Urørt, nydelig natur. Vi kom oss steder der bare rypen, haren og hjorten tidligere hadde gått.
I helgen prøvde jeg truger for første gang. Etter at Abelone, medblogger, skrev om sin første trugetur, fikk jeg endelig motivasjon nok til å prøve det ut selv. Jeg hadde ingen realistisk idé om hvordan det skulle føles eller oppleves. Mitt bilde av hvordan det skulle være å gå på truger, viste seg å være ganske avleggs. Tenk tunge, stive tretruger, vaggende og kavende, bredbent, kjempende fremover i ugjestmildt terreng. Ikke særlig fristende, selv om det kunne resultere i stort treningsutbytte.
Vi bestemte oss for et sted, som jeg mange ganger har ønsket å utforske. Det var rikelig med nydelig snø, ingen spor av ski eller annet, bortsett fra mange forskjellige dyre- og fuglespor.
Urørt natur på Ørskogfjellen.
Trugene viste seg å være overraskende lette. Det var også relativt enkelt å få de på. Dette var ikke racertruger, men «vanlige», uten kompliserte bindinger. Samboer foreslo å ta med staver. Jeg protesterte ikke, og tenkte for meg selv at det sikkert var lurt for ham, men at jeg ikke trengte det. Var veldig glad for stavene da vi begynte å gå oppover, nedover, bortover….egentlig uansett hvor vi gikk, for å si det sånn.
Vi brukte Hoka Tor Speed 2 sko med trugene, det ble for kaldt på tærne. Må finne en annen løsning.
Det som slo meg mest var hvor gøy dette var. Det som så slo meg var hvor fascinerende tungt det føltes, spesielt da jeg løp. Det var ikke mindre tungt å løpe nedover. Det føltes nesten like tungt som å løpe i oppoverbakke. Det ble derfor mange, korte intensive intervaller, med deilig syre i bena.
Jeg var forberedt på at det kom til å føles tungt. Syren i bena kom likevel overraskende kjapt. Pulsen føk opp like høyt, som på en løpetur, spesielt nedover. Man trenger ikke oppleve det slik, hvis man har bestemt seg for å gå en rolig trugetur, men jeg har en tendens til å jakte på treningsutbytte i alle fysiske aktiviteter. Vi gikk ikke mer enn 2.5 km, fikk nesten 200 høydemeter, men brukte ca 1 time og 15 minutter på dette. Det var utenom kaffepausen ;)
Stående buffet. Lefse og Nespresso, må vite, what else, liksom??
Erfaring:
For min del ble jeg altfor raskt kald på tærne. Jeg har allerede mottatt flere tips i fht dette problemet, men hvis du også har tips så «feel free» til å dele. Vi måtte avbryte turen, pga disse iskalde tærne.
Trugene slo opp i skinnleggen for hvert skritt nedover, da vi løp. Selv om det bare var en svak berøring, så hadde det etter hvert blitt ganske ømt, hadde vi holdt på lenge nok. Kanskje dette skyldes mangel på riktig teknikk?
Ja, til staver! Det går fint an uten staver også, men i løs, dyp snø vil jeg absolutt anbefale det.
Trugeløping; veldig gøy og akkurat så tungt som du vil. Garantert syre, hvis det er ønskelig.
Det var en befriende følelse å kunne gå akkurat der jeg ville, uten å tenke på at jeg måtte følge stier, spor, unngå myr, hull eller andre hindringer. Dette skal vi gjøre flere ganger og kan absolutt anbefales som effektiv, alternativ trening eller bare for å nyte naturen på en annen måte 😍
Foto: Tbjx og jeg.
