To måneder har gått siden jeg kom hjem fra Costa Rica etter å ha gjennomført The Coastal Challenge, men eventyret har jeg fremdeles friskt i minnet.
De to månedene som har gått har gitt meg tid til å fordøye opplevelsene jeg hadde på den 230 kilometer lange reisen min fra Quepos til Drake Bay i februar. Her kommer endelig dag for dag-løpsrapporten som jeg vet flere har ventet på.
Velkommen til Costa Rica
Sangen fra sikadene var øredøvende, heten var intens og jeg var gjennomvåt av svette der jeg banet meg vei gjennom jungelen. Jeg hektet foten min fast i en kvist, mistet balansen og grep tak i den nærmeste trestammen for å ikke deise i bakken og hylte ut. Smerten i hånden som nå var full av små pigger fra treet jeg hadde grepet fatt i satte meg ut av spill et kort øyeblikk. Det var dag en av det 230 kilometer lange etappeløpet The Coastal Challenge Costa Rica. Ville jeg overleve dette?
Dagen hadde startet på stranden i Quepos kl 09.00, solen hadde for lengst stått opp og heten og fuktigheten var trykkende. Bussturen ned fra hovedstaden San Jose, som ligger 1170 moh, hadde startet klokken 4 samme morgen og selv om jeg hadde klart å duppe av et par ganger i løpet av den 4 timer lange bussturen hadde jeg ikke fått stort mer enn 4 timers søvn sammenlagt den natten. Vi hadde stoppet et par ganger på turen slik at folk kunne gå på do og snacks og drikke kunne kjøpes inn.
Klimasjokk
Jo nærmere vi kom havet jo varmere ble det og endringen i luftfuktigheten var slående og allerede nå begynte de av løperne som ikke hadde løpt løpet før eller vært i lignende klima å ane hva de snart skulle begi seg ut på.
Jeg stod sammen med Manuela Vilaseca på en av rasteplassene. Hun var som de fleste andre tydelig plaget av varmen og nå gikk det opp for meg at varmen ikke plaget meg slik den tilsynelatende gjorde med de andre. Jeg kjente at det var varmt, men det var heller ikke ubehagelig. Var det bare en forsinket reaksjon? Ville kroppen min plutselig forstå at det faktisk var kokende varmt etter de 10 første kilometerne av løpet?
Etappen som knekker flest
Den første etappen var den mest lettløpte etappen av hele løpet, men det var også den etappen som knakk flest løpere. Vi hadde blitt advart i forkant; det ville være varmt helt fra start og om vi ikke passet godt på væskeinntaket og holdt et rolig tempo ville vi få problemer. Det var det samme hvert år, noen ville bare ikke lytte til rådene og kom til å gå for hardt ut. Og løpets medisinske team ville ha flere pasienter med heteslag før dagen var omme. Så jeg tok det rolig selv om jeg så at de raskeste løperne forsvant raskt foran meg.
Tempoet mitt var jevnt og jeg sørget for å holde meg i skyggen der det var mulig. Jeg tok små slurker av elektrolyttblandingen i flaskene mine hele tiden. Varmen var langt mindre plagsom enn jeg hadde forestilt meg, og jeg klappet meg selv på skulderen for å ha gjort et bra forarbeid med varme mølleøkter og lange badstueopphold i forkant av løpet.
Taktisk løping
Jeg oppdaget raskt at taktikken min med å holde et rolig, men jevnt tempo helt fra start hadde lønnet seg, for allerede før første check point hadde jeg tatt igjen flere løpere. At varmen plaget dem var tydelig. Men jeg hadde det fremdeles helt fint.
Da jeg løp forbi Manuela og Veronica Bravo, to av favorittene av de de kvinnelige løperne forstod jeg at jeg måtte ligge godt an. Igjennom jungelen og opp de bratte bakkene har jeg en fordel, det er terreng jeg drives i, og det var først da landeveien og de slake, endeløse landeveiene kom at jeg begynte å slite.
En kamp mot varmen
Og nå begynte jeg å merke heten. Her var luften stillestående og det fantes ikke skygge. Jeg dynket meg med vann på hver drikkestasjon og om jeg løp forbi en elv sørget jeg for å kjøle meg ned så godt jeg kunne der også. Den våte buffen jeg hadde rundt håndleddet virket kjølende og jeg flyttet den fra håndledd til håndledd der jeg telte ned kilometer for kilometer på klokka mi.
Da jeg endelig kom inn på sti igjen de siste 5 kilometerne før mål kjentes kroppen mør ut. Ryggen og hoftene verket og jeg kjente på kroppen at den ikke er vant til å løpe så langt på vei som den hadde gjort i dag. Det kjentes godt å komme ut av den monotone løpingen og gå i gang med den siste bratte stigningen over åskammen som skilte meg fra målstreken.
Inn i tropeskogen
Stien her var smal og slynget seg bratt oppover langs siden på åsen gjennom en tropisk eventyrskog. Trærne var enorme, og jeg måtte klatre over noen av røttene. Dette var ikke et sted å snuble, for det gikk bratt ned langs den ene siden av stien. Her ville du kunne slå deg skikkelig om du ramlet utfor.
Da jeg kom opp på toppen av åskammen kunne jeg se mål langt der nede, det var bare en lang og bratt nedoverbakke og en elvekrysning som gjenstod. Bakken ned til elva virket uendelig lang og lårene mine kjentes mørbanket ut da jeg kom frem til elva. Snart i mål.
Svømmende i mål
Jeg begynte krysningen av elva, men merket raskt hvor sterk strøm det var. På slitne bein krysset jeg elva i sneglefart. Livredd for å vrikke anklene på de glatte rullesteinene som lå under vann eller for å miste balansen og bli tatt av strømmen.
Men jeg kom meg over uten noen ufrivillig svømmetur, jeg hoppet fra sten til sten på den tørre delen midt i elva og for å komme i mål var det bare 3-4 meter igjen med vann. Her var vannet rolig og jeg løp uti for å komme meg i mål og oppdaget plutselig at bakken forsvant under meg sånn at jeg ble nødt til å svømme det siste stykket inn til mål.
Jeg hadde tydeligvis valgt å krysse dette partiet der det var som dypest. Men en svømmetur gjorde godt for den varme kroppen og da jeg kom i mål som dame nummer 4 den første dagen var jeg optimistisk med tanke på resten av løpet. De resterende 200 kilometerne skulle jeg klare.
Vil du lese mer om forberedelsene mine til The Coastal Challenge? Her finner du blogginnlegget om varmetrening og hvordan jeg forberedte meg til løpet: På tide å skru opp varmen.
