Å skrive et sammendrag av løpsåret 2018 er ikke enkelt, for det har vært et innholdsrikt år med store variasjoner. Jeg har løpt alt fra helt flate og superraske 5 kilometere i Oslos gater til 90 kilometers ultraløp i fjellene på Sardinia. Jeg har løpt i snøstorm på Senja og i stekende hete i Sør-Afrika, med bare en ukes mellomrom. Når jeg tenker tilbake på alt jeg har opplevd dette året har jeg vanskelig for å forstå at året bare har 365 dager. For jeg har klart å dytte inn utrolig mange eventyr inn i det som populært kalles for «tidsklemma» med jobb, barn og alt det som følger med.
Foto: Sylvain Cavatz
Så hvor starter jeg? La meg ta deg tilbake til November 2017 da jeg ble invitert til å løpe Österlen Spring Trail i Sverige. Et 60km langt terrengløp som gikk gjennom noe av den vakreste naturen syd Sverige har å by på. Til da var det lengste jeg noen gang hadde løpt 42 kilometer og tanken på å løpe 60 kilometer både skremte og fristet. Men man kan jo ikke si nei til en slik mulighet og jeg kastet meg inn i år 2018 med et hårete mål om å bli ultraløper.
Og etter en lang vinter og mange timer med rolig løping i skogen på iskalde dager (og netter) med snø til knærne, bortsett fra en rask 5km runde på glatta i årets Winter Run, stod jeg på startstreken i Simris Hamn sammen med Lise Bergman, klare til å løpe vår første ultra. Det ble starten på et nytt kapitel i livet mitt, for jeg visket ut noen grenser den dagen. Jeg oppdaget at jeg var i stand til å gjøre så mye mer enn jeg trodde var mulig. Og at det er mulig å løpe en rask 5 km dagen etter å ha løpt et ultraløp. Mestringsfølelsen og selvtilliten jeg tok med meg fra denne opplevelsen åpnet dørene for løp jeg aldri hadde drømt om å delta på selv.
© inov-8 / Matt Brown
Jeg løp Ecotrail 31km i stekende hete i mai og perset med noen sekunder på 5km på Sommernattsløpet i Juni. Jeg fikk min første DNF og en skikkelig lærepenge oppe i fjellene på Senja på Sankthansaften. Respekten for fjellet og den mentale knekken jeg fikk etter å for første gang ikke ha klart å gjennomføre et løp gjorde at jeg senket mine egne forventninger en del og valgte å gå for halv distanse på Hornindal Rundt i Juli. Hornindal ble den oppturen jeg trengte for å få trua på meg selv igjen og etter enda en opptur på Blefjells Beste tok jeg mot til meg og meldte meg på NM i terreng ultra i Meråker hvor jeg karret meg til en 5 plass i august.
Foto: Arne Brunes
September gikk slag i slag med KK mila (for 3 året på rad), Trysilrypa (hvor jeg satt ny løyperekord) og selvfølgelig Oslo Maraton hvor jeg i år tok 10 for Grete på et par ganske slitne ben.
I Oktober løp jeg mitt lengste løp til nå. 90 kilometer og 4500 høydemetre i fjellene langs sjøen på Sardinia. UTSS var et eventyr jeg sent kommer til å glemme og her forsvant også resten av «kan ikke» grensene mine når det kommer til løping. Det ble når klart for meg at det ikke er hva jeg kan få til, men hva jeg vil få til som er avgjørende. Og mindre enn 7 døgn senere løp jeg Nøklevann Rundt og kapret bekkesprinten (for tredje året på rad).
Foto: Ian Corless
November fylte jeg opp med tre morsomme hodelyktsløp; Østmarka Trail Challenge hodelyktløpet, Silva Night Run og Sans Senja Aurora Run (som også ble vinterens første løpetur i snø).
Foto: Sylvain Cavatz
Jeg avsluttet årets konkurransesesong i Sør-Afrika 1 desember da jeg løp Ultra Trail Cape Town 65km. Å løpe over Signal Hill og Table Mountain, gjennom vinranker og jungel og rundt Devils Peak i et løp som samle så mange gode løpere fra hele verden var den beste avslutningen på løpsåret 2018 jeg kan tenke meg.
Med 18 løp på tilsammen 450km, 8 ganger på pallen, topp 10 plassering i 16 av 18 løp, en ny løyperekord, en ny 5 km pers, ny distanse og høydemeter pers, mange nye venner fra hele verden og utrolig mange fantastiske opplevelser sier jeg tusen takk til år 2018 og ønsker år 2019 velkommen med en liten bønn om at også det vil bli et år fylt med mange nye eventyr og fine løpsopplevelser.
Så, til alle dere som har fulgt med meg, både her på bloggen og på Instagram, takk for at dere er med meg på reisen! Jeg blir like glad hver gang jeg møter noen av dere ute på en løpetur eller på et løp og får høre at det jeg skriver gir inspirasjon og lyst til å dra på eventyr med løpesko på beina. Det synes jeg er utrolig gøy. Så jeg håper dere vil følge med videre inn i 2019, jeg har allerede begynt å legge store planer om spennende eventyr, og det kommer nok en post om planene for 2019 ganske snart.
Jeg ønsker dere alle et fantastisk nytt år! Fyll det opp med eventyr og opplevelser som ikke blir glemt med det første. Og du, sett deg et mål som gjør at du må flytte komfort sonen litt. Bevis for deg selv at du kan få til mer enn du trodde var mulig. Jeg synes Thor Heyerdahl sitt sitat er så bra at det fortjener å avslutte årets siste bloggpost fra meg:
Borders I have never seen one. But I have heard they exist in the minds of some people.
― Thor Heyerdahl
Foto: Sylvain Cavatz