Jeg er en tallenes mann. Hver gang klokka piper og viser kilometertiden kikker jeg spent ned på håndleddet og analyserer hvordan følelsen samsvarer med farten.
I den tredje av totalt fire treningsuker på veien mot personlig rekord på 10 kilometer, har jeg måttet tåle flere slag i trynet. Farten på klokka har vært saktere enn planlagt, og pulsen har vært høyere enn den burde være. Men for å sitere den superklissete klisjeen til Michael Caines rollefigur Albert; natten er alltid mørkest før soloppgang.
Slik så den tredje og dystre treningsuken min ut:
Mandag: 60 min restitusjon på sykkel. For å skåne beina etter tre mil på asfalt dagen før, fikk beina hvile på pedalene. At ukesvolumet blir mindre får bare være, det viktigste er å få restituert best mulig til morgendagens intervalløkt.
Tirsdag: 2x10x400m på bane. Planen var å løpe 1.22 per runde og løpe så jevnt som mulig, men når første draget gikk på 1.24 og pulsen sto i taket, var jeg ikke i nærheten. Grunnen til det er at jeg tappet en halvliter blod til Blodbanken dagen før, så da skal jeg egentlig være godt fornøyd med å bare fullføre økta og presse kroppen så langt som mulig på redusert kapasitet.

Onsdag: Rolig 10km + styrke. Å tenke positivt og ha troen på at formen er i anmarsj er en egen kunstart når alt bare føles tungt og treigt. Da handler det om å stole på opplegget, og ikke stresse med at kilometertidene er dårligere enn for en uke siden. Styrke på bein, hofte, mage og rygg hjelper alltid!
Torsdag: Rolig 60 min + 6x20sek motbakkesprint. Første dagen i uka hvor bein og kropp føltes bra – bedre sent enn aldri! Finner alltid en god flyt på denne økta, og denne torsdagen var intet unntak. For å bryte opp lapskausen, er det kritisk med 6 bakkedrag på full gass, med fokus på frekvens og teknikk.
Fredag: 10km @85% + 6km @ 88%. En gigantisk nedtur. Fredagsøkta skulle vært 10km på 85% av konkurransefart + 10km på 95% av konkurransefart. Følelsen av at den første mila ikke kosta for mye ble brått borte da jeg skulle øke farten på siste mil. Da handlet det om å pushe så hardt jeg kunne og ta en kilometer av gangen. Det holdt i 6km, og isolert sett er jeg happy med å ha tatt meg helt ut, uavhengig av hva klokka forteller meg. I ettertid tenker jeg at denne økta kostet mye mer enn jeg trodde på forhånd. Mentalt var det et skikkelig slag i trynet, og forhåpentligvis er ikke denne økta representativ for hva jeg kan få til i konkurranse. En dårlig generalprøve gir vel en god premiere?

Lørdag: Hviledag. Planen var 45 minutter rolig løping, men for å havne på plussiden, både fysisk og mentalt, var en ekstra hviledag uunngåelig. Smerter i lysken og stiv hofte måtte prioriteres. Ingen vits å kjøre kroppen for hardt en uke før konkurranse. Nå handler alt om å finne overskudd og godfølelse.
Søndag: Rolig 70 minutter + seks stigningsløp. Ideelt sett skulle jeg hatt 20km i moderat tempo, men ville ikke risikere noe med lysken. 13km i rolig tempo gikk uten problemer, og jeg kjente ingen smerter da jeg testet farten på seks raske stigningsløp på 50-60 meter.
Den tredje av totalt fire uker var tung og ga meg ikke de gode svarene jeg hadde håpet på. Følte meg bra på bare en av seks økter, men håper på at jeg bruker opp de dårlige dagene nå og sparer den gode dagsformen til neste uke. Men nervene har kommet allerede, når jeg nå går inn i siste uka før konkurranse. Har jeg egentlig godt nok grunnlag for å sette pers?
Følg meg gjerne på Strava for å flere detaljer om øktene og bli med på den daglige reisen til pers! Sees neste uke!