Jo mer beskyttelse og demping du krever av en sko, jo tyngre blir skoen. Men om du skal løpe langt vil du jo helst slippe å løpe med mer vekt enn nødvendig. Vil du ha en lett sko for de lengste løpeturene i terrenget kan Arc’teryx Norvan LD3 være skoen for deg.
Med fokus på komfort
Jeg har testet Arc’teryx Norvan LD3 i snart to måneder. Skoen har fått prøve seg både i røft fjellterreng, på lettløpte flytstier og på grus og asfalt. Dette er den rake motsetningen til Arc’teryx Norvan SL 2 som jeg testet tidligere i vår – bortsett fra at også denne skoen er en lettvekter i sin klasse. Men så er også de to modellene skapt for helt forskjellige behov. Mens Arc’teryx Norvan SL 2 er laget for de raske og korte turene er Arc’teryx Norvan LD3en terrengsko for løperen som krever høy komfort på de lange turene. Dette er ikke en sko som innbyr til sprint, i hvert fall ikke for min del, men som pirrer eventyrlysten og passer til rolige langturer med et lett steg.
Et grep som funker på det meste
Dette er en sko jeg raskt fikk tillit til og som jeg følte meg trygg på ville gi meg et godt grep på de fleste underlag. Vibram® MegaGrip™ sålen gir et bra grep både på tørr og våt stein. De 50 4mm knottene gir et tilfredsstillende grep også i lett gjørmete partier og på mykt underlag.
Vekt
Skoen kan på mange måter sammenlignes med en Hoka når det kommer til demping. Med en vekt på 259gr (str 41 1/3) er skoen litt tyngre enn Hoka Torrent 2 med sine 235gr (str 41). Til gjengjeld har Arc’teryx Norvan LD3 en mer slitesterk overdel som er med på å trekke vekten opp noen få gram, men samtidig øker holdbarheten på skoen.
Passform
Arc’teryx Norvan LD3 har en relativt bred passform med god plass til tærne. På en skala fra 1 til 5 hvor 1 er veldig smalt og 5 er veldig bred, vil jeg plassere skoen på en 4’er. For meg er skoen litt i bredeste laget og jeg føler ikke at skoen holder godt nok på foten min. Spesielt når farten øker i ullent terreng opplever jeg at foten sklir litt i skoen. Overdelen er i et fast to-lags nettingmateriale og forsterket i tå og hælpartiet. Materialet slipper inn luft, men er likevel en litt varmere sko på grunn av det doble laget. De to lagene forhindrer friksjon og kjennes behagelig mot foten. Skoen er lett å få på og å stramme og har også en lomme for lissene slik at du slipper problemet med lisser som kommer i veien og som løsner.
Løpsfølelse
Dette er en skikkelig komfortabel sko med mye demping, men samtidig god respons. Med denne skoen på kjenner du ikke stort til underlaget du løper på. Skoen føles lett på foten, men kan oppleves som litt klumsete i teknisk terreng. Dette er ikke en sko som er skapt for fart, men for de lange turene hvor du trenger en sko som tar vare på føttene dine hele dagen igjennom.
Holdbarhet
Skummet i mellomsålen er laget av 100% resirkulert EVA. Stort pluss for det! Både overdel og såle har til nå holdt seg bra til tross for at skoene har fått leke seg både i røft fjellterreng, gjørme og på grusstier. Skoen fremstår som robust og holdbar, men jeg har ikke fått tilbrakt mange nok mil i dem enda til å kunne gi en sikker dom når det kommer til skoens levetid. Oppdatering på dette vil komme når jeg har løpt over 500 kilometer i skoene.
Passer for
Arc’teryx Norvan LD3 passer for de lange og rolige løpeturene i variert terreng. Passer godt på lange løp som for eksempel Ecotrail hvor du veksler mellom sti og asfalt.
Tips: sjekk ut størrelsesguiden på disse skoene dersom du kjøper på nett. Det er lurt å måle fotens lengde og se hvilken størrelse det tilsvarer i Arc’teryx skoene.
Tekniske facts
Grep: 8/10 (i gjørme 7/10)
Løpsfølelse: 5/10
Dropp: 6mm
Vekt: 259gr (str 41 1/3)
Demping: 9/10
SISTE UTGAVE AV RUNNER’S WORLD:
Slik gjennomskuer du grønnvasking i løpeindustrien.
Simen Holviks siste opp- og nedturer.
