Utsikt, svette og snacks: Hvorfor ultraløp er den beste kaos terapien jeg vet

Jeg får ofte spørsmål om hvorfor jeg driver med ultraløping. Og svaret er alt for komplisert til at jeg kan svare det ut i en fornuftig setning. For ultraløping er en ganske så kompleks greie.

Ultraløping er sporten som starter som en hyggelig tur i marka eller på fjellet og ender opp som en spirituell reise der du møter både din indre styrke og din indre drama queen. Litt som å ta et kurs i personlig utvikling eller meditasjon, bare med mer gnagsår og mye dårligere beslutningstaking.

Så, for å forklare hva som er greia med denne, kanskje litt sære sporten, skal jeg prøve å gi et lite innblikk i hvordan det er å løpe ultraløp.

Kilometer 1–20: “Dette går jo kjempebra!”

Du legger ut som en slags optimistisk gaselle med overdreven selvtillit.
Pulsen er lav, humøret er høyt, og du tenker ting som:

• «Jeg er i mitt livs form!»
• «Kanskje jeg burde si opp jobben og bli profesjonell ultraløper?»
• « For en utsikt! For et sted! I dette paradiset kan jeg lett løpe 100 miles- minst!”
• «Hvorfor løper ikke alle ultra? Dette er jo super kos!»

Du er ennå lykkelig uvitende om at kroppen din allerede har startet en stille streik…

Kilometer 20–40: Kroppens PowerPoint-presentasjon om hvorfor dette var en dårlig idé

Plutselig begynner ting å skje.

Kneet ditt gir en TED-talk om sviktende smøring. Magen viser grafiske illustrasjoner av hva som skjer ved “energy gel overload”. Lårene minner deg på alle styrkeøvelsene som du burde ha gjort i forkant av løpet.

Du får et slags indre møte med deg selv der du tenker:

«Kunne jeg ikke bare holdt meg til halvmaraton?» Og «lovet ikke egentlig jeg meg selv en eller annen gang at jeg ikke skulle gjøre dette tullet igjen?».»

Kilometer 40–60: Den store spisefesten

Dette er fasen der du går inn i en eksistensiell symbiose med næringsinntaket ditt.

Du har sannsynligvis begynt å gå lei av gels og sportsdrikk, og kaster deg i stedet over smågodt, sjokolade og kokte poteter i stedet.
Du drikker Cola som om det skulle være en årgangschampagne.
Du anser seriøst potetgull og salte pinner som medisinsk behandling.

Du heller ekstra salt på ALT.

Du har utviklet en ny religion der alt handler om matstasjonen. Presteskapet består av frivillige i refleksvest, og nattverden er potetgull og cola.

Kilometer 60+: Hei hallusinasjoner

Nå begynner ting å bli… interessant.

Du har lange samtaler med trestubber, kampesteiner og seigmenn om hva meningen med livet egentlig er. Du krangler med bakken og alle steinene som er strødd utover «stien». Du tester ut om det kanskje er mulig å løpe og sove samtidig.

Sannsynligvis finner du også løsningen på diverse store verdensproblemer – som du dessverre kommer til å ha glemt i det øyeblikket du krysser målstreken.

Og du har på dette tidspunktet garantert lovet deg selv på tro og ære at du ALDRI skal løpe ultra løp igjen.

Målområdet: Når du rammes av akutt hukommelsestap og melder deg på et nytt løp

Når du omsider snubler over målstreken, ser du ut som en nyfødt kalv som prøver å lære seg å gå i motvind. Men du er lykkelig. Euforisk. Du har funnet meningen med livet. Nådd toppen av Maslows behovspyramide.

I hele fem minutter.

Deretter: «Dette var jo riktig gøy! Hvor melder jeg meg på neste ultra løp?»

Du skjønner det ikke før…

Ultraløping er kanskje ikke en fornuftig aktivitet. Det er ikke komfortabelt, klokt eller spesielt logisk. Men det er fantastisk gøy. Dessuten møter du mange superkule folk og trestubber.

Og hvis noen spør hvorfor du gjør det, kan du bare smile og si:
«Du skjønner det ikke før du er der ute og forhandler med en seigmann om eksistensen din.»