Etter å ha tilbrakt et par dager under dyna med feber, snørr og masse Paracet var jeg veldig klar for å komme meg ut og løpe. Hodet var i hvert fall klar for en skikkelig løpe økt, kroppen derimot var nok ikke helt enig. Det tar ikke mange dagene med inaktivitet før det føles som om det er et par måneder siden forrige treningsøkt og med en god del slim i de øvre luftveiene som kroppen fortsatt jobben hardt med å bli kvitt var nok ikke oksygenopptaket helt på topp heller. Motivasjonen var likevel på topp da jeg la i vei på den etterlengtede turen opp til Østmarkskapellet. Turen hadde jeg planlagt siden sist søndag da jeg var ute og trillet minstemann og kom over en sti med skilt som pekte mot Østmarkskapellet og jeg bestemte meg for at neste gang jeg hadde turnusfri og barnefri så skulle jeg følge skiltet, løpe stien og komme meg opp til Østmarkskapellet. Og når jeg har bestemt meg for noe er det få ting som kan stoppe meg fra å gjennomføre.
Turen til Østmarkskapellet fra meg startet med oppoverbakker. Mange oppoverbakker. Etter 1 km gikk pusten tung allerede, etter 2 km begynte jeg å vurdere mulighetene for å korte ned turen en smule, etter 2,5km begynte jeg å innse at dette kanskje ikke var en veldig god ide men så kom det en nedoverbakke og kroppen fikk litt tid til å hente seg inn igjen og da jeg så neste skilt til Østmarkskapellet og at det bare var 3km igjen så jeg ingen god grunn til å snu. For 3km er jo ingen sak tenkte jeg.
Sånn bortsett fra at det var 3 km med oppoverbakke, krevende terreng og is, is og mye mer is.
Så flere steder gikk det i sneglefart, for her var det glatt selv med piggsko.
Da jeg endelig nådde toppen var jeg så sliten at jeg surret litt rundt foran neste skilt som dukket opp fordi det ikke stod Østmarkskapellet på skiltet og da visste jeg jo ikke om jeg skulle ta til høyre eller venstre. Jeg løp først litt til venstre før jeg kom til å huske at Østmarkskapellet jo ligger rett bak det skiltet. Så da løp jeg tilbake og fant veien opp til Kapellet.
Knipset et par bilder og satte kursen hjemover. Denne ganger valgte jeg skogsveien som førte meg ned til Grønmo uten noen større problemer. Men jeg kan skrive under på at beina var ganske tunge de siste 3 km hjem.
1 time og 20 minutter etter start var jeg hjemme igjen. Pakken med lommetørklær som jeg hadde tatt med var nesten brukt opp og kroppen føltes nokså mørbanket ut etter 13,7km med tøffe løpeforhold og nesten 300m stigning. Men den godfølelsen jeg hadde etter å ha klart å gjennomføre selv om forholdene ikke var helt optimale var ubeskrivelig. Det føltes som om jeg kunne få til hva som helst. Som å løpe Trysilrypa 13km på under 1:20 for eksempel. Lykkefølelsen holdt seg hele dagen og utrolig nok virker det som om løpeturen hjalp meg å kvitte meg med siste rest av snørr og gørr for bruken av lommetørklær har gått ned drastisk etter turen.
Turen skal helt klart gjentas, for jeg tror dette er super trening til Trysilrypa. Lengden var perfekt og det er mye stigning selv om det ikke er fult like mye stigning som løypa i Trysilrypa. Og det skal bli spennende å se hvor fort jeg kan løpe denne runden en dag jeg er i bedre form og når det ikke er is på bakken lenger.