Uten mål, med mening

Uten mål, med mening


Må du ha et eksakt, uttalt mål, som løper, eller følge et rigid treningsprogram for å nå målene dine? Nei, det må du ikke. Bare løp.

Jeg har befunnet meg i et slags vakuum i vinter. Motivasjonen har det aldri vært noe i veien med, ikke viljen heller. Det overhengende målet har også vært krystallklart. Men, selv den mest erfarne og innbitte fjellfant, kan løpe seg bort i tåka.

Følg meg på Strava her

Løpeprat

I hverdagen blir det mye løpeprat. Det liker jeg, og det skulle bare mangle. I samtale med venner, familie, kollegaer, løpefrender, perifere bekjente, og så videre, får jeg mange spørsmål. Spørsmålene varierer i henhold til hvilken “gruppe” man tilhører.

Andre utøvere innen kondisjonsidrett vil gjerne vite:

Hva er målene dine for denne sesongen, da?

Hvilket treningsprogram følger du for å nå målene dine?

Den andre gruppen, altså de som ikke driver noe særlig med sport, spør ofte:

Driver du med denne løpingen ennå?, enten i et toneleie som forteller meg at de hadde forventet at jeg hadde sluttet for lengst, eller med et snev av misunnelse. 
For ikke å nevne; hvorfor?

Hva er egentlig målene mine?

Når jeg blir spurt om sesongens mål, blir jeg svar skyldig. Såpass ofte får jeg spørsmålet, at en uvelkommen tanke, og et visst press, har sneket seg inn under hjernebarken. Hva er egentlig målet i år, for mål, det må jeg vel ha, ikke sant?

I en periode begynte jeg nesten å stresse etter å finne en målsetting å strekke meg etter. Terminlister ble endevendt, og diverse ymse “løpe-coacher” på Instagram ville pompøst fortelle meg “how to reach my 10K goals”.

I et øyeblikks villfarelse i det nevnte vakuum, fikk jeg for meg at løpere ha konkrete mål, og konsekvent jage bedre tider, for å anses som seriøse. Heldigvis lettet tåka under en løpetur, og jeg ble flau på egne vegne.

Sekundære målsettinger

Jeg er selvsagt klar over at både konkrete mål og treningsprogrammer for å komme dit, kan være nyttige. For enkelte. Og hvis det er det du liker, eventuelt trenger, så er det helt sikkert riktig for deg. Ikke misforstå denne teksten som kritikk mot mål og treningsprogrammer.

Jeg har også visse ting jeg ønsker å oppnå; bedre tid på mila og halvmaraton, bedre teknikk, generelt bli bedre på alt innen løping. Og jeg løper gjerne intervalløkter, terskeløkter, rolige turer i sone to, deltar i konkurranser, og alt som hører med. 

Men alt dette er, i beste fall, sekundære mål. Det er ikke essensen av løping, for meg. Hvis jeg kan få lov til å være litt pompøs selv, så er løping mer et grunnleggende og elementært behov, som kommer innenfra. En form for urkraft, et kall, om du vil.

Dette er viktig for meg

Når jeg løper, er jeg nær meg selv, naturen, fortid og nåtid. Da jeg var barn, spratt jeg fra tue til tue i fjellet, helt uanstrengt, blikket og føttene fant de smidigste ruter under lyngen. Fjærlett forserte jeg fjellsidene, totalt ubekymret.

Det er denne følelsen jeg forbinder med løping. Friheten, gleden. Ren, uforpliktende moro. I voksenlivet kan det være utfordrende å finne tilbake til denne følelsen. Vi blir stadig bombardert gjennom skjermen til å jage sommerkroppen, dyre abonnementer på treningssenter, samt hvordan og hvor raskt vi bør løpe til enhver tid.

Det er lett å gå seg bort i tåka iblant, miste fokus på hva som er viktig og riktig for en selv. Jeg har forsøkt alskens idretter, og raskt falt ifra. Det er lett å være etterpåklok, men det er ganske tydelig for meg nå, at jeg har sett for lite innover, for mye utover.

Ting tar tid

En dag skal jeg løpe ultradistanser på jevnlig basis. Det er mitt overhengende, dog ullne, mål. Da får jeg vært ute i naturen, lenge, i ett med meg selv (håper jeg), og testet mine fysiske barrierer.

I vinter har jeg løpt mindre, kortere, og saktere. Jeg har trent mer styrke, forsøkt å restituere og sove bedre, samt opprettholde, og forbedre, kostholdet. Jeg har ikke helt friskmeldt meg selv etter skaden i fjor høst ennå, men det kjennes ikke så aller verst ut.

Og det er jo ikke så nøye. Jeg skal tross alt hovedsaklig kose meg. Ultra får ta den tiden det tar. Tenk litt på dette du også: Det er ingen andre som kan definere hva som skal til for å kalle seg løper. Det gjør du selv.

