Den siste etappen av The Coastal Challenge var bare noe jeg måtte komme meg igjennom. Jeg hadde ingen planer om å løpe raskt. Faktisk regnet jeg med at jeg i stor grad kom til å måtte gå. Og det gjorde meg ingen ting. Så lenge jeg kom meg i mål var jeg fornøyd.

For uansett om det ble pallplass eller ikke, så er dette løpet noe å være stolt av å ha klart å gjennomføre. Jeg hadde heller ikke hatt noen forventninger til noe annet enn å klare å gjennomføre da jeg stod på startstreken i Quepos seks dager tidligere. Så at jeg de siste dagene hadde ligget an til å komme inn som dame nummer 3 med så mange sterke damer i startfeltet var langt mer enn jeg hadde håpet på.

Store og små forventninger

Det var verre med forventningene til alle andre. Den morgenen hadde jeg fått flere kommentarer på at jeg kunne klare å beholde tredjeplassen min. Jeg hadde jo tross alt fortsatt nesten 10 minutters forsprang. Det var kommentarer som var ment for å muntre meg opp, motivere meg til å gi det jeg hadde på den siste etappen av The Coastal Challenge. Men det nyttet ikke.

Pinefull nedtur

For jeg visste at jeg ikke hadde sjans. Selv om jeg hadde fått nyrene i gang igjen merket jeg hvor sure beina var. Kroppen hadde ikke klart å kvitte seg med alle slaggstoffene og kroppen skrek etter restitusjon og hvile. Selv om denne etappen blir omtalt som en av de aller vakreste og mest varierte etappene på The Coastal Challenge, kombinert med at det var løpets korteste etappe, så gledet jeg meg ikke til de 23 kilometerne som ventet meg der jeg stod på startstreken sammen med de andre løperne. Men jeg ga meg selv et forsøk og prøvde å få beina i gang likevel. Håpet at det ville virke som det hadde gjort dagen i forveien hvor jeg bare hadde måtte starte motoren, få beina i gang, også hadde alt kjentes bra ut igjen.

Det føltes som om muskelfibrene i framsiden av lårene mine ble revet ifra hverandre.

Jeg klarte å holde meg joggende frem til vi kom til noen trapper som tok oss ned til et elveleie. Det føltes som om muskelfibrene i framsiden av lårene mine ble revet ifra hverandre. Mer humpende enn løpende kom jeg meg ned det som føltes ut som en uendelig lang nedtur. Elveleiet som jeg sikkert hadde frydet meg over å leke meg igjennom et par dager tidligere fremstod nå bare som et torturkammer. Hver minste ujevnhet i underlaget som utfordret lårmusklene mine gjorde pinefullt vondt. Hvordan skulle jeg komme meg igjennom denne etappen?

Foto: Ian Corless

Vi passerte en foss og her måtte jeg til og med klatre både opp og ned korte partier. Hadde det ikke vært fordi hver minste bevegelse gjorde vondt, så hadde dette nok vært en av de delene av løpet som jeg hadde likt aller best. Det var vakkert, vilt og stemningen var på topp for store deler av crewet var samlet der for å heie og for å sørge for at alle løperne kom trygt over.

Tempoet går opp og ned

Da jeg kom ut av elveleiet og opp på landevei tok jeg meg sammen og satte opp farten. Jeg løp ikke, men jeg gikk raskere enn mange andre jogget. Da jeg kom til nedoverbakker gikk dilemmaet ut på om jeg skulle løpe for å komme meg ned så fort som mulig med veldig vondt en kort stund eller om jeg skulle gå ned og ha vondt lenger. Jeg valgte å løpe. Motivasjonen for å bli ferdig så raskt som mulig økte på ettersom jeg nærmet meg drikkestasjonen som var halvveis i løpet.

Foto: Ian Corless

Jordveien svingte seg gjennom frodig åker og beitemark, boligområder og øde strekninger. Det føltes som om jeg beveget meg fremover i sneglefart og at det var uendelig langt mellom hvert merkebånd. På et punkt ble jeg plutselig overbevist om at jeg var på feil vei. Jeg kunne ikke huske når jeg hadde sett et merke sist, og det skulle ikke gå så lang tid mellom hver gang jeg så et merke. Ikke så jeg noen løpere foran meg heller. Så jeg snudde og begynte å gå tilbake samme vei jeg hadde kommet helt til jeg møtte på noen løpere bak meg som var sikre på at vi var på rett vei.

Den eneste drikkestasjonen på denne etappen kommer rett før merkene fører løperne ut på stranden i San Josecito. Med vannmelon og kokosnøttvann rett fra nøtta fylte jeg på med nye krefter for å komme meg igjennom de siste 11 kilometerne til mål. Jeg hadde klart å holde tempoet oppe selv om jeg for det meste hadde gått, men da jeg kom ut i den myke sanden gikk tempoet drastisk ned. Men det gjorde også at jeg fikk mer tid til å nyte stedet. Den tropiske stranden med hvit sand og frodige palmer var så vakker! Dette var virkelig et tropisk paradis. Og jeg følte meg takknemlig. Takknemlig for at det finnes et løp som dette og takknemlig for at jeg hadde en kropp som hadde vært sterk nok til å ta meg igjennom et slikt eventyr.

Et tropisk paradis

Foto: Ian Corless

Costa Rica er et utrolig vakkert land og dette løpet hadde vist meg deler av Costa Rica som få andre får mulighet til å oppleve, så selv om det gjorde vondt i kroppen bestemte jeg meg for å nyte denne siste dagen av The Coastal Challenge Costa Rica.

De siste 10 kilometerne av løpet vekslet mellom å ta løperne ut på sandstrand, på smale jungelstier og ut igjen på strand. Noen ganger sandstrand, andre ganger rullesteinstrand. Når jeg var inne på stiene klarte jeg å holde et godt gå tempo, ute på strendene gikk det langsommere, men for hvert steg jeg tok var jeg et skritt nærmere mål.

Målgangfølelsen

Foto: Ian Corless

Da jeg krysset målstreken på slitene bein smilte jeg fra øre til øre. Eventyret hadde vært verdt hver eneste opp og nedtur, tårer, smerte og vondter var glemt og tilbake var bare mestringsfølelsen og minnene fra alle de fantastiske stedene jeg hadde opplevd de siste seks dagene.

Og da Ian Corless spurte meg om hvordan det føltes å ha «mistet» podiumsplassen min svarte jeg:

Foto: Ian Corless

I was broken after stage 5 and I knew I could not ‘race’ the last day, but I was convinced I would finish, even if that meant crawling. I have no complaints… What is there to complain about? I am privileged to have run in Costa Rica, the start near Quepos and finish at Drake Bay. I have travelled by foot and the experiences and memories will last a lifetime – Pura Vida, as the Costa Ricans would say!