Generalprøven
Torsdag var jeg ute og skulle ha den store generalprøven før Spartan Ultra World Championsship 2017 på Island. Jeg manglet kun en ting konkurranseadrenalinet mitt!
Jeg kunne for så vidt ikke bedt om bedre forhold til teste meg selv og utstyret mitt i. Det var et skikkelig ruskevær med mye vær. Kun siste turen min kl 2030 var uten regn, så hver eneste gang jeg var ferdig med en runde var jeg våt fra innerst til ytterst. Antagelig som det kommer til å være på Island.
Planen min var som følger, jeg skulle løpe en runde hver 3 time a 10 km. Siden jeg har et over gjennomsnittet overfylt liv fant jeg ut at jeg umulig kunne rekke å løpe siste planlagte runde kl 23, løp jeg litt lengre enn 10 km på de andre rundene, så jeg kom uansett i mål med de 60 km jeg ønsket meg. Ja faktisk endte Garminklokka mi opp med å gi meg 63 harde kilometer. Ja, nå synes kanskje ikke du at 63 km er så langt, men for meg er det en stor prestasjon. Jeg er ikke av maratontypen og synes at et sted mellom 10-15 km er en helt flott distanse. Så det er jo ganske komisk at jeg hittil i år har løpt to ultradistanser, og nå faktisk skal delta i et verdensmesterskap i ultraløping. Ganske veldig komisk faktisk.
Men fakta er at om nøyaktig 3 uker nå så står vi på startstreken. Vi skal løpe 8 kilometers runder, så mange vi klarer i løpet av 24 timer. Målet mitt er å klare 60 km (helst 80) og derfor ville jeg ha denne løpedagen for å kjenne på kroppen hvordan 60 km kjennes ut. Og det var blodhardt!
Runde 1 startet kl 0800, med et stort smil som satt klistret på hele turen, endte jeg opp med 14,3 km og en deilig rundtur rundt Nebben og langs en løpe og gangvei langs Nitelva. Her er jeg godt kjent og akkurat det motiverer meg i slike situasjoner. Det gikk rykter om at fler skulle bli med meg på noen senere runder, og jeg prøvde å tenke ut alternative ruter. Dog var underlaget utfordrene med det store snøfallet dagen før, og så regn i dag. Resultat var speilglatte områder store deler av veien. Vel hjemme igjen var jeg iskald og våt, fra innerst til ytterst. Full skift, på plass i sofaen og fikk meg litt massasje på beina. Jeg tenkte at 90 minutter er langt tid, men når man skal skifte, spise litt og prøve å få igjen varmen går tiden fort. Snart dags for runde 2!
Runde 2 startet kl 1100 blank. Heldige meg hadde en følger som løp sammen med meg på alle rundene nede i Skien. Utrolig hva det gjør når man vet at noen andre også er ute og løper samme opplegget. For å simulere hinderløp så godt vi kunne kjørte vi også 10 burpees pr kilometer vi løp. Jeg kjente det skulle holde hardt denne runden, beina var potte stive da jeg startet å løpe igjen. Været var ufyselig, og siden jeg var så kald inne, kledde jeg ekstra godt på meg og holdt på å dø! Etter 4 kilometer var det full stopp og av med tøy. Det er nettopp disse erfaringene jeg ville gjøre meg, når trenger man hva og hvor mye krever ulike værforhold av tøyet. Runde 2 ble en litt kortere variant og endte på 11,9 km, og før runde nr3 løp jeg en tur gjennom badekaret og tok en kjapp powernap i sengen pakket inn i ull. Som løpevenninnen min i Skien sa, det er samme hva som skjer på Island, men du må ikke bli syk nå!
Runde 3 startet kl 1406 motivasjonen var dalende og følge jeg skulle ha med meg nå skulle komme på neste tur i stedet. OK det går fint! Men det gjør ikke egentlig det, uten konkurranseadrenalinet mitt er det betrakelig hardere å holde det gående. Som jeg sa på insta-storyen min, «Og dette gjør man frivillig på en fridag!» Jeg begynte egentlig å føle meg litt dum flere kommenterte med at jeg var gal, men ga meg tommel opp og lykke til. Jeg måtte vel erkjenne at hadde jeg ikke blogget om det til gud og hvermann og spredd det utover instagram så hadde jeg kanskje stoppet nå. For hva var egentlig vitsen? Været var jo helt latterlig! Runde 3 endte med 11,2 km
Runde 4 tanken var ut døra kl 1700, men nå var mann og barn kommet i hus, jeg var fortsatt alene, tempoet var ikke noe å skryte av og det kjentes nesten flaut å skulle be noen om hjelp. «Jeg klarer dette alene!» tenkte jeg og kom meg etter mye møye ut døra kl 1730 turen gikk i stummende mørke, alt gjorde vondt og vilja var ekstra vond! Men for å klare å nå målet mitt kjempet jeg meg gjennom den planlagte runden, og endte med 14,2 km. Vel inne igjen var det bare å skifte om og tøye litt, for nå gikk timene fort.
Runde 5 ble forskjøvet til kl 2030 for å få litt tid inne. Jeg kveilet meg opp i sofaen med jentene mine, de lurte nok færtpå hvorfor i all verden mamma holdt på som hun gjorde og det samme gjorde for så vidt jeg. Trappene i huset var nå begynte å bli et lite mareritt, jeg hadde sendt ut en forespørsel på facebook om hjelp til å klare siste runde, ikke noe napp og jeg håpet kanskje noen sto og lurte bak hushjørnet og skulle overraske meg men det eneste som møtte meg var en folketom gate. For hvem andre enn gale folk som meg var ute denne kvelden. Heldigvis hadde regnet gitt seg, jeg hadde klart å finne den perfekte sammensetningen med tøy og holdt meg god og varm helt til jeg møtte veggen. Den mørke veggen. Målet mitt var det runde og fine tallet 65 km, men når alt plutselig kjentes helt meningsløst ut, når jeg måtte begynne å gå fordi kneet kranglet og når jeg nesten ble litt melankolsk fordi jeg var helt alene ja da måtte jeg si meg fornøyd med å passere 60 km og fikk med meg 3 bonuskilometer. Aldri har det vært så deilig å skli ned i badekaret, aldri har ullgenseren og dyna vært mer kjærkommen. Selv om det kjentes som et nederlag å ha snudd så jeg ikke fikk 65 km, selv om jeg ikke hadde et tempo å skryte av så hadde jeg nådd målet mitt. Og med god margin. Jeg kjenner meg klar for Island nå, jeg vet hva jeg må ha med meg, hva jeg må forberede meg på og nå skal de neste 3 ukene kun bestå av å styrke og vedlikeholde kroppen.
KlemMari