SISTE UTGAVE AV RUNNER’S WORLD:

  • Slik gjennomskuer du grønnvasking i løpeindustrien.
  • Simen Holviks siste opp- og nedturer.
  • VM-klare Tobias Dahl Fenre og Sylvia Nordskar har to helt ulike treningshverdager. Hva kan vi lære av det?
  • Ukrainas løpere kjemper seg gjennom sitt livs lengste ultraløp.
  • Superpensjonisten Atle Nytun ble ledd av på sin første løpeøkt som barn. Heldigvis er det aldri for sent å gjøre comeback.
  • Stor test av vårens nye mengdesko.
  • En samfunnsgeografisk sjelegransking av hvordan vi som løpere er koblet til stedene og omgivelsene vi løper i.
  • Hva skjer i kroppen i overgangsalderen, og hvordan bør vi tilpasse treningen?
  • Hvordan påvirker løpingen sexlivet?
  • Innblikk i treningshverdagen til Hanne Mjøen Maridal.
  • Askild Vatnbakk Larsen gir deg formtoppingens ABC.
  • Ånung VIken om hvorfor og hvordan du bør lage ditt eget testbatteri og teste formen regelmessig.
  • Fysioterapeut Eli Anne Dvergsdal om hvordan du unngår du fot- og ankelskader.
  • Terrengløper Abelone Lyng gir deg ti tips til å komme i gang med terrengløping.
  • Klinisk ernæringsfysiolog Silje Fjørtoft knuser åtte ernæringsmyter.

Les magasinet digitalt her!

Ukategorisert
Fra persefest til skade

Fra persefest til skade


Jeg hadde jobbet hardt for å slå min personlige rekord på halvmaraton. Jeg knuste den. Noen dager senere takket venstre kne for seg.

I begynnelsen av september, under Trondheim Maraton, slo jeg min egen rekord på halvmaraton med drøye ti minutter. Jeg var i mitt livs form, og persefesten skulle fortsette en måned senere, under Trondheim skogsmaraton.

I mellomtiden kjente jeg på en tiltagende smerte i kneet. Rosenborgklinikken ble oppringt umiddelbart.

På startstreken

Den 3. september 2022 forbarmet værgudene seg over Trondheim. Torvet sydet. Flere tusen løpeglade ristet rastløst på beina. Mange smilte og lo, andre sto mutte og fokuserte. Der noen naglet øynene til nakken på løperen foran, flakket andre med blikket bak raske briller.

Hamburgerosen, eimen av solkrem, og en leflende stank fra de mobile pissoarene, hadde for lengst bredt seg utover brosteinen, da startskuddet gikk for halvmaraton. Til tross for et godt treningsgrunnlag, valgte jeg å starte i ei pulje jeg egentlig følte meg for god for.

Jeg var usikker. På formen, dagen, nervene. På sola. Jeg ville heller ligge foran i pulja mi, og jage pulja foran, enn å halse bak.

Byen viste seg frem fra sin beste side under Trondheim Maraton 2022.

Giret opp for slakt

Jeg startet langt fremme i pulja, like bak fartsholderen. Jeg ignorerte trengselen og posisjoneringskåte løpefrender, og fant rytmen raskt. Men jeg oppdaget like raskt at jeg hadde gjort en tabbe; det gikk for sakte.

Etter tre-fire kilometer bestemte jeg meg for å finne de hullene jeg kunne, forsere alle foran meg, og innhente neste pulje. Jeg giret opp, og fant rytmen på nytt. Jeg holdt det gående slik, til passeringen på Trondheims torv. 

Jeg befant meg nå i den golde ødemarken, landet mellom to puljer. Jeg hadde passert mange, og flere ryggtavler kom nærmere. Jeg holdt meg til masterplanen for løpet; en raskere andre runde. Negativ splitt. Jeg giret opp enda en gang, og følte meg som et rovdyr. Foran meg lå mange klare for slakt.

Tolv minutter raskere

Kroppen fungerte optimalt. Musklene lyttet velvillige til mine kommandoer, og jeg bykset forbi løper etter løper. Når to kilometer gjensto, hadde jeg fremdeles mer å gi, så jeg la inn det siste giret. 

Jeg kom fornøyd i mål på tiden 1.44.12, noe som er bra for min del, på nåværende tidspunkt. Samtidig hadde jeg en ørliten bitter følelse av at jeg kunne gitt enda mer. Mestringsfølelsen trumfet uansett forbitrelsen. 

Resultatet taler for seg; tolv minutter raskere enn i 2021. Jeg gav meg selv et klapp på skuldra, og skulle nyte denne personlige seieren en stund, samtidig med de siste forberedelsene til Trondheim skogsmaraton, en måned senere.

Etter løpet dro jeg rett på jobben for å dusje, og direkte videre på fotballcup med eldstesønnen.

