Tromsø Mountain Challenge

Tromsø Mountain Challenge


Fjell, hav, heftig vær, fine folk med godt humør og storslått natur. Tromsø har alt som skal til for å by opp til terrengløpefest!

For en østlending som meg er jubelen stor hver gang jeg får mulighet til å dra nordover for å løpe. Bratte og frodige fjell, midnattssol og en mektig natur som kan ta pusten fra deg – bokstavelig talt. Mange løpere ser kanskje for seg Hamperokken og eksponerte fjellrygger når de tenker på Tromsø, men Tromsø har så mye mer å by på. Her finner du også lettløpte turstier, løvskog, store vakre myrområder, «snille» og runde fjell, fosser og sherpa-trapper. Og neste år kan du til og med bli med på NM i terreng Ultra her! Får du lyst til å bli med på løpetur?

En helg, fire løp

Tromsø Mountain Challenge er i realiteten fire løp som går over en helg, fra fredag til søndag. Explo Ekstrem løpet, Rab TMC Ultra 50K, halvultra 25K og Tindeløpet. Og om det ikke holder med bare et løp, så kan du melde deg på Trippelen og løpe 3 løp på 3 dager.

Explo Ekstremløpet

Fredag ettermiddag kan du varme opp helgen med et kort, men heftig trappeløp opp sherpatrappene til Fjellheisen. 2,6 kilometer og 420 høydemeter. Melkesyre garanti! Er du heldig, og været er med deg, får du kveldssol, feststemning og utsikt over Tromsø by fra målområdet.

Rab Tromsø Mountain Ultra 50K

Lørdag står ultra eller halvultra på menyen. Rab TMC Ultra 50K starter med en busstur til startområdet før du tar fatt på den 50 kilometerlange turen tilbake mot TUIL Arena og målgang. På veien får du med deg både skog, lange partier med myr og duvende terreng, elver som skal krysse og selvfølgelig noen fjell du skal over (til sammen 1700 høydemeter). Naturen du har rundt deg er fantastisk! Neste år vil dette løpet også være NM i terreng-ultra.

TMC Halvultra 25K

For de som synes 50 kilometer blir litt i lengste laget. Samme opplegg som 50 kilometeren minus bussturen og en god del høydemeter og myr. TMC Halvultra inngår ikke i TMC Trippelen, så om du går for trippel er det Rab TMC Ultra 50K som gjelder.

TMC Tindløpet

Løpet går fra TUIL arena og opp til toppen av Tromsdalstinden 1238moh. Høydemetrene fordeles ut over 10,6 kilometer med ca 5 kilometer med slak stigning ut fra start før du tar fatt på det bratte partiet opp til sadelen og til slutt går i mål på toppen av Tromsdalstiden.

Da jeg løp tidenes våteste TMC Trippel

Jeg har ikke hatt mye hell med meg når det kommer til været på løpsdag dette året tenkte jeg da jeg så værmeldingen for helgens løp. Tromsø Mountain Challenge la seg til i rekken av kalde, våte og vindfulle løpsdager i 2022. Med 15 mm regn og lavt skylag var utsikten til å få noe særlig, ja, nettopp utsikt, ganske liten. Men hei, dette er en del av sjarmen med terrengløping. Å håndtere det været du får servert er en del av utfordringen. Å vite hva som bør være på kroppen, hva som bør være med i sekken, når man skal kle av og når man skal kle på. Også har vi hele det mentale aspektet så klart; at du faktisk stiller til start, selv om du vet at det som venter deg er en hel dag ute i ekte møkkavær.

«Karakterbygging», som Angelika Sverdrup ville ha sagt.

Uansett. Tre dager, tre løp. To i pissregn. Ikke noe problem.

Med mål om å komme i mål

Med en kropp som bare har hengt sånn halvveis med siden jeg fikk Covid i begynnelsen av juni, var målet mitt bare å ha en fin tur og komme meg i mål på alle tre løpene.

Fredag: Kort motbakke

Så fredag ettermiddag hadde jeg en rolig fart ut fra start og selv om jeg pustet og peste opp til toppen av fjellheisen hvor målgang på Explo Ekstremløpet, klarte jeg å hold pulsen under kontroll og døde bare nesten da jeg kom over målstreken.

Og denne fredagen viste Tromsø seg fra sin beste side værmessig. Med lyset fra kveldsola over Tromsø by og full feststemning i målområdet var det fint å kunne stå og heie inn løperne som kom pesende opp sherpa trappene.

Lørdag: Langtur i terrenget og årets lengste dusj

Lørdag morgen var jeg klar for ultraløp. Bussturen til startstreken var, som den gjerne er når du stapper en gjeng full av ultraløpere i en buss, fylt av godt humør, humor og løpeprat. Sekken var pakken full av klær, mat, kart og kompass og jeg følte meg nokså optimistisk. Klar – ferdig – plask.

Jeg løp ut alt for fort fra start, som vanlig. Bakken langs stien var farget rød av modne tyttebær. Nå er det høst tenkte jeg. Den flate starten med flere slake små motbakker lurte meg til å tro at jeg kunne holde et høyere tempo enn hva smart var.

