Nok en eventyrlig helg er over og jeg må skynde meg å skrive en liten review til dere før hverdagen tar meg helt igjen. Det er nesten komisk hvordan det samme skjer hver eneste gang vi har vært på tur – for all del, å komme tilbake til jentene mine er det beste som er, men ellers – husvask, klesvask, middagslaging, lekser mm…vel det har ikke helt samme sjarmen som å svømme rundt i gjørma. Hehe – men det er jo en god ting ved det da – da vet jeg 100% at det er rett det vi driver med. Jeg sa til coach Robin under middagen «Jeg var så lei da jeg så vannhinderet, hvorfor skulle jeg gidde å gå under med hodet 3 ganger når det gjør så vondt, og jeg uansett hadde mistet båndet mitt?» Han så meg rett inn i øynene mine, og sa enkelt og greit «Fordi du elsker det!» og det er sant, jeg elsker virkelig denne sporten her, turene og menneskene med den. Men en ting er sikkert, skal jeg fortsette med dette, må jeg virkelig begynne å trene! For nå har jeg funnet min overmann, Strong Viking Mud Edition Odins wave var min Nemesis! #fail og følelsen av å mislykkes….

Det var egentlig Robin, Mona og Supermann som skulle på tur til Nederland og løpe Strong Viking mud edition. Det var kvalik til EM i hinderløp, og siden jeg har min kvalik klar, trengte jeg egentlig ikke. I tillegg har Supermann pratet lenge om strong viking løpene i Nederland, du finner de i 4 varianter, mud – hills – water og brother edition. Jeg vet ikke, men jeg har liksom ikke hatt helt behovet. Men så ble jeg brått meldt på sammen de andre, og etter en god del googlesøk, instagramspamming og facebookprofilering, måtte jeg jo innrømme at dette løpet absolutt så kult ut. Og å reise på tur med Mona og Robin, sammen med Supermann måtte jo bare bli bra. Og det ble bedre enn bra, det ble Superb!

Det var dog ikke før et par dager før løpet at vi fikk tilsendt reglene, og jeg fikk vondt i magen! På tross av at jeg har gått og klaget på juks og fanteri i hinderløpssporten, skulle jeg nå stille i et løp som skulle være dønn rettferdig, og jeg kjente jeg grudde meg. Vi fikk nemlig utdelt et armbånd i Odins wave (kvalik-puljen), vi fikk 3 forsøk pr hinder og ikke lov til å motta hjelp. Eliteheatet i Toughest har samme reglene, med unntak av at der får man en straffeløperunde istedet for at armbåndet ryker. For sammen med at armbåndet klippes, mister man også plassering og mulighet for å kvalifisere seg. Strong Viking følger samme regler som er satt i EM, og med det spisset alt seg til.

Men uansett…la oss kjenne litt på stemningen først! I følge Robin var det tilsammen påmeldt rundt 6000 mennesker denne helgen, det var løp både lørdag og søndag. Og begge dagene kunne man velge mellom distansene 7, 13 og 19 km. Vi skulle løpe Beast på 19 km (dog viste Garmin 20,2 km ved målgang!) Og her snakker vi profesjonelt opplegg! Jeg tør påstå at Strong Viking er noe av det bedre, tøffere og mest profesjonelle løpet jeg noen gang har løpt. Fra vi kom kjørende og ble møtt av godt skiltede veier, til vi skulle parkere og fikk god hjelp, til inngangspartiet der vi ble ønsket velkommen (og hade igjen da vi dro), til nummeruthenting og diverse salgsboder inne på området. Det var omskiftningstelt (med kalde dusjer ifølge Mona), godt med toaletter og musikken pumpet ut i området. Det var herlig kul dancemusikk, og man startet oppvarmingen på egenhånd der man smådanset rundt. Etterhvert ble vi tatt inn i startområdet for litt pepping, oppvarming og forklaring av regler. Og la oss bare gå for oppvarmingen først, her var det et råskinn av ei dame som dro oss gjennom en forrykende oppvarming, før reglene ble lagt for dage. Et bånd, 3 forsøk, ikke noe hjelp – ellers røyk båndet. No mercy! Og jeg så rett inn i en vegg! Bokstavlig talt!