Fryktet løperkne

Noen dager senere, skulle jeg løpe ei rolig mil. Etter åtte kilometer kjente jeg at venstre kne begynte å gjøre vondt. Det ga seg ikke. Jeg tok det med ro noen dager ekstra, før jeg på nytt prøvde meg på noen bedagelige kilometer. Jeg kjente det igjen i kneet, etter fem.

Bekymringene økte i takt med smertene. På tur tre kjente jeg det allerede etter et par kilometer, og det ble verre. Det var vanskelig å stadfeste nøyaktig hvor smertene befant seg, men jeg fryktet løperkne. 

I panikk ringte jeg Rosenborgklinikken, og fikk time raskt. Fysiorerapeuten, Georg, konstaterte at det ikke var noe galt med menisk og korsbånd, i alle fall. Men vi måtte ta det på alvor. Jeg fikk løpeforbud i minst to uker, og et rehabiliteringsprogram.

Styrke og rehabilitering

Trondheim skogsmaraton gikk åt skogen. Jeg gikk surmulende rundt på tunet og sparket småstein, vel vitende om at like bak åskammen, hadde startskuddet gått. Jeg kjøpte et halvt kilo smågodt den kvelden. Det var frustrerende å ikke vite konkret hva som plaget kneet.

Å trene styrke og rehabilitering konsekvent annenhver dag, og unngå løping, er tilnærmet en umulig oppgave for en turnusarbeidende og løpeglad trebarnsfar. Men surmuling og vilkårlig forflytning av grus, kommer man ingen vei med.

Det var bare å brette opp thigtsen. Beina fikk ei uke fri på fjellet i høstferien (bortsett fra flere dager med rypejakt, selvfølgelig). Deretter gikk jeg hardt ut, og fant også en rytme for styrketrening og rehabilitering. Rovdyret ble vekket til live på nytt.

Et svett treningsstudio blir ikke helt det samme som en løpetur i marka, men jobben må gjøres.

Hoffas fettpute

I skrivende stund har jeg besøkt Rosenborgklinikken tre ganger. Smertene ble etterhvert tydeligere. Selv om kneet er lunefullt og smertene forflytter seg litt, er det verst rett under kneskåla. Fysio Georg mener at kneet er overbelastet, og at Hoffas fettpute er betent og hoven. 

Jeg fikk streng beskjed om å prioritere styrketrening i vinter, noe som for så vidt er greit, jeg hadde uansett en plan om det. Bare ikke så mye, og så lite løping. Jeg får riktignok lov til å løpe litt, så lenge jeg holder meg til kortere turer. Planen om å satse mot ultraløping er satt på vent.

Det har gått snaut to måneder siden smertene dukket opp, og de er der fremdeles. Men, i mindre grad. Og i liten grad under aktivitet. Jeg skal ta ekspertisen på alvor, leve i min egen boble på Impulse Granåsen, og drømme om stinkende pissoarer og nye jaktmarker.

I år har jeg løpt flere lengre turer enn normalt, spesielt i fjellet og i Bymarka i Trondheim. Ble det for mye, for tidlig? Kanskje. Her fra en tur ved Øyungen i Holtålen kommune.
Ukategorisert
Endelig på pallen!

Endelig på pallen!


Samt en forsmedelig, dog velsmakende, bunnplassering. Det er på tide å oppsummere sommersesongen.

Oppsummeringen kan gjøres ganske enkelt; jeg har deltatt i to løp i løpet av de tre sommermånedene, begge to i ferien. Jeg kapret en andreplass på halvmaraton i Silkeborg i Danmark, men måtte kjempe i bunnstriden under Riasten rundt i den trønderske fjellheimen.

Det har naturligvis sin forklaring. Og er det egentlig så nøye?

Pappas egotripp

En eller annen gang i april, landet vi sommerferien. To uker på østkysten av Midtjylland. Mann, kone, tre barn og en fransk SUV, i umiddelbar nærhet til Djurs sommerland, i innleid hus, sammen med en annen familie med tilsvarende oppsetning.

Hektiske dager i et fullpakket program var alt i emning, så før den første innbetalingen på huset nådde Airbnb’s konto, var et løp allerede presset inn i kalenderen. For å minimere egotrippen en smule, hadde jeg bestemt at det skulle løpes halvmaraton, noenlunde i nærheten.

Valgmulighetene var få, så jeg endte opp med et halvmaraton i Silkeborg, omtrent en 90 minutters biltur unna.

Endelig ankommet Silkeborg, spent, men relativt avslappet.

Det danske høylandet

Det viste seg at jeg hadde havnet midt oppi en liten gjeng sammensveisede mosjonister (derav pallplassen), som reiser Danmark rundt og løper. Marathondanmark’s regionserie, består av fem halve eller hele maraton på like mange dager. Hvor mange du løper, er opp til deg selv.

