Nå har jeg kommet hjem igjen fra eventyret på Gran Canaria. Det tok noen dager å få bearbeidet opplevelsene og ta inn over meg hva jeg hadde vært med på og hva kropp og hode faktisk er i stand til å yte, i en ekstrem situasjon. Dette referatet blir også et alternativ til det «harry» Gran Canaria som nettopp ble presentert i media. Jeg deler opp turen i flere blogginnlegg. Jeg ønsker å gi et litt mer inngående innblikk i hva vi faktisk opplevde og hva som kan foregå i hode og kropp på en som begir seg ut på noe slikt.

Dagen før dagen.

Puerto de las Nieve, Agaete, med nydelig kveldsol. Landsbyen vi starter fra i nord. Vi kan se herfra hvor vi skal begynne å løpe neste morgen. Vi følger den bakerste åsryggen og forsvinner innover og oppover etterhvert.

Det er en spent gjeng som møtes på flyplassen på Gran Canaria tirsdag ettermiddag 27. januar. Jeg skal endelig møte de jeg har fulgt og kommunisert med på instagram, men aldri truffet live før. Først er det selve sjefen, Sondre Amdahl, en imøtekommende og sympatisk ultraløper, for øvrig en lokal superhelt på øyen i det «hardbarka» :)  ultramiljøet på Gran Canaria (mer om hvor viktig akkurat den kuriositeten var for min del i senere blogginnlegg). Så dukker «husmødrene fra nord» opp; Monika og Wenche. Disse har jeg hatt kontakt med i hele høst og vi har fulgt hverandre treningsmessig gjennom instagram og endomondo. Det har fungert som en god støtte og gjensidig oppbacking under forberedelsene til denne turen. Jeg har også fulgt Thomas Stordalen, gjennom bloggen på runners world og instagram. Det var morsomt å få treffe ham i egen, høye person. Det viste seg at min medblogger for Rehband; Elisabeth også dukket opp, morsomt! Så var det energibunten Margrethe og hennes svenske kjæreste Andreas, begge kjente med ultraløp. De viste at man veldig godt kan kombinere kjærlighet med lange løp. Veldig koselig og fint å se! Og så hadde vi 3 dansker med oss… Monika, som ble forhindret fra trening i noen uker etter jul og ble stresset av det, ble beroliget av Sondre da hun snakket med ham, med følgende forklaring; «Det skal være med 3 dansker, så du har ikke noe å bekymre deg for». Dette ikke være vanlige dansker, for å si det sånn!! Var det noen som var suverene på turen, uansett hvor bratt det gikk oppover, så var det nettopp «danskerne», og de har ikke engang et eget ord for oppoverbakker?! Den siste i flokken var medhjelperen til Sondre; Moses Lovstad, en dansk ultra atlet. Sondre og Moses, som begge kjenner øyens utallige stier godt, skulle få oss alle helskinnet igjennom 3 dager med løping over Gran Canaria.

Vi fikk alle plass i en minibuss og ble kjørt til hotellet i Agaete, der løpeturen skulle starte og der starten for den lengste etappen av ultraløpet Transgrancanaria begynner i mars. Det ble spekulert underveis om det ville bli noen utstemming første kvelden. Vi avgjorde at vi i hvert fall skulle få løpe en dag før det eventuelt skulle iverksettes noen utstemming. Jeg merket raskt at dette var en virkelig flott gjeng, som alle gikk veldig godt over ens. Det er godt å slippe å måtte forholde seg til «ubehagelige element» i tillegg til å skulle ha overskudd til å løpe over en hel øy på 3 dager. Man får en positiv synergieffekt av å være i en så velfungerende gruppe. Det var også godt og rart å oppleve at andre også fungerer som meg selv, når det for eksempel gjelder å måtte spise ofte nok.

Noe av innholdet i sekken jeg løp med på turen. Alt legges i poser, for å hindre at det ble vått underveis. Jeg hadde vært innom et apotek og fått med meg små prøver på toalettsaker, slik at det skulle fylle minst mulig. Det fungerte bra! Jeg løp med en Ultimate Direction sekk på 20 liter. Den satt ikke optimalt, størrelsen var et hakk for stor. Neste gang blir det Salomonsekk.

Før leggetid ble det demonstrasjon av pakking og innhold i løpesekk, som vi skulle bære med oss disse 3 dagene. Jeg tror spesielt jentene, meg selv inkludert raskt forsvant opp på rommet og revurderte visse artikler i sekken. Her var det VM i smartpakking og eliminering av ting som ikke var «høyst nødvendig». «Høyst nødvendig» er et definisjonsspørsmål. Jeg lærte underveis hva som kunne vært enda lurere, i fht det lure jeg selv trodde jeg hadde gjort. Jeg fikk litt søvn, selv om sengen var ordentlig spansk plankehard.

Neste morgen startet vårt eventyr i strålende vær.

Vi er klar for å sette igang med turen, Wenche, Monika og jeg. Sol og god temperatur. Det er første gang jeg har opplevd så godt vær oppe i nord på øyen. Jeg har besøkt de delene av øyen noen ganger tidligere.