VM-klare Tobias Dahl Fenre og Sylvia Nordskar har to helt ulike treningshverdager. Hva kan vi lære av det?
Ukrainas løpere kjemper seg gjennom sitt livs lengste ultraløp.
Superpensjonisten Atle Nytun ble ledd av på sin første løpeøkt som barn. Heldigvis er det aldri for sent å gjøre comeback.
Stor test av vårens nye mengdesko.
En samfunnsgeografisk sjelegransking av hvordan vi som løpere er koblet til stedene og omgivelsene vi løper i.
Hva skjer i kroppen i overgangsalderen, og hvordan bør vi tilpasse treningen?
Hvordan påvirker løpingen sexlivet?
Innblikk i treningshverdagen til Hanne Mjøen Maridal.
Askild Vatnbakk Larsen gir deg formtoppingens ABC.
Ånung VIken om hvorfor og hvordan du bør lage ditt eget testbatteri og teste formen regelmessig.
Fysioterapeut Eli Anne Dvergsdal om hvordan du unngår du fot- og ankelskader.
Terrengløper Abelone Lyng gir deg ti tips til å komme i gang med terrengløping.
Covid, DNF’er og en brukket tå. Her har du en kombinasjon som kan sende selv den mest positive gla’løperen inn i “runner’s blues” …
Juni 2022 skulle bli en måned fylt med spennende løpsopplevelser. Etter en lang vinter og en hektisk vår lengtet jeg etter å kunne løpe i fjellene igjen med startnummer på brystet. Med start i Lofoten og The Arctic Triple 24km i begynnelsen av måneden og deretter Livigno SkyMarathon og til slutt Monterosa SkyMarathon – som også var årets hovedmål.
Det skulle bli så bra
Løpet er av den typen som krevde mange forberedelser. Ikke bare når det kom til trening, men også med tanke på utstyr, kunnskap og planlegging. Løpet, med sine 35 kilometer og 3500 høydemeter, var et av de mest ekstreme løpene jeg noen gang har meldt meg på.
Løpet tar deg fra Alagna og opp til Margherita hut på 4600 meters høyde og ned igjen. I en lengre periode på isbre, og det følger da at du må løpe i lag på to og også ha noe erfaring i forhold til bre.
Et løp jeg hadde drømt om lenge og gledet meg til å endelig skulle delta på.
I stedet ble Juni en måned fyllt med 2 DNFer (Did not finish) og en DNS (Did not start). På årets utgave av The Arctic Triple viste værgudene ingen nåde. Jeg hadde kjempet meg frem i motvind på asfalt og grusvei i 10 kilometer og hadde så vidt begynt på motbakken opp mot første fjelltopp.
Som dame nummer to var jeg ikke langt unna dame nummer en og jeg så frem til å fortsette jakten opp fjellet. Det blåste friskt og striregnet, men det friske været Lofoten bød på denne lørdagen plaget meg egentlig ikke så mye.
Det var først da arrangøren avgjorde, etter råd fra redningsmannskapet, at det var for farlig for løperne å løpe over fjellet at jeg mistet motet. Jeg er ingen asfaltløper og trives best i terreng. Alternativet til traseen over fjellet i The Arctic Triple går på havnivå langs veien.
Damen som ledet rakk ikke å få beskjeden fra arrangøren og fortsatte ferden over fjellet. Jeg derimot måtte snu, løpe tilbake igjen til hovedveien og løpe på asfalt tilbake til mål.
I mine VJ XTRM terrengsko, som er fantastiske i sleipt og vått fjellterreng, emn ikke fullt så fantastiske på 30 kilometer med asfalt.
Jeg bestemte meg da for å gi meg. Jeg hadde ikke gledet meg over å fortsette løpet inn til mål og heller ikke gjort kroppen min noe godt. Og når jeg hadde to andre løp å se frem til de neste 3 ukene, så kunne jeg like gjerne gi meg mens leken var god.
Alle skal få Covid før eller senere
Det ble ingen medalje på meg i Lofoten, men jeg tok i stedet med meg en Covid infeksjon som suvenir.
Etter 2,5 år uten å ha blitt smittet, selv om jeg jobbet som sykepleier i perioder av pandemien og utsatte meg for smitte både på jobb og hjemmefront, levde jeg lykkelig i troen på at Covid ikke bet på meg.
Ja, også har jeg selvfølgelig mine tre vaksinedoser, så hvor ille kunne det egentlig være om jeg først ble smittet?
