Etter tre uker med konsentrert trening mot personlig rekord begynner sanden i timeglasset å renne ut. Den tredje av totalt fire uker skulle være uka hvor taket skulle flyttes enda et hakk, men kroppen og beina har ikke hengt med. Dermed er tvilen større enn troen idet jeg går inn i finaleuka på veien mot personlig rekord på 10 kilometer.
Slik var min fjerde og siste treningsuke, inkludert løpsrapport fra Kvalheimmila:
Mandag: Rolig jogg + styrke. Ikke noe hokus pokus, ikke noe crazy krumspring. Trygg og god joggetur, hvor beina selvfølgelig føles tunge, uten at det trenger å være et dårlig tegn. Snarere tvert imot, bedre å bruke opp de dårlige dagene før løpet på lørdag!
Tirsdag: Siste hardøkt: 2×1600/1200/800/400m på bane. Lenge siden jeg har vært så nervøs før en intervalløkt. Med få og korte intervaller får jeg svaret på om drømmemålet under 35.00 på mila er innenfor rekkevidde. 1600m-dragene går i konkurransefart (3.30 p/km), og derfra og inn går det i overfart ned mot 3.12 p/km. Beina blir ikke skremt av farten, og jeg tillater meg faktisk en lite jubelbrøl etter siste drag. Yes! Dette kan gå!
Onsdag: 90 min sykkel. Med kun tre dager igjen til konkurranse handler det bare om å hvile beina mest mulig, men samtidig holde rytmen i gang. Løpeskoene byttes ut med sykkelhjelm, og selv om det svir litt i låra i noen oppoverbakker, føles beina nogenlunde restituert etter gårsdagen. Lukten av det berømte overskuddet kommer nærmere og nærmere.
Torsdag: Rolig tur + 4x15sek bakkesprint. Ny dårlig dag i skoa. Hvor ble det av lukta av overskudd? For en gangs skyld føles det som om klokka piper ti sekunder for tidlig, bare for å være snill. Jeg kutter bakkesprintene, som vanligvis er 6 x 20 sekunder, ned til 4 x 15 sekunder og det holder i massevis. Minner meg selv på at jo flere dårlige dager jeg har før løpet, jo større er sjansen for en god dag når jeg står på startstreken.
Fredag: Rolig jogg. Endelig. Godfølelsen har meldt sin ankomst! For første gang på flere uker vil beina løpe fortere enn de får lov til. Det er sikkert gøy å vinne i Lotto altså, men det finnes ikke bedre følelse enn å løpe uanstrengt med overskudd. Mest som en mental prepp før morgendagen, smetter jeg inn 6 x 30 sekunder i konkurransefart med 30 sekunder jogg som pause. Det går tålelig greit. Nå er det bare å glede seg til melkesyrefest!
Lørdag: Sannhetens øyeblikk – KVALHEIMMILA. Som selvrealiserende og naiv mosjonist er selve løpsdagen ganske grusom. Forventningene til dag jeg har sett frem til så lenge tar overhånd og jeg gruer meg fra øyeblikket jeg åpner øynene om morgenen. Derfor hopper jeg rett i løpeskoene og jogger et kvarter før frokost, selv i motvind, regn og fem grader som det var denne dagen. Nervene roer seg et par hakk, godfølelsen er der fortsatt. Enn så lenge.
Dette er vel ikke lov å si, men takk og lov for korona. Å delta i mosjonsløp på Bislett stadion ville normalt vært en sild-i-tønne-opplevelse uten like, men du verden så proff jeg føler meg når jeg begynner å varme opp nærmest alene på innendørsbanen på Bislett. Det er jo bare Jakob som gjør sånt! Siden jeg føler at jeg skal løpe i mesterskap, vraker jeg den kjedelige t-skjorta og fester startnummeret på den lette singleten og drar på meg Mo Farah-sleeves på ermene. Dette øyeblikket skal nytes!