Tempoet gikk ned og da vi kom til myra gikk det fra tregt til tregere. Jeg dyttet i meg smågodt for å holde motet oppe der jeg trasket i den våte myra som sugde ut energien min. Tåka gjorde myrlandskapet mystisk – nesten som fra en scene i Ringenes herre. Innimellom så jeg omrisset av et enslig tre og høsten hadde begynt å sette tydelig farge på vegetasjonen. Vakkert.

Duvende og usynlige høydemetre

Landskapet var duvende. Jeg merket motbakkene, men la likevel ikke merke til dem. Og jeg ble overasket da klokka viste at jeg hadde samlet 400 høydemeter. Uten å egentlig ha vært opp noen skikkelige bakker. Så gikk det slakt nedover, vekselsvis på fin løpesti og på myr. Her var myra våtere og mer ustabil. Jeg gikk igjennom flere ganger til over kneet og ba hver gang en stille bønn om at skoene fortsatt skulle være på føttene mine da jeg kom opp. Hver gang jeg krysset en elv sørget jeg for å skylle av det verste av gjørmen eller fylle vannflaskene jeg hadde med. På ultraen er det nemlig ingen mat eller drikkestasjoner før du er godt over halvveis i løpet.

På sjekkpunktet før oppstigningen opp i høyden fikk vi beskjed om at vi måtte løpe i grupper på minimum to personer på grunn av skodde over fjellet. Jeg slapp å vente lenge, for det dukket raskt opp to løpere bak meg som ble mitt reisefølge de neste kilometerne. Etter hvert tok vi igjen gruppen foran oss og var en liten stund flere i følget før vi delte oss opp igjen i to mindre grupper. Skodda var ikke så ille som jeg hadde fryktet og DNT merkingen over fjellet var imponerende.

Likevel var jeg glad jeg hadde løypa lastet ned på klokka mi, for den pekte ut riktig retning de gangene det tok meg litt tid å finne neste flagg eller røde merke. Du får utlevert kart av arrangøren og må ha med kompass eller GPS i sekken. Men helt ærlig, kart og kompass midt i tåka på fjellet? Det hadde jeg ikke kommet langt med om jeg ikke hadde hatt et utgangspunkt å gå utfra…

Når jeg cutt-off?

Jeg stresset en del med å skulle nå tidskravet på kilometer 31. Av en eller annen grunn trodde jeg at jeg hadde dårlig tid, men da jeg kom til sjekkpunktet var det enda en time igjen før cutt-off. Herifra var det bare en siste stigning før det i all hovedsak gikk nedover. Det er ingen ordentlig lange bakker i TMC, men de er seige nok. Og den siste bakken har mange «lure-topper”. Mange av motbakkene i dette løpet kan løpes, dersom du er i form til det. Noe som passer meg dårlig. Lange løpbare motbakker knekker mentaliteten min mye raskere enn noe VK-terreng!

Men de snille motbakkene ga også snille nedoverbakker. Og ned mot Fjellheisen var det fint å kunne bare la beina gå av seg selv.

De siste 5 kilometerne av løpet går på grusvei. Noe duvende, men for det meste nedover. For første gang denne dagen kjente jeg at skoene mine ikke var godt nok dempet. Mine VJ XTRM hadde vært perfekte gjennom både myra og i fjellet, men her på den monotone grusveien var jeg glad for at jeg ikke hadde langt igjen til mål. Under en kilometer fra mål møtte jeg det som nok var dagens tyngste motbakke for min del. Jeg var mentalt ferdig og klar for å løpe i mål, men foran meg var en 100 meter lang løpbar bakke jeg først måtte opp. Kunne jeg ha løpt den? Ja, det kunne jeg, men nei det gjorde jeg ikke.

Sveip for å se målgangsbilde 1 og 2 fra lørdagen

Sveip for å se målgangsbilde 1 og 2 fra lørdagen

Fra regn til sol

Jeg kom i mål på 7 timer og 13 minutter. Gjennomvåt fra topp til tå, men med et stort smil rundt munnen. Og akkurat i tide til at skylaget sprakk opp og sola bestemte seg for å bli med på festen.

Søndag: Lang motbakke

Været hadde ikke bedret seg søndag morgen og arrangøren gikk ut med beskjed om at målgang måtte flyttes ned til sadelen grunnet tåke, vind og sludd på toppen. Helt ærlig så hadde jeg ingenting i mot at det ble en litt kortere dag da jeg tittet ut av vinduet. Starten på tindløpet var de samme 5 kilometerne på grusvei jeg hadde kommet ned dagen før, så jeg var mentalt forberedt på hva som ventet meg.

Denne dagen hadde jeg staver med og dro dem frem så fort jeg hadde kommet meg ut av trengselen ved start. De var gode å ha for å holde rytmen opp den lange slake bakken. Det gikk ikke raskt, men så hadde jeg bare som mål å komme meg i mål. Likevel gikk de første 5 kilometerne lettere enn hva jeg hadde fryktet og før jeg visste ordet av det var jeg på sti og klar for brattere partier.

Fjellene var frodig grønne, og dalen var vakker. Det siste partiet opp mot sadelen gikk på smal sti langs fjellskråningen, så kort litt bratt opp før det flatet ut igjen oppe ved mål. Mål kom nesten litt overaskende på meg. Jeg tok meg ikke tid til å henge i målområdet, men tok fatt på nedturen med en gang. Jeg stoppet på drikkestasjonen jeg hadde løpt forbi på vei opp, men ellers gikk det i jevnt tempo tilbake til TUIL arena hvor varm dusj og premieutdeling ventet.