Feber, hoste og utmattelse i noen dager, men på dag 5 kom jeg meg ut på en liten luftetur og selv om det gikk trått klarte jeg å løpe noen korte turer før jeg dro til Italia.
Men med en puls som skjøt i været selv ved lett anstrengelse, bestemte jeg meg for å stå over Livigno SkyMarathon. Jeg hadde et håp om at dersom jeg tok det med ro frem til 25 juni ville jeg fortsatt ha en sjanse til å gjennomføre Monterosa SkyMarathon.
Heller DNF en DNS
Jeg skulle i hvert fall gjøre et forsøk. Og da jeg stod på startstreken klokken 05.15 en skyfri lørdag morgen sammen med Karin, «my partner in crime», gledet jeg meg mest av alt til å komme i gang.
Det gikk bra de første 2000 høydemetrene, så ville ikke kroppen mer. Høy puls, kvalme, vondt i lungene og siden av halsen og bein som ikke ville bevege seg fremover.
Vi hadde en streng cut-off tid å kjempe mot, men var fast bestemt på å gjøre det jeg kunne for å slå den. Jeg håpet til det siste å klare det, men rakk den akkurat ikke med 3 minutter. 2000 høydemeter på 3 timer og 18 minutter er langt fra hva jeg vanligvis ville ha forventet å bruke av tid.
Tid til å deppe
Nederlaget føles ekstra tungt når man er et lag og jeg vet at om jeg hadde klart å holde følge med Karin denne dagen, så ville vi ha kommet oss til toppen, og forhåpentligvis også ned igjen.
At årets store treningsmål endte med at jeg ikke en gang klarte første cut-off tid gjorde nesten like vondt som det hadde gjort å pese meg opp de 2000 første høydemetrene av løpet.
Dagen etter var kroppen utslitt og jeg tilbrakte en hel dag under dyna. Sliten, medtatt og skuffet over meg selv hadde jeg mange timer på å tenke på hva jeg skulle ha gjort annerledes, hvor synd jeg syntes på meg selv og på å bekymre meg over en mulig fremtid med langvarige post Covid-problemer som ville ødelegge resten av sommeren.
Det har ikke vært mangel på støttende ord og trøst fra de jeg har rundt meg. Karin, som hadde en knallbra dag og som lett hadde kommet seg til topps under løpet gjorde ingenting annet enn å støtte meg hele veien opp til check-punktet som ble vår endestasjon denne dagen.
Og generelt har folk fortalt meg at jeg bare må gi kroppen litt tid til å hente meg inn igjen og at det ikke er noe som haster.
De har jo rett, selv om 4-åringen i meg til tider dukker opp til overflaten med en trassig kommentar om at «jeg har ikke lyst til å vente, jeg vil ha tilbake formen min nå!»
Foto: Damiano Benedetto
Et besøk hos legen da jeg kom tilbake til Norge bekreftet det alle andre hadde sagt. Det kan ta lang tid å komme seg etter en Covid infeksjon. 6-8 uker er ikke uvanlig.
“Du må bare roe ned tempoet litt. Vi trenger ikke å bekymre oss før det har gått over 8 uker siden du ble syk”.
Vel, jeg er nå på min fjerde uke og har redusert treningsøktene mine til korte rolige løpeturer på 5 kilometer og litt lengre raske gåturer. I tillegg gjennomfører jeg daglige noen korte pilates- og core-økter. Behovet mitt for hvile er mye høyere en normalt. Samtidig merker jeg at humøret daler i takt med at ukentlig løpte kilometer reduseres.
Murphy’s law
Det hele toppet seg da jeg sparket lilletåen i en stol for noen dager siden og tilsynelatende brakk den. Tåa, ikke stolen …
Med en vond, misfarget og dobbelt så stor lilletå har også gåturene og plankeøvelsene blitt vanskeligere å gjennomføre.
Og er det ikke ofte sånn? At når ting først skal gå galt kommer gjerne alle problemer på rekke og rad. Men kanskje var en knekt tå ikke det verste som kunne skje akkurat nå likevel? Kanskje det var det som skulle til for å unngå at jeg kjører på for hardt de neste ukene…
Sutring og selvmedlidenhet
Ja, jeg synes synd på meg selv. Jeg har havnet i dumpa, rett og slett. Sommeren er tiden jeg bruker på å leke i fjellet. Det er nå jeg drar på eventyr og gjør det jeg liker aller best. Å miste formen føles også urettferdig. Man har jo jobbet for å få den også skal den forsvinne sånn på et øyeblikk?!