Løpet i Silkeborg var nummer to på listen. Traseen i det danske høylandet, flatt på vår målestokk, snodde seg gjennom skogen på nydelige flytstier, rundt syv vann, med et øyeblikks utsikt mot selveste Himmelbjerget.

På halvmaraton sto vi snaue tretti løpere på deltakerlisten. Jeg forsto lite av det de sa, så jeg smilte og bablet noe på trøndersk tilbake, så var vi ferdige med den saken. Og gudene skal vite at det var deilig å være norsk i Danmark den dagen.

Traseen i Silkeborg fikk vi vite dager før løpet, og viste seg å være en dejlig tur i skoven.

Raskt sakte avgårde

Noen dager før løpet skulle jeg løpe en liten 5-kilometer, før frokost. Jeg løp meg selvfølgelig delvis bort der mellom kornaksene, så fem ble til femten, under en stekende sol, uten drikke, og uten mat i kroppen. Så beina var jeg usikker på.

Spent er jeg før alle løp, men denne dagen kjentes det litt ekstra. Her kom altså fremlingen med flakkende blikk og to hundre danske i neven, letende etter toalett og startnummer. Sistnevnte fant jeg i en bøtte. Hinken (bøtta), var min til odel og eie, kunne danen fortelle meg på kav jydemål.

Jeg fikk med meg omtrent en tredel av briefen, og snart var vi avgårde. Jeg tenkte å ta det som en kosetur, bare følge etter noen i et passe bedagelig tempo, sippe av mjukflaska og komme meg i mål.

Alle deltakerne fikk egen bøtte før start, ferdig premiert.

Opp i feltet

Det fungerte helt utmerket til å begynne med, men etterhvert syntes jeg det gikk litt vel bedagelig. Sola bet heller ikke, for der i skogene sør for Silkeborg sentrum, bredte et tjukt løvtak seg over oss, og en mild bris ruslet inn over innsjøene.

Spør meg ikke hvilken himmelretning jeg løp i, det virket som vi løp både hit og dit. Jeg visste vi skulle løpe to runder, og først etterpå fortalte Strava at vi løp i et slags åttetall. Hadde det ikke vært for relativt god merking, ville jeg endt opp i Tyskland.

Ut på andre runde bestemte jeg meg for å gi litt mer gass, nå var jeg lokalkjent, tross alt. Det fungerte optimalt, jeg svevde gjennom skogen, unngikk å løpe feil, og viste de fleste andre ryggen. En kar forsøkte å henge på, men jeg fikk ristet ham av meg.

Det er ikke enkelt å ta bilder løpende, med et halvdårlig mobilkamera.

Det ble noen kilometer langs strendene på ferie i Danmark. Her ved Fjellerup strand.

De danske skogene er naturlig nok forskjellige fra her hjemme, og utrolig fine å løpe i.

Deilig pallplass

Jeg kom i mål som nummer to, strålende fornøyd. Det skal nevnes at vi var få startende, og nivået var ikke særlig høyt, så det er ikke all verden å slå seg på brystet for, sånn sett. Men det spiller ingen rolle. Det gjør noe med selvfølelsen- og tilliten, allikevel.

Det er på sin plass å gi arrangørene kjempekudos og all mulig honnør, for et knippe mennesker arrangerer disse fantastiske løpene på dugnad. Jeg vender gjerne tilbake, kanskje nok en gang som eneste utlending på startstreken.

Mens danskene skulle bade og spise på restaurant, rasket jeg med meg mitt og kjørte hjem. Jeg hadde lovet å være tilbake senest klokken ett, slik at vi “fikk noe ut av dagen”.

Svett og fornøyd etter målgang.

Fra dansk til norsk høyland

To uker senere, den siste helga i juli, siste dag i ferien, skulle jeg løpe Riasten rundt. Kona hadde dratt til Trondheim på konsert, ungene var hos mine foreldre. Så det ble en liten ferie i ferien en stakket stund, for meg.

Riasten rundt er opprinnelig et av tre løp under arrangementet Hardhaus (anbefaler på det sterkeste å sjekke det ut), og foregår i fjellområdene mellom Ålen og Stugudal, i Holtålen kommune, sør i Trøndelag.

Av årsaker knyttet til logistikk etter pandemien, og kanskje mer til, gikk kun det første av løpene av stabelen. Femten kilometer rundt vannet Riasten, på skogssti, traktorvei, grusvei,  myr, og gjørme.

Innsjøen Riasten i Holtålen, en vakker sommerdag.

Elendig start

Uklok og ambisiøs, meldte jeg meg på i den raskeste pulja. Startfeltet skjøt ut av blokkene og føk bortetter veien. Jeg gikk på den klassiske tabben å åpne for hardt. Alt for hardt. Pulsen gikk i taket, og jeg plagdes veldig med å få den ned igjen. Det gikk ikke. 

