Dagen med de store kontraster, fra dype daler og mye smerte til styrke og overvinnelse. Magisk cola og høyoktan placebo. Konklusjon; brutt ned for så å bygges opp til en ny og sterkere versjon av en selv.

Siste dagsetappe. Det ser latterlig langt ut, noe det egentlig også var.Høydeprofilen under viser hvor mye nedover det gikk den dagen. Blir nesten litt uovervinnelig av å mestre noe slikt.

Jeg våknet med stiv muskulatur, ømme tær og frykt for at jeg skulle ødelegge kroppen fysisk den siste dagen. All fornuft tilsa at den eneste aktiviteten jeg burde satset på i dag var restitusjon, og da ikke i form av å løpe 50 nye kilometer, hovedsaklig nedover! Jeg klarte ikke å sette meg ned hverken på do eller til bords, uten å avlaste med armer. Jeg fryktet å utvikle rabdomyolyse. Jeg hadde aldri presset kroppen over denne grensen noen gang før. Sondre stilte et raskt kontrollspørsmål, da han skjønte min bekymring: «Tisser du blod?», mitt svar var «nei, ikke nå» («men hva med i kveld?», ropte frykten) Jeg kunne ikke snakke særlig før vi startet, var redd for å begynne å grine. Ville ikke ødelegge imaget mitt overfor de andre positive og optimistiske i gruppen.

Til slutt bestemte jeg meg for å skyve alle bekymringer til side. Jeg hentet frem noen historier fra ultraløpere jeg har lest om. Tenke at har de klart det, så skulle det i hvert fall være en liten sjanse for at også jeg kunne overleve denne dagen. Min samboer skulle hente meg på hotellet i Maspalomas dagen etter. Jeg så for meg at han måtte hente meg i rullestol. Jeg sendte ham en bekymringsmelding før vi startet den morgenen. Han syntes i utgangspunktet at det var helt sprøtt det jeg hadde begitt meg ut på, men da jeg først var i situasjonen, kunne han ikke annet enn å gi meg den treffende setningen: «smerte er gøy, du har mer på lager», dermed startet turen.

Vi begynte med en oppoverbakke i tåke igjen, heldigvis! Alle oppoverbakker ble hvile for meg. Tåken lettet raskt og nok et fantastisk landskap ble avdekket med strålende sol.

Klart og fint vær i strålende omgivelser. El Roque Nublo til venstre i bilde.

Pulsen lå der den ideelt sett skulle, men temperaturen min var dårlig, fikk ikke varme i meg før etter mange kilometer. Så begynte nedoverbakkene….

Her hadde det begynt å gå utfor, i flere betydninger. Teknisk, månelandskapunderlag. Jeg var fortsatt kald .

De ble en ren lidelse for min del. Jeg stavret meg nedover (bokstavelig talt med stavene mine) og gikk tidlig inn i baktropp-posisjon. Innså raskt at dette kom til å bli min plass resten av dagen. Jeg lurte på om jeg skulle være fornøyd med det, sette pris på alt jeg hadde klart de to forgående dagene, eller om den holdningen var en giddalaus fallitt. Egentlig var det ikke snakk om noen alternativer på daværende tidspunkt. Jeg tok ikke Ibux før lunsj, fordi jeg ville ha kontroll over smerteutviklingen, men til lunsj ga jeg etter å tok samme dose som dagen før, 600 mgr, uten den store effekten desverre. Etter en liten time var alt ved det samme: smerte er «gøy», du har mer på lager, jippi…not!

Gjengen samlet før det bærer brattere nedover El Camino, en slags brosteinlagt vei som slynget seg langt nedover. Utrolig vakkert. En dag skal jeg løpe ned denne strekningen!

Det var en fantastisk gjeng jeg løp med, stor omtanke og glede i gruppen. Landskapet skiftet stadig, fra flotte fjell til store pinjeskoger til månelandskap til gamle romersklignende veier midt oppi bratte fjellskråninger; El Camino. Ønske ble etterhvert stort om å få lov å løpe her en dag med uthvilte og friske ben.

Målet ligger langt der nede i det fjerne, bortenfor blåner.

Her slynger veien seg nedover i sikksakk. Solen stråler og temperaturen er god.

