Jungel er en tropisk, nesten ufremkommelig krattskog. Navnet kommer fra hindi jangal, ‘skog’, avledet av sanskrit jangala, «villmark».
Store norske leksikon
En god start
«Wake up runner’s!» klokka var 03.30 og Richard, The Coastal Challenges offisielle vekkeklokke var i full gang med å dra trøtte løpere ut av søvnen. Med hodelykt på krøp jeg ut av teltet og pakket det sammen før jeg stilte meg i matkøen. Ris og bønner, eggerøre, pannekaker og tropiske frukter. Et festmåltid for en sulten løper. Jeg hev innpå, vel vitende om at kroppen trengte næring for å komme seg igjennom dagens 40 kilometer lange etappe.
Beina føltes overaskende fine ut og da starten gikk la jeg meg i helene på de raskeste damene og holdt et jevnt tempo der vi klatret opp igjennom jungelen. Selv om det var tidlig på morgenen og sola bare så vidt hadde stått opp var jeg gjennomvåt av svette før det hadde gått 10 minutter.
In the jungel…
Luften i jungelen var trykkende, og stigningen var bratt. Noen steder klatret jeg over enorme røtter, andre steder måtte jeg dra meg opp etter lianer og grener. Men så merket jeg en endring i luften og da jeg løftet blikket fra stien oppdaget jeg at jeg var ute av jungelen og oppe i høyden.
Utsikten over det frodige landskapet under meg og sola som akkurat hadde kommet opp over åskammen rett foran meg var et fantastisk syn og jeg tok meg tid til å roe ned tempoet litt for å nyte øyeblikket før jeg fortsatte klatringen oppover.
Løpere på villspor
Nå kom det to løpere bak meg og jeg gikk til siden for å gi dem plass på den smale stien, men da jeg så at det var Cody Lind og Andy Symonds skjønte jeg ingen ting. «Where have you been?» spurte jeg forundret da de hastet forbi, «off course» svarte Andy. Jeg fortsatte oppover og rett før jeg nådde det høyeste punktet kom Kaytlyn forbi. Hun hadde fulgt gutta og havnet på villspor hun også. Jeg ønsket henne lykke til før hun forsvant nedover åssiden.
Stien her var smal og veldig ugjevn. Plutselig forsvant stien og det var store huller her og der. Helningen var bratt og selv om det var en fantastisk utsikt her oppe så var alt fokuset mitt på stien foran meg og hvor jeg kunne plassere beina uten å gå på snørra.
Første fall
Veronica tok meg igjen i nedoverbakken. Hun fløy nedover og jeg bestemte meg for å prøve å holde følge med henne så lenge som mulig. Da stien gikk over til landevei kjentes det til å begynne med deilig å bare kunne la beina fly nedover, men bakken var bratt og veien var full av stein og grus og før jeg viste ordet av det skrenset jeg nedover i en sving og skrapet opp både armer og ben.
Jeg var oppe på beina igjen på et blunk, men så Veronica forsvinne foran meg og tenkte at det får heller bare være. Jeg merket uansett at tempoet vi hadde holdt i nedoverbakken var langt høyere enn hva som var lurt for min del med tanke på at jeg fremdeles hadde over 180km igjen av løpet.
En sleip opptur
Nedoverbakken hadde kostet og lårene mine kjentes som gele da jeg begynte på dagens andre og siste stigning. Og denne oppoverbakken var drøy. Men likevel tok jeg igjen både Veronica og etter hvert også Manu på denne stigningen.
Underlaget vekslet mellom vei, jungelsti og leire. Du husker formingstimene på barneskolen med leire? Forestill deg å klatre i en stupbratt oppoverbakke med leire under skoene. Du skjønner tegninga… Jeg hadde gjørme på bade armer og bein da jeg endelig kom ut av jungelen og nådde toppen.
Frisk luft
Lyden fra alle innsektene oppe i trærne i jungelen hadde vært intens og luften hadde kjentes tett. Luftfugtigheten der inne i jungelen er helt ekstrem, og da jeg kom ut i det åpne høylandet føltes det så friskt og lett å puste. Jeg fløy nedover, fikk selskap av Manu som hadde tatt meg igjen i nedoverbakken og vekslet en liten stund på å løpe forran henne og bak henne før hun forsvant bak meg på en lang flat strekning.
Vi var ute på vei igjen. Monotont og krevende, men samtidig trengte man ikke å tenke så mye. Det var bare å løpe. Og selv om det var en og annen oppoverbakke gikk det nå mest nedover mot havet.
Sand, strand og tømmerstokker
Dagens etappe skulle avsluttes med en elvekryssing og 5 kilometer med løping på stranden. Tempoet mitt hadde gått ned en del på veien og rett før jeg kom ut på stranda tok Veronica meg igjen. Hun ga det hun hadde og til å starte med trodde jeg ikke jeg ville være i stand til å holde følge med henne. Det var midt på dagen, sola stekte og jeg var sliten. Men plutselig fikk jeg energien tilbake sånn at jeg kunne ta opp kampen og løpe forbi henne. Jeg ville bare i mål, bli ferdig. Og jeg kom i mål i Dominical, noen minutter før Veronica og som dame nummer 3.
På bein som kjentes ut som tømmerstokker stabbet jeg inn på camp, satte opp teltet mitt og brukte resten av dagen på å fylle på med næring og på å se en vakker solnedgang på stranda. Beina kom seg utover dagen og da jeg la meg den andre kvelden var jeg optimistisk i forhold til etappen som ventet neste dag.
Ps. Har du ikke lest om første etappe? Du finner løpsrapport fra dag 1 her.