Som om det ikke kunne bli noe proffere, har arrangør Tjalve i tillegg ordnet lyshare. Jeg gir meg selv ikke noe valg. Jeg skal legge meg på lyset som går i 3.30 min/km og aldri slippe. Startskuddet smeller og jeg løper fortest mulig inn i klynga ved lista, slik alle gjør det på TV. Etter 200 meter oppdager jeg at lyset mitt er 50 meter foran meg. Er det mulig?! Jeg stresser, holder på å felle min gode venn Pål på vei ut i bane to, og begynner en panisk jakt på lyset. Har jeg dummet meg ut og ødelagt løpet allerede på den første av tjuefem runder?
Jeg drar meg opp til lyset ved passering 500 meter og ligger nå midt i den fremste trioen i puljen på 25 løpere. Etter 2000 meter kjenner jeg at det helst skulle gått ett-to sekunder saktere på kilometeren. Den mentale prøvelsen er i gang, dette kommer til å koste. Jeg prøver å senke skuldrene, puste kontrollert, og ikke tenke på at det er 8000 lange metere igjen. Etter passering 4000 meter slipper mannen foran meg lyset og legger seg ut. Jeg har ikke råd til å miste lyset enda en gang. Nå gjelder det. Jeg må fram. Jeg må ut i vinden, jeg må gjøre jobben selv.
Heldigvis har jeg med meg en god kompis som sier ja til å dra ved passering 5000 meter. Klokka viser 17.31, lyset er fortsatt ved vår side, 50 % av jobben er gjort. Men jeg begynner å merke det. Det flyter ikke like godt som jeg hadde håpet. Mannen i tet smyger 2-3 meter fra meg, og jeg jobber intenst med å holde meg på skuddhold. Med ti runder igjen begynner nedtellingen. Jeg fokuserer på en runde av gangen, prøver å glemme luka til mannen foran og bare fokusere på å ha lyset en meter foran meg. En meter må jeg vel klare å spurte inn på oppløpet?
Så husker jeg ingenting. Plutselig er det fire runder igjen. Fire små, korte runder. Fire runder jeg på tidligere intervalløkter har løpt fortere enn det jeg gjør nå. Jeg har ikke mista lyset og ryggen foran meg er der fortsatt. Med tre runder igjen går hodet inn i kampmodus. Jeg sniker meg helt inntil mannen foran og prøver å kjenne etter hvor mye det er igjen på tanken. Lampen om tom tank blinker på dashbordet, men det driter jeg i. Jeg har to runder igjen på selveste Bislett stadion og kun én mann foran meg.
Til den spisse klangen fra den ringende bjella som sier at det er en runde igjen, drar jeg meg forbi, frem i tet og prøver å strekke ut steglengden. Jeg løper det jeg har, pulsen dunker i taket, med 200 meter igjen snur jeg meg og ser at det nå er jeg som har fått luke! Adrenalinet pumper gjennom siste sving, syra skriker i falsett ut på oppløpet, jeg ber til høyere makter om at det ikke skal dukke opp noen i sidesynet, målstreken kommer nærmere, jeg titter ned til venstre, lyset er borte, lyset er bak meg, lyset er borte, jeg har løpt fra lyset!
Jeg krysser målstreken i ren, skjær og fullblods eufori. Jeg hiver etter pusten, legger meg ned på alle fire på den kalde tartanen og prøver å forstå tallet på måltavla. 34 minutter og 49 sekunder. Tiden jeg drømte om og ikke trodde var mulig å løpe på for tre uker siden skinner som et diamantsmykke mot meg. Jeg klarte det. Jeg klarte det!
Tankene flyr tilbake til april i fjor, da jeg sleit meg gjennom Sentrumsløpet på 42.03. Nå er drømmegrensa på 35.00 brutt. Glem rolige langturer, glem skolebolle i marka.
Dette er løpeglede på sitt vakreste!