Jentene fra Nord (husmødrene) tok vare på meg i baktroppen, godt passet på av Moses, som ofte fikk jobben med å gjete de bakerste.

Moses løp litt i forveien for å ta bilde av baktroppen, tålmodige mann!

De andre var i god driv forran. Jeg så for meg at de hadde kommet milevis videre. Følelsen av å være til bry er en følelse jeg bortimot hater. Jeg kan ikke fordra å være til belastning for andre. I slike situasjoner er trangen stor til å trekke meg bort å slikke mine sår alene, som et skadet dyr. Følelsen av å være til belastning økte gradvis i styrke og jeg så for meg hvor irritert Moses og Sondre etterhvert ble. Her ble de forhindret i å løpe nedover, pga at de hadde godtatt en altfor lite erfaren løper med i gruppen. Den litt mer rasjonelle siden prøvde å trenge igjennom å argumentere med at jeg faktisk hadde betalt for å få være med på dette og jeg hadde advart dem på forhånd. Dette ble latterlig avfeid av min nå godt husvarme, negative stemme.

Bak i bilde kan demningen skimtes. Jentene fra Nord alltid like glade, jeg prøver å skjule noe av alt som foregår i meg. Ser nå rett avslappet og glad ut her, skinnet bedrar!

Jeg spurte jentene hvor langt vi hadde løpt, svaret var 27 kilometer. Vi nærmet oss en demning, som jeg hadde besøkt tidligere år med bil, jeg trodde derfor at jeg visste sånn ca retningen til Maspalomas. Jeg informerte de andre to om at jeg hadde bestemt meg for å GÅ resten av strekningen til mål og at resten av gruppen kunne løpe i forkant. Jeg regnet med å komme frem innen kl.21.00. Dette ble ikke godtatt. Jeg spurte igjen om hvor langt vi hadde kommet en liten stund etter, svaret var 28 km. Jeg informerte dem da om at jeg ikke kom til å gå likevel, men bestille en taxi i kafèen jeg visste lå over demningen, for så å bli kjørt til mål. Jeg ville sitte der i noen timer å vente på dem. Dette ble merkelig nok heller ikke godtatt. Plutselig fikk jeg et påtrengende behov for kald cola. Det eneste aberet med det ønsket var at sjansen for å få tak i cola var minimal før vi kom til Maspalomas. Men så har det seg slik at noen ganger legger verden seg til rette og intense ønsker oppfylles.

Jeg holder på å få i meg den magiske colaen, dette er mine reddende engler!

Rundt siste sving før demningen åpenbarte det seg en himmelsk, lokal drikkestasjon, satt opp for anledningen for lokale løpere, som var ute å trente til løpet Transgrancanaria i mars. Sondre ropte oss bort og vi fikk så mye cola, vann, energidrikk og potetgull som vi ønsket. Jeg ble overlykkelig og takknemlig og prøvde å stotre frem på den mest slitne spansken min hvor alvorlig betydningsfyllt dette her var. De frivillige der ble mine reddende engler. Det var også godt å se resten av gjengen vår, som jeg trodde hadde forsvunnet over alle blåner. Spanjolene på sin side var også overlykkelige, de fikk treffe sin lokale utlrahelt; Sondre Amdahl! Dette ble en vinn-vinn situasjon for alle parter. Håndtrykk, lykkeønskninger og glede ble utvekslet og foto av hele gjengen ble tatt. Sondre ble forøvrig stoppet, heiet på og avfotografert flere ganger den dagen, av lokale løpere underveis, ganske underholdende!

De lokale løperne var svært glade og stolte over å få slå av en prat med selveste Sondre. Takk og lov for at han har markert seg så godt på den internasjonale ultraløpehimmelen!

