Godt nyttår, og takk for sist.
Dessverre er ikke skrivekløe noe jeg led av i 2025, så nå velger jeg å takke for meg som blogger med en siste rapport om løpene jeg deltok på gjennom året.

Det har vært morsomt å skrive, få opplevelsene ned på «papiret» ved å tenke gjennom løpet på nytt, tenke ut bloggartikkelen underveis mens jeg har løpt og ikke minst har det vært moro med hyggelige tilbakemeldinger fra leserne.

Artiklene jeg har fått aller mest tilbakemeldinger på er de fra Hardangervidda hvor jeg har hatt min årlige «husmorferie» med mine terreng/ultra venninner fra Skien.

Her vet jeg at ruter har blitt kopiert, folk har fulgt utstyrsråd og latt seg inspirere. Det er superstas! Jeg håper og tror at rapportene forblir liggende på internettet videre. Jeg har også skrevet om alle mine maratonopplevelser, ultragalskap og annet løpemoro.

Holmestrand maraton

I 2025 deltok jeg på 4 løp. Først ut av Holmestrand maraton som jeg løp for andre gang. Her hadde jeg bestemt meg for å følge 3.30 fartsholder en god stund for å prøve å sikre at sub 3.30 fortsatt satt etter vinteren, og heller rykke fra på et tidspunkt.

Fartsholder var Svein Erik Bakke som jeg regner med at flere kjenner navnet til. En supersprek løper som også bruker mye av tiden på å være fartsholder for andre sammen med kona si Torunn. Fine folk! Vi ble så fin gjeng i den 3.30 gruppa, og Svein Erik var en formidabel fartsholder med stålkontroll og mange kloke ord og morsomme historier underveis.

Det var altfor hyggelig til at man ville rykke fra. Det var en nydelig tur i sol, og ved å slippe å «tenke selv» sparer man krefter.

Likevel, mot slutten av nest siste runde så tenkte jeg at tiden var inne. Jeg rykket fra som planlagt. Da jeg løp ut på siste runde så kjente jeg fort at det var MYE hyggeligere i gruppa, og siden Holmestrand maraton er en 5-km runde så følte jeg at jeg hadde gruppa tett innpå meg fortsatt.

Jeg følte meg litt «jaget» Jeg hørte jo stemmen til Svein Erik der bak. I oppoverpartiene stivnet jeg, og det har jeg fått bekreftet av Svein Erik i etterkant at han kunne se 😉

Langs denne runden møtte jeg min venninne Kristin som var på vei til togstasjonen etter fullført halvmaraton. Hun heiet på meg, men jeg var så stressa at jeg nesten ikke kjente henne igjen. Haha! Klarte å dytte meg opp siste bakketopp. Er ikke veldig kupert på Holmestrand maraton altså, men litt variasjoner som jeg synes er perfekt, men mot slutten kan jo selv en fartsdump være tung.

Over bakketoppen følte jeg meg sikker på at Svein Erik ikke skulle kunne ta meg igjen. Fryktet et lite øyeblikk at jeg hadde hatt det så fint med gruppen, deretter rykke fra for å så bli innhentet av fartsholder igjen og IKKE klare målet.

Det gikk nedover og bortover mot mål, og jeg kom meg inn på 3.28 tallet, svært godt fornøyd. Svein Erik kom faktisk helt alene på 3.30. Alle de andre i gruppen klarte å gjøre et rykk på slutten, og det er bra jobba!

Broen

Neste løp var et jubileums halvmaraton over Broen mellom Danmark og Sverige. Öresundbroen fylte 25 år, og dette ble feiret med å arrangere halvmaraton for 40.000 deltagere.

Jeg dro til København med mine venninner Nina og Ellen. Det var Expo i både København og Malmö, og bodde man i Sverige fikk man transport til startstrek. Bodde man i København fikk man transport hjem etter målgang. Startstreken var på Amager. Her klarte vi å møte mange andre norske venner i mylderet av mennesker. Veldig moro.

Verdens lengste dokøer, og verden lengste ferd til startstreken. Fra min pulje begynte å bevege seg til vi kom oss over startstreken tok faktisk 45 minutter, og vi rakk både å kjenne at vi måtte på do igjen og bli sulten igjen før løpet hadde startet.

Jeg hadde heldigvis selskap av Marita og Knut i min pulje. Løpet kom i gang, og 3 km skulle vi løpe i Danmark før vi skulle ned i tunnelen som tar oss over til den kunstige øyen Peberholm hvor broen starter. Tunnelstrekningen var på 4 km, noe jeg var spent på. Jeg lurte veldig på i forkant hvordan det ville bli, om jeg ville føle at det var helt klaustrofobisk.

Det gikk heldigvis helt bra. Det var utrolig klamt der inne, men ellers ikke noe problem. Klokka oppførte seg også eksemplarisk i tunnelen. På vei ut begynte det å gå oppover, og oppover gikk det lenge. Når man først reiser til Danmark for å løpe så tror jeg kanskje dette er den lengste oppoverbakken de kan tilby.

