Altså, hvor skal jeg begynne? Tenk å ha mulighet til å ha en kropp som fungerer til å løpe langt og lenger en langt. Det gjør meg så inderlig takknemlig. Jeg er heldig!

Årets høydepunkt

Ecotrail for meg er årets høydepunkt. Det er dette løpet jeg løper for, trener styrke for, restituerer for, hviler for, forsvarer alle skokjøp for. 😜

De dagene jeg syns alt er pyton og Vestlandsværet er på det verste, da er det Ecotrail som gjør at jeg likevel følger planen min.

Det er ikke for at jeg skal være så rask, eller sette ny pers, men for at kroppen skal være best mulig rustet til en hel dag på tur, og for å ikke ha alt for mye vondt etterpå. Viktig å huske at man konkurrerer bare mot seg selv, og man vinner uansett over de som ikke deltar.

De siste ukene før start har jeg visualisert løypa flere ganger. Jeg har lært meg at dette hjelper når man kommer til partier i løypa der du helst har lyst og gi opp. 

Artikkelforfatter Lene (til venstre) sammen med Liv Stava før start klokka 06.15 på en lørdag.

80 km for tredje gang

I år igjen stilte jeg igjen til start på 80 km med min gode løpevenninne Liv Stava kl 06:15 på Elgsletta. Etter et intervju av Runner’s Worlds utegående reporter Sara, følte jeg meg som en stjerne før vi i det hele tatt var i gang. 

Etter litt informasjon om løypa fra Geir Jarle fra Springtime var vi i gang. 

Endelig!! Dette har jeg gledet meg til i nesten to år. Jeg deltok selvfølgelig i fjor også, men på grunn av skade i fjor ble det da 10 km. 

Turen langs Akerselva tidlig på morgenkvisten mens byen så vidt begynner å våkne til liv er magisk. Man snirkler seg mot Nydalen og videre mot Maridalsvannet, så vipps var første mila unnagjort. 

Herfra går det litt opp og ned forbi Holmenkollbakken, «photo punkt» og videre inn i skogen. Her sto det noen herlige jenter  som serverte saft til alle som ville ha, tusen takk til dere. 

Utsikt over Maridalsvannet – og deretter Holmenkollen.

Turen mot Sørkedalen liker jeg veldig godt, lett blandet med grus og skogsvei, og når man cruiser nedover siste strekning og ser Sørkedalen landhandel, visste jeg det lå en cola å vente på meg. Den trengte jeg når jeg nå fortsatte på den berømmelige

«Helvetesbakken» på ca 3 km stigning. Opp til topps og nedover inn i skogen igjen, klarte jeg å løpe litt feil. Typisk feilgrep å bare henge i ryggen på noen andre uten å løfte blikket. Vi var 4 stykker her som fikk en liten ekstra sløyfe, men det lærer man av. 

På Fossum stappa jeg i meg flere banan og appelsinbåter, nydelig servering i varmen som var kommet skikkelig nå. Å der sto plutselig Hilde, så gøy å se henne igjen. (Sees i Portugal i oktober Hilde)

Siste “hinder” er jo den berømmelige Lysakerelva, der det går opp og ned, og opp og ned, og enda mer opp og ned. Det hjelper å gjøre ting oftere, for dette partiet har blitt lettere for hvert år jeg har deltatt. 

Siste mila inn er sjarmøretappen via Bygdøy, Aker Brygge og gjennom Akershus festningsområde. Når man da runder svingen og ser mål, AMAZING.

Smale, kronglete stier ned langs Lysakerelva og stranpromenade langs Sollerudstranda.

Å komme i mål til stormende jubel fra gode venner var helt fantastisk gøy, og den isen var helt perfekt. 

Årets eneste problem var at jeg for første gang valgte feil sko!!! Etter mye skader var jeg mer opptatt av god demping enn at skoene skulle sitte, og det straffet seg skikkelig. Blå, skamferte tær som stanget frem i skoene i hver eneste nedoverbakke, har gjort at sommerens sandalsessong er definitivt avlyst;)

Men altså, helt verdt det!!

Lene og Liv i et kokende varmt målområde – Lenes etterhvert så solide Ecotrailmedaljesamling.

Min Ecotrail-historie: 

  • 2018 – 31 km
  • 2019 – 50 km
  • 2020 – Covid-kansellert
  • 2021 – mai 80 km (virtuelt)
  • 2021 – 80 km 
  • 2022 – 10 km (skadet)
  • 2023 – 80 km
  • 2024 – 80 km selvsagt;) Bare til å holde av datoen med en gang, 25. mai 2024!

Klem fra Lene