Oppsummering av løpet

Har du lyst til å løpe din første ultra i fjellet er dette en god ultra å starte med. Den er relativt snill når det kommer til antall høydemeter fordelt på lengde. Du må heller ikke klyve og det er ingen utsatte partier som vil utfordre høydeskrekken. Likevel er dette på mange måter en krevende trasee. Spesielt på grunn av myra de første 15 kilometerne og at du selv må ha med deg mat og drikke da sjekkpunktene frem til kilometer 30 ikke har mat eller drikke.

Det er et ultraløp hvor du kan løpe mesteparten av løypa. Stiene er for det meste fine og lettløpte. Merkingen er ganske bra, men jeg var flere ganger glad jeg hadde løypa på klokken da jeg løp ultraløpet.

Det er også få løp i Norge som tilbyr en mulighet til å løpe trippel som TMC. Jeg like utfordringen med at man skal løpe løp tre dager på rad. Du må balansere innsatsen opp mot at du skal løpe flere dager på rad. For folk som ønsker å prøve seg på stage-racing er dette en god utfordring å starte med. I 2023 skal Rab TMC Ultra også være NM i terreng-ultra. Så hvis du vil måle krefter med noen av Norges raskeste ultraløpere bør du skynde deg å melde deg på.

Vil du ha tips om andre løp som går over flere dager? Sjekk ut blogg-postene mine fra Icebug Experience West Coast Trail, TCC Costa Rica og Beyond the Ultimate Ice Ultra

Siste utgave av Runner’s World

  • Våre varme favoritter til vinterløpinga.
  • Simen Holvik tar oss gjennom Spartathlon-eventyret.
  • Bli kjent med den allsidige, sosiale, energiske løperen Hilde Aders.
  • Magnus Winther Warvik måtte bære hjem etter sin første maraton. Nå har han løpt hver dag i over syv år, og konkurrerer så ofte han kan.
  • Stor Island-guide: Hvor bør du løpe, hvilke løpegrupper bør du oppsøke, hvilke løp bør du sjekke ut.
  • RWs møllefavoritter: Kom deg gjennom vinteren med våre øktforslag og møllehacks.
  • Bli din egen trener i vinter! Askild Vatnbakk Larsen guider deg gjennom stegene slik at du kan lage ditt eget, bærekraftige og effektive treningsopplegg.
  • Fysioterapeut Eli Anne Dvergsdal gir deg råd til hva du bør gjøre hvis en skade vender tilbake.
  • Abelone Lyng har løpt Icebug Xperience langs Bohuslänkysten.
  • Kan sterk mat gjøre deg til en sterkere løper? Ernæringsfysiolog Silje Fjørtoft tar en titt på de nyeste chilistudiene.

Les magasinet digitalt her!

Test av Aonijie Ultra 12L

Test av Aonijie Ultra 12L


Planlegger du ditt første lengre ultraløp? Eller har du bare behov for en romslig vest som du kan få med deg det du trenger for langturene ute i det fri i sommer? Aonijie er et av de mindre kjente merkene her i norden per dags dato, men resten av verden har forlengs fått øynene opp for merket. Jeg har nå testet Aonijie Ultra 12L i fire måneder, både under løp og på rolige langturer.

Passform

Kommer i tre ulike størrelser og skal passe til personer med brystomkrets fra 78cm – 115 cm. Vær obs på at dersom brystomkrets er på under 78cm vil det være vanskelig å få vesten til å sitte tett nok på kroppen. Har justeringsmuligheter både foran og bak som gjør at du kan tilpasse vesten og gjøre den smalere eller bredere. Jeg savner likevel en enda bedre mulighet til å regulere omkretsen individuelt på over brystene og under brystene. På det smaleste punktet er jeg 79cm, og jeg må derfor ha stroppene man fester vesten med på det strammeste. Dersom du har større livvidde vil dette ikke være et problem på samme måte. Da vil det være lettere å stramme individuelt. Vesten er behagelig å ha på og den føles på mange måter mer som et klesplagg enn en sekk. Innerlaget er laget i et elastisk og luftig nettingstoff.

Finesser

Lommer foran

Lommer som passer til 500ml drikkeflasker foran. I venstre lomme finner du også nødfløyten.

Hemper som gjør det lettere å dra ned vannflaskene foran og holde dem på plass. Det er viktig at du er klar over at for å kunne bruke disse, må du kjøpe flaskene som har feste for kroker under.

Ytterligere to store lommer på utsiden av drikkeflaskelommene som har rikelig med plass til gels og barer. Disse har både åpning oven ifra og fra siden og gjør det enkelt å få tak i det du trenger.

Stor mobillomme med glidelås og plass til store mobiltelefoner (for eksempel iphone max)

Lommer bak

Stor lomme på ryggen hvor klær vil være beskyttet mot vær og vind. Materialet på denne lommen holder vann ute, men glidelåsen og sømmene er ikke tapet. Så dersom du har klær du vil holde tørre, lønner det seg å pakke i en liten drybag før du pakker ned i vesten. Glidelås hele veien ned gir enkelt tilgang til det du leter etter, selv om det ligger nederst i sekken. I det store rommet finner du ytterligere en lomme hvor det er feste for nøkler.