Heldigvis er jeg ikke den første dette skjer med, jeg er heller ikke den siste. Alle løpere vil før eller senere havne i «dumpa», og å avdumpe seg kan være tøft.
Jeg har vært nede i dumpa før og kommet meg opp igjen. Jeg skal nok klare å krabbe opp av dumpa denne gangen også. Det er en del av løpermentaliteten – får vi det ikke til denne gangen forsøker vi bare igjen og igjen…
Monterosa vil være der neste år. Det samme gjelder også Livigno og Lofoten. Så jeg må jo bare tilbake å prøve igjen.
“Out there things can happen, and frequently do, To people as brainy and footsy as you. I’m sorry to say so but, sadly, it’s true that Bang-ups and Hang-ups can happen to you. All alone! Whether you like it or not, alone is something you’ll be quite a lot! When you’re in a Slump, you’re not in for much fun. Un-slumping yourself is not easily done. You’re on your own. And you know what you know. And you are the one who’ll decide where to go.”
-Dr.Seuss
(Og har du lyst på mer DNF lesing fra min side kan du sjekke ut posten Kunsten å DNF)
Det var på vei ned den tredje fjelltoppen under NM i terreng ultra i Meråker 2018 at jeg for første gang oppdaget at staver kunne være en fordel. Jeg stod litt fast i et bratt parti og kom frem til at jeg fikk bruke alle fire her, eller fem får jeg kanskje si; hender, føtter og rumpe. I det jeg setter meg ned på rumpa og vrir meg rundt for å få et godt tak med den ene hånden ser jeg en person ta meg igjen. Det er Liv med stavene. Hun spretter ned fjellsiden som en fjellgeit. Før jeg i det hele tatt har rukket å komme meg ned til bunnen av bakken ser jeg henne i full fart halvveis oppe i neste bakke. Rak rygg, jevn takt, stødig… Firehjulsdrift…
Jeg så henne forsvinne over fjelltoppen i det jeg tok fatt på turen opp mot neste topp, dog på en langt mindre elegant måte. Og jeg tenkte med meg selv, at et par staver definitivt sto på årets ønskeliste til julenissen.
Som en ski-nasjon er nordmenn flest kjent med bruken av staver. Likevel er det først de senere årene at staver har blitt et mer vanlig syn ute på stiene i Norge sommerstid.
I Spania, Frankrike og Italia har man brukt staver under terreng og ultraløp lenge, og i løp som UTMB, Tor des Geants og andre lange og bratte fjelløp, vil flesteparten av deltagerne bruke staver.
Det er både fordeler og ulemper med å bruke staver. Selv bruker jeg staver fortrinnsvis om jeg skal løpe mange, lange og bratte bakker under løpet. Det er også mange som finner god støtte i å bruke staver på løp hvor de belager seg på å gå lange flate strekninger. Det gir rytme, fordeler belastningen og gir deg mer stabilitet i terrenget.
Stavene gjør at du i større grad bruker hele kroppen på å komme deg opp bakkene. De kan også avlaste muskler og ledd i nedoverbakken som følger.
Øvelse gjør mester
Men det krever litt øvelse. Teknikken du bruker er nemlig avgjørende for om stavene har en positiv eller negativ innvirkning på energibruken din. De kan faktisk virke bremsende dersom du bruker dem feil. Om du derimot får dreisen på teknikken og bruker de riktige stavene for deg, ja, da kan det sammenlignes litt som å oppgradere deg selv til 4-hjuls drift.
Ulempene med staver er i hovedsak at de er ekstra vekt. Om du kun har behov for å bruke stavene i kortere perioder av løpet, så kan tiden du bruker på å folde stavene ut og inn ta uhensiktsmessig mye tid. Derfor lønner det seg å tenke nøye igjennom løypeprofilen i løpet du skal løpe og i hvilken grad du kommer til å bruke stavene underveis.
Velg riktig lengde på stavene. Mange staver i dag kan reguleres noe i lengde, men det er viktig at du velger staver som passer din høyde og det du skal bruke stavene til. Husk også at staver som kan reguleres i lengde er tyngre enn staver med fast lengde. Albuehøyde er gjerne et godt utgangspunkt, men om du i hovedsak skal bruke stavene i motbakkeløp kan det være en fordel med kortere staver.
Tenk vekt! Når du løper har vekten på stavene mye å si. Gå for det letteste alternativet, karbon og titanium, selv om det betyr at du må ut med litt mer cash.
