var de av oppoverløpingen, snakk om inspirasjon! Siste del av den første dagen hang jeg med nebbet. Jeg gikk rett og slett tom. Men klokken viste godt over 5 mil når vi var fremme ved hotellet så det var kanskje lov å kjenne på det.

Det var bare å stå på for og henge på disse gutta

Basen vår var, som de siste årene, på Cruz de Tejeda. Forskjellen var at vi dette året bodde på et nytt hotell grunnet en skogbrann som hadde herjet i 2017 og ødelagt store deler av det «vanlige» hotellet vårt. Men god mat og varm seng, vi hadde det vi trengte. Når vi startet ut dag 2 skinte solen og det var overraskende varmt. Løypa frem til lunsj var i hovedsak en lang nedoverbakke etterfulgt av en lang oppoverbakke. Jeg forsøkte å spise jevnt hele veien men likevel kjente jeg at jeg lå helt på grensen. Når vi nærmet oss lunsj hadde jeg nesten bestemt meg for å kaste inn håndkledet, dette tempoet ble for høyt. Men det er rart hva litt skikkelig mat kan gjøre. Løypa fra lunsj i Artenara tilbake til hotellet kjente jeg godt. Jeg bestemte meg for å fortsette med de raske gutta, klarte jeg ikke holde følge kunne jeg jo i det minste veien hjem. Men energien var plutselig tilbake og jeg hadde til og med energi til å gi litt ekstra. Det er jo nettopp dette som er så herlig med ultraløpingen; innimellom får man noen uventede oppturer.

I samlet flokk – 19 løpere på tur, Margrethe leder an.

Vel tilbake på hotellet var jeg sikker på en ting, det ble ikke noen ekstra kveldstur på meg. En ettermiddag i solen kjentes helt greit ut etter 36 kilometer og mange høydemeter, særlig når jeg visste at det ventet nok en 5 mils tur dagen etter. Dag 3 bød på enda en dag i strålende sol og denne dagen skulle vi følge en velkjent del av løypen. Energien var på topp og jeg hadde masse å gi. Jeg gav det jeg hadde i den lange stigningen fra Tejeda opp til Roque Nublo. I bakhodet kjente jeg litt på bekymringen for dagens siste 10 kilometer. Det beryktede elveleiet i stekende varme, en strekning av løypa jeg aldri tidligere har klart å gjennomføre med en god følelse hverken på trening eller under løp. Brente jeg nå kruttet for tidlig og kom jeg nok en gang til å hate disse siste kilometerne? Men nei, jeg ville ikke holde tilbake nå. Etter Roque Nublo fikk jeg en liten knekk. Den seige biten på asfalt med en svak stigning sved i dette tempoet. Jeg fokuserte på neste sving, i hodet kvernet det «du kan ikke begynne å gå i dette selskapet, dette klarer du, bare en sving til». Det gikk! Nå ventet en lang nedoverbakke og lunsj for å samle litt energi før de siste seige 30 kilometerne. Kort fortalt, jeg kom meg igjennom elveleiet løpende. Det gikk ikke så fort men det gikk, og det kjentes bedre enn noen gang tidligere. I hovedsak fordi jeg ikke gikk tom slik jeg har gjort så mange ganger før. Så enkelt men likevel så vanskelig, sukker og mat. Jeg vet at dette kommer til å være nøkkelen under løpet i februar.

Vel fremme ved fyret i Maspalomes var det en blid gjeng som samlet seg til «målfoto». Vi hadde alle pushet grenser, våre egne grenser og da er det liten vits å sammenlikne hvor fort eller hvor langt de andre har løpt. En hyggelig fellesmiddag på kvelden avrundet årets kryssing av Gran Canaria. For noen av oss ble det også tid til en liten luftetur i løpesko langs stranden i Maspalomas før vi satte oss på flyet hjem til Norge og vinter. Med påfyll av energi, D-vitaminer og klar til å ta fatt løpeutfordringer på snø og is. Hvordan jeg løser vinterens utfordringer her hjemme kan du lese om i mitt neste innlegg på Runners World Norge.

En blid gjeng fremme i mål etter tre lange dager i løpesko