X-run er for meg en berg og dalbane av følelser. Jeg har sagt dette før og jeg sier det igjen.. Lørdagen ble intet mindre. Akkurat som forventet!
Team OCR Norway – the Weiders foran selfiewallen vår ;)
Bare for å ha sagt det, herlige Line som skriver for Kondis utfyller litt min blogg her på Runners World, hos meg blir det mye følelser, mens hun klarer å få ned alt om løpet på en hakket mer nøktern måte. Sammen er vi dynamitt og det digger jeg. Les gjerne artikkelen hennes om X-run HER!
Jaggu var det mange fine folk tilstede i helga <3
Så la følelsene flyte litt her inne… Som vanlig setter X-run opp hindrene sine et par uker i forveien på Skullerud, til glede og fornøyelse for oss hinderløpere. I team OCR Norway hadde vi til og med en aldri så liten grillfest (dog rimelig amputert av et langvarig styrtregn) uken før. Om vi ikke fikk lekt oss så mye som vi ville så fikk vi oss en god latter og noen kule bilder takket være en overivrige blogger…
Krever sin mann (eller kvinne) for å flexa abs’a med råeste Lillian
Supermannen min <3
X-run bruker hele Skullerudslette der de vanlige hindrene deres står, monkeybarkomboen, rampa, stokkene og det nye vannvittige skråtaket. Takket være disse hindrene, gjør X-run hele sitt arrangement til en superpublikumvennlig happening. Når i tillegg sola skinner fra knallblå himmel, ja da kan det ikke annet enn å bli bra. Og bra ble det, ja faktisk tror jeg det må være et av de bedre arrangementene X-run har hatt. For oss som deltok virket det som alt gikk på skinner – nummer kunne hentes dagen før, lørdagen var forbeholdt de voksne, tidtakingen gikk smooth, premieutdeling ble foretatt fortløpende, mat og drikke fant vi på Skullerudstua og søndagen var det barnas dag. Ifjor ble ventingen lang for barna, men iår hadde de altså sin helt egen dag! Big suksess! Tenk å være hovedpersoner en hel dag!
To verdens beste hinderløpjenter
Sikkerheten er i høyfokus, Eirik er på toppen av rampa så barna er trygge
Karoline er som vanlig overlegen sin mor!
Monkeybar er Karoline sin spesialitet
Klarer selv mamma! Men Lars er klar om noen trenger hjelp over veggen!
Flere som klarer selv!
Den spesielle gleden over å løpe i mål!
Men la oss snakke litt mer om følelser. X-run får som sagt frem det verste og det beste i meg…jeg gleder meg som en unge til hele arrangementet, nettopp fordi det er så utrolig bra lagt opp og fordi jeg er så uendelig glad i både Anita og Eirik – og Lars som jeg ble kjent med iår, virker jaggu som en real kar han og ;) Men…så kommer men’et – vi har en sånn familiegreie på gang. Supermann og jeg løper nemlig lag. Fordi det er så koselig og gøy som Supermann sier…vel…jeg er noget usikker! Prestasjonspresset er nemlig sykt høyt. Jeg vet at Supermann ønsker å prestere best mulig, og det krever at jeg presser meg til det ytterste i 10-12 km. Og det er både smertefullt fysisk og vanvittig stressende psykisk, å vite at jeg som regel er det svakeste leddet…ikke gøy.
Denne dama – fy søren så glad jeg er i deg Anita <3 Du stråler alltid du, Alltid ;)
Iår var det antagelig verre enn noen gang, vi skulle starte først av alle lagene, og sammen med oss på startstreken sto bl a et herrelag fra Eidsvoll med blodtrimma herremenn, og team Skins med Jørgen, Ruben og Thea. Sukk…de er min store skrekk…ifjor jaktet de på oss, mens iår skulle vi altså starte sammen. ca 5 mins før start ble vi ropt ned til startstreken, nedtellingen begynte, 3 min til start, 2 min til start, 40 sek til start kom team Skins…dahhhhh…jeg fokuserte fremover, ville så gjerne gjøre mitt aller beste – og der gikk startskuddet – jeg la meg tett opp i ryggen på Eidsvollgutta, «ikke så fort» hørte jeg Supermann si, men beina gikk rytmisk etter gutta – «det går for fort!»…ble det ropt til meg. Men som Supermann har sagt til meg en gang før «Det gjør vondt å vinne!» Så da var det bare å bite tenna sammen da!
Løft en hinderløper, gjett om jeg ble glad da Hege var kommet da jeg rundet inn på 2.runde!