Velg sammenleggbare staver som du lett kan pakke sammen og stappe i sekken når du løper.
Bruk hansker når du løper med staver. Dersom du ikke bruker staver ofte, kan en lang dag med staver føre til smertefulle blemmer i håndflaten.
Øv på teknikken! Ta med stavene på tur i fjell og mark. Bli vandt til å bruke stavene. Lær hvordan du folder stavene ut og inn raskest mulig og gjør deg opp en mening om når du vil ta frem stavene under et løp.
Tenk på andre løpere når du løper med staver. Det er ditt ansvar at du har kontroll på hvor staven plasseres. Pass på at den ikke havner i øyet på en av de andre deltakerne.
Ikke bruk hempene på stavene når du løper i nedoverbakker eller i terreng hvor det er fare for at stavene setter seg fast. Da kan du risikere en smertefull bråbrems…
Selv Norge kan by på skikkelig hete sommerdager. Mange løpere kvier seg for å legge ut på løpetur når gradestokken nærmer seg 30 grader. I slike temperaturer har folk flest lyst til å holde aktivitetsnivået på et minimum, for alt kjennes tyngre ut i varmen. Det er ikke så rart, for når det er veldig varmt må kroppen jobbe ekstra for å holde kjernetemperaturen nede.
Kroppens kjernetemperatur ligger normalt på rundt 37 grader og tåler ikke store svingninger, så en kjernetemperatur på over 42 grader kan være dødelig. Nå er det heldigvis sjeldent folk dør av heteslag her i Norge, men det å ha et bevist forhold til hvordan varmen påvirker kroppen og at dette kan påvirke både trenings og løps resultater er lurt, selv her i Norden.
For temperaturen du løper i har virkelig noe å si.
I februar 2020 fikk jeg virkelig testet ut det å løpe i varmen. Da løp jeg det 230 kilometer lange etappeløp The Coastal Challenge Costa Rica. Der var temperaturene på opp mot 38 varmegrader og luftfuktigheten var til tider på 80%. Etter den første dagen var flere av deltakerne «kokt». Jeg så eliteløpere som fikk hele løpet ødelagt rett og slett fordi de ikke tok varmen på alvor. De løp for hardt ut fra start og før det var gått 10 kilometer hadde heten knekt dem. Og det var da jeg løp forbi dem, en etter en, at jeg forstod at alle forberedelsene, all varmetreningen og all researchen jeg hadde gjort virkelig gjorde en forskjell. Les mer om opplevelsene mine under The Coastal Challenge Costa Rica her.
Lurer du nå på hvorfor du da ikke bare skal droppe løpeturen når det er varmt? La meg dra deg igjennom fordelene med å trene i varmen.
Mer effektivt enn høydetrening
Det er gjort flere studier på hva som skjer med kroppen når man trener i varmen. Resultatene fra disse kan kanskje bidra til å gi litt ekstra motivasjon til å gjennomføre løpeøktene selv på de varmeste sommerdagene. For ifølge studier vil det å trene i varme omgivelser og å utsette kroppen for høy varme ikke bare føre til økt toleranse for varme i form av at kroppen vil svette raskere og mer, samt gi en lavere kjernetemperatur. Det har nemlig også vist seg å øke volumet av blodplasma, redusere nivået av laktat i blodet og å være enda mer effektivt enn høydetrening når det kommer til å øke VO2max!
Du får altså ekstra mye ut av løpeøkten når det er skikkelig varmt ute.
Finn en balanse
Nå sier jeg ikke at det er lurt å legge ut på beinharde intervalløkter og progressive langturer når det er som varmest. Det vil si, i hvert fall ikke før kroppen har vent seg til å løpe i varmen. Men om du tar noen forhåndsregler så er det ingen grunn til å droppe løpeturen selv på de aller varmeste dagene. Hemmeligheten er å finne en god balanse, gi kroppen tid til å tilpasse seg varmen. Og snart vil du merke at løpeturene blir lettere og at varmen blir mindre plagsom.
Sørg for å ha tilgang på vann. På lange og harde økter i varmen bør du også tilføre kroppen elektrolytter.
Løp så mye i skyggen som mulig.
Kjøl deg ned når du har mulighet til det. Kommer du forbi et sted det er mulig å ta en rask dukkert, så gjør det.
Ha alltid med en buff eller to. Ha en buff viklet rundt håndleddet og sørg for å holde buffen våt.