Et stort rom nederst på ryggen med åpning på begge siden. Perfekt for en lett vindjakke, vanter og buff som du vil ha lett tilgang til uten å måtte ta av deg vesten.

Stor lomme, delvis elastisk, bak på ryggen som også passer godt til jakke og lignende som du vil ha lett tilgang til underveis på løpeturen.

Strikk på ryggen som både kan brukes til å holde innholdet i vesten på plass selv om vesten bare er halvfull, få vesten til å sitte strammere og til å feste for eksempel staver eller en ekstra jakke dersom du har pakket vesten helt full.

Feste for staver

Aonijie Ultra 12L har feste for staver slik at du kan feste en stav på hver side foran på brystet. Det gjør stavene lett tilgjengelig og du ser hva du holder på med når du skal feste stavene og frigjøre dem igjen. Personlig føler jeg at stavene er i veien når de er plassert langs siden foran på denne måten. Jeg kommer ofte borti med armene og føler at jeg må løpe med armene mer ut til siden enn jeg pleier. Derfor ender det gjerne med at jeg heller velger å feste stavene i strikken bak på ryggen. Det er litt mer tungvint for du må ta av vesten for å være sikker på at du får festet stavene ordentlig, og heller ikke en optimal løsning, spesielt ikke om vesten er halvtom.

Reflekser

Aonijie Ultra 12L har flere refleksdetaljer foran og bak. Både hemper og strikker har reflekser som gjør at det er lett å få øye på dem dersom du løper i mørket med hodelykt. I tillegg er deler av teksten på vesten i refleks materiale som gjør deg mer synlig for andre løpere og bilister i mørket.

Holdbarhet

Det store rommet bak er laget i et lett, men samtidig slitesterkt materiale. Strikker, hemper og glidelås har holdt seg bra i perioden produktet har blitt testet (4 måneder). Produktet har holdt seg godt i vask ved bruk av tøypose og sensitivt vaskeprogram.

Sammendrag

Alt i alt en god, lett og fleksibel vest som passer bra til ultraløp og til langturer hvor du må ha med deg drikke, mat og ekstra klær/sikkerhetsutstyr. Vesten er svært lett i forhold til mange andre 12 liters vester på markedet. 189 gram uten drikkeflasker er en utrolig bra vekt i forhold til kapasiteten og finessene vesten tilbyr. Prisen er også bra sammenlignet med andre løpsvester på markedet som kan sammenlignes i forhold til størrelse, vekt og finesser. Disse vestene ligger normalt på mellom 1000 og 1500kr. Fratrekk for at det er vanskelig å stramme vesten godt nok om du er smal rundt brystet. Stort pluss for den store mobillommen og vekten på sekken.

Tekniske facts

  • Vekt: 189gr (str S-M, uten flasker)
  • Plass: Inntil 12L. Vesten tar 2 stk 500ml flasker foran og opptil 2L drikkeblære bak.
  • Pris: 999kr hos O2eksperten
Test av Arc’teryx Norvan LD3

Test av Arc’teryx Norvan LD3


Jo mer beskyttelse og demping du krever av en sko, jo tyngre blir skoen. Men om du skal løpe langt vil du jo helst slippe å løpe med mer vekt enn nødvendig. Vil du ha en lett sko for de lengste løpeturene i terrenget kan Arc’teryx Norvan LD3 være skoen for deg.

Med fokus på komfort

Jeg har testet Arc’teryx Norvan LD3 i snart to måneder. Skoen har fått prøve seg både i røft fjellterreng, på lettløpte flytstier og på grus og asfalt. Dette er den rake motsetningen til Arc’teryx Norvan SL 2 som jeg testet tidligere i vår – bortsett fra at også denne skoen er en lettvekter i sin klasse. Men så er også de to modellene skapt for helt forskjellige behov. Mens Arc’teryx Norvan SL 2 er laget for de raske og korte turene er Arc’teryx Norvan LD3 en terrengsko for løperen som krever høy komfort på de lange turene. Dette er ikke en sko som innbyr til sprint, i hvert fall ikke for min del, men som pirrer eventyrlysten og passer til rolige langturer med et lett steg.

Et grep som funker på det meste

Dette er en sko jeg raskt fikk tillit til og som jeg følte meg trygg på ville gi meg et godt grep på de fleste underlag. Vibram® MegaGrip™ sålen gir et bra grep både på tørr og våt stein. De 50 4mm knottene gir et tilfredsstillende grep også i lett gjørmete partier og på mykt underlag.

Vekt

Skoen kan på mange måter sammenlignes med en Hoka når det kommer til demping. Med en vekt på 259gr (str 41 1/3) er skoen litt tyngre enn Hoka Torrent 2 med sine 235gr (str 41). Til gjengjeld har Arc’teryx Norvan LD3 en mer slitesterk overdel som er med på å trekke vekten opp noen få gram, men samtidig øker holdbarheten på skoen.

