Kjære alle sammen! Da er vi tilbake alle som representerte Norge disse to helgene i England. Jeg skriver denne bloggen her på vegne av meg selv, men jeg håper og tror mange av ordene likegjerne kunne vært skrevet av de andre også. Jeg har ihvertfall kost meg maks med alle sammen, og for noen prestasjoner som har blitt levert! Igjen kan jeg jo bare snakke for meg selv, og jeg har ikke full oversikt over andre sine resultater gjennom hele sesongen, men med norske jenter på podiet begge helgene har vi ihvertfall markert oss godt der. Jeg er rimelig sikker på at vi har bidratt som humørspredere på Ashburnham place også gjennom helgene…og selv om kubbene mine nå har fått en aldri så liten hedersplass på spisebordet vårt…er det opplevelsene og menneskene vi har delt dem med som kommer til å sette de dypeste sporene. Og nettopp derfor velger jeg å starte denne lille miniserien om mine to Spartan Trifecta helger med nettopp opplevelsene vi har hatt der borte.

Veldig mange stiller oss spørsmål som «hvordan har dere råd til å reise så mye», «Skal dere på tur igjen?» «Skal dere løpe denne helgen også?»

Ja…vi har kanskje reist mye…vi har kanskje løpt mange løp. Iår har vi vært i England i januar for å løpe Tough guy, vi reiste hele familien på tur tilbake til England for å løpe Mudnificent 7, og nå da to helger…atter en gang til England for å løpe Spartan Race. Siste turen vår blir til Malmø for å løpe Nordic Race. Det er 4 helger på et år…ikke egentlig så ille synes jeg med tanke på at dette er det vi gjør, det er dette vi deler som mann og kone, det er våre turer for å kose oss sammen alene – vi er nesten aldri på fest eller sprell mer…vennekretsen har endret seg litt de siste årene…men det sies jo at man etterhvert lærer hvem som er de ekte vennene. Og da blir disse turene det vi gjør sammen og skaper opplevelser på. Vi bor på hotell, spiser på restaurant, koser oss med et glass vin og nyter livet. Vi er superheldige som faktisk har den samme interessen og kan tillate oss denne luksusen. Og om ikke mange år er drømmen at vi skal dele disse opplevelsene også med jentene våre…men foreløpig er det vår kvalitetstid sammen.

Det er en deilig flukt fra virkeligheten å kunne reise bort og leke litt igjen, også vi voksne trenger det!

Iår hadde Spartan uk arrangørene valgt ut Ashburnham place, som stedet som skulle huse både Spartan sprint og superhelgen + den mye omtalte Beast helgen. Tanken var at vi skulle kunne bo på løpsvenuen, og på den måten knytte mer sosiale bånd og med lettere tilgang til løpet. For oss var det Perfekt!

Ikke visste vi helt hva som ventet oss, ikke visste vi helt hvor dette var – og det kjennetegner vel mye av helgene våre i England, vi har nå reist på kryss og tvers, og sett steder og møtt folk vi aldri hadde trodd vi skulle møtt. Vi har vært i Wolverhampton, East Grinsted, Heart of England, og nå Ashburnham med mellomlanding i Battle og Hastings. Hvem bryr seg om London lengre liksom. England og engelskmenn har fått en helt ny betydning for meg! For noen fantastiske mennesker! Og så mange jeg kommer til å beholde i hjertet mitt!

