Hei alle sammen. Det tok noen dager før jeg kom igang med skrivingen etter helgen. Ikke fordi jeg ikke har hatt noe å skrive om, men rett og slett fordi hverdagen tok meg litt. Og nettopp derfor vil jeg starte å skrive litt om følelsene og opplevelsen ved Tough guy – the original!

Ifjor reiste jeg rundt med Supermann og sammen var vi team Weider – og det var fantastisk! Vi hadde det helt tipp topp og kjempegøy. Men nå reiste vi altså 3 stykker sammen fra Norge, møtte fjerdemann i London og sistemann på selve løpsarenaen. Og sammen var vi team Viking Race/team Norway. Og det å reise en gjeng sammen på tur gjorde virkelig reisen enda bedre. Det gjorde heller ikke noe at kjemien var upåklagelig – jeg sier nemlig ikke at vi er de enkleste å reise på tur sammen med, men det er jo ikke alltid alt stemmer – men denne gangen var alt såre vel og stemningen knall fra start til ende.

Vi reiste med fly fra Oslo til London og tok tog derifra til Wolverhampton – absolutt ikke verdens navle – så det var kveld da vi kom frem. Planen om å sjekke inn på hotellet, spise og så hente startpakken, ble gjort litt om og det ble en kjapp middag i byen (på byens «beste» restaurant/utested) før vi skulle prøve å få hentet startpakken. Vi ble nogenlunde mette, og det som ikke ble fyllt opp av relativt næringsrik mat, ble erstatte med et par tunge pannekaker, guinnes og vin. Stemningen var dermed om mulig enda bedre da vi forlot restauranten og hoppet inn i en taxi. 

«Do you know the «tough guy place», spurte vi, og med tanke på at dette arrangementet antagelig var det største som ble arrangert i Wolverhampton, så visste jo sjåføren det og kjørte oss til en gård og satte oss av i stummende mørke. Det eneste vi så var hverandre, noe juletrebelysning som ikke var tatt ned…og ja..en gård. Takket være vår eminente medreisende Kenneth som for øyeblikket bor i England, fikk vi tatt en telefon og ble få minutter senere møtt av en ung fyr som geleidet oss rundt hjørnet på gården…og himmelen åpenbarte seg! Ja ihverfall for oss som er hinderløpsentusiaster!

Det er mye jeg må forklare etterhvert om dette løpet – men Mr Mouse som er arrangøren av løpet, eier altså hele dette stedet som Tough guy blir holdt på, og derfor står hindrene oppe året rundt. Og alt skjer på hans gård. Det første som møter oss er derfor dette:

Månen lyser opp gårsplassen for oss, et gigantisk hinder reiser seg opp foran oss – et hinder vi alle har sett bilde av – og andektig holder vi pusten et lite øyeblikk før vi raskt går ned mot hinderet som kun er lyst opp av stjerner og månen – vi forsøker desperat å forevige synet med de usle mobilene våre – men dette var det beste vi klarte:

Og for dere som IKKE har sett dette gigantiske hinderet slik det bør fremstilles…vel her er det:

Som vi gledet oss…jeg tror nesten vi fikk en litt sånn barnslig glede som bare barn får på julaften der vi snoka rundt på gården – «åhh se der…» «…og der..» og «åhhhhhhhhhh se der er Mr Mouse!!!» Jeg hadde vel kanskje hatt et lite håp om et glimt av Mr Mouse himself i løpet av turen, men at han skulle passere meg nærmere enn en meter var ikke i mine villeste fantasier…og tro ikke at vi var hensynsfulle eller beskjedne!! Neida vi fikk bilde med han alle sammen – selfitime liksom:

Meget stolt og preget Andreas Dietzel (Viking Race)

Ikke så mye mindre preget herr og fru Weider!

Helt øre og flirete som en gjeng småunger fikk vi endelig hentet det vi skulle og etterhvert surret oss til å praie en taxi tilbake til hotellet og sjekket inn. Et kjapt slagmøte i baren, før vi i lykkerus snublet i seng i anstendig tid! Men ble det noe søvn…ikke mye nei – adrenalinet hadde allerede begynt å kicke inn!

Jeg skjønner at dette nesten kunne blitt som en liten bok…og jeg har nesten ikke lyst til å fatte meg i korthet heller…så jeg fortsetter litt til…

Etter en ekte engelsk frokost løpsdagen, gikk vi på rommene for å gjøre oss klare – vi kjørte altså neopren både Supermann og jeg, og etter endel svetting, noe anstrengt stemning og noen litt mindre pene ord (fra meg) dura vi ut for å vente på de andre – og kort tid etter kommer en i Supermannunderbukser ut og en Norwaytights til! Det blir demonstrert litt copoeira (!) for å stedfeste stemningen og så trykker vi oss inn i en taxi til. Og bare for å gjøre dette enda litt mer billedlig…se for dere engelske taxier (= små biler) og 3 store karer + en blondine klemme seg inn i disse = latterkrampe all the way! Stakkars disse engelskmennene må jo ha trodd at vi nordmennene var gale…og det var vi kanskje – høye på adrenalin som vi var!

Vel fremme på gården til Mr Mouse blir vi igjen stående å måpe…mens vi igjen kommer med x antall «Åhhhhhhhhh se der!» For himmelrike som åpenbarte seg kvelden før viser seg å være enda større enn vi trodde – for Mr Mouse har ikke bare laget et gigantisk hinder…nei alle hindrene var store og større enn store – det hele var som en gigantisk lekeplass for voksne – og ikke engang den noget eksentriske Mr Mouse hadde holdt igjen på noe! Her var tau, balanseliner, netting, klatrestokker, torturkammer, lange trange ganger, vann, vann og mer vann…og strøm…strøm meg her og strøm meg der! Skulle tro vi var en gjeng med kuer som skulle føres rundt…eller hei – kanskje det var nettopp det vi var!

Stemningen var på topp selv da vi forsøkte å ta oss til rette i fjøset vi hadde fått til å skifte i – det hørte liksom med til all «galskapen», så tanken på at dette kom til å bli grisekaldt å skifte i etterpå skøyv jeg elegant til siden…ingen sorger på forskudd takk!

Det tok oss ikke lang tid å miste de andre…men å skulle løpe sammen når ca 3000 mennesker ble sluppet løs på likt hadde vel vært utopi likevel – så Supermann og jeg gjorde i det minste vårt beste for å holde sammen.

Jeg kan vel ikke gå i detalj på alt…og ihvertfall ikke nå når jeg kommer til selve løpet snart – mer om det i neste innlegg…men jeg kan ihvertfall oppsummere hele opplevelsen med Tough guy på denne måten – 3 dager med smil, latter, tull og tøys, nye bekjentskaper innen OCR på kryss av landegrenser er knyttet, opplevelser brent inn i hukommelsen, adrenalin pumpende gjennom årene sørget for søvnløshet store deler av reisen, mestringsfølelsen var enorm og gleden enda større ettersom løpet skred frem og endte i låven til Mr Mouse – kulden fulgte oss hele tiden, men ble lett ignorert av tanken på det edle gullet vi hadde sett på facebook kvelden før:

Verdt å fryse litt for denne medaljen…eller hva sier dere???

Vel…dette ble kanskje mye babbel – men såpass måtte det bli!

I del 2 av Tough guy skal jeg guide dere så godt jeg kan gjennom løpet! Og jeg lover dere…det blir antagelig ikke så mye kortere :)

Klem Mari

Foto tatt av Phil O’Conner photagraphy