Passform

Arc’teryx Norvan LD3 har en relativt bred passform med god plass til tærne. På en skala fra 1 til 5 hvor 1 er veldig smalt og 5 er veldig bred, vil jeg plassere skoen på en 4’er. For meg er skoen litt i bredeste laget og jeg føler ikke at skoen holder godt nok på foten min. Spesielt når farten øker i ullent terreng opplever jeg at foten sklir litt i skoen. Overdelen er i et fast to-lags nettingmateriale og forsterket i tå og hælpartiet. Materialet slipper inn luft, men er likevel en litt varmere sko på grunn av det doble laget. De to lagene forhindrer friksjon og kjennes behagelig mot foten. Skoen er lett å få på og å stramme og har også en lomme for lissene slik at du slipper problemet med lisser som kommer i veien og som løsner.

Løpsfølelse

Dette er en skikkelig komfortabel sko med mye demping, men samtidig god respons. Med denne skoen på kjenner du ikke stort til underlaget du løper på. Skoen føles lett på foten, men kan oppleves som litt klumsete i teknisk terreng. Dette er ikke en sko som er skapt for fart, men for de lange turene hvor du trenger en sko som tar vare på føttene dine hele dagen igjennom.

Holdbarhet

Skummet i mellomsålen er laget av 100% resirkulert EVA. Stort pluss for det! Både overdel og såle har til nå holdt seg bra til tross for at skoene har fått leke seg både i røft fjellterreng, gjørme og på grusstier. Skoen fremstår som robust og holdbar, men jeg har ikke fått tilbrakt mange nok mil i dem enda til å kunne gi en sikker dom når det kommer til skoens levetid. Oppdatering på dette vil komme når jeg har løpt over 500 kilometer i skoene.

Passer for

Arc’teryx Norvan LD3 passer for de lange og rolige løpeturene i variert terreng. Passer godt på lange løp som for eksempel Ecotrail hvor du veksler mellom sti og asfalt.

Tips: sjekk ut størrelsesguiden på disse skoene dersom du kjøper på nett. Det er lurt å måle fotens lengde og se hvilken størrelse det tilsvarer i Arc’teryx skoene.

Tekniske facts

  • Grep: 8/10 (i gjørme 7/10)
  • Løpsfølelse: 5/10
  • Dropp: 6mm
  • Vekt: 259gr (str 41 1/3)
  • Demping: 9/10
Runner’s blues – NEI, jeg er IKKE bare positiv …

Runner’s blues – NEI, jeg er IKKE bare positiv …


Covid, DNF’er og en brukket tå. Her har du en kombinasjon som kan sende selv den mest positive gla’løperen inn i “runner’s blues” …

Juni 2022 skulle bli en måned fylt med spennende løpsopplevelser. Etter en lang vinter og en hektisk vår lengtet jeg etter å kunne løpe i fjellene igjen med startnummer på brystet. Med start i Lofoten og The Arctic Triple 24km i begynnelsen av måneden og deretter Livigno SkyMarathon og til slutt Monterosa SkyMarathon – som også var årets hovedmål.

Det skulle bli så bra

Løpet er av den typen som krevde mange forberedelser. Ikke bare når det kom til trening, men også med tanke på utstyr, kunnskap og planlegging. Løpet, med sine 35 kilometer og 3500 høydemeter, var et av de mest ekstreme løpene jeg noen gang har meldt meg på.

Løpet tar deg fra Alagna og opp til Margherita hut på 4600 meters høyde og ned igjen. I en lengre periode på isbre, og det følger da at du må løpe i lag på to og også ha noe erfaring i forhold til bre.

Et løp jeg hadde drømt om lenge og gledet meg til å endelig skulle delta på.

Foto: Ian Corless

2 DNF og 1 DNS

I stedet ble Juni en måned fyllt med 2 DNFer (Did not finish) og en DNS (Did not start).  På årets utgave av The Arctic Triple viste værgudene ingen nåde. Jeg hadde kjempet meg frem i motvind på asfalt og grusvei i 10 kilometer og hadde så vidt begynt på motbakken opp mot første fjelltopp.

Som dame nummer to var jeg ikke langt unna dame nummer en og jeg så frem til å fortsette jakten opp fjellet. Det blåste friskt og striregnet, men det friske været Lofoten bød på denne lørdagen plaget meg egentlig ikke så mye.

Det var først da arrangøren avgjorde, etter råd fra redningsmannskapet, at det var for farlig for løperne å løpe over fjellet at jeg mistet motet. Jeg er ingen asfaltløper og trives best i terreng. Alternativet til traseen over fjellet i The Arctic Triple går på havnivå langs veien.

Damen som ledet rakk ikke å få beskjeden fra arrangøren og fortsatte ferden over fjellet. Jeg derimot måtte snu, løpe tilbake igjen til hovedveien og løpe på asfalt tilbake til mål.

I mine VJ XTRM terrengsko, som er fantastiske i sleipt og vått fjellterreng, emn ikke fullt så fantastiske på 30 kilometer med asfalt.

Jeg bestemte meg da for å gi meg. Jeg hadde ikke gledet meg over å fortsette løpet inn til mål og heller ikke gjort kroppen min noe godt. Og når jeg hadde to andre løp å se frem til de neste 3 ukene, så kunne jeg like gjerne gi meg mens leken var god.

