Så var den store dagen endelig kommet. Jeg skulle delta i Transgrancanaria, på maratondistansen. Jeg meldte meg på i fjor juli og håpet på at jeg skulle bli klar nok til å gjennomføre på en grei måte.
Løpegruppen fra i fjor var på ny treningstur til Gran Canaria i januar i år for 5 uker siden. Det endte som beskrevet i forrige innlegg «Hodestups over Gran Canaria» med et alvorlig fall og inspisering av legevakt og sykehus. De første to ukene etterpå kunne jeg ikke løpe, jeg fikk derfor inn knappe 3 uker med forsiktig trening før løpet.
Nytt av året var at maratondistansen skulle få sin egen dag før de andre distansene gikk av stabelen på lørdagen. Det var nærmere 1000 påmeldte til maraton. Starten gikk kl.09.00 på 1500 meters høyde i Garañón opp til øyens høyeste punkt El Pico de las Nieves på 1950 meters høyde.
To spente deltakere ved start.
Vi var to damer fra Norge som deltok på distansen, jeg og Monika, som jeg ble kjent med på første løpetur over Gran Canaria for 1 år siden. Vi posisjonerte oss i første pulje slik at vi ikke skulle bli stående fast i kø for lenge da det bar bratt oppover nesten med en gang.
Været var kaldt, 5 grader og tåken hang så tjukt nedover oss at dråpene på pinjenålene dryppet som regn. Stemningen ved start var god og høylytt. Spanjoler vet å få i gang stemning, godt hjulpet av en speaker som snakket som en mitraljøse og en lokal rapper, som raste gjennom ruten vi skulle begi oss ut på. Jeg kan heldigvis spansk, slik at støyen ga mening, det var verre for de som ikke forsto annet enn ordene «Gran Canaria». Det er en spesiell følelse å stå i første pulje sammen med eliteløpere fra flere land, spente og rastløse deltakere tett rundt deg, musikken på full guffe, en speaker som høres ut som han går på mer enn bare kaffe og adrenalinet pumpende på full styrke. Nedtelling; diez, nueve, ocho……dos, uno y VAMOOOOOOS!
Vi kunne ikke bruke de medbragte stavene før 3 km ut i løpet, dermed fikk vi ikke avlastning på de første 400 meterne oppover, det ble merkbart for min del! Været lettet relativt raskt da vi kom opp og bort fra startområdet.
Traseen er fantastisk, man får oppleve veldig variert natur, flott utsikt og forskjellig underlag. Maratondistansen har 1200 positive høydemeter og ca 2400 negative høydemeter. Det vil si at man får god mulighet til å mørne alt av legger og lår underveis. Jeg er vanligvis relativt fri i nedoverbakker, men oppdaget til min skuffelse at ulykken i januar gjorde at jeg holdt igjen. Kilometertiden nedover var frustrerende dårlig, selv om jeg løp forbi mange i hver nedoverbakke. Check punktene (CP) var godt laget til med speaker, som fikk opp energien til løperne, drikke, lett mat og veldig hjelpsomme frivillige. Det ble fort varmt for meg den dagen. Bakken opp fra Tunte ble tung, selv med staver, såpass tung at den negative sabotøren så sitt snitt til å stikke innom å foreslå fornuftsmessig at jeg kanskje burde tenke på å legge opp denne hobbyen. Jeg takket for forslaget, vurderte ideen et par minutter før jeg slo den fra meg. Jeg klarte etterhvert å tenke logisk, minnet meg selv på en ikke optimal oppkjøring, at jeg burde være glad for at jeg faktisk kunne løpe igjen og at den tunge følelsen indikerte at jeg hadde mer treningspotensial og mer å jobbe med fremover.
Fra et fascinerende parti: El camino de Santiago, brosteinslagt vei midt i bratteste fjellet ned mot Tunte.
Da bakken var forsert og det bar nedover til neste CP i Ayaguares, klarte jeg å velte da jeg skulle passere et par løpere, ikke noe alvorlig denne gangen. Jeg ble nok tiltagende anspent jo nærmere jeg kom ulykkesstedet fra turen i januar, for jeg rakk også å tråkke over med høyre fot for sikkerhets skyld på den strekningen. Det tok noen sekunder med smerteutligning, før jeg løp videre og opplevde at overtråkken forsvant (det viste seg senere på dagen at overtråkket ikke hadde forsvunnet). Rart og meget interessant å observere hvilken tilstand man kommer inn i på løp, smerten forsvinner og man får ikke noe reelt forhold til det man utsettes for underveis. Kroppen er i alarmberedskap og vil ha oss i sikkerhet. Sikkerhet er i løperes tilfelle; mål. Derfor bedøves vi ganske så bra inntil vi har kommet i mål.