Brorparten av feltet forsvant i horisonten, og jeg var blant de heseblesende siste. Sola stekte for en gangs skyld i Trøndelag, og snart lå jeg helt sist. Dødssliten. Det knatret i grus bak meg. Der satt en funksjoner på sykkel, totalt uanfektet av det labre tempoet mitt og varmen.

Han minnet meg om den Brelett-reklamen. Han ventet sikkert på at jeg skulle enten kollapse, eller bryte. Da jeg passerte første sjekkpunkt, knatret det nok en gang. Denne gang i en walkie talkie; “ok, da har sistemann passert her, så nå pakker vi sammen”. Gud bedre.

Jeg visste at jeg i det minste hadde en eske spekemat å glede meg til, som jeg fikk i uttrekkspremie.

Opp i feltet, igjen

Jeg hadde nå kommet til de fem kilometerne som går langs smale krøtterstier og over blaute myrer. Slikt terreng har jeg løpt mye i. Jeg hadde allerede redusert tempoet, men fikk likevel øye på to løpere lenger fremme, som sakket akterut.

Jeg planla å løpe opp til disse, legge meg bak og ta det med ro gjennom skogen, for så å løpe forbi og gi jernet siste fem. Som tenkt, så gjort. Jeg kan ikke huske sist jeg var så sliten. Selv om jeg har løpt mye, mye lengre, og raskere, gjennom våren og sommeren, føltes dette som et helvete. 

Jeg måtte virkelig gå i kjelleren for å holde unna, men kom heldigvis i mål. Begge startpuljene tatt i betraktning, hadde jeg fire løpere bak meg i min klasse. Men når sant skal sies, var jeg like fornøyd da, som etter “bragden” i Danmark.

Kollega Thomas Lillevestre (til venstre) tok også turen opp i fjellet. Thomas er en rask og erfaren løper, og kom langt over meg på resultatlista.

Å vinne over seg selv

For det handler om å ta med seg det positive. Den danske karamellen sugde jeg åpenbart lenge på, på tross av det forholdsvis lave nivået. Og selv om det ble samling i bånn under Riasten rundt, er det gode ting å ta med seg derfra også.

Jeg unngikk å bryte. Jeg maktet å tenke klart da jeg var som hetest i toppen, og etter den famøse starten, disponerte jeg løpet akkurat slik jeg da planla det. Plan B. Veien blir til mens man går. Man skal ikke undervurdere å vinne over seg selv. Å fullføre. 

Og det jeg synes er helt fantastisk med å delta i løp, er at alle, absolutt alle, først og sist, blir heiet frem langs løypa. Det er gode minner å ha med seg. Sist og ikke minst, er to av mine aller beste venner, skogen og fjellet, alltid der for meg.

Ukategorisert
Maridalen du bedåre

Maridalen du bedåre


I pinsen var jeg på ny jobbreise til Oslo, og sulten på nye løpeopplevelser. Valget falt på det som skulle vise seg å bli min, hittil, nye favoritt i hovedstaden; Maridalsvannet rundt.

Løping i Oslo: Andre pinsedag, Oslo sydet i sydenvarme. Gatene, parkene, og uteserveringene, var fulle av solhungrige folk, ivrige etter å meske seg med diverse munngodt og hverandres selskap. Jeg forlot hotellrommet, ferdig striglet i løpehabitt, forventningsfull og lett i steget.

Løping i Oslo
Nok en gang klar til å forlate et hotellrom, sulten på mer løping i Oslo.

#Oslolove

I løpet av de siste to årene har en rekke områder blitt utforsket i løpesko; Bygdøy, Ekeberg, Tour de Finance (du tok den?), Skøyen, Frogner og Vigelandsparken, Akerselva, Sognsvann, Tøyen, og mye mer. Mange fine plasser og ruter. 

Men det var først da jeg kom til Maridalsvannet at pulsen virkelig steg.

Jeg har erfart, forstått, og lært å sette pris på, at Oslo er så mye mer enn asfalt og kebab.

Kortreist paradis

Et snaut kvarter tar det, toget, fra Oslo S til Kjelsås. Fem minutters gange derifra står du på terskelen til et uendelig løypenett. Jeg ville holde meg på grusveiene og turstiene rundt vannet. Ei kupért løype på omtrent 13,5 kilometer.

Jeg var ikke alene denne dagen, det skal være visst. En mengde sol- og aktivitetshungrige i alle fasonger nøt tilværelsen. Jeg startet turen på østsiden av vannet, og løp mot klokka. 

Jeg løp på Midtoddveien gjennom skogen. Etter noen kilometer la jeg skogen bak meg, og et malerisk landskap åpenbarte seg foran meg. Den buktende grusen fortsatte rundt på nordsiden av vannet, der jeg måtte ut på asfalten en liten stund.

Ta toget hvis du leter etter steder å løpe i Oslo
Maridalsvannet er lett tilgjengelig, både med tog, trikk, buss, og til fots. Toget er raskest, hvis du skal reise fra området rundt Oslo S.