Bruk solkrem! På alle løp jeg har deltatt på i varme strøk har jeg brukt solkremen fra Riemann P20. Det som er bra med denne er at den er ekstremt vannfast, sitter selv om svetten renner og man trenger bare å smøre seg en gang om dagen. Helt perfekt for ultraløping med andre ord.
Bruk caps/solskjerming og eventuelt solbriller i tillegg
Reduser intensitetsnivået. Kroppen må jobbe hardere når det er veldig varmt for å kvitte seg med varmen. Veldig høy intensitet i hete kan medføre heteslag, noe som kan være livsfarlig.
Legg de harde treningsøktene til de kaldeste tidene av døgnet; gjerne tidlig om morgenen eller sent på kvelden. Unngå harde økter midt på dagen.
Er det regn i vente? Benytt muligheten for en forfriskende løpetur i sommerregnet.
Salt smaker bedre enn søtt. Når det er veldig varmt er det mange som opplever cravings for salte ting. Kroppen mister en del salt gjennom svetten og det er kanskje derfor potet chips ofte frister mer enn sjokolade på de aller varmeste dagene. Ha gjerne med deg noe salt snaks i sekken, det kan være lettere å få ned enn gel.
Er du på jakt etter en lett, rask og leken sko for raske eventyr i terrenget? Da bør du ta en titt på Arc’teryx Norvan SL 2.
Når hvert gram teller
Med en vekt på 160gr pr sko (str 42) er dette en av markedets letteste terrengsko. På tross av den lave vekten byr Arc’teryx Norvan SL 2 på mye mer demping og beskyttelse enn ventet. Dette er en sko som passer godt til raske løpeturer og til konkurranser hvor hvert gram teller.
Grep
Vibram® MegaGrip™ sålen med 3,5mm knotter gir et bra grep både på tørr og våt stein. Knottenes form og avstanden mellom den gjør at gjørme og annet rusk ikke samler seg under skoen. Det er ikke den beste skoen for de mest gjørmete dagene eller på turer i bløtere terreng hvor du trenger en mer aggressiv såle.
Løpsfølelse
Arc’teryx Norvan SL 2 er en minimalistisk, fleksibel og leken sko med mye liv. Det er en av de skoene som du tar på deg og umiddelbart får lyst til å løpe en rask tur gjennom terrenget. Skoen gir god respons, er smidig i terrenget og du får god kontakt med underlaget. For meg er dette en sko som passer best på kortere turer elle til konkurranser på opp til 42 kilometer. For selv om skoen er overaskende bra dempet til å være så lett som den er, så tilbyr ikke skoen nok demping og beskyttelse for at jeg ville legge ut på de aller lengste turene med dem. Med disse skoene kjenner du underlaget du løper på, så om du skal løpe langt i terreng med mye spiss sten kan det bli litt hard kost for føttene.
Passform
Skoen er midt på treet når det kommer til bredde. Den sitter godt rundt helpartiet, men den er litt for vid for min mellomfot som trives best i sko med smal passform. Snøringen er litt tungvint, du må starte helt nederst og stramme deg oppover, men på den måten er det også mulig å få skoen til å sitte stramt akkurat der du vil den skal sitte. Skoen holder foten bra og det er ingen opplevelse av Overdelen er laget i et holdbart og pustende TPU netting som tilpasser seg foten etter hvert som du snører skoen til. Om du tar deg tid til å snøre skoen skikkelig får du en sko som sitter som støpt på foten. Gjørme preller raskt av og skoen er veldig lette å rengjøre.
Perfekt for kombo eventyr
Dette er en sko som er også spesielt bra egnet til deg som skal kombinere løping med klatring og trenger en lett løpesko som får plass i sekken eller kan festes i karabinkroken på partiene hvor du bytter til klatresko. De passer også godt som løpesko å henge på sekken om du skal på kombinerte sykkel og løpeturer og vil ha en lett løpesko i sekken å bytte over til fra sykkelskoene.
Tekniske facts
Grep: 8/10 (i gjørme 5/10)
Løpsfølelse: 9/10
Stabilitet: 7/10
Vekt: 160gr (str 42)
Drop: 7mm
Demping: 3/10
Passer for: Konkurranser og raske løpeturer i terrenget og på turer der du vil ha en lett løpesko med i sekken.
Obs. sjekk ut størrelsesguiden på disse skoene dersom du kjøper på nett. Det er lurt å måle fotens lengde og se hvilken størrelse det tilsvarer i Arc’teryx skoene.
