Lørdag var det klart for vårens raskeste eventyr igjen. Endelig. Jeg skriver vårens raskeste fordi det er det eneste 10 km løpet for meg før sommeren. 10 km er egentlig ganske brutal. En distanse jeg både gruer og gleder meg til. Jeg gruer meg fordi jeg vet at på 10 km – da legger jeg hodet igjen på startstreken og beiner det jeg klarer gjennom hele løypa og håper det holder. Jeg prøver å bruke litt fornuft opp bakken til slottet, men i år som mange andre år så var ikke fornuften helt skrudd på. Jeg gleder meg fordi sentrumsløpet er fantastisk. Det er stort, det er stemning, her finner man alle typer løpere og det oser av ekte løpeglede.
Foto: Sentrumsløpet
I år som alltid ellers stilte #høgepålivet gjengen med flere løpere. Vi møttes for lagbilde og skravlings på Egertorget før vi varmet og opp stilte oss i puljene våre. Den følelsen å stå på startstreken på sentrumsløpet. Adrenalinet pumper. Tusen tanker gjennom hodet. I år var det ekstra godfølelse etter oppturen i Holmestrand tidligere i april. I tillegg var jeg veldig fornøyd med nytt skokjøp. Jeg håpet Adidas Adizero Adios (Ikke reklame) var like raske som de kjentes ut :)
Årets #høgepålivet-deltagere: Ellen, Hanne, Eli, Nina, Myself, Sissel og Kristin
Startskuddet går og vi er plutselig i den berømte bakken opp til slottet. Der hvor alle skal ta det rolig, men det er flere enn meg som ikke klarer det. Bena var så lette. Det gikk så fint opp der. Da jeg passerte 1 km ville jeg ikke en gang å se på klokken for jeg visste at jeg hadde gått hardt ut, men likevel så kjentes det ikke så verst ut. Jeg er vanligvis mest glad i Sentrumsløpet etter at jeg har passert monolitten i Frognerparken, men denne gangen gikk det ganske fint opp dit. Fin flyt til tross for varmt vær med høy luftfuktighet og litt vind. Noen av vindkastene var takknemlige mot mitt kokende hode.
Da jeg passerte 5 km så jeg på klokken for første gang. Dette lover bra tenkte jeg. I etterkant tror jeg faktisk at jeg perset på 5 km på dette løpet. Jeg har ikke deltatt på mange 5 km løp, men min beste tid er litt svakere enn denne passeringen. Bygdøy allé sto for tur. Den er også ganske tøff opp til Frogner kirke, og jeg kjente virkelig at jeg var ute på løpetur da, men bena bar meg avgårde. Jeg tar meg ofte ikke tid til å drikke på 10 km, men denne dagen tenkte jeg at jeg måtte ha en slurk med vann på drikkestasjonen ned mot Solli plass. En slurk og resten av glasset ble tømt over hodet. Herlig!
Ny giv videre, men ingen tvil om at 10 km er tøff når man har 2-3 km igjen. Rådhusplassen er et høydepunkt på turen med mye publikum. Her er det greit å ha ekstra krefter til å smile. Er jo så moro med alle som heier. Tusen takk! Derimot, den lille bakken opp fra Rådhuset mot Christiania torv … Puuh! Den koster krefter før det er ned innimellom og bakimellom.
Mellom 8 og 9 km hadde jeg det tøffest. Da løp jeg på ren vilje, og jeg ble stadig overrasket over meg selv – at jeg faktisk fikk bena til å gå fremover. Kjentes nesten ut som jeg ville parkere, men har sett på klokka i etterkant at jeg likevel ikke mistet mye fart. Jeg lurte på om jeg skulle se på klokka ved 9 km for å vite hvordan jeg lå an, men jeg turte ikke. Jeg var redd motivasjonen skulle gå i gal retning. Jeg kunne jo uansett ikke løpe noe fortere enn jeg allerede klarte. Det å svinge inn på Karl Johan å få den minitoppen opp til Egertorget før siste innspurt mot mål er tøft, men virkelig gull verdt jobben som er gjort! Fantastisk målgang på dette løpet.
Det ble ikke pers, men det ble min nest beste tid som jeg er utrolig fornøyd med. Vel i mål med medalje rundt halsen møtte jeg etterhvert mine #høgepålivet venninner. To nye perser i gjengen i år, topp stemning og gjengen levde opp til navnet sitt.
Sammen med persejentene Hanne og Sissel :)
Vi fikk sendt avgårde en av våre nykommere på 5 km, og etter superbra gjennomføring der også ventet et glass bobler på Karl Johan. Etter at vi hadde fått på finstasen for kvelden ventet afterrun. I #høgepålivet er vi opptatt av å feire. Vi feirer egne seire og hverandres. Løp, feiring med god mat og drikke sammen med gode venninner oppfyller alle krav til en drømmedag for meg!
Nå gleder jeg meg til neste mål som er Ecotrail 80 km den 25. mai. Der lover jeg å ta med meg fornuften i løypa.
Kommer du? Det er fortsatt ledige plasser på alle distanser. Bli med :)
Hilsen Maria