Alle skal få Covid før eller senere

Det ble ingen medalje på meg i Lofoten, men jeg tok i stedet med meg en Covid infeksjon som suvenir.

Etter 2,5 år uten å ha blitt smittet, selv om jeg jobbet som sykepleier i perioder av pandemien og utsatte meg for smitte både på jobb og hjemmefront, levde jeg lykkelig i troen på at Covid ikke bet på meg.

Ja, også har jeg selvfølgelig mine tre vaksinedoser, så hvor ille kunne det egentlig være om jeg først ble smittet?

Feber, hoste og utmattelse i noen dager, men på dag 5 kom jeg meg ut på en liten luftetur og selv om det gikk trått klarte jeg å løpe noen korte turer før jeg dro til Italia.

Men med en puls som skjøt i været selv ved lett anstrengelse, bestemte jeg meg for å stå over Livigno SkyMarathon. Jeg hadde et håp om at dersom jeg tok det med ro frem til 25 juni ville jeg fortsatt ha en sjanse til å gjennomføre Monterosa SkyMarathon.

Heller DNF en DNS

Jeg skulle i hvert fall gjøre et forsøk. Og da jeg stod på startstreken klokken 05.15 en skyfri lørdag morgen sammen med Karin, «my partner in crime», gledet jeg meg mest av alt til å komme i gang.

Det gikk bra de første 2000 høydemetrene, så ville ikke kroppen mer. Høy puls, kvalme, vondt i lungene og siden av halsen og bein som ikke ville bevege seg fremover.

Vi hadde en streng cut-off tid å kjempe mot, men var fast bestemt på å gjøre det jeg kunne for å slå den. Jeg håpet til det siste å klare det, men rakk den akkurat ikke med 3 minutter. 2000 høydemeter på 3 timer og 18 minutter er langt fra hva jeg vanligvis ville ha forventet å bruke av tid.

Tid til å deppe

Nederlaget føles ekstra tungt når man er et lag og jeg vet at om jeg hadde klart å holde følge med Karin denne dagen, så ville vi ha kommet oss til toppen, og forhåpentligvis også ned igjen.

At årets store treningsmål endte med at jeg ikke en gang klarte første cut-off tid gjorde nesten like vondt som det hadde gjort å pese meg opp de 2000 første høydemetrene av løpet.

Dagen etter var kroppen utslitt og jeg tilbrakte en hel dag under dyna. Sliten, medtatt og skuffet over meg selv hadde jeg mange timer på å tenke på hva jeg skulle ha gjort annerledes, hvor synd jeg syntes på meg selv og på å bekymre meg over en mulig fremtid med langvarige post Covid-problemer som ville ødelegge resten av sommeren.

Foto: Ian Corless

Når trøstende ord ikke når helt frem

Det har ikke vært mangel på støttende ord og trøst fra de jeg har rundt meg. Karin, som hadde en knallbra dag og som lett hadde kommet seg til topps under løpet gjorde ingenting annet enn å støtte meg hele veien opp til check-punktet som ble vår endestasjon denne dagen.

Og generelt har folk fortalt meg at jeg bare må gi kroppen litt tid til å hente meg inn igjen og at det ikke er noe som haster.

De har jo rett, selv om 4-åringen i meg til tider dukker opp til overflaten med en trassig kommentar om at «jeg har ikke lyst til å vente, jeg vil ha tilbake formen min nå!»

Foto: Damiano Benedetto

Et besøk hos legen da jeg kom tilbake til Norge bekreftet det alle andre hadde sagt. Det kan ta lang tid å komme seg etter en Covid infeksjon. 6-8 uker er ikke uvanlig.

“Du må bare roe ned tempoet litt. Vi trenger ikke å bekymre oss før det har gått over 8 uker siden du ble syk”.

Vel, jeg er nå på min fjerde uke og har redusert treningsøktene mine til korte rolige løpeturer på 5 kilometer og litt lengre raske gåturer. I tillegg gjennomfører jeg daglige noen korte pilates- og core-økter. Behovet mitt for hvile er mye høyere en normalt. Samtidig merker jeg at humøret daler i takt med at ukentlig løpte kilometer reduseres.

Murphy’s law

Det hele toppet seg da jeg sparket lilletåen i en stol for noen dager siden og tilsynelatende brakk den. Tåa, ikke stolen …

Med en vond, misfarget og dobbelt så stor lilletå har også gåturene og plankeøvelsene blitt vanskeligere å gjennomføre.

Og er det ikke ofte sånn? At når ting først skal gå galt kommer gjerne alle problemer på rekke og rad. Men kanskje var en knekt tå ikke det verste som kunne skje akkurat nå likevel? Kanskje det var det som skulle til for å unngå at jeg kjører på for hardt de neste ukene…

Sutring og selvmedlidenhet

Ja, jeg synes synd på meg selv. Jeg har havnet i dumpa, rett og slett. Sommeren er tiden jeg bruker på å leke i fjellet. Det er nå jeg drar på eventyr og gjør det jeg liker aller best. Å miste formen føles også urettferdig. Man har jo jobbet for å få den også skal den forsvinne sånn på et øyeblikk?!

Foto: Ian Corless

Heldigvis er jeg ikke den første dette skjer med, jeg er heller ikke den siste. Alle løpere vil før eller senere havne i «dumpa», og å avdumpe seg kan være tøft.