Det var vind, men det var gøy. Jeg synes det er superkult å ha løpt over broen. Vi ble også heiet på underveis, for i den andre kjøreretningen sto biler i stillestående kø.

På toppen av broen passerte vi grensen til Sverige, og funksjonærene ropte: Heia Norge! Velkommen til Sverige. Selv om det etter hvert gikk bortover, og vi begynte å løpe nedover så var det ingen hjelp å få. Vinden kom både sidelengs og forfra så det var til tider som å løpe mot en vegg. Synes likevel jeg hadde bra flyt.

De siste 2 km på land i Sverige gikk unna, og det var en herlig følelse å komme i mål på svenskesiden. Bra stemning i målområdet i strålende sol. Jeg fant etter hvert Kristin, Marita og Knut som jeg fikk vært litt sammen med før de skulle reise hjem fra Sverige.

Mange løpere etter oss var dessverre ikke så heldige med målgangen da det ble altfor mange løpere i en altfor trang gate mot mål, og det ble kork 500 meter før. Stakkars Nina og Ellen sto stille et kvarter FØR målstreken! Altså, det skal ikke skje. Her har arrangøren bommet på hvor mange deltagere de kunne ha. Utrolig frustrerende og trist for løperne det gjelder (Mange som hadde reist fra hele verden), og det er en mager trøst at man får justert slutt-tid på e-post en uke etterpå.

Forhåpentligvis har arrangørene lært, og jeg kommer gjerne tilbake dersom de arrangerer jubileumsløp igjen når de fyller 50 år. Da er jeg 72 år.

Oslo maraton – 10 for Grete

Mitt tredje løp var 10 for Grete på Oslo maraton. Oslo maraton er et fast punkt i kalenderen. I Oslo har jeg bare løpt full maraton en gang, flere halvmaratoner, men etter at jeg løp 10 for Grete første gang har jeg fortsatt med det. Den er morsom.

Eneste jeg har å utsette er at det er trangt i starten. Det er noen partier over Frogner mot Skøyen at jeg skulle ønske de kunne utvide traséen litt. Det er jo stengt for trafikk. En stor folkefest i Oslo med så mange løpeglade folk. Selv slet jeg med nakken den dagen, og måtte fire litt på målene, men koste meg gjennom løypa selv om det begynte å høljeregne 10 minutter før start.

Chicago Marathon

Mitt fjerde og siste løp i 2025 var selveste Chicago Marathon. Det var min offisielle maraton nr 15, og den 4 stjernen i samlingen mot å bli Six Star Finisher skulle hentes. Hit reiste jeg sammen med Nina, Ellen og Kristin, men det var mange andre kjentfolk også i Chicago – blant annet Runner’s World-Sara som vi fikk spist middag med den første kvelden. Så koselig! Vi koste oss på Expo og ellers rundt i byen før den store dagen. Chicago er en herlig by.

Vi var så heldige å bo på andre siden av gaten fra startstreken. For en luksus! De norske reiseselskapene som har Chicago Marathon bruker dette hotellet, The Congress Plaza Hotel. Utrolig bra opplegg fra Chicago Marathon når det gjelder å finne frem til sine startpuljer, toaletter og alt et stort løp trenger. Amerikanerne kan dette.

Det lå an til å bli en varm dag med lite vind i «the windy city». Det var godt å komme i gang på morgenkvisten rundt kl 8. Utrolig god stemning helt fra start, og høy gåsehudfaktor. Likevel kjente jeg allerede etter 8 km at det kunne bli en litt tøff dag i løypa. Litt i forhold til hamstring, litt i forhold til nakke og dagsformen generelt. Ikke helt uventet, så jeg tenkte jo bare å gjøre det beste ut av det.

Alt i alt tror jeg det var varmen som tok knekken på meg. Etter 30 km var jeg ferdig! Da handlet det KUN om å komme seg til mål, og dit kom jeg ikke surfende på en fjøl for å si det sånn. Jeg vekslet på å gå og løpe, puste og pese. Men jeg klarte å se rundt meg på livet, stemningen som det magiske publikummet sto for og prøvde å nyte øyeblikket selv om jeg følte meg milevis fra å være en maratonløper.

Jeg kom meg til mål, og tiden som jeg er litt opptatt av på egne vegne siden jeg konkurrerer med meg selv var ikke så verst selv om jeg ikke nådde målet helt. Jeg var fornøyd etter forholdene. Har hatt det bedre i maratonløypen før. Likevel så glemmer man alt når man suser rundt i målområdet med en megastor medalje rundt halsen, og møter igjen den ene løpevennen etter den andre.

Nok en maratonopplevelse i banken, og endelig tid for feiring. Vi var en stor fin gjeng som feiret med middag på TAO.

 

 

Neste mål for min del nå er Tokyo Marathon i mars. Følg meg gjerne på Instagram (@mariasorbo) hvis du vil bli med på den reisen.

Nyt løpelivet!

Hilsen Maria