I Ayaguares serverte de til og med paella, det hadde jeg ikke tid til å tygge meg igjennom, men jeg likte ideen. Opplever det vanskelig og tidkrevende å få ned fast føde i løp. Det kan forklares evolusjonistisk og biologisk; kroppen prioriterer ikke å sende blod til fordøyelsessystemet når den har nok med å få armer og ben til å prestere optimalt, få oss i sikkerhet. Mer faglig forklart; det sympatiske systemet har tatt styringen og det parasympatiske systemet er satt på vent. Vi ble fulgt av en drone et stykke på vei over demningen, før det igjen bar oppover den siste bakken på ca 2.5 km, før nedfarten til elveleiet og et flatere parti før mål. Da bakken var forsert måtte jeg innom sympatikrampe i leggen. En løper foran meg fikk krampe, rett etter fikk jeg det samme. Jeg måtte omprogrammere hjernen til å tro at det var ren sympati som var årsaken og at jeg ikke hadde tid til slik empatisk oppførsel akkurat der og da. Foran meg gjennom en ravine, lå over 6 km med «deilig» (not!) uttørket elveleie å ventet, før man så kommer ut til Maspalomas. Elveleie består av rullestein, litt grus og tørket sand. Solen var kommet ordentlig frem, temperaturen var på vei opp og flere løpere hadde konvertert til turgåing. Ingen menn brydde seg om å bli passert av meg på det stadiet der, den latinske machomentaliteten var svettet bort som dugg for solen. Det gjensto ca 10 km. Jeg vekslet mellom å løpe og gå. Hver gang jeg gikk måtte jeg tenke på coachen min Sondre Amdahl, og en løpevenninne, sterk og med god vinnervilje. Jeg spurte meg selv: «hva ville Margrethe gjort?». Fungerte hver gang, hun ville selvfølgelig løpt, så da var det bare å begynne å løpe igjen.
Det siste stykket opplevdes en smule uendelig, for å si det mildt. Jeg klarte fortsatt å passere noen menn. Det var sterke kvinner med i dette løpet så jeg ble forbiløpt av flere på slutten, jeg klarte ikke gjøre noe med det. Det er bra at de ikke gir poeng for løpestil den siste kilometeren, det hadde blitt et trist lite tall. Da målområdet endelig ble synlig, ikke bare hørbart (man hørte «festen fra mål» flere kilometer fra avstand) ble siste rest av energi hentet frem og jeg fikk en kjempe opplevelse på den «grønne løperen», godt heiet frem av snille løpevenner og svigerfamilie, som hadde ofret et par timer av ferien sin på å ta imot meg i mål.
Yes, klarte det! Fikk løpe i mål med flagg og fanfare! Løpere nesten i mål bak meg. Foto: Monika Kransvik
Denne gangen tok jeg meg skikkelig ut i løpet, jeg kastet ikke bort tid på stasjonene og jeg stoppet ikke for å ta bilder eller snakke med folk, annet enn da jeg løp forbi andre deltakere. Lærdommen fra turen er at jeg må bli sterkere oppover, raskere bortover, ha flere langturer og trene mer på nedoverløping i teknisk terreng, altså bli bedre på det meste ;)
Både Monika og jeg måtte si oss fornøyde med tiden og plasseringene våre, tatt oppkjøringen vi hadde hatt i betraktning. Vi ble suverene vinnere av de norske kvinnene på maratondistansen, gull og sølv hentet hjem (og igjen, ikke spør hvor mange norske kvinner som deltok, det er uvesentlig :) )
To norske fornøyde damer. Cavadrikking next ;) Foto: Tor Gunnar Kransvik
Transgrancanaria er en fantastisk tilstelning og opplevelse, med 6 forskjellige distanser, totalt 3800 deltakere fra 70 forskjellige nasjoner. Det er et arrangement som tiltrekker seg verdensstjerner innen ultra- og terrengløping i tillegg til vanlige dødelige. Løpet er en super måte å oppleve et annerledes Gran Canaria på, men ikke undervurder løypen og terrenget, man må ha trent i teknisk terreng for å kunne få ordentlig glede av dette løpet. Link til nettstedet Transgrancanaria.
Monika og jeg dagen derpå med kompresjonsstrømper på. Vi lignet mer gjess der vi vagget rundt og heiet de andre distansene i mål på lørdagen. Alle som fullførte distansne fra maraton og oppover fikk en god løpevest, som faktisk kunne brukes! Vi var imponerte over innholdet i posen vi fikk på dette løpet. Den tekniske løpetrøyen, som jeg brukte på løpet, var også veldig god! Foto: Tor Gunnar Kransvik