Jeg har vært nede i dumpa før og kommet meg opp igjen. Jeg skal nok klare å krabbe opp av dumpa denne gangen også. Det er en del av løpermentaliteten – får vi det ikke til denne gangen forsøker vi bare igjen og igjen…

Monterosa vil være der neste år. Det samme gjelder også Livigno og Lofoten. Så jeg må jo bare tilbake å prøve igjen.

“Out there things can happen, and frequently do, To people as brainy and footsy as you. I’m sorry to say so but, sadly, it’s true that Bang-ups and Hang-ups can happen to you. All alone! Whether you like it or not, alone is something you’ll be quite a lot! When you’re in a Slump, you’re not in for much fun. Un-slumping yourself is not easily done. You’re on your own. And you know what you know. And you are the one who’ll decide where to go.”

-Dr.Seuss

(Og har du lyst på mer DNF lesing fra min side kan du sjekke ut posten Kunsten å DNF)

Kjerringa med stavene

Kjerringa med stavene


Det var på vei ned den tredje fjelltoppen under NM i terreng ultra i Meråker 2018 at jeg for første gang oppdaget at staver kunne være en fordel. Jeg stod litt fast i et bratt parti og kom frem til at jeg fikk bruke alle fire her, eller fem får jeg kanskje si; hender, føtter og rumpe. I det jeg setter meg ned på rumpa og vrir meg rundt for å få et godt tak med den ene hånden ser jeg en person ta meg igjen. Det er Liv med stavene. Hun spretter ned fjellsiden som en fjellgeit. Før jeg i det hele tatt har rukket å komme meg ned til bunnen av bakken ser jeg henne i full fart halvveis oppe i neste bakke. Rak rygg, jevn takt, stødig… Firehjulsdrift…

Jeg så henne forsvinne over fjelltoppen i det jeg tok fatt på turen opp mot neste topp, dog på en langt mindre elegant måte. Og jeg tenkte med meg selv, at et par staver definitivt sto på årets ønskeliste til julenissen.

Foto: Ian Corless

Staver bare om vinteren?

Som en ski-nasjon er nordmenn flest kjent med bruken av staver. Likevel er det først de senere årene at staver har blitt et mer vanlig syn ute på stiene i Norge sommerstid.

I Spania, Frankrike og Italia har man brukt staver under terreng og ultraløp lenge, og i løp som UTMB, Tor des Geants og andre lange og bratte fjelløp, vil flesteparten av deltagerne bruke staver.

Foto: Ian Corless

Fordeler og ulemper

Det er både fordeler og ulemper med å bruke staver. Selv bruker jeg staver fortrinnsvis om jeg skal løpe mange, lange og bratte bakker under løpet. Det er også mange som finner god støtte i å bruke staver på løp hvor de belager seg på å gå lange flate strekninger. Det gir rytme, fordeler belastningen og gir deg mer stabilitet i terrenget.

Stavene gjør at du i større grad bruker hele kroppen på å komme deg opp bakkene. De kan også avlaste muskler og ledd i nedoverbakken som følger.

Øvelse gjør mester

Men det krever litt øvelse. Teknikken du bruker er nemlig avgjørende for om stavene har en positiv eller negativ innvirkning på energibruken din. De kan faktisk virke bremsende dersom du bruker dem feil. Om du derimot får dreisen på teknikken og bruker de riktige stavene for deg, ja, da kan det sammenlignes litt som å oppgradere deg selv til 4-hjuls drift.

Ulempene med staver er i hovedsak at de er ekstra vekt. Om du kun har behov for å bruke stavene i kortere perioder av løpet, så kan tiden du bruker på å folde stavene ut og inn ta uhensiktsmessig mye tid. Derfor lønner det seg å tenke nøye igjennom løypeprofilen i løpet du skal løpe og i hvilken grad du kommer til å bruke stavene underveis.

Foto: Ian Corless

Tips:

  • Velg riktig lengde på stavene. Mange staver i dag kan reguleres noe i lengde, men det er viktig at du velger staver som passer din høyde og det du skal bruke stavene til. Husk også at staver som kan reguleres i lengde er tyngre enn staver med fast lengde. Albuehøyde er gjerne et godt utgangspunkt, men om du i hovedsak skal bruke stavene i motbakkeløp kan det være en fordel med kortere staver.
  • Tenk vekt! Når du løper har vekten på stavene mye å si. Gå for det letteste alternativet, karbon og titanium, selv om det betyr at du må ut med litt mer cash.
  • Velg sammenleggbare staver som du lett kan pakke sammen og stappe i sekken når du løper.
  • Bruk hansker når du løper med staver. Dersom du ikke bruker staver ofte, kan en lang dag med staver føre til smertefulle blemmer i håndflaten.
  • Øv på teknikken! Ta med stavene på tur i fjell og mark. Bli vandt til å bruke stavene. Lær hvordan du folder stavene ut og inn raskest mulig og gjør deg opp en mening om når du vil ta frem stavene under et løp.
  • Tenk på andre løpere når du løper med staver. Det er ditt ansvar at du har kontroll på hvor staven plasseres. Pass på at den ikke havner i øyet på en av de andre deltakerne.
  • Ikke bruk hempene på stavene når du løper i nedoverbakker eller i terreng hvor det er fare for at stavene setter seg fast. Da kan du risikere en smertefull bråbrems…

All photos copyright www.iancorless.com all rights reserved.