Men Ashburnham da….togtur på 1 time og 40 mins fra Gatwick, så bytte av tog, nytt tog i 15 mins og så taxi i 15 mins…med andre ord – i midten av ingenting! Da vi svingte inn til Ashburnham place var det som å komme tilbake til middelalderen…vi kjørte ned en lang alle, helt til et stort herskapshus åpnebarte seg, en stor steintrapp foran og masse fine skulpturer. Det var skumring og solnedgang…du vet den belysningen man bare får når solen står på en helt spesiell plass på himmelen, magiske skyer og blikkstille vann…den følelsen! …og null dekning på telefonen ;)

En rask innsjekk senere og vi hoppet i treningstøyet. Hvorfor jeg i det hele tatt hadde vært bekymret for aftenantrekket aner jeg ikke…for her var det ingen grunn til å skammes over å sitte i kosetøy på kvelden…det var faktisk bare kult å sitte med løpesko og hoodie over noen kopper te…ja for vin og øl var ikke til salg her ;)

…men altså kveldstrening…vi måtte jo bare ut og snikkikke litt på hva som ventet oss dagen derpå. Og jeg overdriver ikke om jeg sier at vi løp rundt som to små barn i verdens største lekebutikk..for i skumringstimen ble alt litt ekstra magisk, vi testet monkeybaren, tauene, vegger og spyd…verdens beste lekeplass for to hindergale voksne. Og enda bedre, vi møtte både racedirectoren, de fantastiske folkene som satte opp løypen for oss, vi møtte damene i reebok-bilen som skulle bli våre beste venner, vi møtte mannen som hadde kjørt i 9 timer med en megaskjerm, bare for å sette den fast i gjørma…

Og etter at vi hadde løpt fra oss ute på løpsvenuen…trakk vi inn og ble raskt kjent med noen herlige engelskmenn. Det tok ikke mange minuttene før skrønene satt løst, vi ble en stor herlig gjeng midt i foajeen, og i kjent hinderløpmiljøstil var det som vi hadde kjent hverandre hele livet. Og her kommer den ekstra stjernen til Spartanarrangørene iår – det var ikke noe luksushotell vi bodde på, snarere tvert i mot, man fikk litt sånn leirskolefølelse. Men hvem brydde seg, vi koste oss med herlige folk med samme interesse, fikk lagt oss i anstendig tid, sto opp og spiste frokost sammen, før vi tuslet bort til registreringen og fikk både nummerlapp (hårbånd), racetag og mer stemning før løpet. Ja for nå var jo alle her, og vi måtte ta obligatoriske selfies med både hverandre, arrangører og fotografer/gamle venner:

Starstruck med møte av selveste Mr Pringle – et ikon i Spartan UK!

Ja og hvem ellers – selveste Sjefen selv – mr Richard Burley – jeg blir alltid like glad når jeg ser han, med høyden sin, de karakteristiske gamasjene og kameraet sitt oser han av ro og orden – og har alltid full kontroll og alltid tid til et ord med gamle kjente.

Jeg vet at ord aldri kan gjenskape den stemningen som har vært…men likevel håper jeg dere har fått et lite innblikk i det sosiale på turen vår. Det å bo på løpsvenuen skapte en herlig ro før og etter løpet – jeg har ikke ord for hvor deilig det var å slippe å mase avgårde med taxi eller buss, å bare kunne skifte til rent og tørt tøy, for så å sitte og dingel rundt med fine folk, knipse bilder i Reebok-automaten, drikke smoothies, spise burger og shoppe tøy…ja for det skal sies…jeg gikk nok litt amok i Reebok-sjappa…jeg vet jeg ikke trengte mer tøy…men herregud…Spartankolleksjonen til jenter er bare helt rå…ja forsåvidt til gutta og altså…

Som seg hør og bør løper også arrangørene en æresrunde helt til slutt!

Maskoten min – Super-Pablo som boktstavlig talt var overalt i løypa og heiet meg frem! Aldri sett den mannen uten et smil jeg…og har du hørt han le! Nei fy flate Pablo – digger deg, og gleder meg allerede til neste tur med deg!

Jammen møtte vi ikke selveste mister Spartan også! Haha omringet av vikinger her gitt!

En helt fantastiskt tur, med flott folk – pain is temporary, but memories last forever! Dere er herlige alle sammen!

Imorgen skal jeg jobbe meg gjennom løypa vi har løpt gjennom tre løp nå!

KlemMari