Han takler både asfalt og terreng, har norgesrekorden på 6-timers samt flere FKT-er, løyperekorder og seire fra prestisjefylte løp. Etter pandemipausen viser 41-åringen fortatt knallform og løp nylig inn til en syvendeplass på Transgrancanaria. Her blir du bedre kjent med Didrik Hermansen
Didrik Hermansen er et kjent navn for mange løpere, enten du har vært innom naprapatbenken hans og fått både trivelig samtale og godvond behandling, eller om du har sett navnet hans høyt oppe på en eller annen resultatliste.
Ultraløper Didrik Hermansen løp nylig inn til en syvendeplass i Transgrancanaria 128 kilometer. Dagen etter var han igjen ute på stien, denne gang med fotograf Ian Corless.
Didrik vokste opp på Elverum og startet idrettskarren som håndballspiller på toppnivå i Norge og Sverige fram til han var 26 år. Etter det begynte han å løpe sporadisk med en kompis. Løpeturene ble til en Oslo Maraton-påmelding, og så ballet det på seg i kjent stil.
– Jeg prøvde meg på et ultraløp i 2010, Rallarvegsløpet, og der klarte jeg meg ganske bra. Det er jo gøy når man føler at man mestrer noe, så da ble det flere og flere ultraløp. I 2013 løp jeg mitt første ordentlige ultratrail, det ga mersmak!
I 2015 kom du på andreplass på Transgrancanaria og vant Lavaredo Ultratrail – begge er to store ultraløp med sterke internasjonal konkurranse. Endret dette noe for deg?
– Det var nok da jeg forstod at dette var noe jeg var ordentlig god på og at jeg kunne bli enda bedre på hvis jeg ville. Så det var da jeg begynte å trene mer strukturert i tillegg til å øke volumet på treningen. Jeg løp også mitt første VM det året. Der ble jeg nummer 10. Det var også da jeg fikk øynene ordentlig opp for løp i Europa. Norge byr på mange fine løp, men det er noe annet å stå på startstreken med 1000 løpere og publikum langs løypa i stedet for 50 løpere og løpe alene store deler av løpet.
I 2016 kom du på andreplass i det prestisjefylte løpet Western States Endurance Run (WSER) og du vant Transgrancanaria. To veldig forskjellige løp, hvor det første er veldig lettløpt mens det andre har mange høydemeter og krevende terreng. Hva er grunnen til at du gjør det bra på begge typer løp?
– Det er nok fordi treningen min er veldig variert. Og så trener jeg veldig spesifikt frem mot de løpene jeg skal delta på. Nå har jeg for eksempel hatt en to måneders bolk med mange høydemetre fram mot Transgrancanaria. I april skal jeg løpe NM 100 kilometer på asfalt, så nå blir det mer flat løping og fokus på fart. Variasjonen i konkurransene jeg velger gjør dermed at de ulike øktene blir ganske varierende gjennom året. Det er motiverende og gjør at året stadig byr på “nye” økter.
Jeg tror variasjonen også er med på å forhindre skader som igjen gjør at det er lettere å få god kontinuitet i treningen. Og så er det jo slik at jeg får mye igjen for fartstreningen også på de løpene med veldig mange høydemetre. Selv i løp med mange høydemetre er det partier hvor det å kunne løpe fort på flata gir deg en gevinst. Motsatt får jeg mye styrke i beina når jeg løper i oppoverbakker og på teknisk sti. Det tror jeg er positivt for løpene jeg løper på flata.
Men det er de lange trailløpene jeg gjør det best i. Der er det også mest folk og mest prestisje, og det er gøy. Utfordringen min er å få trent ordentlig på de virkelig lange bakkene. I Oslo området er det ikke så lett å få trent godt på det. Det får jeg svi litt for på løp med mange høydemeter. Da er det greit å velge litt flatere løp innimellom. Dette kommer jeg nok til å fortsette med framover også, for jeg synes begge deler er gøy. Både de flate, raske og de bratte, langsommere løpene.
– Begge deler er gøy – både de flate, raske og de bratte, langsommere løpene, sier Didrik. Her fra Transgrancanaria 2022. Foto: Ian Corless
I 2021 satte du løyperekord på Rondane 100 miles, i regn, vind og iskalde temperaturer. Trives du med å løpe i dårlig vær?
