Etter at terrengskoene mine hadde stått urørt i nesten 4 uker var det helt magisk å komme seg ut på en skikkelig langtur i skog og mark. Jeg hadde gledet meg hele dagen på jobb og klarte nesten ikke å vente på å bytte ut sykepleieruniformen med shorts og løpe sko. Det å måtte være inne når sola skinner og skogen kaller er ikke lett. Så når klokka ble 15.30 og jeg endelig kom meg ut i sommerværet var jeg nærmest euforisk. Kort tid etterpå var jeg klar til å løpe og satte kursen mot Østmarka. Jeg er så utrolig heldig som har Østmarka en kort løpetur fra der jeg bor, for Østmarka er et av de fineste stedene i byen for folk som er glad i å løpe på sti.
Som vanlig hadde jeg en liten ide om hvor jeg skulle løpe. Flykning ruta mellom Skullerud og Øyeren må testes ut mange ganger i sommer for jeg har klart å melde meg på Østmarka Trail Challenge Flyktningeruta, som er et terrengløp på 37km som går på blåmerket sti. Løypa er ikke sånn alt for godt merket, og tilbakemeldingene jeg har fått fra andre som har løpt ruten er at det krever litt orienteringsferdigheter, noe jeg ikke eier i det hele tatt. Men tanken er at jeg skal gjøre meg litt kjent med ruta på forhånd for da har jeg kanskje en mulighet til å komme meg fra Øyeren til Skullerud uten at det må sendes ut en letepatrulje.
Jeg fulgte først Ljanselva et stykke mot Skullerud og så løp jeg opp til vannverket hvor det er skilt som peker ut flykning ruta. Jeg tror jeg klarte å følge den opp til Rundvann, men så datt jeg nok av for jeg oppdaget at det gikk en sti rundt Rundvann og den måtte jeg neste prøve ut. Etter en runde så jeg en ny sti som så morsom ut og da forsvant planen om å bli kjent med første del, (eller det som vil være siste del når jeg skal løpe Østmarka Trail Challenge), av Flykning ruta.
Det var en smal sti som bare ble smalere og smalere før jeg plutselig oppdaget at det ikke var noen sti hverken foran eller bak meg lenger. Jeg sto midt i skogen med blåbærbusker opp til knærne og fikk en litt bedre forståelse av hvorfor terrengløpere ofte har knelange strømper. Og dyrevenn som jeg er ble jeg en smule engstelig for at jeg kunne komme til å tråkke en huggorm på halen. I tilegg oppdaget jeg at det foran meg gikk veldig bratt nedover og å satse på å løpe utenfor sti var litt vel vågalt. Men det er jo nettopp det at det føles litt som å dra ut på eventyr når jeg løper på nye stier som gjør at jeg har blitt så glad i å løpe i terreng.
Det ble litt leting før jeg oppdaget en ny sti, (som faktisk var en ordentlig sti), og som jeg kunne klare å kravle nedover uten å brekke noen. Da jeg hadde kommet meg helt ned så jeg at den veggen jeg nettopp hadde klart å kravle ned faktisk var en del av flykning ruta. Det skal nok litt mental trening til før jeg kan bli venn med tanken på at etter ca. 30 kilometer med løping på blåmerket sti i til dels veldig krevende terreng, så skal jeg opp en monsterbakke, som man nesten burde hatt brattkort for å ha lov til å ferdes i.
Hvor flykning ruta gikk videre skjønte jeg ikke helt, og siden jeg ikke er en veldig tålmodig person ga jeg opp det prosjektet litt.
Videre gikk turen i stedet på kjent sti innover mot Dølerud, og etter Dølerud prøvde jeg meg igjen på en sti jeg aldri har løpt før og som jeg litt for sent oppdaget var rødmerket og før jeg visste ordet av det var begge beina plantet godt nede i en myr. Har man ikke gjørme opp til knærne har det ikke vært en skikkelig tur
Men jeg kom meg etter hvert inn på en blå sti som førte meg til Askvann. En av de litt gjemte perlene i marka.
Jeg begynte å tenke at det var på tide å peile seg inn på en sti som kunne føre meg hjemover og tok av på en sti som gikk mot høyre og som var merket som «skogsti». Det hender at skiltene i Østmarka og Sørmarka ikke er så alt for mye til hjelp Jeg valgte høyre i hvert veiskille videre og etter noen kilometer med løping, kryping, klatring og hinderpasseringer i form av trær og busker som hadde falt over stien var jeg tilbake ved Dølerud og så var det bare kjent sti og skogsvei resten av veien hjem.
Det ble en 20km lang tur, med flere små stopp og veldig rolige partier. Fokuset mitt var å komme meg ut og ha det gøy og farten var ikke så viktig. Med til sammen nesten 500 meter med stigning så var dette en tur som lot lår og rumpe jobbe skikkelig.
Etter slike turer kommer jeg alltid hjem med et stort smil rundt munnen. Jeg elsker å løpe i terreng og jeg gleder meg til hver eneste tur. Nå som jeg har løpt Spitsbergen marathon kan jeg igjen begynne å fokusere på å bli skikkelig flink til å løpe i terreng. Nå er de neste store målene min Østmarka Trail Challenge og Trysilrypa. Det blir to helt forskjellige løp. Jeg gleder meg veldig til å løpe Trysilrypa i høst, for det å løpe i fjellet er noe jeg ikke har mulighet til å gjøre så mye av til vanlig også er løypa litt snillere enn den som venter meg når jeg skal løpe flykning ruta. Også blir det jo et skikkelig jentetreff med mange spreke damer så jeg tror jeg kommer til å få en helt super helg med et vakkert løp, bra underholdning og masse god mat. Det blir litt luksus rett og slett.
Er du med 09.09.17?