Heit løping

Heit løping


Selv Norge kan by på skikkelig hete sommerdager. Mange løpere kvier seg for å legge ut på løpetur når gradestokken nærmer seg 30 grader. I slike temperaturer har folk flest lyst til å holde aktivitetsnivået på et minimum, for alt kjennes tyngre ut i varmen. Det er ikke så rart, for når det er veldig varmt må kroppen jobbe ekstra for å holde kjernetemperaturen nede.

Kroppens kjernetemperatur ligger normalt på rundt 37 grader og tåler ikke store svingninger, så en kjernetemperatur på over 42 grader kan være dødelig. Nå er det heldigvis sjeldent folk dør av heteslag her i Norge, men det å ha et bevist forhold til hvordan varmen påvirker kroppen og at dette kan påvirke både trenings og løps resultater er lurt, selv her i Norden.

For temperaturen du løper i har virkelig noe å si.

Erfaringer fra tropeløp

Foto: Ian Corless

I februar 2020 fikk jeg virkelig testet ut det å løpe i varmen. Da løp jeg det 230 kilometer lange etappeløp The Coastal Challenge Costa Rica. Der var temperaturene på opp mot 38 varmegrader og luftfuktigheten var til tider på 80%. Etter den første dagen var flere av deltakerne «kokt». Jeg så eliteløpere som fikk hele løpet ødelagt rett og slett fordi de ikke tok varmen på alvor. De løp for hardt ut fra start og før det var gått 10 kilometer hadde heten knekt dem. Og det var da jeg løp forbi dem, en etter en, at jeg forstod at alle forberedelsene, all varmetreningen og all researchen jeg hadde gjort virkelig gjorde en forskjell. Les mer om opplevelsene mine under The Coastal Challenge Costa Rica her.

Lurer du nå på hvorfor du da ikke bare skal droppe løpeturen når det er varmt? La meg dra deg igjennom fordelene med å trene i varmen.

Mer effektivt enn høydetrening

Det er gjort flere studier på hva som skjer med kroppen når man trener i varmen. Resultatene fra disse kan kanskje bidra til å gi litt ekstra motivasjon til å gjennomføre løpeøktene selv på de varmeste sommerdagene. For ifølge studier vil det å trene i varme omgivelser og å utsette kroppen for høy varme ikke bare føre til økt toleranse for varme i form av at kroppen vil svette raskere og mer, samt gi en lavere kjernetemperatur. Det har nemlig også vist seg å øke volumet av blodplasma, redusere nivået av laktat i blodet og å være enda mer effektivt enn høydetrening når det kommer til å øke VO2max!

Du får altså ekstra mye ut av løpeøkten når det er skikkelig varmt ute.

Finn en balanse

Nå sier jeg ikke at det er lurt å legge ut på beinharde intervalløkter og progressive langturer når det er som varmest. Det vil si, i hvert fall ikke før kroppen har vent seg til å løpe i varmen. Men om du tar noen forhåndsregler så er det ingen grunn til å droppe løpeturen selv på de aller varmeste dagene. Hemmeligheten er å finne en god balanse, gi kroppen tid til å tilpasse seg varmen. Og snart vil du merke at løpeturene blir lettere og at varmen blir mindre plagsom.

Foto: Ian Corless

Tips til løping i varmen

  • Sørg for å ha tilgang på vann. På lange og harde økter i varmen bør du også tilføre kroppen elektrolytter.
  • Løp så mye i skyggen som mulig.
  • Kjøl deg ned når du har mulighet til det. Kommer du forbi et sted det er mulig å ta en rask dukkert, så gjør det.
  • Ha alltid med en buff eller to. Ha en buff viklet rundt håndleddet og sørg for å holde buffen våt.
  • Bruk solkrem! På alle løp jeg har deltatt på i varme strøk har jeg brukt solkremen fra Riemann P20. Det som er bra med denne er at den er ekstremt vannfast, sitter selv om svetten renner og man trenger bare å smøre seg en gang om dagen. Helt perfekt for ultraløping med andre ord.
  • Bruk caps/solskjerming og eventuelt solbriller i tillegg
  • Reduser intensitetsnivået. Kroppen må jobbe hardere når det er veldig varmt for å kvitte seg med varmen. Veldig høy intensitet i hete kan medføre heteslag, noe som kan være livsfarlig.
  • Legg de harde treningsøktene til de kaldeste tidene av døgnet; gjerne tidlig om morgenen eller sent på kvelden. Unngå harde økter midt på dagen.
  • Er det regn i vente? Benytt muligheten for en forfriskende løpetur i sommerregnet.
  • Salt smaker bedre enn søtt. Når det er veldig varmt er det mange som opplever cravings for salte ting. Kroppen mister en del salt gjennom svetten og det er kanskje derfor potet chips ofte frister mer enn sjokolade på de aller varmeste dagene. Ha gjerne med deg noe salt snaks i sekken, det kan være lettere å få ned enn gel.
Foto: Ian Corless

All photos copyright www.iancorless.com all rights reserved.