– De tre siste løpene jeg har løpt har det vært skikkelig ruskevær. Jeg har ikke noe problem med å løpe i dårlig vær og prøver heller å snu det til noe positivt. Jeg er nok ganske robust når det kommer til værforhold og tenker at dette kan være en fordel for meg i forhold til mange andre løpere. Om jeg ønsker en god tid, for eksempel på et asfaltløp, håper jeg selvsagt på gode værforhold. Helst skal det da ikke regne, være vindstille og behagelig løpetemperatur.
Årets Transgrancanaria bød på kraftig vind, regn og kalde temperaturer gjennom hele natten. Hvordan håndterte du det?
– Det var ganske tøft under årets Transgrancanaria. Det blåste helt vilt og regnet de første 90 kilometerne. Det kan være regn og vind i fjellene, men så mye vær i så mange timer var utfordrende. Likevel følte jeg at jeg håndterte det greit og klarte å holde varmen selv om det ble mange timer med vind, regn og kulde. Transgrancanaria i 2022 er ikke det samme som i 2016. Startfeltet har bare blitt sterkere og sterkere. Så jeg er veldig fornøyd med en syvendeplass.
Hvordan har pandemien vært for deg?
– Alt i alt tror jeg denne perioden har vært god for de som har vært motivert for å trene, meg inkludert. Det har vært lite av det som til vanlig tar tid som bursdager, markeringer eller reiser. Da har jeg fått mulighet til å både ha god tid sammen med familien og god tid til å trene. Jeg har fått trent mye og bra over lang tid, men jeg synes jo det er gøy å konkurrere, så jeg gleder meg til å komme ordentlig i gang med å konkurranser igjen. Det er morsommere å trene når jeg har en konkurranse å trene mot og får testet meg selv litt innimellom.
Hvordan ser en typisk treningsuke ut for deg?
– Det kommer an på hvilket løp jeg trener mot, for jeg trener veldig spesifikt opp mot løpet jeg skal løpe. Jeg løper alltid en langtur i uken på 50–60 kilometer. I tillegg løper jeg en del på terskel kontinuerlig i 45–60 minutter. Jeg synes det er bedre for kroppen enn intervaller som jeg synes jeg bruker for lang tid på å restituere meg etter. Utover dette er det påfyll av rolige turer, noen fartslekøkter, samt løping til og fra jobb.
Langturen er den viktigste økta for en ultraløper, ifølge Didrik. Selv skulker han aldri fredagsturen på 60 kilometer i 4.00-fart. Foto: Ian Corless
Ukas viktigste økt?
– Langtur! Det mener jeg er den aller viktigste økta i uken for en ultraløper, den skulker jeg nesten aldri. Om jeg trener mot et terrengløp, så løper jeg 4–6 timer i skogen. Om jeg trener mot et ultraløp på vei løper jeg 60 kilometer i konkurransefart. Når jeg snakker om konkurransefart, er det den farten jeg holder når jeg løper 100 kilometer i en konkurranse. Det er cirka fire minutter per kilometer.
Noe alternativ trening?
– På vinteren trener jeg litt løpspesifikk styrke i tillegg. Det blir mest slynge og enkle matteøvelser. Og så går jeg litt på langrenn. I tillegg jobber jeg en del med bevegelighet året rundt. Jeg tror det er viktig å jobbe med bevegelighet i hofte, korsrygg og lår, spesielt når man kommer litt opp i årene. Når man løper mye er det ikke uvanlig at man stivner der, og det er lurt å jobbe preventivt før det blir så stramt at man kanskje ikke får løpt.
Hvor lenge har du tenkt til å fortsette å løpe løp?
– Så lenge kroppen holder og så lenge jeg synes det er gøy. Om det er ett, fem eller ti år til, vet jeg ikke. Jeg er nok litt «alt eller ingenting». Løper jeg løp, så løper jeg for å vinne. Jeg er ikke en person som vil bli med på de store løpene bare for å løpe rolig igjennom. Jeg er et konkurransemenneske, og veldig resultatorientert.
Hva er drømmeløpet?
– Jeg har løpt mange av drømmeløpene mine, men jeg vil gjerne løpe Comrades og Leadville. De står på bucketlisten min.
Didriks beste tips til ultraløpere
Kontinuitet Hold løpingen i gang. Det er bedre å løpe 5 kilometer tre ganger i uka enn å løpe 15 kilometer en gang i uka. Hold også løpingen i gang gjennom vinteren. Ha det gøy Velg økter som du liker og som du føler at du mestrer. Det er mye bedre enn at du løper økter du misliker. Sett deg mål Meld deg på en eller flere konkurranser. Lag mål som motiverer deg til å holde treningen i gang.