Vi hadde fordelt de tyngste hindrene, kettlebellbæring ble Supermann sin oppgave, Tore og jeg flippet dekk – Supermann kom seg opp skråtaket og fikk dratt opp hu med sirup i ræva. Så bar det over til Purkehenget (digger det hinderet), og der var det bare å hoppe opp og holde seg fast, for nå gikk toget! Ruben og Jørgen lå seff nå foran oss i løypa, men vi beit oss fast og var ikke så himla langt bak de – heldigvis har jeg min styrke på hindrene, og klarer de fleste fort og greit på egen hånd. Løpingen bar nå ut i skogen, og det var digg å kjenne at kroppen faktisk fløyt greit. På tross av mange konkurranser på rad, sliten kropp og hodet – gikk det unna og jeg fikk bare godord bak fra. Det var god stemning på laget.
Teamwork!
Purkehenget ;)
Runde nr 1 gikk unna i en fei, og før vi visste ordet av det var vi tilbake på sletta. Og for en følelse, der ble vi møtt av folk på teamet, Ørn var der, Marius var der – vi ble heiet på, sekundert fremover, jeg hørte stemmen til Eirik – rampen gikk unna, weaver som en fei, vi kom oss relativt smertefritt gjennom høy balanse og ut bar det på runde nr 2. Jeg var ytterst takknemlig for jentejobben det er med å henge under purkehenget, for nå var jeg seriøst sliten…den lille runden jeg hang der var heldigvis nok til å hente krefter, og sterke nok dro vi ut i skogen igjen. Jeg tror tempoet må ha vært relativt høyt og de fleste var slitne, ca 3 km før mål hadde vi nesten nådd opp i ryggen til team skins og dessverre for de kostet en feilnavigering dem dyrbare minutter og brått var de bak oss!!! Plutselig var det ikke lengre 2.plassen vi løp for, nå var det kamp om topplassen!!! Tempo gikk ikke akkurat ned av den grunn, og nå må jeg virkelig si dypt og inderlig unnskyld til alle vi raste forbi. For nå hadde vi tatt igjen de som var på runde 1, og det ble endel «løype»! og «kan vi komme forbi her??» osv…jeg hater å presse meg forbi…men å stå øverst på pallen i X-run Oslo sammen med Supermann og Tore var virkelig en stor stor drøm!
hehe bilder lyver sjelden…sliten.no
Klarer selv jeg også…og med beste fyren på toppen ;)
Hehe se det blikket…fortere Supermann, fortere! Få hinder jeg er raskere på, men det meste som har med krabbing og trange steder – ja da går det fortere ;)
Det gikk så kvist og kvast føyk i skogen, så la de foran, så lå vi foran, det gjaldt å ikke tråkke feil, tunga rett i munnen og beina stødig. Ut på grusen, nå var det slak utforbakke ned til sletta, jeg visste at kom vi først inn der hadde vi en reel mulighet for å klare det! Jeg løp som jeg aldri hadde løpt før, beina rullet utfor, inn i skogen igjen, ut i en liten bekk, opp i gjørma, ut på sletta – gjennom X-veggen, over skråtaket, gjennom røret – over rampa – ned uten å tryne, gjennom weaver i et voldsomt tempo, høy balanse – elegant gjennomført denne gangen, Tore tok meg på innersiden, rasket med seg dekket, spurtet avgårde, så var det bare rett frem mot mål – vi var alene, det var oss tre, mål rett frem og der sto Eirik og Anita og tok oss imot sammen med gjengen fra teamet!!! Herregud for en følelse – vi hadde klart det, i løpet av det neste minuttet knelet vi ned, krabbet rundt på alle fire, før vi kom oss på beina og danset seiersdansen!
Ingen foran, ingen på siden…og jaggu et stykke til de bak ;)
Weeeeeeeeeeeeeee – Team OCR Norway var ikke bare på singel dame pall med Caroline, eller på herrelag – vi tok også toppen av mix-klassen! Endelig! Etter 4 år i lagkonkurransen, men 2, og 3.plasser og en 1.plass på Eidsvoll, klarte vi det endelig i Oslo! På en dag der solen skinte fra blå himmel og der alle fra laget som vi setter så uendelig pris på var der sammen med oss. Kunne det bli bedre?? Jeg tror om du ser på bildet under…så skal det godt gjøres å finne noen som er mer happy enn disse tre ;)
X-run – dere innfridde til de grader iår, i tillegg til værgudene så kan jeg vel knappast sette fingeren på noe, vi gleder oss allerede til 2017!
Nå skal jeg gjøre meg klar for Storebror Toughest – lørdag braker det løs i Kollen med over 3600 påmeldte og selvfølgelig finner du Team OCR Norway både i teltet sitt og i et eget startheat! Blir rått!
KlemMari
Ps…og dere – er dere gira på en konkurranse?? Det er jeg så følg med!