Starten på løpet var nemlig å komme seg over en brutalt høy vegg…jeg sto og så opp på den sammen med Mona og vi var begge enige i at det var en høy vegg…men heldigvis var det lov å hjelpe hverandre her – og Supermann var gentlemann og kastet oss begge over!

Jeg sa og sier fortsatt at dette er det hardeste løpet jeg har løpt. Alltid morsomt å sammenlikne tanker rundt dette etter et løp, for alle har forskjellige meninger. Som Supermann sa, løpsteknisk var dette et superlett løp, Nederland er og blir paddeflatt, så de store utfordringene løpsmessig var det nok ikke. Men det sier sitt når ikke en eneste jente (sier ryktene) klarte å beholdet båndet sitt gjennom to dager! For kombinasjonen av hindrene var nådeløs. Vi løp Mud-edition, og som seg hør og bør er det da mye gjørme, vi løp i gjørme, gikk i gjørme, satt fast i gjørme, krabbet i gjørme og nesten svømte i gjørme. Og gjørma var kald i mars i Nederland. I tillegg hadde de det berømte hinderet underwater tunnels – hinderet der du må under med hodet – ikke en gang, men 3 ganger her! Og jeg hatet like mye som i england! Det var minst like kaldt og vondt som hos mr Mouse! Men her kommer også eneste kritikken jeg har til løpet og som jeg står 100% for, undervannhinderet kom etter ca 9 km, og med 10 (11) km igjen å løpe da så ble man kald. Iskald! Virkelig type hypotermkald. Jeg frøs som jeg aldri har gjort før, ei jente jeg løp litt med grafset med seg litt høy for å varme hendene og jeg tok på de våte hanskene mine etter å ha varmet de litt på magen! Det hjalp litt…

Utover dette var de fleste hindrene både enkle, geniale og klassiske:

– vegger i div høyder og varianter

– tauklatring i to varianter

– balanse

– kaste hammer (!)

– bære skjold og hammer (et godt stykke)

– piggtråd i div lengder

– gjørme, gjørme og mer gjørme

– løpe gjennom fjøs (!)

– memorytesten (som et par ikke helt fikk med seg og endte med burpees – IKKE MEG!)

– under-water-tunnels

– sikksakk bakkeløp

– sternumcheken eller logjumps som de kaller den her

– div over og under hinder

 

Men et par var også skikkelig brutale:

– div bærekombinasjoner – bl a et der du skulle bære en tung sekk opp en bratt bakke (ja de hadde faktisk klart å finne en bratt bakke), gjennomføre en vanskelig vegg med en pullupskombinasjon for så å bære sekken ned igjen

– hammer banger – en skikkelig slugger av et hinder der du med slegge skulle slå en tømmerstokk et godt stykke inn på en bom

– the weaver – hørt om men aldri testet -men godkjent og utrolig kul

– Storm the castle – rampen der det episke bildet er tatt – som robin sa «Her klipper de armbånd så det ryker!» Aner ikke hvorfor det var så vanskelig…men borte ble ihvertfall det dyrbare armbåndet her

– Verjagen Saga – en vidunderlig vakker, men rå og brutal kombo av et hinder: Dragons back over i et nett der du måtte krabbe under, opp i monkeybar, over i en ringkombo og tilslutt peggboardet. Hadde du armbåndet her var sjansen stor for at det røyk nå.

Av ca 450 startende kunne under 100 regne med å beholde det, og altså ikke en eneste jente…en fattig trøst!

Mens Supermann og jeg sto og beundret en deilig blingmedalje som virkelig fristet og trodde vi kunne kjøpe, har vi i etterkant lært at den må fortjenes på lik linje og i trå med all annen hinderideologi –

4 x beast distanse = den lekre medaljen…og med det har vi kanskje satt oss et nytt mål?

KlemMari

Supermann med tårer i øynene! Og det sorte armbåndet sitter enda på….