I tillegg til cola poppet jeg en 400 mgr Ibux, med et vagt ønske om en mirakeltilhelning. Effekten lot ikke vente på seg! Fra demningen gikk det en siste lang bakke oppover. Jeg så mitt snitt til å starte ut før de andre, for å få et forsprang siden jeg visste at jeg måtte gå resten av nedoverbakkene i mål. Tre hardbarka løpespanjoler gikk foran meg oppover, jeg var usikker på om jeg turde å gå forbi dem, jeg følte meg som en jypling i fht dem. Jeg var kommet inn i et ganske bra lokomotivdriv oppover, så tok derfor sjansen på å passere dem. Like etter kom de løpende forbi meg igjen. Jeg fortsatte i drivet mitt, overrasket over hvor bra tilstand jeg følte meg i. Solen skinte, det var varmt, fredelig og jeg gikk alene nesten i front, det ga energi. Jammen tok jeg igjen spanjolene lenger oppe i bakken, de gikk nå. Så nådde jeg toppen! Sondre innhentet meg og to andre i gruppen. Han ledet an i riktig retning videre. Jeg forsøkte meg på forsiktig nedoverløping og mestret det! Tenkte at jeg måtte benytte meg av dette så lenge det varte. Jeg undret meg sterkt over hva som hadde skjedd etter drikkestoppet, for en raskere «medisinsk» effekt skal man lete lenge etter. Tilstanden min ble totalt snudd fra å være et smertevrak, som opplevde selv det å gå som vondt, til å bli en maskin som løp på autopilot helt til mål! De siste 15 kilometerne ble mer eller mindre løpt kontinuerlig sammen med Sondre. Da vi kom ned fra fjellet havnet vi i et lengre strekk nede i et uttørket elveleie med høye siv langs kantene. Underlaget besto av middels store rullesteiner, som vi måtte sjonglere løpende over. Her måtte man holde fokus; et feiltråkk og man kunne ende med et knippe populære skader. Jeg for min del smalt høyre storetå så det sang 3 ganger inn i steiner underveis, kun for å skape balanse med den venstre storetåneglen, som allerede var ødelagt i nedoverløpingen dagen før. Denne smerten var meget konkret og selvforklarende, jeg hadde ikke tid å ta hensyn til den. Jeg rakk derimot å fascineres over hvordan hjernen evner å sjalte ut signal, som jeg har bestemt ikke fortjener oppmerksomhet. Jeg kom inn i et mentalt driv og rytme, der fokus bare var på å plassere bena riktig, holde oppe farten og puste. Føltes som om jeg fikk tunnellsyn. Turde verken se på klokken på armen eller stoppe opp på noen måte, av frykt for hva som ville skje hvis jeg kom ut av rytmen. Kroppen ga signaler på at den trengte påfyll av energi etterhvert. Det foregikk en overveielse i noen minutter der, hvor vidt jeg kunne tyne meg i mål eller om jeg kom til å møte veggen hvis jeg ikke fylt på. Jeg tok sjansen på å stoppe opp, fikk i meg en energigel og løp videre, uten å komme ut av drivet. Det var nesten en euforisk mestringsfølelse å løpe på det tidspunktet. Plutselig nådde vi sivilisasjonen, det ulendte terrenget gikk over i flat sementert vei. Jeg skimtet målet, fyret, i det fjerne, og kjente plutselig hvor sliten jeg var. De siste kilometerne ble derfor veldig tunge. Jeg innså da at jeg er best i teknisk terreng, der hjernen har noe konkret å forholde seg til, slik at den ikke tar inn signaler fra kroppen om hvor sliten den faktisk er. Sondre tok meg med på en liten seiersrunde forbi alle restaurantene langs stranden. Det var en merkelig opplevelse. Vi kom fra en helt annen verden, med helt andre opplevelser enn det de turistene som tuslet rundt der eller som satt å drakk sine drinker hadde. Fantastisk at så forkjellige ting er mulig å oppleve på samme lille øy.

Svært fornøyd og lykkelig over å ha nådd havet på sørsiden av øyen ved fyret i Maspalomas.

Jeg kom i mål som første jente og 4. person i gruppen, en helt surrealistisk opplevelse og enorm mestringsfølelse. Akkurat der og da føltes alt bare helt perfekt. Hele gruppen kom seg helskinnet igjennom uten skader av betydning. Det var en trøtt og fornøyd gjeng som spise middag i Maspalomas den kvelden.

Vi kom alle i mål, lettet og glade! Sondre er fotograf for anledningen.

Tusen takk til alle i gruppen for en uforglemmelig og inspirerende opplevelse utenom det vanlige!!

PS! Samboeren min trengte ikke hente meg i rullestol dagen etter ;)