Kupert kulturlandskap

På nordsiden av vannet passerte jeg tett på ruinene av den gamle Margaretakirken, også kalt Maridalsruinene. Den ble bygget på 1200-tallet, og er i dag Oslos best bevarte middelalderbyggverk nest etter Gamle Aker kirke, ifølge Wikipedia.

Snart krysset jeg Skjærsjøelva, og over på vestsiden av vannet. Jeg valgte å løpe noen hundre meter vest, for å komme inn på Påls vei, for å løpe på grus. Traseen bølget og krøket seg videre sørover, og i innspurten nedover mot Akerselva var det bare å gi jernet.

Underveis har jeg reflektert over hvor heldige vi er, som har disse oasene tett innpå storbyene våre. Og det er mange av dem. Oasene altså, ikke byene. Et betydelig bidrag til folkehelsa.

Les også om hvorfor og hvordan jeg begynte å løpe her: Slik omfavnet løpingen meg.

Maridalsruinene i Oslo
Hvis du er en smule interessert i norsk historie, er det absolutt verdt å vri på hodet idet du løper forbi Maridalsruinene.

Strava og Oslo Løpsfestival

Det finnes åpenbart en mengde Strava-segmenter i dette området, som du kan bryne deg på. En liten artigfakta er at på en av dem, har skiløperen Anders Gløersen rekorden. 10,5 kilometer på tiden 35:20. Tempo: 3:21/km. Du kan jo prøve deg på den.

Det er også verdt å nevne at Maridalsvannet rundt er et av løpene under Oslo Løpsfestival. Dette løpet skal gjennomføres mellom 19. og 28. august. Traseen jeg løp, er nærmest identisk med løypa under festivalen.

Glad og fornøyd etter min tur, ble det tid til en dusj og en kebab før retur til Trondheim. Man er jo trønder i Oslo, tross alt.

Maridalsvannet rundt, Oslo, på Strava.
Dette er ruta jeg løp, nærmest tilsvarende ruta under Oslo Løpsfestival.
Ukategorisert
Nomadeløperen

Nomadeløperen


I en tidsalder der klokketimer er mangelvare, er det lett å ty til unnskyldninger. Med god planlegging får du utnyttet tiden du har til rådighet, uansett når og hvor det er.

Slik vinner jeg over tidsklemma.

I jobben min, som overkonduktør for SJ Norge, blir det en del reising. Relativt nylig skulle jeg overnatte på Røros. Jeg ankom Bergstaden klokken sju på kvelden, og skulle returnere til Trondheim klokken sju neste morgen. Da skal det selvsagt løpes.

Gode rutiner

Den sedvanlige rutinen er et raskt besøk på butikken, før en halv grillet kylling, middelhavssalat med bønner, linser, og oliven, blir dandert utover pulten inne på det spartansk og eldre innredede rommet på Røros stasjon.

Vann, nettbrett, ei eske snus, og en ørliten pose smågodt (det var jo fredag, tross alt), ligger klart på nattbordet. 

Nitti prosent av det jeg har drasset med meg, er løpeutsyr, deriblant to par sko. Ute er det ti minus, vind, bekmørkt, og klink vinterføre med is og hardpakket snø. Jeg gikk for de piggede skoene denne gangen.

Vidda kaller: Røros by night, med Bergstaden Ziir i bakgrunnen.

Hånlige heiarop og indre ro

Jeg har sett meg ut en trasé i retning Femunden, med vending og inn mot sentrum igjen langs en parallell vei, opp forbi Bergstaden Ziir, rundt byen, og ned til stasjonen igjen. Bør utgjøre ei god mil. 

På vei ut av sentrum får jeg noen hånlige heiarop fra et knippe røykende festdeltakere, som selvfølgelig preller av refleksvesten. Er man en helt i ullstilongs i eget liv, lar man seg ikke affisere av andre folks småligheter. 

På den slake veien mot Femunden, når siste gatelys hilser adjø, er jeg alene, med en indre ro og intens tilstedeværelse.

Når blåsebelgen pumper ut frostrøyk, vinden klasker i fjeset, og krystallene fyker forbi lyset fra hodelykta, danser jeg bortover veien til musikken av mitt eget maskineri, og knatringen under skoene. 

I slike stunder kan jeg ikke forestille meg noe bedre å gjøre, bortsett fra å være sammen med familien.

Skjermdump Strava: Skal du besøke Røros, har du en mengde gode rutevalg; fjell og vidde, lange asfalterte strekk, og flytstier i skogene.

Tettpakket program i Oslo

For et par uker siden var jeg i Oslo. Da skal det alltid løpes. Jeg jobber på nattoget nedover fra Trondheim, og skal jobbe påfølgende natt oppover igjen. Dette krever en del planlegging:

Søndag prøver jeg å sove lenge, deretter er det full fart med familietid. Middag, matpakker, leggetid for ungene, pakke løpeutstyr. I korte trekk. Så er det jobb fra ti til halv åtte neste morgen.

Mandag morgen sjekker jeg inn på hotellet, spiser enkel frokost, sover til omtrent klokken to. Spiser litt, deretter er det løpetur – dagens høydepunkt. Glad og fornøyd tilbake på hotellet, helst før fem, blir det ytterligere inntak av næring, nedkjøling, dusj, og ut å spise middag.

Utnytter tiden: Det er ingen grunn til å leve et slaraffenliv i senga på hotellet.

Senest klokken sju blir det litt løpenerding på nett, og et par timers søvn (et forsøk, i alle fall), før en ny arbeidsnatt fra ti til halv åtte igjen.

Tirsdag morgen er jeg hjemme fra jobb omtrent klokken åtte. Ofte møter jeg ungene i døra, og følger dem i barnehagen. Så hjem å spise og sove, stå opp og rydde, løpe, dusje, hente i barnehagen, lage middag, fotballtrening med eldstemann, familietid, og så videre, og så videre.

Planlegg, prioriter, og lur skallen

Det gjelder å utnytte den tiden man har, når man har den. Løpe kan man gjøre stort sett overalt, når som helst.

Kyllingen på Røros fikk vente og bli kald.

Å spankulere rundt i hovedstadens gater, badet i solskinn, er nedprioritert. 

Som hundre prosent turnusarbeider og trebarnsfar, er det absolutt nødvendig å utnytte de lommene av tid jeg har til rådighet. Å løpe mellom klokken tre og ni på ettermiddagen når jeg er hjemme, er utelukket. I helgene blir det heller ikke mye.

Les også: Slik ble jeg en løper

Motivasjonen er det heldigvis ikke noe i veien med, selv om hverdagen kan by på dårlig nattesøvn og en oppvaskmaskin som stadig skriker etter oppmerksomhet. Og selv om løping er lystbetont, vil hjernen ofte prøve å lure deg til å ta snarveien bort til sofaen.

Derfor lagde jeg meg et kjempeenkelt mantra da jeg begynte å løpe for et par år siden; ingen unnskyldninger. Banalt, men det funker. Du vet at det blir bra både under og etter turen.

Gyllen rute i Oslo

Turen i Oslo ble av det gode slaget. Kontrasten til Røros i vinterdrakt var enorm. I vårsola gikk turen fra Oslo S, opp forbi slottet, Henrik Ibsens gate, Bygdøy allé ned til Bygdøylokket, og ut på de bare flytstiene på Bygdøy.

Halvøya ble forsert med et smil om munnen. Jeg løper aldri med musikk på øret utendørs, jeg vil ha alle sansene med meg på tur. Våryre trær som siler solen, en lett hvislende vind, og den søtlige duften av jord som vekkes opp fra vinterdvalen. 

Tilbake ved Frognerkilen ble det straka vegen langs havnepromenaden inn til sentrum igjen. Det ble 17 rolige kilometer denne dagen.

Heller ikke denne tiden kunne jeg tenke meg å bruke på noe annet, når jeg uansett ikke kan være sammen med familien. 

Jeg er en løper.

Skjermdump Strava: Denne ruta er nok kjent for de fleste osloborgere. For oss besøkende er den veldig fin, synes jeg. Prøv den!
Ukategorisert
Slik omfavnet løpingen meg

Slik omfavnet løpingen meg


For to år siden satt jeg halvfeit i sofaen, og skulte på gule vester som strøk forbi. I dag, 20 kilo lettere, har jeg et nærmest religiøst forhold til løping.

Sommeren 2019 sto jeg og holdt min da tre år gamle sønn i hånda. Vi ventet på at det skulle bli vår tur til å kjøre karusell, i Legoland.

Han smatt opp i det lille flyet, jeg bakset og kløv.

Han skottet bort på karuselloperatøren, og kikket forventningsfullt opp på meg. Litt spent, men trygg, ved pappas side.

I slike stunder, når krystallklare blå øyne forteller meg at han har det bra, er livet godt. 

Men, idyllen kunne slått sprekker. Setebeltet måtte på, og jeg kjente til min forskrekkelse at det strammet til gangs over magen og hofta. Skulle mine 102 kilo forårsake mer baksing, ut av flyet med uforrettet sak?

Hadde det blitt vel mye potetgull og øl, og lite (mer som ingen) mosjon de siste ti årene?

Skulle jeg bli den pappaen som ikke kunne være med ungene mine opp i karusellene, den godslige kaloriklumpen som alltid så på når de spilte fotball? Jeg fikk heldigvis kneppet igjen setebeltet den gangen, og min sønn frydet seg.

Men der og da bestemte jeg meg, noe måtte gjøres.

Famlet i blinde

Jeg hadde tenkt på det i flere år, men unnskyldningene var mange og dørstokkmila lang. Selv ikke frykten for livsstilssykdommer og andre negative konsekvenser hadde skremt meg til å begynne.

Jeg hadde sett for meg at jeg måtte finne en aktivitet som var skikkelig morsom! I tjueårene prøvde jeg både karate, kickboksing, styrketrening, amerikansk fotball, og mer til. Alt var kjempegøy. I et halvår. 

I retrospekt ser jeg at jeg ville at det skulle være gøy. Det er ikke det samme som at det faktisk er det.

En ting var i alle fall sikkert; løping, det skulle jeg definitivt ikke begynne med. Løping var dødskjedelig, strebersk, slitsomt, monotont, meningsløst, og et mareritt for knærne. Rett og slett pyton. 

Den spede starten

I februar 2020 gikk jeg ut i pappaperm sammen med min datter. Omtrent samtidig som covid-pandemien fikk sitt første balletak på samfunnet.

Jeg tenkte at det var elendig timing, nå kunne vi ikke kose oss på babysvømming og alt annet jeg hadde planlagt. Det skulle vise seg å bli det stikk motsatte.

Jeg kastet fra meg kjeksen og reiste meg fra stresslessen. Ingrid og jeg skulle leke når hun var våken, og gå lange turer med vogna da hun sov. Lange turer ble det, mars måned kom og gikk, og i april smeltet snøen. 

Trøndelag ble velsignet med godt vær den våren. Jeg følte på energien fra sola, og fikk lyst til å gå mer.

Jeg snøret på meg et par løpesko jeg hadde kjøpt på impuls et år i forveien (de var nedsatt med 70 prosent, sucker for a bargain), jeg visste ikke engang at de var løpesko. Trodde det var kurante “gå i marka-sko”. Vi bor like ved hoppanlegget i Granåsen i Trondheim, så jeg ville opp dit, for første gang på 20 år.

Run, Forrest, run

Utsikten var storslått, og på vei hjem kjente jeg en barnlig kribling i beina. Den type kribling jeg kjente på som liten pjokk, da jeg ikke kunne komme fort nok frem, til kompisen, butikken, eller bestemor. Barn går jo ikke, de løper.

Derfor prøvde jeg der og da noen løpesteg. Jeg løp omtrent tre hundre meter, og ble andpusten. Så gikk jeg hjem.

Neste kveld ville jeg ut å gå igjen. Jeg kjente den samme kriblingen. Fire hundre meter. Og så ballet det på seg. Det var litt Forrest Gump over det hele, jeg følte plutselig bare for å løpe, så jeg løp. 

Like ved hjemmet har vi mange gode turløyper. Jeg valgte meg ut en naturlig rundløype, omtrent fire kilometer til og fra rekkehuset vårt, med kupert og variert terreng, inkludert en lang stigning den siste biten.

Jeg satte meg delmål, og løp lengre og lengre for hver gang. Etter to-tre uker klarte jeg til slutt å løpe hele runden uten å stoppe, eller å gå. Du verden for en følelse!

Gleden og mestringsfølelsen var skyhøy.

Men hva hadde skjedd? Jeg var jo imot løping, for svingende! Jeg bruker å si at; jeg fant aldri løping, det var løpingen som fant meg.

Fornøyd løper etter å ha fullført halvmaraton under Trondheim Maraton 2021.

Jeg er en løper

Kanskje har jeg hatt denne lysten og evnen liggende latent i meg hele livet, kanskje har vi alle det? Siden den gang har jeg løpt forholdsvis mye, hensyntatt tiden jeg har til rådighet.

Med tre barn og turnusjobb, er forberedelser og planlegging helt nødvendig. Jeg har blitt 20 kilo lettere, og løper variert og flere distanser. Fremgangen har vært enorm. Lenge før året var gått, løp jeg distansen halvmaraton relativt uanstrengt, i et respektabelt tempo, forutsetningene tatt i betraktning.

I dag klarer jeg ikke å se for meg et liv uten løping. Jeg er en løper.

I denne bloggen kommer jeg til å skrive om reisen hit, hvordan jeg trener, og legger opp løpehverdagen mellom familietid og jobb. Jeg vil fortelle om hvordan et endret kosthold hjalp meg på veien, hvordan jeg har unngått skader, og hvorfor et enkelt mantra er essensielt for meg. Jeg kommer også til å skildre konkurranser og turer, flagge målsetninger, og hva som skulle til for at jeg turte å kalle meg selv “en løper”. 

I jobben min reiser jeg mye, og løper stort sett alltid når jeg er borte; i Oslo, Røros, Mosjøen, Mo i Rana, kanskje Åndalsnes og Dombås, og selvfølgelig hjemme i Trondheim og på hytta. Denne nomadiske hverdagen skal du få høre mer om. Bli med på turen du også!

Ukategorisert